Når jeg står ved enden av trappa og det knirker som verst i kroppen, tenker jeg at “dette skal jeg klare”. Før jeg fikk ME, klatret jeg opp høye fjell, syklet til jobb året rundt og inntok mer enn gjerne trapper som en del av den daglige trimmen. Det høres sikkert merkelig ut, men jeg er glad i denne trappa. Som jeg valgte ut selv den gangen huset ble bygd. Nå kan jeg bli både andpusten og sliten av å gå trapper. Spesielt på dager hvor formen er veldig dårlig. Hvis jeg må opp to trapper, tar jeg ofte en kort pause mellom trapp én og trapp to, slik at melkesyra får roet seg litt.
When I’m standing at the landing and I feel like an old creaking door unable to move I think to myself “I can do this”. Before I got ME/CFS I used to climb high mountains, go by bike to work and was happy to take the stairs as part of everyday exercise. You may think it sounds strange but I actually love this stairs. I chose this particular stairs when the house was built. Nowadays I usually get breathless as well as tired from walking stairs. Especially on days that I’m extremely fatigued. If I have to walk up two stairs I will usually take a short break between first floor and second floor, in order to “calm down” the lactic acid” a bit.

Huset vårt ble ikke solgt etter den første visningen. Vi hadde en magefølelse på at det ble slik. Det er ingen fare. Vi kan godt bo i dette huset i mange år enda. Her har jeg alt som jeg/vi trenger på ett plan. Både kjøkken, stue, bad og soverom. Det er sjelden jeg trenger å gå opp trappa, til soverommene du ser bilde av her. Jeg klarer meg med de rommene som er nede.
Our house was not sold after the first house viewing (AmE: open house). We had a gut feeling about it, so it was not a surprise. Anyway, there’s no imminent danger. We can live in this house for many years to come as we have everything we need on one level here. Kitchen, living room, bathroom and bedroom on ground floor. I hardly ever need to walk upstairs, to the bedrooms that you can see on the pictures below. I manage with the rooms downstairs.

Men vi ønsker oss ei leilighet på sikt. Hvor vi har alle rom på ett plan. Leiligheten trenger ikke være så stor. Stort sett er vi to voksne hjemme. Ungene er ikke unger lenger, og i tur og orden har de flyttet ut. De tre soverommene i andre etasje er derfor lite i bruk. Det blir mange dyre kvadrat, som vi ikke får nyttiggjort oss.
Nevertheless, we would like to move to an apartment in the long run. Where we can have all the rooms on one level. The apartment need not be big. Most of the time there are just the two of us at home. The kids are no longer kids and they have moved out in turn. Therefore the three bedrooms upstairs are not used very often. Thus the square metres upstairs are very expensive, as we don’t really make use of them.

Man blir ikke rik av å ha en invalidiserende sykdom som ME, som gjør at man ikke kan jobbe. Da tjener man heller ikke penger. Heldigvis bor jeg i Norge, hvor jeg pga velferdssamfunnet har tak over hodet og ikke sulter. Og vi er to om utgiftene.
You don’t get rich from having a disabling disease as ME/CFS, which makes you unable to work. Naturally, then you don’t make any money. I am fortunate to be living in Norway, where the welfare society gives me a roof over my head and food on the table. Besides, there are two of us to share the expenses.

Kjenner du noen som kan være interessert i å kjøpe huset vårt? HER er husannonsen. Det blir ny visning om ei uke. Ønsk oss lykke til da! 😀
Do you know anyone who would be interested in buying our house? There will be a new house viewing (AmE: open house) in a week. Please wish us good luck! 😀

Foto/photos: Frode Vigtil