Etter at jeg kom hjem fra tur til Vikna for ni dager siden, har formen vært temmelig dårlig. Det er normalt for meg å være energitom, men disse siste dagene har jeg vært verre, og det kjennes ikke ut som det hjelper noe som helst å lade og hvile ekstra mye. Derfor har jeg lurt på om jeg er varig dårligere. Det har skjedd med andre ME-syke, og er egentlig ikke så uvanlig. Men godtroende og positiv som jeg er, har jeg ikke tenkt at det kan skje med meg…

Nå er det slettes ikke sikkert at jeg ikke kommer meg. Dårlige dager er “hverdagskost” for kroppen min, og jeg har hatt dårligere perioder før. Denne gangen har det imidlertid føltes litt annerledes, og jeg har blitt engstelig for at jeg må innstille meg på å stå over enda mer av det som er morsomt og fint i livet. Det har kommet advarsler fra andre som har ME. MEdmennesker som har erfart at de ikke “kommer seg” etter belastninger og anstrengelser, men blitt varig dårligere.

Jeg elsker å være aktiv, men kroppen lar meg ikke få lov. Hodet vil liksom så mye mer enn det kroppen klarer. Med ME blir man sykere av aktivitet, og jeg må betale for aktiviteten med mer utmattelse. Det eneste jeg har “gjort” i løpet av de siste dagene, er å ha min yngste datter på middag (som min samboer laget) og å kjøre henne til flyplassen. Det førte til mer sengeleie. Ellers har min eneste rekreasjon bestått av turer ut på terrassen i voksiposen min.

Jeg tar tiden til hjelp, smører meg med tålmodighet, justerer forventningene mine. Energiøkonomisering står på planen. Så lenge det er liv, er det håp!

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link