Jeg nevnte for samboeren min at jeg hadde fått en idé om hvordan jeg kan finansiere boka mi. Altså den boka jeg skal skrive. Foreløpig ligger den uforstyrret inni meg på idéstadiet, til heving og veving, og samboeren hadde helt rett da han utbrøt “Ja, men først må du skrive den”.  Ah, det er sant. Godt poeng. Det er jo ikke nok å skrive den på tankestadiet. Man kan godt ha en bok inni seg, men på et stadium må den også ut!

Nå har jeg faktisk en start klar. As of today. Jeg vet hvor historien starter, når, med hvem og hva den skal handle om. Skriving er en prosess, og bøker skrives om i flere runder, før et ferdig utkast foreligger. Jeg har slettes ikke tenkt å ha alt klart når jeg skriver den første setningen. Jeg har noen idéer, noen intensjoner og noen følelser jeg vil formidle. Resten får bli til mens jeg skriver, og basert på hva som dukker opp underveis.

Det jeg skrev om at “boka skal ut” er ikke tilfeldig formulert. Jeg opplevde å få en beskjed fra den andre siden som jeg ikke skjønte noen verdens ting av. Jeg hadde blitt invitert til en seanse med flere andre hos ei som har kontakt med energier av typen som vi andre ikke er forunt å ha, og hun ville gi hver og en av oss en beskjed som kom der og da, fra den andre siden. Jeg hadde ingen forventninger og var egentlig bare nysgjerrig. Du kan tro jeg ble forundret da det etter hvert ble min tur, og hun stod foran meg og agerte som om hun skulle føde et barn. “Kunnskapen skal ut”, sa hun. Selv ante hun ikke hva det dreide seg om, men hun beskrev den eldre damen som kom med beskjeden for meg. Det førte heller ikke til noen “treff” i hodet mitt. Jeg kjente ikke denne åndelige og samtidig meget jordnære damen, men tok henne absolutt på alvor. “Beskjeden” til meg har brent seg fast i minnet mitt for all ettertid.

Senere har jeg skjønt litt mer, og flere brikker har falt på plass. Jeg har gjennom å snakke med mora mi, forstått at denne eldre dama som kom med beskjeden til meg, er en slektning av meg. I tillegg har jeg skjønt at det er ei bok inni meg som skal ut. Det har tatt noen år. I det siste har jeg imidlertid følt litt på fødselstrang, og behovet for å begynne å skrive denne boka begynner å bli påtrengende.

Øverst i dette innlegget har jeg limt inn et bilde. Du skal slippe å gjette hvor dette er. Bildet er fra Sør-Gjæslingan, hvor jeg var en fin sommerdag i 2019. Jeg lener meg mot en bauta som ble reist i år 1956 til minne om Gjæslingan-ulykken i 1906. Det er her boka mi starter. – Med en av de som omkom på havet den dagen, min oldefar Ole Andreasen Myrbærholm.

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min: https://www.facebook.com/MEogMEning/