I går kveld fikk jeg endelig oppleve det! De to foregående kveldene/nettene har det vært enda flottere, men jeg har vært nødt til å la det passere uten meg. Jeg brukte hele kvelden på å gjøre meg klar til jakten på nordlyset. Mesteparten av tiden gikk med til lading. I tillegg pakket jeg en liten sekk med kamera, lommlykt, votter og lue, og tok frem voksiposen min. Det kunne jo bli kaldt når jeg skulle suse rundt på elscooteren Elvira nede ved sjøen midt på natta.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Jeg fulgte med i en app som indikerer hvor sterkt nordlyset er til enhver tid. Men siden det ikke så ut til å bli så sterkt og klart, pusset jeg tenner og gjorde meg klar for senga. Sjekket deretter appen en siste gang, og oppdaget at indeksen hadde steget fra 3 til 4. Jeg var straks klar for jakt, og to minutter senere var Elvira og jeg på vei ned bakken i fullt firsprang.

Det var mørkt nede ved sjøen, der vi fant utsikt til nordlyset. Bekmørkt på stien, faktisk. Jeg oppdaget at det var flere nordlysjegere nede ved sjøkanten. Noen hadde gjort opp bål også. Men jeg holdt meg oppe på kanten. Tok ikke sjansen på å kjøre ned, i tilfelle Elvira gjorde seg vrang og ikke klarte å kjøre opp igjen. Det skulle tatt seg ut om jeg hadde havnet nedi et hull og blitt liggende på ryggen med et kamera på magen og beina til værs. Jeg vedder på at de andre nordlysjegerne sterkt hadde mislikt å ha blitt forstyrret i fotojakten av noen i nød! Selv om en dame nedi et hull med kamera på magen kunne blitt et flott fotomotiv også.

Kameraet virket ikke, forresten. Vel, det er vel mer riktig å si at det var jeg som ikke virket, fordi jeg ikke kan med innstillingene. Dessuten var det mørkt og vanskelig å koordinere kamera, lommelykt og fingre, samtidig som Elvira ville snu seg hit og dit og skru på og av lys hele tiden. Det ble litt for mye stress, så jeg endte opp med å ta bilder med mobilkameraet i stedet. Bildene er ikke så gode, men jeg lurer på om jeg kan skylde litt på at nordlyset falmet etter hvert også? Jeg fikk i alle fall oppleve det. 

Det var litt spennende å være ute i høstmørket. I den milde men likevel forfriskende høstlufta. Innimellom hørte jeg lyder fra busker og trær, men jeg var ikke redd. Jeg kan både karate, kung fu og tai chi. Om noen ypper, skal jeg klare å bite fra meg. Jeg er ikke like sterk og rask som før, men jeg kan noen triks. 

Elvira ville absolutt kjøre en tur til Ranheimsfjæra også, hevdet at nordlyset der var enda bedre, så det var bare for meg å følge med. Men det stemte ikke, der var det stille og mørkt som i graven. Det ble en rask retur til Hansbakkfjæra, og en selfie av Elvira og meg i skyggen der, før vi fant brua som bragte oss  hjem. En vennlig pil viste vei i nattemørket.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂