Så heldig at det er ledig langt fremme, tenkte jeg, og skjønte ikke hvorfor alle de andre passasjerene knuffet seg lengst bak. Det var fritt setevalg, og alle vet jo at de som sitter fremst får gå først ut av flyet. Men da motorene startet opp, og det ble knurr i hodet mitt, skjønte jeg at det var jeg som hadde tapt i oppløpet.
Turen fra Rørvik til Trondheim var ikke lang, bare en halv time. Men det var nok knurring, snerring og larm til at det fortsatt murrer og brummer inni hodet mitt. Jeg vet ikke om det er motorene eller propellene som forårsaker bråket. Kanskje begge deler? Det føltes nærmest som jeg satt utenfor flyet. Litt som da jeg skulle hoppe i fallskjerm fra småfly på 90tallet og flydøra ble åpnet for å slippe meg ut.
Det er snart to døgn siden jeg landet på Værnes nå. Fortsatt brummer og durer det ille i hodet. Jeg har tinnitus til vanlig også, men ikke så “høyt” som nå, så jeg håper at det roer seg snart! Kanskje hjelper det på hodepinen også.
Et lite tips til meg selv, og kanskje deg også, er å registrere hvor motorene befinner seg, og finne et sete lengst mulig unna knurringa. I tillegg kan headset med støydemping være en genial idé.
Widerøe har landet trygt på Værnes
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
Det blåste godt da søstera mi og jeg tok turen opp på Husfjellet på Ytre Vikna, og jeg tror nok at vindmøllene tok til seg mye vind denne dagen. Noen ganger føles det godt når det blåser sterkt, og jeg forestiller meg at det blåses vindenergi inn i kroppen min. Vind kan gi energi, men noen ganger stjele energi også.
Søstera mi er godt kjent i dette området og har opptrådt som fjellgeit mange ganger. Det bød heller ikke på store problemer å bestige noen topper da jeg var med, siden vi kunne kjøre opp på fjellet og svippe innom både det ene og det andre flotte utsiktspunktet uten noen anstregelse i det hele tatt. Anita visste nøyaktig hvor vi fikk den beste utsikten og kunne ta de beste bildene fra.
Det blåser på toppeneAnita og jeg, i et normalt øyeblikk
Men for å få tatt bildene, måtte vi stige ut av bilen. Da jeg dyttet opp bildøra på den første toppen vi kom til, holdt den på å bli sendt avgårde ut på vidda. Et vindkast tok tak i døra og jeg ble mer eller mindre løftet med ut i vinden. Utsikten som åpenbarte seg, var fantabulastisk. Hav, øyer, holmer og skjær så langt øynene kunne se, gjennom tårer fremkalt a vinden. Og fjell, skyer og et magisk lys som steg ned fra himmelen rett forut.
Vindmøllene tromlet bak oss, og mens mine kalde fingre (hansker er for pyser) fisket frem mobilkameraet på nytt, mistet jeg pusten et par ganger. Det var mer enn nok luft der oppe, men kanskje ble vinden for ivrig etter å blåse inn vindenergi gjennom kanalene i ansiktet mitt. I alle fall føltes det som jeg kom i oksygelgjeld. Noe som selvsagt er høyst usannsynlig.
Da jeg satte meg tilbake i passasjersetet igjen, etter to nye topper og utsiktspunkter, føltes det som om kroppen var helt utladet. Var det noe der oppe på fjellet som hadde stjålet energien min? Anita var også ganske utladet i etterkant. Kanskje var det vindmonsteret som var på ferde på Vikna. Noen andre som har erfaring med dette fenomenet?
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
