Din bloggflamme er slukket,
skal aldri mer tennes.
Lyset i bloggen din er slått av.

Vi hadde avtale om å møtes,
drikke kaffe og te,
snakke og bli bedre kjent.
“Vi bor jo i samme by,” sa du.
Jeg så frem til dette.
Gledet meg til å få møte kattene dine også.
Men vi rakk det ikke.
Kreften blusset opp i sommer,
uventet,
brutalt,
og det gikk fort.

Din bloggflamme er slukket for alltid,
men du glemmes ei.
Du skrev med hjertet.
Rettferdighet var viktig for deg,
og du tok til orde for det du trodde på.
Du stod opp for de svake
og de som ble urettferdig behandlet.
Likte ikke falskhet,
tok avstand fra latterliggjøring.
Skrev fritt og uredd om hva du mente
og det som opptok deg.
Samtidig var du omtenksom,
forståelsesfull, snill og vennlig.

Vi kunne utveksle erfaringer,
du og jeg,
be hverandre om råd.
Jeg satte pris på din åpenhet, ærlighet,
din tillit og støtte.

Du lot oss bli kjent med deg
på bloggtreffet i juni 2023.
Du var dama som valgte den store rosa parykken.
Og du var fargerik i deg selv.
Et vakkert menneske.
Med ønske om at gjester i egen begravelse
skulle møte opp i fargerike klær.

Jeg vil minnes deg for
din varme og ditt pågangsmot.
Hvil i fred, Toril.

❤️

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/