Kroppen min er i sjokktilstand. Allerede på flyet merket kroppen at noe var galt. Jeg var forsåvidt inneforstått med at vi skulle reise hjem til Norge, i tankene, men kroppen var ikke med på idéen. Jeg hadde spist en sjokolademuffins på flyplassen, bevilget meg et siste søt-kick denne sommeren. Kanskje var det kroppens visshet om at mindre søte tider var i vente som gjorde at jeg begynte å fryse, kanskje var det fraværet av varme som utløste det.

Vi sjekket i taket. Alle airconditionslusene over oss var lukket. Men jeg frøs. Andre folk i flyet gikk med korte ermer og florlette stoffer, mens jeg krøp inn i fleecejakken. Det var nummeret før jeg måtte kjøpe et av Norwgians pledd. Et sånt som de selger via taxfree-lista nå.

På flyturen, som heldigvis var en direkteflygning og dermed mindre slitsom, så vi mange områder i havet der det var bygd ut vindmølleparker. Båtfolket synes sikkert at det er morsomt å kjøre slalåm mellom vindmøllene. Oppe i flyet tenkte jeg på all energien som produseres i disse vindmølleparkene, hvor bitteliten jeg er i den store sammenhengen, og at kroppen min også driver litt slalomkjøring med meg. Kroppsmaskineriet klarer å stå oppreist, som ei vindmølle, men det svinger litt, hit og dit. Kroppen produserer ikke nok energi til å klare alt jeg skal, må og vil.

Det var rart å komme hjem til leiligheten i Norge igjen, men godt også. Det er alltid varmt inne hos oss. Jeg måtte likevel utstyre meg med ullsokker og pledd på den varmegivende magnetmadrassen som jeg har liggende på sofaen. Bjørn dro ut for å handle, og laget etterpå en deilig burgermiddag med salat til oss. Etter at jeg hadde spist, ble jeg mindre frossen samtidig som det begynte å verke mer overalt og jeg ble febervarm, og det var da jeg skjønte hva kroppen min egentlig ville fortelle meg.

Kroppene våre sender hele tiden ut signaler om hva som ikke er bra for den. Det er ikke alltid vi er så gode til å “lytte” og kjenne etter. Da sender den ut sterkere signaler, for å få oss til å høre etter. Min ME-kropp sender også ut beskjeder og forventer at jeg skal skjønne. Skjønne når det er “nok”, og inngå hvileavtale med viljen. Når jeg ikke tar meg tid eller innser at dette er nødvendig, får jeg det som på ME-språket kalles PEM. Altså utsatt symptomforverring. Jeg tenker på dette som en slags sjokktilstand, siden kroppen er i sjokk når den føler seg overstyrt av overdrivelser og aktivitet. For min del ut fra at kroppen er syk og ikke tåler mye belastning, ikke ut fra en frisk persons kapasitet naturligvis.

Jeg har følt meg i bedre form i andre halvdel av Spania-oppholdet, og dermed også klart å gjøre mer og være med på mer. Hver gang dette skjer, at jeg i en periode klarer mer, tror jeg at jeg har blitt friskere. Men så kommer nedturen med dårligere dager og behov for mye restitusjonshvile, kanskje over mange uker. Heldigvis har jeg muligheten til dette. Jobben min nå fremover blir å klare å gjøre så lite som mulig, hvile mer enn jeg tror er nødvendig. Tilfredsstillelsen vil bl.a. bestå i mindre verking i kroppen, mindre hodepine og mindre utmattelse. Samt nye muligheter til å VÆRE og GJØRE!

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂