Jeg har hatt fire fine dager i Drammen, med mye kvalitetstid med min yngste datter og et spennende møte med en medblogger. I tillegg fikk jeg et etterlengtet gjensyn med ei dame som alltid har vært i livet mitt, nemlig Unni. 

Helt siden jeg var ei lita jente, har denne jenta vært spesiell for meg. Hun var den jenta i familien som jeg identifiserte meg med og så opp til. Da jeg var lita, bodde vi en periode på gården hos henne og mora på Løvøya. Da var hun tolv og jeg var fire. Jeg husker godt det lange, flotte håret hennes, at hun flere ganger måtte ut og lete etter skilpadda si Maren i det høye gresset, og at hun var veldig snill. Hun på sin side husker meg som ei lita dukke. 😃

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Vi har møttes i familiesettinger flere ganger oppigjennom årene, og jeg har gjennom foreldrene mine fått høre om Unni. Spesielt én historie har satt seg fast i minnet, nemlig historien om da hun som ung lærervikar hoppet opp på kateteret og med streng stemme fikk ro og orden i den rampete klassen. Til tross for sitt snille utseende, var hun en dyktig og tøff karateutøver som ikke var redd for å sette grenser. I dag er hun Norges høyest graderte kvinnelige karateutøver.

Jeg var inspirert av Unni da jeg som 18-åring begynte å trene karate. Holdt også ut i mange år, men måtte slutte da jeg ble gravid og fikk helseproblemer. Har man først fått karate (eller annen kampsport) inn i kroppen, kan man imidlertid lett kjenne at det rykker litt i karatefoten innimellom. Unni trener fortsatt, og det er imponerende!

Vi møttes midt i Drammen på Café Bragernes. Kelneren hadde sitt svare strev med å slippe gjennom til oss for å få tatt opp bestilling. Vi satt lenge og drakk av hver vår kopp te, som ble kald, fordi vi hadde så mye å snakke om. Deretter ble det fisk, og enda mer skravling. Det var mye om oppveksten til Unni som jeg ikke visste om, og som var veldig fint å få høre om. Hun ville også ha oppdateringer om meg.

Jeg hadde sett for meg at det ville bli et koselig gjensyn. Men det ble faktisk dobbelt så koselig som jeg hadde sett for meg! Mannen til Unni kom og hentet henne, og samtidig kjørte han meg hjem til kollektivet til dattera mi, hvor jeg camper. Vi tre ble enige om at vi må møtes minst én gang til før vi dør. 😄

Om du ikke fikk med deg innlegget om mitt møte med bloggeren Annebe, finner du det her: Blogger møter blogger

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interes:se av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)