Jeg ble invitert med på en mediumkveld av ei venninne. Det var et arrangement i nabolaget og lett tilgjengelig, og i tillegg tilbød venninna mi seg å være privatsjåfår. Jeg var nysgjerring og stilte med åpent sinn. De var tre personer som tok imot de fra åndeverdenen, og mange av oss som var til stede opplevde kontakt med en av våre avdøde kjære. Mamma kom også på besøk, og hun hadde med en beskjed til meg. 

Jeg kjente igjen både beskrivelsen av mammas utseende og personlighet, måten hun stod på gulvet med gåstolen på slutten, sykehuskorridoren hun viste for at jeg skulle “identifisere” henne, sykdom i øverste del av kroppen, barndomshjemmet hennes/feriehuset vårt, mm. Hun sa at jeg ikke skulle ha dårlig samvittighet for noe som helst. Dette var beskjeden mamma ville overbringe til meg.

Jeg vet at jeg ikke skal ha dårlig samvittighet for noe, men jeg trengte å høre det. Det gjorde faktisk godt. Jeg har tenkt at det ville vært fint om mamma en dag ville forstå alt som skjedde den siste tiden da hun hadde Alzheimers sykdom. Jeg opplevde å bli dårlig behandlet av nærmeste familie, oversett, feilinformert, kjeppjaget, utstøtt. Alt jeg gjorde var til mammas beste og fordi jeg visste hva hun ønsket, men alt ble tolket i verste mening av de rundt. Til slutt måtte jeg trekke meg unna for å skjerme meg selv. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er ikke tilfeldig at Alzheimers blir kalt “de pårørendes sykdom. Det var mye min mor ikke skjønte og misforstod pga. Alzheimers, men sykdommen skapte også konflikter innad i familien. Jeg håpet at hun ville forstå etter at hun hadde vandret over til den andre siden, og jeg tror at hun gjør det. ❤️

Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙏
Følg min Facebook-side som forfatter og blogger: Kari Engesvik, Author 😊