Rampenissene har fått ME. Begge to. Og nå ligger de helt utslått i senga ute av stand til å klare noe som helst. De små hendene ligger urørlige langs de små rampenissekroppene. Dyna varmer, men virker samtidig tyngende som om et stort tre skulle vært plassert oppå kroppen og beina deres. Rampenissene må ha avstand mellom seg, for den minste lille berøring gjør vondt. De har verk i kroppen, som etter ti maratonløp. Svimmelhet og hodepine har satt dem helt ut av spill, og stakkarene føler seg totalt utmattet.

Jeg lar dem bare tro at de har ME, siden det er ganske behagelig for meg at de ikke finner på så mange rampstreker. Jeg vil jo selvsagt ikke at de skal få ME. Det unner jeg faktisk ikke min verste fiende. Etter snart 14 år med ME (myalgisk encefalopati), vet jeg ganske mye om hva denne sykdommen tar fra deg. Den tar ikke livet AV deg, men den tar livet FRA deg.

Det er ikke meg imot at rampenissene får kjenne litt på denne følelsen. Det er jo litt læring i det også. Så lenge de blir friske og raske igjen, selvsagt! Men nå ligger de altså og føler seg elendige. Med ansiktsmasker på for å skjerme seg for lys, og med døra lukket for å unngå støy. Et tappert smil brer seg over de knøttsmå ansiktene deres når jeg ønsker dem god bedring.

Annonsørinnhold

Stor oversikt over de beste kjøpene på januarsalget

Du må gjerne stikke innom bloggen i morgen igjen, så skal du få høre hvordan det går med dem.

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂

Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på 
Instagram (story).