Jeg fikk brev fra St. Olavs Hospital om at jeg er ferdig operert for føflekkreft, så nå er alt borte. Jeg visste det allerede, siden legen som opererte meg sa at all hudkreften normalt er borte etter en slik operasjon jeg hadde. I brevet stod det også at det var normale funn ved undersøkelse av huden som ble fjernet. Jeg vil bli fulgt opp videre med kontroll hos hudlege. Trygt og greit å vite.

Sporene etter det som var, vil snart også være visket bort. Etter et besøk på laboratoriet på legekontoret, er stingene pillet ut, og såret gror videre på egen hånd under kirurgtape. Slike madrassuturer som jeg ble sydd med, bør fjernes av en profesjonell. Jeg var sydd i flere lag, og da er det viktig at stingene som skal fjernes, blir trukket ut i riktig retning. Legesekretæren var dyktig, og plutselig var det gjort. Nysgjerrig som jeg er, fikk jeg en lærling tilstede til å ta noen bilder av armen min for meg, slik at jeg kunne studere det hele etterpå. Det var jo første og siste gang jeg så disse stingene.

Nå krysser jeg fingrene for at det ikke dukker opp nye, maligne føflekker som må fjernes eller behandles. Etter at jeg la ut blogginnlegget om at jeg har fått føflekkreft – Jeg har fått kreft – har flere andre som har hatt føflekkreft tatt kontakt. Det er nok ganske utbredt. Ei venninne i Spania kunne fortelle at hun har fjernet minst ti føflekker som var maligne, og én av disse måtte også ha videre behandling.

Annonsørinnhold

Festklar?Dette er sesongens lekreste kjoler

Noen av dere synes kanskje at jeg har tatt lett på dette med å få hudkreft. Kreft er aldri noen god diagnose, men i dag blir veldig mange av de som blir diagnostisert med kreft, friske igjen. Kanskje de fleste? Noen har tøffe behandlingsforløp, andre slipper billigere unna. ME er for meg en langt mer invalidiserende diagnose å få. ME kan føre til dramatiske endringer i livet. De siste 15 årene har jeg vært frarøvet mye. Jeg har vært for syk til å jobbe, trene hardt slik jeg likte å gjøre, dra på reiser verden rundt slik jeg pleide, og barna mine har ikke opplevd meg som den mammaen jeg egentlig skulle vært for dem. De husker ikke hvordan jeg var da jeg var full av energi, men har i stedet minner om meg hvor jeg har ligget lange dager på sofaen uvirksom, og ikke hatt mulighet for å ta dem med på moro.

For meg er det likevel naturlig å tenke positivt, tenke muligheter og være løsningsorientert. Til tross for store forandringer i hverdagen, er ikke alt borte fra livet. Jeg fokuserer på det jeg fortsatt klarer, om enn i mindre skala, og livet kan være godt like mye til tross for som på grunn av. 

❤️

Et lite PS til dere som jobber på lab på legesentre: Sjekk at døra er lukket før dere begynner å prate om teite ting pasientene deres gjør! Jeg overhørte dere da jeg stoppet for å ta bilde av døra.

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/