(English below the pictures)

Nylig fikk jeg et par påminnelser fra erfarne ME-syke om at det er viktig å gå sakte. For å få kreftene til å vare lenger. Ei dame fortalte at når hun går turer med hunden sin, stopper hunden stadig for å snuse og sjekke ting langs veikanten, noe som hjelper henne å holde rolig tempo. Et annet tips var å ta med kamera på tur.

Jeg likte tanken på å gå tur med kameraet mitt. Men det må ikke være for langt. Da blir jeg bare utmattet, og da blir det ingen god opplevelse. Jeg bestemte meg for å kjøre til Parque de la Paloma, som ligger i hjertet av Benalmádena, og rusle en tur i kaktusparken der.

Annonsørinnhold

Skjønnhetskalenderne du fortsatt kan sikre deg

Jeg kjente at jeg ble glad av å være der. Sola skinte, og kameraet var en god venn på turen. Jeg møtte flere smilende mennesker på min vandring i kaktusområdet, og flere så ut til å ville slå av en prat. Jeg var imidlertid bestemt på å brukte energien på fotograferingen, siden det å være sosial også krever energi.

At jeg ble stukket av en kaktus, er kanskje ikke så merkelig. Jeg tok mange “sidesprang” fra stiene, og en spesielt langarmet kaktus grep tak i meg da jeg skulle bøye meg ned for å ta et nærbilde. Jeg fikk vel bare som fortjent. Og et kaktusstikk i låret overlever jeg fint.

English:

Recently I got a reminder from experienced ME/CFS sufferers that it’s imperative to walk slowly. In order to make the energy last longer. A woman who likes to walk her dog explained that the dog stops along the road ever so often and that this helps keep her walking speed down. Another tip was to take a camera along as you yourself would then slow down as well.

I quite liked the idea of going for a walk with my camera. However, it needs to be a short walk. If it’s too long I will get tired and fatigued and the experience will not be a good one. I decided to go by car to Parque de la Palpma, which is situated in the heart of Benalmádena, and stroll in the cactus park there.

Being there made me feel happy. The sun was shining and the camera was a good friend for this trip. I met a few smiling people during my visit in the cactus area and some of them looked like they wanted to chat. Nevertheless, I was determined not to use my energy on being social but concentrate on the photography.

I got stabbed – or maybe it’s more correct to say pricked – by a cactus. Not such a big surprise, I guess, as I frequently left the path to have a closer look at the cactuses. A particularly long-armed cactus grabbed hold of me as I bent down to take a close-up. I guess I had it coming. And I will definitely survive a cactus “bite” in my thigh.