Da jeg for noen dager siden opplevde stikkende smerter i hodet, tenkte jeg at det sannsynligvis var hodepine, som jeg fikk som følge av at jeg har overskredet min tålegrense. Altså at jeg har gjort litt mer enn jeg bør og kan uten å bli dårligere av ME. Og det kan så være, men knivene i hodet sluttet ikke å plage meg. De er der hele tiden, av og på. Smertestillende hjelper heller ikke stort. 

Stikkingen kjennes mest på høyre side, bak øret og ned mot nakken, men forflytter seg til tinningen, bakhodet og andre steder i hodet. Etter et par dager med stikkesmerter/nervesmerter demret det for meg at jeg hadde opplevd dette før. Egentlig er det ganske merkelig at jeg hadde glemt det, men jeg har vel selektiv hukommelse, og er flink til å glemme alle de snodige og uforklarlige symptomene som dukker opp. Sist jeg opplevde dette over flere dager, var i starten av juni i år. Det skrev jeg om her: Jeg har kniver i hodet

Sist det skjedde hadde jeg noen vage teorier om at dette faktisk kunne være bra. Dette skrev jeg om i innlegget i linken over. Imidlertid gikk smertene gradvis over uten at jeg hadde positiv effekt av dem. Jeg fikk altså ikke betalt for den positive holdningen. Ikke den gangen heller. De siste dagene har jeg vært ekstra slapp og utmattet, og hatt ekstremt behov for hvile. En tur ut med søpla er det lengste jeg har gått. Variasjonen har bestått i å ligge i senga og på sofaen. Jeg har tenkt at det kanskje er vagusnerven min som sier fra om at jeg trenger tilheling. Oppi topplokket surrer det ganske mange rare tanker om hva som skjer inni kroppsmaskineriet mitt, rett og slett fordi jeg ikke vet. Samtidig danner jeg meg mange “enn om- idéer” ut fra egne erfaringer, hva andre med ME opplever, og det jeg leser av forskning.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

I dag har jeg en plan om å komme meg ut i kulda. Man kan jo aldri sikkert vite, om det er bra for meg eller ikke. Uansett har jeg behov for frisk luft. Det er ei uke siden sist. Den dagen var jeg hos tannlegen i byen, og kjørte deretter ned til sjøen for å ta noen kalde bilder. Disse bildene har jeg pyntet dette innlegget med. Jeg skal ikke langt i dag. Bare gå bortover stien i ca. fem minutter, og deretter samme vei tilbake. Hvem vet, kanskje fryser nervesmertene i hodet til is, slik at jeg blir i bedre form etterpå! Åtte minusgrader – som føles som minus 14 – burde gjøre susen, tror du ikke? For sikkerhets skyld dropper jeg lue og skjerf. 

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/