Jeg ser tegnene
på at livet ebber ut,
skjønner at det snart er slutt.
Jeg har sett det før,
dette spesielle draget i ansiktet,
som forteller meg
at det er kort tid igjen.

Du sover mer.
Kraften har forlatt deg,
musklene er slappe,
og du har sluttet å stå opp fra senga.
Du vil ikke spise, eller drikke,
kniper igjen munnen
når jeg prøver å fukte munne din
med en lite rosa svamp på pinne.
Noen ganger fordi du er forvirret,
andre ganger ser jeg en spøkefull mine. 

Annonsørinnhold

Sneaker Days hos Get Inspired: Kupp på nyheter og favoritter på salg

Jeg sitter på sengekanten din
og merker at du går inn og ut
av en evig døs.
Bevisstheten er sløret,
og når du ser på meg,
vet jeg ikke hvor du er
i tankene dine.
Du er ikke til stede som før,
reagerer ikke like mye som du pleide,
responsen uteblir ofte.

Morfin og paracet demper smertene,
for å bidra til livskvalitet
disse siste dagene.
Kreften tapper deg for liv,
Alzheimers sykdom tapper deg for språk
og gjør deg forvirret.
Men du husker oss fortsatt,
og det er godt.

Jeg ser tårene i øynene dine,
blanke øyne i det du presser øynene opp,
nekter å gi slipp.
Mine tårer presser på,
jeg merker at noe vått
faller ned på armen din,
fordi jeg vet hva som skal skje.
Jeg tror du har resignert,
har funnet en ny ro,
og aksepterer.
♥

Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/