Da jeg tidligere denne uka landet i Malaga, var jeg ganske sliten i både kropp og hode. Det føltes som skyene utenfor flyvingene hadde flyttet inn i hodet mitt, i form av bomull. Men turen hadde gått fint. Glad og fornøyd hentet jeg ned reisekofferten fra bagasjehylla og steg ut av flyet, hvor en mann med rullestol ventet på meg. Sannelig slapp jeg å gå til utgangen av flyplassen også. Der sparte jeg meg mye energi! Kanskje orket jeg en handletur etter at jeg var fremme også?

Så oppdaget jeg at jeg hadde glemt den gode stoffkåpa mi i flysetet, og gjorde helomvending. Jeg hadde brukt den som pute bak ryggen underveis, og kunne komme til å trenge den når jeg skulle nordover igjen. Man får ikke gå tilbake etter at man har kommet til utgangsområdet på flyplassen, så jeg strenet tilbake for å spørre en vakt hva jeg skulle gjøre. På stotrende spansk. “Gå i den retningen og til venstre”. Ja, det skulle jeg klare, men ante ikke hva jeg skulle se etter. Spurte et par personer til på veien og endte opp hos Norwegians equipajes-skranke (lost luggage). På veggen fant jeg en  lapp med en e-postadresse jeg kunne kontakte dem på. Metallveggen var dratt ned. Stengt? Hm, skulle jeg la dette stoppe meg? Nei, når man vil noe, må man gjøre det som skal til for at ting ordner seg!

Jeg så et par damer lenger inn i rommet som tømte søppel, og banket på glassveggen innenfor metallrillene. De videreformidlet behovet for kontakt, og snart kom en hjelpsom dame i Norwegian-klær bort til meg. Yes! Jeg sa hvilket fly jeg hadde kommet med, oppga setenummer, en beskrivelse, samt hvor jeg hadde lagt kåpa. Så fikk jeg beskjed om å sette meg og vente. En halv time senere svinset jeg innom skranken, i tilfelle hun hadde glemt meg. Men, neida, en kollega var på saken, fikk jeg høre. Ti minutter senere så jeg bevegelse bak skranken, og noe svart som ble lagt på disken. Juhu! Glad og lykkelig kunne jeg gå ut fra ankomsthallen med kåpa mi på armen.

Annonsørinnhold

Mer enn en trend: Dette er hemmeligheten bak koreansk hudpleie

Så utmattet som jeg var, kunne jeg lett ha tenkt at “den kåpa ser jeg aldri igjen”. Men jeg er ikke slik laget. Jeg visste at det var mulig å få den tilbake, med en liten innsats. Jeg måtte bare gjøre de riktige tingene, det som skulle til for at det kunne skje. Slik er det med det meste her i livet. 

Da mamma for kort tid siden ble innlagt på sykehus, møtte jeg opp på legevisitt på sykehuset for å få nødvendige oppdateringer og i tillegg bidra med det jeg kunne av informasjon. Jeg ba også om et møte med legen, fordi jeg ville at mamma skulle få mer hjelp. Det ble et nyttig og godt møte, for både legen og meg, og det endte med at legen skulle skrive en henvisning til videre utredning. Om jeg ikke hadde mobilisert, gjort det som skulle til, meldt fra om behov, hadde videre undersøkelser sannsynligvis drøyd ut. Kanskje aldri blitt. Noe som kunne fått større konsekvenser for både mamma og oss andre i familien på sikt.

Jeg har alltid hatt et indre driv i meg, en tro på at ting kan ordne seg. Sjansen for at at de gjør det, er i alle fall bedre om man tror nok til at man gjør en innsats for at det skjer.

Vil du slutte å røyke? Eller begynne å spise sunnere? Det er mulig, ikke sant? Men da må du bestemme deg først. Så kommer det vanskelige, nemlig å begynne å oppføre deg som du mener det! 

Hvis du er mor eller far og vil at barna dine etter hvert skal ta ansvar for seg selv og bli “selvgående”, må du nødvendigvis gi dem mer ansvar, under veiledning. Du må gjøre det som skal til for at de får muligheten til å ta ansvar for seg selv, samtidig som du er en god rollemodell og gir gradvis mer ansvar.

Det ble ingen handletur den dagen jeg kom til Spania. Joda, Mercadona hadde åpent til sent, men beina ville ikke bære meg. Sofaen fanget meg. Heldigvis hadde jeg mat i fryseren, så jeg sultet ikke i hjel, og dagen etter fikk handlet nok mat for ei uke fremover. Ladedager med skriving på manus står på programmet for tida.

Denne ukuelige viljestyrken til å klare, gjøre, få gjennomført og ikke gi meg, kan noen ganger være slitsom. For min egen del. Men den driver meg fremover til å oppnå mine mål, små og store. Det er nok dette personlighetstrekket som gjør at jeg fortsetter å lete etter svar på hvorfor jeg fikk ME, inkludert en stadig søken etter hva som kan gjøre meg friskere. Jeg prøver mye, og stadig noe nytt. En vakker dag er gåten løst. Det har skjedd før, og gåter er til for å løses. 😍

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/