Jeg må lade for å klare. Kroppen klarer bare en viss mengde aktivitet før den kollapser, men med mye hvile før og etter, kan jeg klare en del likevel. Det er ikke anbefalt å overskride tålegrensen når man har ME, fordi man kan bli langvarig sykere. Jeg gjør det noen ganger likevel. Velger å leve i nuet. Og tar straffen etterpå, med forverrede symptomer.

Av og til tar det et par dager før jeg er kvitt den verste utmattelsen og smertene, andre ganger flere uker. Jeg gambler på at jeg ikke blir varig verre. Velger ofte å leve og late som jeg ikke er syk. Fordi jeg klarer å mobilisere en stund.

Slik var det på lørdag. Den store jubileumsfesten gikk av stabelen, og jeg hadde gledet meg til denne 40-årsfeiringen et helt år. Tok på meg jobben med å spore opp alle fra vgs-klassen, og opprettet ei gruppe på FB for å dele info om happeningen. Deretter overlot jeg ansvaret til en festkomité å planlegge selve jubileet. Og de gjorde en fantastisk jobb!

Uka før festen på lørdag passet jeg på å ikke ha så mye planlagt, og de to siste dagene før, lå jeg på lading stort sett kontinuerlig. Det var en smart “investering”, for jeg holdt ut til klokka tre på natta. Gjett om jeg koste meg! Og hadde det trivelig og artig i tillegg! Det ble en fantabulastisk og uforglemmelig kveld, med mye påfyll til minneboka. En fargerik soloppgang i drosjen på vei hjem, satte prikken over i-en.

Men selvsagt har jeg betalt for “utskeielsen” de siste dagene, med renter! Fordi jeg ikke hadde noe annet valg, ikke klarte annet, har jeg vært “flink” og lyttet til kroppen. Det innebærer sengeleie mesteparten av tiden. Heldigvis har dette hjulpet noe på utmattelsen. Smertene i kroppen har stilnet også, med dessverre ikke den kroniske hodepinen.

Nå legger jeg imidlertid ut på neste eventyr, og sitter faktisk på toget på vei mot Oslo. Der skal jeg besøke den eldste dattera mi og samboeren. Jada, vet at jeg burde hatt flere ladedager først, men dette blir eneste mulighet for å få tid sammen med Stine på lenge.

Det blir en kort tur, bare to dager. Har ikke noen hårete planer for oppholdet heller. Skal bare tilbringe tid med de unge. Eller… bare, bare… Har selvsagt falt for fristelsen og avtalt å møte to venninner mens jeg er i Oslo også, siden de unge likevel er på jobb på dagtid… Begge venninnene vet at jeg har begrensninger mht. helsa. Det har de forresten selv, og da har alle forståelse for at vi må avlyse trivsel dersom kroppene ikke spiller på lag med oss.

Juhu! Håpet er lyserødt! Ønsker jeg deg en riktig fin tirsdag! 😊

Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/