Jeg overprøver stadig gode råd fra folk som vil meg vel. Råd fra fjern og nær. Det er ikke alltid man er så glad for å høre fra andre hva som er lurt, hva som er best, og hva man bør… Man kan ta det ille opp, blir lei av velmenende personer, fordi vi jo vet hva som er best for oss selv, eller ikke orker å få påpakninger om noe som til syvende og sist utmatter. Men nå snakker jeg også om råd fra mennesker som jeg vet har rett, de som kjenner meg godt og prøver å stoppe meg fra å gjøre meg selv vondt eller verre.
Det kan være nyttig å ha masse stå-på-vilje, slik jeg er i besittelse av. Mora mi kalte meg sta da jeg var ung, det gikk ikke an å rikke meg om det var noe jeg hadde bestemt meg for. Jeg kaller det heller viljestyrke, og nettopp denne styrken har hjulpet meg i mange sammenhenger i livet. Men så kan det også være en ulempe, fordi det noen ganger er lurt å gi seg mens leken er god. For eksempel om man har ME, slik jeg har.
Om du kjenner noen som har ME, kan det faktisk være smart å gi dem råd om å begrense seg, roe ned, ta pauser, ikke overdrive… Altså en motsatt heiing eller applaudering! Fordi det er så viktig å ikke gjøre for mye, og fordi man kan bli sykere av å overskride sine tålegrenser.
Det er mange som har ymtet frempå om at jeg bør gjøre mindre og roe ned. Monica, Linda, Grethe, Lill-Iren, Astrid, og mange flere. Inni meg føler jeg fortsatt på en triumferende følelse fordi jeg klarte, fordi det gikk bra, fordi jeg gjennomførte. Til tross for at det var akkurat dette som gjorde at jeg ble dårligere og nå ikke klarer annet enn å ligge på sofaen igjen. At straffen for å ha vært med på mye hyggelig, er at jeg har sterkere symptomer og mer influensafølelse. Jeg er ganske umulig som innser dette, men likevel oppfører meg som at det kan gå bra neste gang… En skulle nesten tro det handlet om å overvinne seg selv.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min: https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg synes det vitner om livslyst og livsbejaende holdning. Det synes jeg er en god egenskap. Du er ikke alene om dette i ME verdenen. Og det motbeviser at ME er depresjon, slik mange ynder å hevde. En i Erlend på hjerteavdelingen på Rikshospitalet sa det til meg; Det er ingen av oss seriøse leger som tror på ME. Det er bare en depresjon. Eneste dom hjelper er å komme seg ut av sofaen og ut på tur. En annen overlege, Katarina Lien tror hun er ved Ullevål eller Aker nå, sa i et foredrag en gang: Det typiske for deprimerte pasienter er mangelen på lyst og driv. Det er borte. Er det noe ME pasienter har, så er det nettopp det. Lyst og driv😊 Med en så alvorlig og smertefull sykdom så er det ikke rart om vi hadde blitt depressive. Det er en annen sak. Vær glad for slt du får oppleve tross ME! ❤️
Ja, jeg er faktisk superfantabulastisk glad for alt jeg får oppleve nettopp “til tross for ME”. Hva skulle jeg gjort uten livsgnist og livslyst og en positiv holdning. Har stor forståelse for at mange kan bli både oppgitt og deprimerte når man møter holdninger som den du beskriver fra Rikshospitalet. “Ingen av oss seriøse leger”! Hørt sånt pjatt! Skikkelig arrogant holdning! Det handler nok mye om uvitenhet. Men slik er det, og det som er en sannhet i dag, er ikke nødvendigvis en sannhet i morgen. Katarina Lien har jeg hørt mye bra om. Jeg har forresten inntrykk av at du innehar mye lyst og driv også!!! ❤️
Overvinne seg sjøl, ja… Uttalelsen din ble hengende igjen-. Det kan handle om mestringsfølelse, for den er god. Det er ikke artig å gi seg over. Vanskelig dette. Men en vet nok innerst inne, det meste, tror jeg.
Og at du er viljesterk har jeg bare tenkt. Det kan være både bra, mest bra, kanskje…men også gjøre noe vanskeligere. Livet er virkelig en reise med muligheter til å lære <3
Du har rett, det handler nok noe om mestringsfølelse også. 😉 Jeg er glad for min viljestyrke, men har flere ganger tenkt at det kan være en ulempe også. Tenker på hvor vel jeg visste at det ikke var lurt å henge opp klærne som var dryppende våte, da jeg oppdaget at de ikke var sentrifugerte… Måtte gjøre meg ferdig med å henge de opp før jeg tok de ned og satte de på sentrifugering… Kan bli litt dumt! 🤗 Dette var på en skole hvor jeg var vikar. Fikk prøvd meg litt der også. Og sannelig er livet en reise med stadig nye muligheter for å lære! ❤️
Det er jo sånn vi er – at vi egentlig vil alt! Det må være vanskelig å måtte roe ned – godt med venner som kan hjelpe! Klem <3
Ja, venner er verdt mer enn sin vekt i gull! ❤️ Da jeg for noen år siden satt i rådgivingssamtaler med mennesker som måtte tenke nytt i forhold til arbeidsliv, merket jeg at de alltid ville, og ville veldig mye. En skulle tro de var lei, ikke så muligheter, men de var alltid åpne for løsninger!