Gjett om jeg ble overrasket og lettere sjokkert da jeg nettopp våknet og sjekket dagens bloggtoppliste! Jeg er faktisk inne på Topp 20 en liten tur! På en god 16. plass! Tusen takk til alle som har vært innom bloggen min og lest! Det er dere som sørger for at jeg har fått så mange treff på bloggen, og får oppleve dette. En spesiell takk til dere som er innom jevnt og trutt og kommenterer! ❤️
Beklager til dere som ligger på de fem øverste plassene for at dere ikke fikk være med på bildet! Her er det pc-skjermen som setter begrensninger, eller muligens min tekniske innsikt, men dere vet nok hvor dere er. Det er alltid en forklaring når man klatrer opp på Topplisten, og når man klatrer nedover igjen. Noen ganger går man i seg selv og spør hva man har gjort “riktig” og “galt”. Jeg har stusset litt over mange nye lesere, og fant etter hvert ut at et gammelt innlegg fra desember 2019 hadde fått en ny renessanse. Det gjelder dette innlegget: ME etter nakkeskade.
Takk for at du stakk innom bloggen i dag, og velkommen tilbake! Nå skal jeg skrive ferdig et innlegg som jeg begynte på for en stund siden. Det handler om vår tids lobotomi.
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Meg på en solrik dag i Kragerø for et par uker siden
Som jeg skrev i innlegget Millions Missing, er 12. mai ME-dagen. Det foregår markeringer globalt, for å ha fokus på informasjon om ME og i håp om å oppnå forståelse og støtte fra flere. ME handler om mye mer enn å være sliten. Google gjerne symptomlister, om du er interessert.
Jeg markerer ikke ME-dagen på noen annen måte enn å ha en god hviledag i dag. Det kjennes riktig ut for meg akkurat nå. Kroppen har vandret mellom senga og sofaen, og innimellom har jeg lest i ei bok med tittelen “De bortgjemte”. Kanskje skriver jeg litt om den i morgen, om formen tillater det.
Håper du har en super dag, og at verden smiler til deg! På bildet under ser du at sola som smilte til meg i går. I dag holder den seg bak skyene.
Solnedgangen fra terrassen i går kveld.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Inngangen til TROVO, Trondheim voksenopplæringssenter
I mitt forrige blogginnlegg, skrev jeg at jeg skulle fortelle mer om hva som skjedde da jeg var på Trondheim voksenopplæringssenter. Og at det var et par ting jeg måtte fordøye. Her er det første innlegget om besøket der: En forsinket 50årsgave endte i et klasserom. Og i dag skal du få fortsettelsen!
Jeg hadde gledet meg og sett frem til å møte min venninne som jobber der, og oppleve litt av arbeidsplassen hennes. Men det jeg ikke hadde sett for meg, var at jeg skulle få tilbud om å jobbe som frivillig på skolen. Det hadde nok ikke Gunn Åse sett for seg heller, hihi. Jeg tror idéen dukket opp hos henne ganske plutselig. Hun hadde sikkert lagt merke til at lærergenet mitt blomstret i prat med de fremmedspråklige elevene, så hun inviterte meg til å komme tilbake på en mer eller mindre fast basis en dag i uka i butikkens åpningstid. For å sitte og småprate med dem. Elevene trenger å praktisere norsk så mye som mulig, og der kan jeg bidra.
Jeg likte straks idéen. Jeg vil kunne få brukt litt gammel og rusten kunnskap og erfaring med å undervise og drive opplæring i norsk for fremmedspråklige. Det er mulig jeg kan være en ressurs. Har faglig kompetanse i faget norsk for fremmedspråklige fra lærerhøgskolen og har dessuten vært med på å starte mottaksskole for barne- og ungdomsskoleelever, undervist disse, samt vikariert på voksenopplæringen i norsk for fremmedspråklige.
Jobben som frivillig vil på en måte være uforpliktende, siden jeg ikke får betalt. Jeg kan gjøre avtaler om oppmøte og selv bestemme hvor lenge jeg skal være der. Om formen er dårlig en dag, trenger jeg ikke sykemelding.
Klokka minnet meg på da jeg jobbet med norskundervisning for fremmedspråklige på Bispehaugen mottaksskole.Klasserommet brukes som “arbeidsrom” for de som jobber i “Vårres Butikk”Klasserommet som klasseromDagens lister over salg i “Vårres Butikk”. Praktisk norskopplæring.
På pauserommet fikk jeg servert en god kopp te og noe å spise. Og møte flere av Gunn Åses kollegaer. Fantastisk trivelige alle sammen! Tenk å jobbe i et slikt positivt og spennende miljø med så flotte mennesker! Hm… Kanskje jeg kan drive med språkopplæring i butikkmiljøet halvannen time og deretter slå meg ned på pauserommet og jabbe med hyggelige lærere etterpå? 😀
Men som Gunn Åse påpekte, må jeg passe meg for at det ikke blir for mye. Hun vet hvor begrenset kapasitet jeg har. Som du kanskje skjønner, er dette er noe jeg har skikkelig lyst til. Så spørs det da om jeg klarer å kombinere det med de to andre nye prosjektene jeg har satt meg selv i gang med, tai chi for ME-syke en gang i uka og to økter i uka på ME-foreningens støttetelefon. Tai chi-prosjektet kan du lese om HER, og jobben som likeperson på støttetelefonen HER. Jeg blir litt i tenkeboksen en liten stund, og så skal jeg snakke med Gunn Åse, og deretter evt. administrasjonen på TROVO.
Gunn Åse kan bli litt bustete når det er travelt på jobbJeg liker de fargerike stolene i klasserommet
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Inne på Trondheim voksenopplæringssenter. Det oransje banneret i nest øverste etasje viser inngangen til “Vårres butikk” 🙂
Det var på tide å motta en meget forsinket 50årsgave. 50årsdagen ble i utgangspunktet feiret fire år på overtid, og i tillegg har det nå gått over to år siden jeg mottok gavekortet. Gunn Åse og jeg møttes på videreutdanning i engelsk på lærerhøgskolen, vi har jobbet på språkreiseskolen STS på Jersey sammen, vært venninner siden da, og var også naboer i noen år.
Gunn Åse og gavekortet (som jeg hadde tatt vare på)
Gunn Åse hadde invitert meg til å komme på butikken som hun og en kollega på Trondheim voksenopplæringssenter (TROVO) driver sammen med voksne, fremmedspråklige elever som går norskkurs. Jeg skulle få ta meg ut et produkt fra butikken, som hun skulle betale, og dessuten ville hun spandere lunsj på meg. My lucky day! 😀
Blide Gunn Åse hjelper en blid kunde
Jeg likte godt å få rusle rundt i butikken og se meg rundt, hilse på de hyggelige ansatte og ta inn atmosfæren. Elevene blir ansatt i butikken for et semester om gangen, før en ny tropp får muligheten til å jobbe der. De lærer norsk språk og mye om norsk kultur mens de gjør praktiske oppgaver. Jeg er skikkelig imponert over opplegget og måten lærerene har organisert butikken og opplæringen på.
Etter runden i butikken, satt jeg lenge på bakrommet hvor elever og lærere er innom for å prise varer, stryke klær, osv. Ingen av dem slapp unna snakketøyet mitt, for når jeg kommer i et miljø som dette, dukker læreren i meg opp. Jeg stilte enkle spørsmål, og elevene svarte med de norskkunnskapene de hadde. Skikkelig artig! 🙂
To dyktige damer i kassaLeker og barneklær til salgs for en billig pengeBie-hotell, klær og mer til salgsKlær, skjerf og stæsj på Vårres Butikk på TROVO
På det første klesstativet som jeg gikk bort til, hang det kjoler, og der så jeg straks hvilken kjole som skulle bli min. En av damene som jobbet i butikken, en afrikansk dame, lurte på om jeg ville prøve kjolen. Jeg trengte egentlig ikke det, men takket ja likevel, så fikk hun litt ekstra språktrening. Speilet i prøverommet stod på gulvet og rakk meg ikke opp til navlen en gang, så jeg satte meg ned på gulvet for å se hvordan kjolen ble på. Senere fikk jeg vite at det ikke var lov til å lage hull i veggene, så da skjønte jeg årsaken til at speilet så ut til å være tilpasset skokunder. 😀
Kjoleprøving på gulvet
Lite visste jeg at gaven fra Gunn Åse skulle gjøre at jeg endte opp i et klasserom… Mer om det i neste blogginnlegg, siden dette allerede er ganske langt. Dessuten er det et par ting jeg må fordøye! 🙂
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Jeg ble invitert på “gender reveal”, noe jeg aldri hadde hørt om før. Men ut fra sammenhengen skjønte jeg hva det måtte være. Det var nevøen min som inviterte, i anledning at søstra hans er gravid. Jeg visste at han skulle være med søstera og samboeren på ultralyd, at de selv ikke ville vite kjønnet på barnet, men at den kommende onkelen ble med for å få vite det. Jordmora skulle gi han en lapp med “gutt” eller “jente” på. Jeg skjønte ikke poenget med dette da niesen min fortalte om opplegget der broren skulle få vite kjønnet på barnet deres, før jeg altså fikk en melding fra nevøen min med invitasjon til gender reveal.
Til opplysning: Det kommer et nytt tilskudd til familien!
Siden dette var noe helt nytt, måtte jeg inn på nettet for å undersøke litt. Forutinntatt som jeg var, ble jeg ikke overrasket over å finne ut at dette er en amerikansk tradisjon. Men kanskje blir det en ny tradisjon her i Norge også? Nevøen min hadde lagt ned mye arbeid i tilstelningen for å gjøre kvelden spesiell for de vordende foreldre og resten av familien. Og det ble et hyggelig og koselig selskap.
Gammeltante Kari i speiletGutt eller jente?
Nevøen min hadde pyntet stua med ballonger og stæsj for anledningen, i både blått og rosa, siden det fortsatt var ukjent om det skulle bli ei jente eller en gutt. Kakene var pyntet med rosa og blå hjerter. Mange var kaffetørste og kaffekannene gikk rundt. Jeg troppet opp på kjøkkenet med en tepose fra veska, og fikk kokt vann til teen min, siden jeg fortsatt ikke er voksen nok til å drikke kaffe.
Etter hvert fikk vi beskjed om å gå ut, siden det var på gårdsplassen selve gender reveal skulle skje. Sandra og Kim hadde fått utdelt sløyfebannere med mom-to-be og dad-to-be, og nå fikk de også hver sin konfettikanon fylt med rosa eller blå konfetti. Disse skulle poppes i det en ballongbil kjørte forbi. Den flotte ballongbilen kom kjørende opp bakken med et vrom, ganske fort, og i det den passerte oppkjørselen ble en konfettikanon med massevis av blå konfetti poppet fra bilvinduet. Sandra og Kim rakk ikke å poppe sine helt i samme øyeblikk, men straks etter, og da både lufta og veien like etterpå var fylt av lys blå konfetti, var vi ikke i tvil om at de skulle bli foreldre til en liten gutt!
Mom-to-be og dad-to-beSympatimagenSandra er klar med sin konfettikanon som skal avsløre kjønnetPå vei ut for å få vite om det blir gutt eller jente
Nesten alle ble overrasket fordi de hadde trodd at Sandra hadde ei lita jente i magen. Jeg gikk litt glipp av overraskelsen, fikk mer en bekreftelse bare, siden jeg hadde spurt magefølelsen og fått beskjed om at det ville bli en gutt. Hihi. Det gikk ikke mange minuttene før Sandra begynte å tenke på guttenavn. Før i tida kunne man ikke vite sikkert hvilket kjønn barnet hadde ut fra ultralydbilder, slik som i dag. Nå kan man jo faktisk kjøpe inn klær i “riktige” farger på forhånd, male barnerommet i jente- eller guttefarge og planlegge mye mer.
Jeg ser noen praktiske fordeler med dette. Da jeg var på min første ultralyd, så faktisk jordmora på skjermen og sa at jeg skulle få en gutt. Du kan tenke deg jeg ble overrasket da det var ei jente som kom svusjende ut under fødselen.
Da jeg var på nettet for å snoke rundt for å finne ut hva som skjer på en gender reveal, leste jeg at det var lov å ta med gaver også. Det var ikke noe “must”, men jeg tok i alle fall med en liten oppmerksomhet til mum-to-be og dad-to be. De bittesmå babybleiene og ammeklutene fikk litt oppmerksomhet hos de andre mødrene. Mange minner dukket opp. Kanskje ble det litt dumt at jeg hadde med gave, siden ingen andre hadde tenkt på dette, men muligens kan dette fort bli en tradisjon dersom gender reveal blir mer vanlig her i Norge også.
En ekstra konfetti-reveal til ære for de sist ankomne, som ikke fikk med seg konfettikanoneneGender reveal-sjokoladekakeGender reveal-marsipankake
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Har du hørt om “Millions Missing”? Vet du hva det er? Millions Missing-protestene startet i 2016 og handler om ME-syke som pga. sin invalidiserende sykdom savnes og savner å delta i samfunnet. De er for syke til å være en del av det som for de fleste andre er en selvfølge. De er for syke til å jobbe, gå på skole, være med på aktiviteter og delta i sosialt liv. De mest alvorlig ME-syke klarer absolutt ingenting, tåler ikke berøring, og må mates med sonde og stelles. Om de tvinges til å ha på lys på rommet der de ligger, eller må snakke, kan dette føre til voldsom symptomøkning og forverring i sykdommen.
Millions Missing markeres ofte ved å plassere mange par sko utenfor regjeringsbygninger og i sentrumsnære gater. De tomme skoene representerer de millioner av ME-syke som fins i verden. Ved hvert par sko ligger det gjerne en lapp med en liten tekst om hva eieren av skoene savner i livet. Syke og pårørende, barn og voksne deltar.
Andre markeringer kan skje online. Historiefortellinger, altså historier om ME-syke, er også et verdifullt bidrag til forståelse. Likeså diverse kunstneriske uttrykk gjennom malerier, bilder, musikk, med mer.
ME-dagen er 30 år, og markeres 12. mai i byer globalt. Bevisstgjøring og synliggjøring av pasientgruppen er av stor betydning. Det er avgjørende at alvorlig syke mennesker blir lyttet til, behandlet med respekt og tatt på alvor. Det fins mange eksempler på at det motsatte skjer, og at pasientene blir sykere. ME-syke ønsker ganske enkelt likeverdig behandling med andre syke. Det er også et stort ønske om at offentlige og medisinske institusjoner anerkjenner og støtter de syke, samt at midler til forskningsmidler til ME økes.
Under finner du en screenshot fra FB-siden for MillionsMissing Stavanger. De ønsket å bruke min historie som et eksempel. Den samme teksten ble også postet på Millionsmissingnorway. Historien kan du lese om du går inn på Facebook-sidene deres.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Nå har medblogger Gryende robbet personligheten min! Du tenker kanskje at dette er noe som endelig skal kunne frembringe et voldsomt sinne og stygge gloser fra min side? Neida, tvert imot er jeg beæret over at Gryende har tatt bolig i identiteten min i innlegget som du finner HER.
Jeg lo meg nesten skakk da jeg leste innlegget Hvis jeg var deg, Kari Engesvik 😀 Som identitetstyv har Gryende omfattende erfaring og har gjort stor karriere med å robbe personligheter. Jeg fikk et varsel om at jeg kunne stå i fare for å bli utsatt for dette også. Det var imidlertid ingenting jeg kunne gjøre for å forhindre det, og nå er jeg lettet over å ha sluppet såpass billig unna som jeg gjorde… Blogginnlegget byr på en overdose galskap og moro. Det er fantastisk rørende, romantisk og fargerikt skrevet. I tillegg har Gryende fanget opp mange av mine spesialiteter og måter å ordlegge meg på, noe jeg velger å ikke utdype.
Som du forstår av bildet under, er dette en kjærlighetshistorie om min kjære Elvis og hans nye kjæreste Priscilla. Trilleren med Bunny sin el-sparkesykkel GT-Saras rolle får vente til en annen anledning. 😀
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Hva synes du om min nye look med lilla hår? Etter at jeg ble eldre, har de grå og hvite hårene begynt å dukke opp både på toppen av hodet og langs hårfestene. Jeg bestemte meg derfor for å gå “all in” og endre hårfarge til noe sprekere og samtidig skille meg litt ut i mengden. Hva synes du?
Meg med lilla hår
Selv er jeg veldig fornøyd. Min faste frisør Gerd nektet innledningsvis å farge håret mitt lilla, da hun var tvilende til at håret og personligheten min ville tåle omveltningene. Imidlertid ga hun etter da jeg truet med å skifte frisør. Mer farge i hverdagen kan gi glede og virke positivt inn på humøret. Det hjalp også at jeg sa jeg for det meste er bare hjemme pga ME, og at det dermed ville være få mennesker som får se hva min kreative frisør har gjort med meg.
Om du er på utkikk etter en ny frisør, kan jeg absolutt anbefale Gerd. Send PM om du ønsker å vite navnet på salongen i Trondheim! 😁
Siden dette er mitt siste innlegg i Frodiths fargeutfordring, legger jeg ved lista over mine seks forrige fargeinnlegg med lenker under. Klikk og les! 🙂
I tillegg tar jeg med et bilde i en annen lillanyanse. Dette er smoothien min, som jeg pleier å mekke tre ganger i uka. På enkelte ting er jeg fortsatt et vanemenneske, og tre kvelder før leggetid lager jeg altså denne lilla smoothien, slik at den er klar til i 11-12-tida dagen etter. Men neste gang jeg koser meg med smoothie, skjer altså dette med lilla hår. Fargen på smoothien kommer av blandingen av bringebær, blåbær og ingefær.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Til de av dere som ikke kjenner meg, må jeg kanskje legge til at hårfargen er reversibel på få sekunder. 😉
Da har jeg kommet til den sjette dagen i Frodiths fargeutfordring, og fargen i dag er oransje. Dette er min favorittfarge, og jeg hadde ingen problemer med å finne noe oransje hjemme. Det er heller sånn at det var vanskelig å velge ut oransje fotomotiv. Her er det også nok “stæsj” til å ha oransje teselskap. For å ha selskap trenger man bare selskap av én, men jeg har nok oransje kopper i skapet til å fylle stua med folk. 😀
I en fotoutfordring fra Frodith for en god stund siden skrev jeg et innlegg der jeg stilte som oransje modell i egne klær. Ta gjerne en titt på innlegget! 🙂 Jeg er spesielt fornøyd med de oransje brillene! Her er linken:Oransje nyanser/shades of orange
Soloppganger og solnedganger er spesielt fine når de er så oransje som dette, synes jeg. Bildet over viser soloppgangen fra terrassen min i Spania, og bildet nedenfor solnedgangen fra samme sted. Bildene tok jeg da samboeren og jeg var der i jula. Om nøyaktig ei uke er jeg på plass der igjen, i min egen lille ladestasjon på Costa del Sol.
Denne gangen skal mora mi og søstera mi være med. Det er 75årsdagsgaven min til mamma. Lillesøster blir med for å bidra med sine bufferegenskaper. Hun skal få underholde mamma når jeg blir utmattet og må ha avlastning, for mora mi har mye mer energi enn meg. Jeg vil tro at det kan lønne seg å sette frem en skål med smågodteri foran søstera mi om jeg trenger å be henne om noe. Det er en viss sammenheng mellom smøring av hjerneceller og viljestyrke. 😀
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Jeg startet den nye jobben med fridag. I det jeg skrudde på støttetelefonen for å starte jobben som likeperson i dag, åpnet jeg også nettsidene til ME-foreningen. Der leste jeg at støttetelefonen holder stengt mellom 2. og 8. mai. Så da ble det ikke oppstart i dag likevel, som jeg var forberedt på. Må ærlig innrømme at jeg ikke hadde fått med meg all informasjonen som kom i forbindelse med oppstarten, men kanskje kan jeg skylde på at jeg har ME?
Vi er noen nye støttepersoner/telefonvakter som starter opp i mai, og i den forbindelse er det en del klargjøring nå i oppstartfasen. Regner med at dette er årsaken til at telefontilbudet er satt på pause denne uka. I fortsettelsen vil vi til sammen være ni likepersoner som skal betjene den landsdekkende støttetelefonen tre dager i uka. Etter sommeren vil ordningen muligens utvides, slik at flere får opplæring og kan bidra. Siden vi som betjener støttetelefonen også har ME selv, med begrenset kapasitet, er det viktig at arbeidet fordeles.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
