Nedturen kom, før hjemturen. Flere dager i Italia, mer aktivitet, mer moro og sosiale happenings koster. Det kunne ikke vare, selvsagt ble jeg sengeliggende. Men det gikk nesten bra, sånn tålelig bra i alle fall. Det var bare de siste tre dagene i Spania jeg ble sengeliggende.
Jeg fikk tilbud fra venner om skyss ut til flyplassen i Malaga i går, men takket nei. Det ville vært en bonus å fått være sammen med dem en ekstra gang, på bilturen. Men jeg maktet det ikke. Kroppen hadde klappet sammen. Jeg hadde det bedre i en uber-drosje med en sjåfør som ikke snakket, og jeg kunne lene meg tilbake i baksetet med lukkede øyne.
Når man må ligge i flere timer for å samle krefter til å steike seg egg og bacon til middag, sier det seg selv at vindusvasking og gulvvask er uaktuelt. Jeg liker egentlig å gjøre rent skikkelig før jeg forlater leiligheten i Spania. Da er det så mye hyggeligere å komme tilbake neste gang. Dessuten er det mindre sjanser for at insekter trenger seg inn som husokkupanter når det er rent.
Jeg orket ikke soling, ikke tv eller lydbok. Alt som vanligvis er koselig, var bare utmattende. Jeg lå bare flatt ut og hørte på klokka som tikket. Ventet på at energien i kroppen skulle komme tilbake. Det ble lange timer. Når jeg sov, ladet jeg bedre. Og jeg vet at det kommer bedre dager.

På flyplassen i Malaga er de gode på assistanse for passasjerer som har behov i forhold til “mobility and special needs”. Jeg fikk sitte på en buggy car, og slapp da å stå i kø både for innsjekk og security, i tillegg til at den kjørte meg til gate. De siste hundre meterne til gate ville de ha meg over i en rullestol, siden det er trangt for en buggy å kjøre gjennom folkemengden det siste stykket, men da tok jeg heller beina fatt.
Ved ombordstigning spurte jeg om man fikk gå rett ombord eller måtte stå i kø en stund i gangen ned mot boarding. Da fikk jeg tilbud om å sitte i vinduskarmen på ei grønn matte før det ble klart for ombordstigning i flyet. Heldige meg. Det er faktisk mer utmattende å stå enn å gå for meg. De minuttene jeg fikk sitte rett bak skranken for boarding, hadde jeg dessuten ganske hyggelige utsikt. Den Norwegian-ansatte dama var effektiv, og det var fint å se alle de brune passasjerene som raskt ble sluset gjennom med boarding card og pass. Alle smilte og var blide.

Jeg er hjemme i Trondheim igjen nå. Dagens to mål er oppnådd: En dusj, og jeg har laget meg lunsj. I tillegg til å ha produsert dette blogginnlegget. Jeg har ingen planer for de neste dagene, annet enn å hvile og lade. Men jeg føler meg heldig, tross alt, som har muligheten til det.
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/





































































































































