I det siste har jeg fått mange spørsmål om hva som har skjedd mellom meg og de to søsknene jeg har vokst opp sammen med. Vi har samme mor, men jeg har en annen far enn de to. Siden sommeren 2024 har jeg virkelig fått erfare hva det innebærer at Alzheimers er “de pårørendes sykdom”. – Med konflikter mellom oss som pårørende og konsekvensene av mammas dårligere hukommelse og kognitive funksjon. De som har erfart at det er “demensen som snakker”, skjønner hvordan dette kan fortone seg, og skape konflikter.

Jeg må få takke alle dere som har støttet meg i en vanskelig fase i livet. I tiden etter at mamma fikk diagnosen Alzheimers moderat – alvorlig grad, ble mye forandret. Også for meg personlig. Jeg har valgt å være åpen. Og fortalt hva som har skjedd i familien til de som er interessert. Jeg har ikke noe å skjule, og har hele tiden gjort det jeg har tenkt har vært riktig, både for mamma og for meg selv. Andre får stå for sine egne meninger og gjerninger. 

Uvitenhet har ført til at jeg har blitt beskyldt for å gå bak ryggen til familiemedlemmer, og blitt servert usannheter. Jeg har blitt oppfordret til å rive i stykker rettslige dokumenter, og kjeppjaget fra gården der mora mi bodde, noe som førte til at jeg ikke kunne besøke mora mi siden jeg ikke var ønsket på gården. Jeg ble hindret i å ha kontakt med henne i flere måneder. Jeg har blitt utsatt for vulgære utsagn, sårende bemerkninger og fiendtlighet, og dessuten motarbeidet og ikke involvert. 

Jeg valgte å trekke meg unna for å skjerme meg selv. Håpet at jeg kunne ha kontakt med min egen mor igjen den dagen hun ble for syk til å bo hjemme og havnet på institusjon, og de andre i familien ikke styrte livet hennes. I denne perioden fikk jeg for øvrig ikke informasjon om mammas helsetilstand. Jeg visste heller ikke hvem som hjalp henne med den økonomiske biten, noe hun opprinnelig hadde ønsket at jeg skulle gjøre gjennom en fremtidsfullmakt. Jeg søkte om verge for henne gjennom statsforvalteren, en offentlig person som kunne bistå henne i både økonomiske interesser og for å representere henne i forhold til nødvendige tjenester og offentlige instanser generelt. Mora mi har tidligere sagt at hun ikke hadde  tillit til mine søsken på slike områder. Et vergemål ble imidlertid ikke gjennomført, da statsforvalteren ikke fikk nødvendige bekreftelser fra fastlegen hennes.

Mamma fikk kreftdiagnose i januar 2025. Det var en aggressiv type, og hun døde etter kort tid. I løpet av innleggelser på St. Olavs Hospital og DMS (det distriktsmedisinske senteret på Stjørdal) hadde jeg kontakt med mamma, og var på besøk så ofte som jeg kunne og klarte. Det var godt å få følge henne på denne siste reisen, selv om det var grusomt å se hvor syk hun var.

Jeg har lenge tenkt at jeg ville ha et offentlig skifte i stedet for et privat skifte. Dette for å sikre at det ble et riktig og rettferdig arveoppgjør, men også fordi jeg ikke har tillit til mine søsken etter alt som har skjedd. Ville det bli en god prosess med et privat skifte? Jeg tvilte på det. Videre ville jeg at en advokat oppnevnt av tingretten skulle bistå med arveoppgjøret på nøytralt grunnlag, slik at det ikke skulle oppstår ytterligere konflikter mellom mine søsken og meg. Med en bostyrer/advokat oppnevnt av tingretten ville jeg slippe å ha kontakt som kunne ødelegge for søskenforholdet ytterligere.

Jeg fikk også formuesfullmakt som ga meg innsyn i kontooverføringer fra mammas kontoer de siste tre månedene, samt ligningsattest. Det er overført store pengebeløp, som jeg tviler på at det fins dokumentasjon for. Mine søsken reagerte da jeg fortalte det, men dette er faktisk noe vi som arvinger er oppfordret til å gjøre av tingretten. Mamma var ikke samtykkekompetent og for dement til å forstå hvordan hun kunne betale regninger og gjøre pengeoverføringer. Jeg er ikke kjent med hvordan dette skjedde. I stedet for å ev. beskylde noen for bedrageri, ville jeg heller overlate dette ansvaret til en advokat. – Som kunne ettergå og finne ut om alt var gjort riktig. Så jeg begjærte offentlig skifte, og informerte samtidig mine to søsken om dette.

I følge tingretten hadde jeg ingen plikt til å informere om det, men jeg valgte å være åpen og ærlig. Mine søsken reagerte med sinne og var uforstående til hvorfor jeg ville bruke så mye penger på offentlig skifte. De var misfornøyde med at det også ville ta lang tid. De ønsket privat skifte.

Broren min påstod at det var jeg som må betale utgifter ved et offentlig skifte. Det er ikke slik det fungerer. Det er nok at én av oss begjærer offentlig skifte for at det blir tatt via tingretten, og omkostninger skal dekkes fra den avdødes konto. Bror truet videre med rettssak. Det var tomme trusler. Siden det var jeg som begjærte offentlig skifte, kunne jeg bedt om forberedende rettsmøte, og rettsmøte. Han hadde ikke begjært offentlig skifte, og kan da ikke åpne en rettssak. 

Det viste seg at broren min trodde at fordi han ble ansvarlig for kontakt med begravelsesagenten i forbindelse med bisettelsen, trodde han at han også var ansvarlig for skiftet. Han er også av den formening at skiftet vårt er så enkelt, at det bare er å møte opp i banken og få delt arven på tre. Dette medfører ikke riktighet. 

Jeg ble ganske satt ut da min søster sa at jeg kom til å miste mine søsken om jeg opprettholdt begjæringen om offentlig skifte. Jeg oppfattet det som en trussel. Sa ikke noe, men tenkte i mitt stille sinn at det ikke er jeg som har mistet dem, det er de som har mistet meg.

Løsøre etter mamma måtte vi fordele før påske, siden samboeren hennes truet med å kaste alle tingen hennes i søpla om vi ikke gjorde det. Jeg ville vi skulle vente til vi fikk skifteattest, slik som er vanlig. Men det ble til at vi søsken møttes på gården, og deling av ting og tang foregikk i ganske fredelige former. Samboeren til mamma var også til stede.

Etter hvert ble trykket fra mine søsken om å trekke tilbake begjæring om offentlig skifte etter mora vår, tungt for meg mentalt. Jeg sov dårlig pga tanker, magen reagerte og jeg ble dårligere av ulcerøs colitt, en sykdom som ofte blir verre av stress. Jeg følte på kvalme og klarte ikke å spise som normalt. Hodepine og migrene var konstant tilstedeværende. Jeg innså at det ikke var verdt å ofre min egen helse for å fastholde på begjæringen. Før påske, og før jeg reiste til Spania, skrev jeg til tingretten at jeg ønsket å trekke tilbake begjæringen om offentlig skifte. Det var ikke fordi jeg mente at de hadde rett og heller ikke fordi jeg fryktet mine søsken og sinnet deres. Jeg mener fortsatt at et offentlig skifte ville vært riktig, men jeg gjorde det for min egen helses skyld. 

Flere har spurt meg om mine søsken hadde noe å skjule, siden de var så negative til at jeg skulle være den som ordnet ut for mamma gjennom en fremtidsfullmakt, en fullmakt som for øvrig ikke har noe med testamente å gjøre. Og på ny da de ikke ønsket et offentlig skifte og kjempet så voldsomt imot dette. Jeg vet ikke. Vet bare at de har vist meg “their true colours”. 

Da jeg sendte inn begjæring om offentlig skifte til tingretten, fikk jeg samtidig vite at min bror hadde sendt inn erklæring om privat skifte av dødsbo, og dermed påtok seg gjeldsansvar etter mamma. Hun hadde for øvrig ikke gjeld. Nå får mine søsken det slik de vil, et privat skifte som min bror skal ta ansvar for. Både min søster og jeg kunne også gjort dette, men for min del er det uaktuelt å samarbeide med dem om skiftet. Men jeg vil be om dokumentasjon på regnskapet.

Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/