Det lysnet av dag… og nå har dagen gått over i mørke og ettermiddag. Temaet for Frodiths lille januar-moro i dag er MØRKE. Det er nettopp det dagen min har bestått i. Jeg har ligget på et mørkt rom, i mørke. Jeg er temmelig utladet etter hjemturen fra Spania i går. Til tross for assistanse på flyplassene og støydemping på ørene, ble reisen krevende med reduserte energilagre. Siste halvdel av Spaniaoppholdet, som dessuten skulle bli dager da jeg ladet og ble i bedre form, ble i stedet fylt av ME inkludert korona.

Nå som dagen har gått over i en mørk ettermiddag, har jeg kommet meg opp av senga. Forflyttet meg til sofaen. Som du skjønner, har dette ikke vært en produktiv dag, men jeg er tross alt heldig som har muligheten til å ligge når kroppen krever det, og kan bli bedre av hvile. Mine tanker har i dag gått til de sykeste av de ME-syke. De som har “svært alvorlig grad” av ME og ligger på et mørkt rom hele tiden, alle dager, året rundt. De som blir sykere av noe så “simpelt” som berøring, at noen snakker til dem eller skrur på lyset, ikke klarer å stelle seg selv, ikke har fått vasket håret på flere år, blir utmattet av å tygge mat eller løfte et vannglass, er frarøvet å leve et verdig liv, være sammen med mennesker de er glade i, går glipp av å leve livet sitt. 💙

Jeg vet også at jeg kan bli dårligere, av å overskride mine tålegrenser. Det fins nok av eksempler på ME-syke som har blitt varig sykere fordi de har her gjort mer, trosset kroppens grenser for hvor mye den tåler. Man kan gå fra å ha “mild” grad den ene dagen til “alvorlig grad” neste dag, og et år senere lure på hva det egentlig var som skjedde, og om man noen gang blir friskere igjen. 

Annonsørinnhold

Husk morsdag på søndag: Si det med blomster💐❤️

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/