I morgen kjører jeg til Vikna for å få tatt takst av mitt barndomsrike. Sist jeg var der var jeg sammen med mamma. Dette var liksom huset hennes, selv om jeg og to søsken stod som eiere. Mamma hadde borett, og det var hun som ordnet med alt. Blir mamma med på denne turen? Kanskje vil hun bli med meg fra den andre siden, følge nysgjerrig med og gjøre noen rampestreker? Det kunne kledd henne. 

For to dager siden – 2. mars – var det ett år siden mamma sovnet inn. Enda er det uvirkelig å tenke på. Trist og meningsløst. Hun var limet i familien. Konfliktsky, men snill, og alltid klar til å gi av sin omsorg. Vi hadde et fint mor-datter-forhold, og mamma visste at hun kunne lene seg på meg og stole på meg. Det mest negative hun noen gang sa til meg, var at jeg var sta. Det stemmer nok, men jeg ser på det som viljestyrke og pågangsmot. Uten dette, hadde jeg ikke klart meg i livet.

Jeg har ladet og hvilt ekstra mye ei hel uke for å klare å gjennomføre denne turen. Har også planlagt i detalj for å bruke minst mulig energi underveis. Ei venninne blir med på turen, og det gjør alt mye lettere. Ellers må jeg bare mobilisere som best jeg kan. 

Den siste turen mamma og jeg hadde sammen til Vikna kan du lese om her: Mamma ble sjekket opp  

Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙏
Følg min Facebook-side som forfatter og blogger: Kari Engesvik, Author 😊