Som en tikkende bombe turer jeg frem,
mot spennende opplevelser og nye erfaringer.
Mange minner får jeg med meg på min vei,
som dyrebare souvernirer
som lagres i min egen minnebank.
Men tikkingen opphører aldri,
blir sterkere og høyere desto flere opplevelser
og erfaringer jeg får.
Det er så vanskelig å innse at ikke jeg KAN
alt jeg VIL.
I tillegg kommer alle BØR- og MÅ-oppgaver.
Strikken tøyes og strekkes.
Det blir for mye.
Tikkingen eskalerer,
til den når sitt høydepunkt,
og bomben eksploderer.
All energi slippes nådeløst ut,
stille og kompromissløst,
og forsvinner i det fjerne.
Kroppen blir liggende halvdød i senga,
venter på opplivingshjelp,
og å bli restituert og reparert,
få påfyll til kroppsmaskineriet.
Til jeg på ny kan gjenoppta alt,
tikkingen inkludert,
med gjøremål, og å lage nye gode minner.
Tenker jeg må prøve å unngå hurtig tikking,
som fører til eksplosjoner,
og jeg igjen må sone straffen.
Ved å over lang tid blir fratatt muligheten
til å leve livet mitt,
slik jeg ønsker.
❤️ – Kari
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Dette var sterkt og ærlig skrevet av deg som beskriver noe om hvordan det er for deg ❤❤❤
Takk for at du delte ❤❤❤
Ønsker deg en superfin lørdags ettermiddag ❤😊
Purr, purr, og klem fra Toril og kattene
Tusen takk, Toril, og takk for at du leste og forstår ❤️
Som jeg ser meg selv hos deg:)
Men vi må også leve livet:)
Vi opplever nok mye av det samme, ja 🤗 Fordi vi velger å leve livet så mye som vi kan ❤️
Så treffande og gjenkjenneleg❤️ holder på slik nå, må prøve å unngå verste eksplosjonen… men MÅ ha litt å leve på😊🥰
Hei, og takk for at du leste, Bodil 😊 Kan være lurt å unngå de verste eksplosjonene, ja. Men, som du så treffende sier, vi MÅ ga litt å leve på også! ❤️
❤️❤️❤️
❤️❤️😊
❤️ gjenkjennbart dette. Noen har sagt ME er depresjon (en overlege på Rikshospitalet) sa det til meg da jeg fortalte at jeg har fått ME. Jeg Jar hjerte-at sykdom også så jeg var i mange år til oppfølgning og kontroll ift dette.
«kardinalsymptomet» ved depresjon er jo at man mister livsgnist og energi, tiltak. Er det noe ME pasienter har så er det jo nettopp det.
Vilje, drivkraft, livsønske. Jeg synes det er en fin ting. Forstår sorg og frustrasjon når man ikke får til alt en vil. Jeg har vært syk i 15-16 år og selvom jeg både har akseptert og mestrer tålelig greit, så er dette fremdeles en stor sorg. Jeg er jo meg inni denne ME kroppen. Derfor går jeg stadig på små og større smeller. Men jeg betaler ikke like dyrt lenger, og jeg stopper litt før.
❤️ ønsker deg en fin dag i Spania
Noen leger og overleger kan få seg til å si det merkeligste. Da er det ikke rart at noen og enhver mister respekten for legestanden innimellom. Jeg kjenner en del ME-syke og snakker med mange også, og jeg vil også si at viljestyrke og livsgnist absolutt er til stede. Til tross for sorg og frustrasjon over alt de ikke klarer og mestrer i dagliglivet. Godt å høre at du har blitt flinkere til å balansere, slik at du ikke går på så stor smeller. Jeg er visst ganske tunglært… 🤗 Må lære om og om igjen! Tusen takk, og ha en fin dag du også! Spanske solvibber oversendes herved. ❤️
Veldig godt skrevet og en god forklarende beskrivelse av hvordan livet ditt er. Ikke vanskelig å forstå meningen med ordene, etter det du har fortalt tidligere. Håper søndagen din blir fin, mange klemmer 🤗
JA dette er velkjent dessverre 💕Men har tenkt på det mange ganger, at det er styrke i å ha erfart ting selv, da er det ikke vanskelig å sette seg inn i andres erfaringer.
Det er sant. Det man har erfart på egen kropp, er nyttig “livsvisdom” som gjør at man lettere skjønner andre. ❤️
❤️ Gjennkjennbart dette Kari, selv om jeg ikke har diagnosen ME. Noen andre diagnoser som minner mye om det samme har jeg vel, men prøver og lære.
Ha en fin sommer godeste du❤️ sommerklæm
❤️ Tusen takk, Hege, og god sommerklem på vei til deg fra meg 🥰 Du har veldig rett, og mennesker med andre diagnoser kan selvsagt kjenne seg igjen også, ikke bare de med ME. Vi lærer så lenge vi lever 😉