Jeg fikk samlet meg sammen, plukket med meg alle mine kroppsdeler, og samboeren ble med som kartleser og moralsk støtte. Jeg hadde ikke trengt å grue meg for diskusjon og overkjøring på et språk jeg ikke snakker eller at det kom til å bli mye styr og dårlig service. Alt gikk bra! 

Uten kartleseren hadde det imidlertid blitt vanskelig å finne “Chapa Line” i går. Ingen skilt på bygningen røpet hvor verkstedet var, men en åpning på siden som åpenbarte mange biler til reparasjon og tilsvarende mange bilmekanikere, viste vei. Vi henvendte oss på et like uskiltet kontor, hvor en spansktalende fyr røpet at han ikke snakket et ord engelsk, ei heller norsk selvsagt. Men noen gloser spansk fra meg, fikk han til å lete etter ordren fra forsikringsselskapet. Fånyttes, selvsagt.

Men så (!) dukket en blidspent bilkar opp som det gikk an å kommunisere med! Fra dette øyeblikket løste alt seg. Han bidro med sine engelske gloser, jeg med mine spanske, og for øvrig var mobilen til god hjelp. Jeg oppfattet først at han skulle finne en “doktor”, da han fiklet frem mobilen, men ble betrygget da det var en “traductor”, altså oversetter. 😀

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Den smilende mannen fant kjapt frem papirene på bilen min, og en liten samtale senere fikk min “Sunset orange” den pleien den skulle ha. En bilmekaniker satte raskt på plass den nye oransje sidelista, og deretter startet han på reparasjonen av spaken som var blitt ødelagt da bilen var på verksted i april. Bjørn og jeg satt på to stoler inne ved veggen og fikk med oss hele seansen. Litt over en time tok det, og da ble spaken bedre enn noen hang før. Bremsen ble mindre skarp, og det likte passasjeren min. Kanskje blir det færre åh-utrop på mine kommende passasjerer hver gang jeg bremser heretter også. 🤗

Reparasjonen av spaken tok de ikke betalt for, og lykkelig var jeg for det. Det ble feiret med sjokolade, pretzel og te, og like etterpå sluttet kroppen min å virke. Ikke pga. den lille feiringen, men fordi svimmelheten kom tilbake. Jeg våknet svimmel i går også, fikk etter hvert servert lunsj på senga. Men så var det som om viljen samlet opp nok friskhet til å få meg på verkstedet. For bare å ramle helt sammen etter at vi var hjemme igjen. Det kjentes ut som armene og beina veide et tonn hver. Jeg maktet ingenting. Var helt utladet.

Sov også som om jeg  skulle vært i koma i natt. Nå venter jeg bare på at kroppsmaskineriet skal fyres opp nok til en tur ned på stranda. Er nesten ikke svimmel lenger, heldigvis! Etter å ha vært her i Spania i to uker, begynner det å bli på tide å besøke havet igjen. Det er meldt temperaturer over 40 grader utover dagen. En ettermiddagstur og dukkert frister, haivarsel eller ikke! Jeg får bare speide etter haifinner og holde meg nært strandkanten! 😀

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)