Jepp, mission accomplished. Jeg kjempet meg gjennom turen i kulda i går. Med en god porsjon viljestyrke, tiltro til at det kunne gjøre meg godt og en dash positivitet la jeg av gårde. Målet var innen rekkevidde. Jeg hadde god utsikt langs mesteparten av ruta i det jeg steg ned fra rampa utenfor blokka. Idéen var rett og slett å ikke gå lenger enn at jeg kunne returnere hjem etter ti minutter. Det er viktig å ikke sette seg for hårete mål! Det skal være gjennomførbart, i tillegg til at man skal være i live når man returnerer!

Etter nøyaktig 14 minutter kunne jeg låse meg inn hjemme igjen. Da inkludert noen fotostopp, slik at du kunne følge meg på ruta nå i ettertid. Klart jeg var fornøyd! Hovedmålet var rett og slett å få tatt inn litt kald, frisk luft. Få kjølt ned hodet! Jeg har tidligere merket at det kan være godt når jeg har hodepiner.

Jeg la merke til at jeg ikke kjente noe stikking (nervesmerter) i hodet mens jeg var ute i kulda, og derfor spent på hvordan hodet ville være da jeg hadde funnet tilbake til sofaen. Dessverre kom stikkingen tilbake igjen da jeg hadde funnet tilbake til hvilestillingen. 

I dag har endelig de plutselige stikkende smertene som kjennes ut som små knivstikk, avtatt noe. De er der fortsatt, men ikke så ofte og ikke så intense. Heldigvis! Da er jeg nok på bedringens vei. Jeg hadde ikke krefter til å gå tur ute i dag, men har i stedet campet ute på verandaen i “voksiposen” min en stund. Med denne posen, som egentlig brukes som kjørepose i rullestoler, kunne jeg holde rumpa og beina varme og samtidig få fylt opp lunger og hode med kald, frisk luft! Dessverre ble stikkingen litt verre etter denne lufteturen. Kanskje etter anstrengelsen med å ha hentet ned det jeg trengte fra skapet, men det blir bare gjetning. 

Her er gårsdagens innlegg: Knivene i hodet

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/