I dag blir jeg arbeidsleder. Tror jeg. Det er den store hjemreisedagen, og jeg må prøve å innta sjefsrollen slik at vi kommer i mål med rydding, vasking og pakking i tide til å nå flyet hjem fra Malaga i kveld.

Det er litt forskjell på de to gjestene mine. Søstera mi fikser og ordner ut, mens mora mi er ganske uregjerlig. Om jeg kommenterer at noe skulle vært gjort, er hun snar til å si at hun har bursdag. Nå har hun “hatt bursdag” i ganske mange dager, så det er mulig jeg må gi henne noen små jobber, slik at ikke søster og jeg må gjøre alt.

Vi har hatt ei super uke her på solkysten, og det har på en måte vært bursdagsfeiring hele uka. Det blir spennende å se om hun fortsetter med “bursdag” når hun kommer hjem til gubben, eller om hun må begynne å lage mat og sette inn i oppvaskmaskina selv igjen. Hehe 😃

Takk for oss, Costa del Sol! ☀️

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Siden de to gjestene mine her i Spania sutret litt for at de ikke hadde fått brukt nok penger i løpet av uka, tok jeg dem med på fredagsmarked i Arroyo i formiddag. Det er en kort kjøretur unna, med mange muligheter for å få kvittet seg med noen euro.

Søster fant det hun hadde planlagt å kjøpe ganske fort, og fant seg deretter en skyggefull plass å sitte ved begynnelsen av markedsplassen. Heten var visstnok for voldsom til at det var aktuelt for henne å gå lengre. Men mora mi hadde ikke tenkt å gi seg så fort, og jeg ble med henne på en runde, slik at hun fikk fylt opp noen poser med sommerklær og annet dill og dall. Hun storkoste seg, fant mye spennende, og svarte på norsk når spanjolene snakket til henne på spansk eller engelsk.

Da vi kom tilbake til leiligheten igjen, hadde mamma moteoppvisning med de nyinnkjøpte sommerklærne sine, og deretter ble det siesta på oss alle tre. Tove ute i solsenga, mamma på sofaen, og jeg i senga. Siesta er en fin tradisjon, synes jeg. En hvilepause fra alt for å lade batteriene gjør godt.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Det oppstår alltid noen problemer når jeg er i Spania. Som regel er det et eller annet med leiligheten, men det har også vært flere runder med bilproblemer. Etter at jeg lærte meg å koble fra bilbatteriet når jeg reiser hjem til Norge, har det imidlertid ikke vært verkstedtur for hver tur ned.

I fjor sommer strevde jeg i flere måneder for å bli kvitt møll som hadde brutt seg inn i leiligheten under koronaen. Til slutt måtte jeg kontakte skadedyrkontrollen, som tilfeldigvis hadde kontor bare et par km fra meg. De sprayet og gasset, og møllene forsvant endelig… Men kom tilbake etter kort tid. Ny runde med gassing og spraying ble gjennomført. Denne gangen fikk jeg beskjed om å slutte å bruke møllfeller, siden de visstnok tiltrakk seg møll… Hah!

Tidligere har det vært maurinvasjon i leiligheten. Disse knøttene tok ikke hensyn til at jeg holdt til langt opp i etasjene. Ingen kjerringråd fungerte, men maurfellene, som inneholdt fristende gift, sendte dem i døden. Siden har jeg alltid hatt slike maurfeller stående på gulvene, og smuler samt kniver med syltetøy er forbudt i leiligheten! Her skal det ikke være noen fristelser.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det verste jeg har opplevd var likevel da airconditionanlegget trakk sitt siste sukk under et forferdelig tordenvær ei natt. Uværet var ordentlig skummelt, og jobben som fulgte, ble temmelig problematisk. Med forsikringsagenter som helst ville at jeg skulle skjønne spansk, og ei papirmølle jeg aldri hadde opplevd maken til. Men til slutt fikk jeg kontakt med en hyggelig danske, som fikset og ordnet nytt anlegg til meg. Visst ble det dyrt, og deretter fulgte et nytt problem. Det nye AC-anlegget virket så bra at jeg måtte få en murer på besøk. Det ble nemlig vannlekkasje på en av de to pumpene. Veggen på soverommet ble meislet ned, og slangen lagt riktig. Deretter ble veggen murt og malt. Puh!

Ellers har jeg vært nødt til å skifte ut vaskemaskin,  oppvaskmaskin,  varmtvannstankene har sluttet å virke etter tur, og er det alltid noen små reparasjoner hist og her av et eller annet slag. Det er slettes ikke så enkelt å få gjort disse tingene når man er i et fremmed land og bare snakker bittelitt spansk.

Så hva er det denne gangen? Sopp har jeg jo ikke hatt i leiligheten før. Så det har jeg fått nå. I hjørnene mot yttervegg på begge soverommene. Heldigvis har jeg fått noen gode råd av favorittnaboen min, Rocio. Hun fortalte hvilke produkter jeg kunne kjøpe på supermarkedet. Søstera mi har tilbudt seg å gjøre vaskejobben, og det skjer nok i dag. Rocio skal stikke innom og sørge for god utlufting mens jeg er hjemme i Norge. Dessverre måtte jeg love mannen hennes at jeg skulle kjøpe en landsby som takk for denne jobben. Ikke en leilighet altså,  men en hel landsby! Disse spanjolene på solkysten har en herlig humor! 😀

Takk til alle som stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Vi var invitert hjem til min bloggvenninne Linda, som bor i nabobyen min her på solkysten. Linda ble nok både forbløffet og overrasket over at vi var mer opptatt av å besøke de små nøstene hennes enn å besøke henne… Både mora mi og jeg er veldig glad i katter. Søstera mi også, men hun var redd for at hun selv skulle komme til å kidnappe et par av kattungene om hun fikk møte dem, så hun holdt seg klokelig hjemme. Det må også bemerkes at søster hadde ei flaske Baileys stående, som lenge hadde ventet på henne.

Linda hadde fått i oppgave å mate og passe på fire små kattunger for ei venninne i ti dager. Det er Lindas venninne som er den egentlige adoptivmora, men hun hadde dratt hjem til Norge en tur, slik at Linda ble steadoptivmor. Mora mi og jeg var lykkelige for å tre til i katteoppdragelsen sammen med Linda for et par timer. Jeg gjetter på at de søte nøstene sikkert ikke var mer enn fire uker. De pep så sårt på kattungevis etter ei mor som hadde forlatt dem.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Som selvutnevnt filletante og oldemor gjorde vi så godt vi kunne med å gi de nusselige pusene oppmerksomhet og kos. Jeg hadde minst én kattunge i fanget hele tiden. Tvert det var en ny som satt nede ved føttene mine, løftet jeg den opp og tok den inntil meg. 

Linda påstår at hun egentlig ikke er så glad i dyr, men jeg synes det ser ut som hun koser seg med å ha selskap av disse nøstene, og de liker henne. Jeg er spent på om hun plutselig finner ut at hun vil beholde en av dem… Det finner jeg ut neste gang jeg skal besøke henne. 😀 

Tusen takk for at vi fikk komme på besøk, Linda!
Takk til alle andre som stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

I gårsdagens innlegg 17. mai i Spania fikk du lese og se bilder fra hvordan vi tilbragte nasjonaldagen. Jeg skrev også at vi, altså mamma, lillesøster og jeg, skulle ned på stranda på photo shoot. To av stranddamene var fokusert på oppgaven, mens den siste var mest opptatt av å plukke skjell. Jeg måtte love henne en ny tur nedover i dag, sånn at vi fikk fronten hennes med på noen av bildene i går. Jeg må huske å ta med en plukkekopp til skjellene til mamma i dag. 🙂 

Vi skal straks begi oss ned til stranda, men jeg er nødt til å begrense tiden der i dag til halvannen time. Ikke fordi jeg er engstelig for at vi skal bli solbrente, men fordi jeg må ha energi til overs til en liten tur ut i kveld også. Det er nok heller tvilsomt at de to damene orker å streve seg opp bakken fra stranda til leiligheten for egen regning, og derfor blir de nok med oppover med bilen og meg, for deretter å okkupere terrassen resten av dagen. Mens jeg tar en dupp i senga mi. Si fra om vi skal sende deg noen spanske, varmende solstråler din vei, så skal vi få gjort dette sporenstraks! 🤗🌞☀️

Takk til alle som stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Siden vi er i Spania, ble  det ingen stryking av bunadsskjorte og normale 17. mai-forberedelser i år. Min bloggvenninne Linda hadde invitert oss til å ta turen opp til Arroyo for å se toget og delta i 17. mai-arrangementet for den norske skolen der. Damene mine,  altså mora og søstera mi, ville imidlertid en tur ned stranda i stedet. Etter hvert ombestemte de seg, på både det ene og det andre, og det ble en rolig dag på terrassen i stedet. 

Jeg hadde tatt med et lite norsk flagg med teleskopstang hjemmefra. Lillesøster syntes tydeligvis at den var litt puslete og ville skulle pynte skikkelig til 17. mai. Hun hadde pakket full kofferten av 17. mai-ting. Leiligheten var fylt opp med ballonger da jeg stod opp, frokostbordet var ferdig pyntet, Basse var ferdig stylet til nasjonaldagen, og de to damene satt forventningsfulle og ferdig pyntet med 17. mai-kranser på hodet da jeg tittet ut fra soverommet mitt. 😀 

Da jeg åpnet PC-en i dag, oppdaget jeg at den også hadde blitt stylet med 17. mai-flagg!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Siden bikinidamene ikke stilte til foto shoot på terrassen, ble det Basse som fikk æren av å få toppbildet i dette innlegget. Nå skal vi imidlertid ta på oss kjoler og kjøre ned til stranda. Kanskje kommer det noen bilder derfra i neste innlegg. 

Dette flotte 17. maitoget med barnehagebarn gikk gjennom borettslaget der jeg bor sist fredag. Det var koselig å se.

Takk til alle som stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Det er ganske kult at det er fullmåne i Spania samtidig som det er fullmåne hjemme i Norge. Det er dessuten noe ganske fasinerende med det å stå her og se utover Middelhavet, og vite at de der hjemme kikker på den samme fullmånen som oss. Samtidig. 🌕

Du skulle også hit, kjære Eva, og nyte månen, havet og sola fra denne terrassen. Først var det koronaen som satte en stopper for planene, og nå i helga satte hjertet ditt en stopp for muligheten for alltid. Hvil i fred, kjære medblogger. 

Takk til alle som stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg hadde gledet meg til turen vår. Ei uke med sol og trivsel i Spania sammen med mamma og søster skulle bli godt. Flyturen hadde jeg forberedt meg på ved å bl.a. ta med matpakke og headset med støydemping. Veldig greit å slippe ekkel flymat og mye støy fra medpassasjerer. Men jeg glemte visst neseklype. Under hele flyturen ble jeg utsatt for sur, kvalmende, råtten, illeluktende fiselukt, jevnt fordelt over mer enn fire timer.

“Så heldige dere er”, sa jeg til de to unge mennene da jeg møtte blikkene deres. De satt der og så så forventningsfulle ut, lurte nok på hvem som skulle innta det ytterste setet på raden deres. Kommentaren min var ment som en spøk, og en invitasjon til å slå av en prat. Vi skulle tross alt sitte tett sammen i nesten fire og en halv time. De unge mennene, som tydeligvis var et par, spurte om jeg heller ville sitte ved vinduet. Han ene hadde flyskrekk og ønsket seg bort fra utsikten.

Jeg liker godt å sitte og speide utover skyformasjonene, og nye landskap når de åpenbarer seg. På denne flyturen skulle det bli litt mer vindustitting enn planlagt, i det flyskrekken til min medpassasjer gjorde seg utslag i jevnt med illeluktende “smygere”. Hver gang prøvde jeg, på min side, å smyge meg så nært inntil vinduet som mulig, for å unngå den verste stanken.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Men jeg overlevde. Og plutselig var det landing i Malaga. Den skrekkslagne unge mannen holdt godt fast i setet foran da flyet inntok bakken med et lite dump, som selv mora, lenger fremme i flyet, skvatt av. Den siste fisen til passasjeren ble sluppet, og vi kunne alle “puste” lettet ut.

Vel fremme i leiligheten var min søsters Basse den første til å få tilfredsstilt sitt behov for  leskende drikke. Vi var alle for slitne til å dra ut på handletur, så jeg fant sofaen mens de to andre innrettet seg med stoler og puter ute på terrassen. I dag må vi nok ut og finne oss en søndagsåpen butikk.

I hylla på stua mi har det kommet en ny elefant. Denne har gjemt seg inni ei flaske, og når jeg skrur på lyset i toppa, dukker den opp. Tusen takk for den fine gaven, Tove! 🥰

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Gjetter du hvor disse tre damene skal? Bildene i dette innlegget er fra en tidligere tur mora mi, søstera mi og jeg var på, i november 2017. Nå skal vi tilbake til samme sted. For å kose oss under palmene i selskap med bølgeskvulp og sol som varmer og gir håp om opptining av trønderske kropper.

Jeg skrev forresten dette innlegget i går, for å publisere det i dag. Når du leser det, er vi allerede på vei sørover, i retning Afrika. Underveisdagen i dag tilbringes med så mye hvile og skjerming som mulig, sånn at jeg ikke kommer frem med febervarm panne. Vi risikerer å bli utsatt for det skumle korona-termometeret etter landing, noe jeg frykter. Jeg får ofte feber når jeg blir sliten og utmattet, og om den hvitkleddes redskap viser for høy måling, må jeg sannsynligvis gjennom koronatesting og i verste fall blir jeg returnert til Norge…

På reiser de siste to årene har jeg hatt med meg et brev fra fastlegen min som dokumenterer at jeg ofte får feber pga ME, og at dette ikke er en indikasjon på virus eller bakteriell infeksjon. Brevet blir med i håndbagasjen denne gangen også.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Heldigvis har vi direktebilletter. Det er også ganske kurrant i forhold til å holde troppen samlet. På en evt. mellomlanding kunne mora mi fort ha kommet på at hun skulle stoppe for å se på noe interessant og rotet seg bort. Mens søstera mi og kosebamsen, som begge vil være temmelig neddopet pga flyskrekk, lett kunne blitt lurt inn på et fly vestover i stedet.

Om du har vært innom bloggen her med jevne eller ujevne mellomrom, gjetter du kanskje hvor vi skal? Hvis ikke kan du titte innom i morgen igjen, for da skal du få fasiten. 😀

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Siden påska gikk så fort, og jeg ikke rakk å pløye gjennom mer enn noen få sider av den utvalgte boka, har jeg en plan om å lese den nå i stedet. “De bortgjemte” handler om det som noen refererer til som vår tids lobotomi…

Det er ikke så ofte jeg leser bøker. Jeg var litt bokorm da jeg var ung, mens det senere ble lesing av skolefag og studier som tok opp tiden. Jeg har imidlertid alltid pløyd gjennom ei bok i påskeferiene, som regel krim, men i år var denne boka om de bortgjemte målet. Påska gikk veldig fort, og derfor har jeg funnet den frem igjen nå. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Forskning viser at ME er en sykdom som er like invalidiserende som MS, aids, og kreft (pasienter etter cellegiftbehandling). Likevel sendes ME-pasienter hjem fra sykehus og avvises av leger nærmest uten å ha blitt undersøkt. Ofte med beskjed om å ta seg sammen. Grunnet utmattelse etter belastninger, hodepine, muskelsmerter og søvnproblemer, sensitivitet for lys og lyd er det mange ME-syke som velger bort helsevesenet. Men like mye fordi de ikke blir trodd, ikke blir forstått. I noen tilfeller trues de til og med med innleggelse på psykiatriske avdelinger. – Dersom de ikke “tar seg sammen”.

ME (myalgisk encefalomyelitt) er en svært omstridt sykdom. Det fins ingen enkel test som beviser diagnosen. I forkningsmiljøer oppdages det nå sammenhenger, og ulikheter mellom friske og ME-syke, men diagnosen stilles fortsatt ut fra symptomer og er dermed ikke “medisinsk forklarbar”. Gjennom historien har alle sykdommer vært medisinsk uforklarbare.

Holdninger har vært horrible og skremmende, og er det fortsatt. Som ME-syk kan man den dag i dag oppleve å bli kalt skrullete, lat, hypokonder, nevrotisk, løgner og det som verre er. Mistro og latterliggjøring er ikke uvanlig. Av medisinsk personale også. Jeg har selv opplevd leger som mistror og nekter for at symtomene mine er somatiske. Hvis det hadde vært mulig å tenke seg frisk, hadde jeg vært den første til å bli frisk. Det hjelper selvsagt å være glad og positiv, på humør og mestringsstrategier. Men man blir ikke frisk av det. Noen får hjelp til å endre på tankemønstre, og det er fint, men man blir ikke helbredet av den grunn.

Behandlingen av ME-syke har altså blitt referert til som vår tids lobotomi. Ola Didrik Saugstad er professor i medisin på Rikshospitalet, og starter ofte sine foredrag om behandlingen av våre dårligste ME-pasienter med akkurat dette. I boka “De bortgjemte” av Jørgen Jelstad blir det gitt mange eksempler på hendelser som beskriver hvor arrogant og uvitende helsepersonell kan være. Flere har blitt overflyttet fra nevrologiske avdelinger til psykiatriske institusjoner fordi leger ikke finner årsaker til pasientenes symptomer på normale laboratoriedata. 

En ung ME-syk kvinne ble innlagt på et sykehus i Oslo. Hun var totalt sengeliggende, svært syk, klarte ikke å spise selv. Foreldrene hennes ønsket at hun skulle få sondenæring. Fordi legene mente at hun var psykisk syk, og kunne klare å spise om hun bare anstrengte seg, nektet de å gi henne sondenæring. Pasienten var svært sensitiv for lys og lyder. En dag kom en nevrolog inn på rommet og dro opp gardinene slik at lyset kunne slippe inn. Deres arrogante holdning og behandling under sykehusoppholdet førte til at det ble belastninger for denne kvinnen som gjorde henne dårligere. Hun fikk tungt for å puste, klarte ikke lenger å snu seg i sengen selv, klarte ikke å svelge sitt eget spytt eller få ut en eneste lyd. Dette er respektløs behandling av en pasient som er svært alvorlig syk.

Det er flere slike skremmende eksempler i boka. En oppfatning om at pasientene må lære seg å skjønne at de ikke er så syke som de tror, har vært fremtredende i mange forskningsmiljøer. Kognitiv terapi brukes på pasienter som er alvorlig syke, og tvangsinnleggelser på psykiatriske sykehus er heller ikke uvanlig. Det har skjedd dødsfall som følge av at pasientene ikke klarer å ta til seg næring. Hvorpå obduksjoner viste betennelsestilstander i sentralnervesystemet.

Nå har jeg bare lest ca 1/3 av boka enda, men jeg begynner å skjønne litt mer om hvorfor ME (ME/CFS) er en slik misforstått og nedprioritert sykdom. Kriteriene for å stille diagnosen har vært for vidtgående, slik at diagnosen har blitt “vannet ut”. Dessuten fikk  psykiatere på et tidspunkt stor påvirkning gjennom rapporter. Faggrupper full av psykiatere med et forutinntatt syn på ME som psykisk lidelse, er årsak til at mange ME-syke har fått posttraumatiske stresslidelser som en konsekvens av opplevelsene under “behandling”. Forskning som antyder at det er noe fysisk galt med pasienter, har blitt sett på som provokasjon i enkelte miljøer.

At ME har blitt stemplet som stressrelatert, psykosomatisk og innbildt har ført til fall i interesse for forskning på sykdommen. Nye rapporter fra biomedisinsk forskning kan derimot øke interessen for forskning på årsaker. Og det er viktig å finne årsakene for å vite hvordan man kan behandle. 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link