MEning Kari Engesvik

God morgen! Jeg starter dagen med å dele noen sterke ord fra en alvorlig ME-syk mann.

Jeg får regelmessig oppdateringer på mail fra en organisasjon som heter Open Medicine Foundation. De jobber for å finne svar på ME-gåten, via forskning, og bl.a. letes det etter en biomarkør. Via oppdateringene derfra får jeg en del nyttig informasjon. I dag kom dette diktet fra en svært alvorlig ME-syk mann som heter Whitney Dafoe. Han er sønnen til Ron Davies, som leder forskningen ved Stanford University i USA. Whitney Dafoe prøver ut en medisin som heter Abilify, og ut fra det jeg har lest fra han på Instagram, har han noe effekt av denne. Fra å ligge i et mørkt rom uten å tåle lys, lyd og annen stimuli i mange år, er han nå i stand til å lytte til musikk fra senga.  Spennende!

Jeg tenkte først at jeg skulle oversette det han har skrevet i diktet til norsk, men fant ut at det blir mer riktig å gjengi det i original ordlyd. Kanskje vil noen av dere som leser, nikke gjenkjennende. Også uavhengig av helsesituasjon, og kanskje vel så mye ut fra livssituasjon.

Ønsker deg en dag full av håp og glede! ❤️

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Link til blogginnlegg på Facebook.
Link til innlegg på Instagram (story).

Eksamensbildene er tatt. Hun tok over 500 bilder bare i går, og i løpet av uka har det nok blitt godt over 1000. Det har vært uvant å få så mye fokus, spesielt i avslappende og helt dagligdagse situasjoner. Jeg har ikke “posert”. Dattera mi ønsket naturlige bilder til eksamensoppgaven sin, og hun kunne dukke opp med kameraet sitt når jeg lå på sofaen og hvilte, satt ved kjøkkenbenken på en hevestol eller på en krakk og pusset tenner på badet.

På slutten av denne uka hjemme i Trondheim fikk hun veiledning fra fotolæreren sin på høyskolen via Zoom. Han syntes visst det var mange bilder av meg på sofaen. Det er jo ikke så rart, siden jeg ligger mye der. Men Thea fikk noen tips, om hvordan hun kunne variere, og deretter ble det altså 500 nye bilder i går.

Vi tok en tur ut rett før halv tre i går, altså rett før solnedgang. Jeg på elscooteren, Thea i fullt trav ved siden av og bak, med kameraet hengende på brystet, og ofte foran ansiktet. Lyset var så fint, og jeg snek meg til å ta noen bilder selv, med mobilkameraet bare.  De flotte og kreative bildene som Thea skal bruk i eksamensbesvarelsen, kan jeg dessverre ikke publisere her.

Thea ble også med meg på tai chi-trening i går. For å ta bilder. Jeg var temmelig ukonsentrert under siste halvdel av treninga. Klarte ikke å fokusere eller huske enkle øvelser. Tåkehjernen skyldtes sikkert at jeg var sliten etter den lille turen tidligere på dagen. Vanligvis ligger jeg jo på lading det meste av dagen når jeg skal på tai chi om kvelden. Men bildene ble superflotte! Og der ser jeg både konsentrert og kul ut! 😀

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Link til blogginnlegg på Facebook.
Link til innlegg på Instagram (story).

Jeg var så klar for å legge Kariklubben død, og i går la jeg ut et blogginnlegg med bilder og skrev om historikken til Kariklubben. Men nå viser det seg at Kariklubben kan gjenoppstå. Idéen kom fra sidelinja, og helt uventet. Jeg ble veldig overrasket, og samtidig litt rørt, selv om jeg ikke helt tror på det enda…

Jeg fortalte den yngste dattera mi om Kariklubben og festene jeg arrangerte før i tida. Hun er 23 nå, og jeg tenkte at hun er gammel nok til å høre om hvor sprek og sprø mora hennes var i gamle dager. Hun var ni år da jeg ble alvorlig ME-syk og sengeliggende 22 timer i døgnet. Den tiden husker hun nok ikke, og jeg prøvde å skjule hvor syk jeg egentlig var. Jeg ble heldigvis bedre enn jeg var de første månedene, men den energien jeg hadde tidligere, kom aldri tilbake. Heldigvis, og bank i bordet, er begge døtrene mine friske og lever et aktivt liv med mye moro.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men tilbake til dette med Kariklubben og gjenoppstandelse. Dattera mi syntes det hørtes artig ut med sin egen jenteklubb. Hun elsker å invitere og arrangere fester og “vårs” – det heter jo ikke vorspiel lenger – og sa at hun kanskje skulle lage sin egen klubb. Hun er dessuten en habil drinkmixer, jobber i to ulike barer i byen der hun studerer for å spe på studielånet. Akkurat som meg elsker hun å danse og ha det artig sammen med venner og venninner. Som en fortsettelse på tankegangen hennes om å lage sin egen klubb, foreslo jeg at hun kunne kalle den Theaklubben. Men neida, klubben måtte jo kalles Kariklubben!

Dermed kan det godt hende at Kariklubben gjenoppstår, uten Kari og gamle Kariklubbere, men med unge, sprudlende Thea og hennes venninner! Sannsynligvis en fremtidens utgave også helt uten innblanding fra meg. Det er ikke sikkert at dagens unge synes det er like fasinerende og morsomt med cheeze doodles i nese, ører og munnviker, eller at gelé med sprit er like spennende som vår generasjon gjorde! 😀 

Dersom du ikke fikk med deg blogginnlegget om Kariklubbens død i går, finner du det her: Kariklubben er død. 

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Link til blogginnlegg på Facebook.
Link til innlegg på Instagram (story).

Kariklubben eksisterte i mange år, og vi har hatt utrolig mye moro i løpet av årene. I dag kan jeg imidlertid informere om at Kariklubben er død. Den kommer aldri til å gjenoppstå.

Kariklubben har faktisk vært døende i flere år, men jeg jeg har ikke ærklært den død tidligere. Jeg kan ha vanskelig for å gi slipp på det som er bra i livet, mennesker som jeg blir glad i, mennesker jeg trives i selskap med. Men alt har sin tid. Nå er det på tide å gi slipp på Kariklubben, innse at den er død. De gode minnene tar jeg med videre, men også mange av de sprudlende venninnene. 😊

Gjennom livet får vi mange nye venner, andre mister vi kontakten med. Ofte ønsker vi å holde kontakten med både gamle og nye venninner, men så “sklir det ut”. Det samme skjer med jenteklubber (og gutteklubber?) hvor det skal gå på omgang hvem som inviterer. Etter at en jenteklubb jeg var med i gikk i oppløsning, sa jeg for spøk at jeg skulle danne min egen jenteklubb. Noen venninner syntes dette var en super idé, og dermed ble spøken satt ut i livet. Jeg liker å gjennomføre, og tanken var at hvis jeg kunne være den som inviterte, ville det bli noe av treffene. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var noen regler i Kariklubben. Av praktiske grunner var det jeg som sendte ut invitasjoner, og bestemte hvem som skulle bli invitert. Ellers var det jeg som stilte med lokale, altså leiligheten eller huset mitt til disposisjon, for glade Kariklubbere. Jeg ryddet, vasket og pyntet, og tok meg selvsagt også av “oppvasken” dagen derpå. Alle tok med drikke til “eget forbruk” og dessuten snacks eller godteri til bordet. Alt gjestene trengte å gjøre, var å komme. Medbragt drikke og snop ble godkjent hver gang, men noen ganger kom det klager på at det var for lite Bamsemums.

Den viktigste regelen var imidlertid at dersom vi ville ut på byen, skulle dette ikke skje før tidligst midnatt. Ingen knurret eller motsatte seg denne regelen, siden vorspielet uansett var mest morsomt. Dessuten var det viktig for meg at alle skulle få “ha festen”, føle seg inkludert, også om de ikke ville være med videre. De skulle ikke føle at de måtte dra fra selskapet tidlig, for at vi andre kunne dra på nattklubb. Det var dessuten ganske praktisk, siden de som ville hjem tidlig, ofte var kjørbare, og da svippet oss andre ned til byen.

Kariklubben så dagens lys 29. mars i 1996. Bildet over er fra denne festen, som bar preg av at noen hadde vært i klesskapene og hentet truser som passet på hodet… De sist ankomne ble fotografert på et oppsamlingsbilde, som ikke egner seg i dette blogginnlegget.

Jeg har venninner fra flere faser og settinger i livet, videregående skoler, lærerutdanning, kurs, arbeidsliv, fotball, treningsstudio, karate, naboer, døtrene mine sine mødre, venners venner, familie, osv. Mange av disse har deltatt på Kariklubber. Noen i perioder, andre jevnt og trutt. På denne måten har jeg holdt kontakten med mange, og de som har kommet på festene, har også blitt godt kjent med hverandre.

Grunnen til at jeg nå må erkjenne at Kariklubben er død, er mine helseutfordringer, og først og fremst ME. I tillegg begynner vi kanskje å bli gamle. Noen har surnet, andre har flyttet eller mistet interessen for fest og moro. I tillegg har jeg vært med og gravlagt tre Kariklubbere, noe som setter ting i perspektiv. I begravelsestalene til den første venninna som døde, ble faktisk Kariklubbens betydning for henne trukket frem i flere sammenhenger. Det var rørende, og fint å vite at Kariklubben har vært viktig for henne.

Frem til 2008 hadde vi Kariklubb jevnlig, opp til seks ganger i året. Deretter ble det sjeldnere, og den siste Kariklubb-festen gikk av stabelen i april 2018.

Vi har i løpet av årene hatt mange morsomme tema. Babyparty, MC-party med oppmøtested i Tillerringen Bunkers og spesialinvitasjon fra Prowlers MC, ølfest, sommerfest, høsttakkefest, fruktbarhetsfest, tyrkisk aften, julebord, m.fl. Her må det nevnes at jeg dro på byen i nattkjole den kvelden det var babyparty. Burde vel ha blitt nektet inngang på Downtown den natta…

Kariklubberne har alltid hatt mange gode forslag til moro og action. Fra den aller første kvelden kan jeg nevne forslag om korsang, karaoke, fallskjermhopping, lage T-skjorter med jævlige bilder, holde taler som starter med “Vi vil gjerne takke, bukke og drikke for vår gode venninne Kari”, danne foreninger innad i Kariklubben, arrangere bad taste party, søppelsekkparty, vitsekonkurranser, jenteturer… Forslag har selvsagt variert ut fra hvem som kom på festene, og forslagene ble ikke mindre kreative med årene! Mye har vi gjort, og noe rakk vi aldri.  

I invitasjoner til Kariklubb-festene satte jeg alltid opp useriøse saker, og mine mest dedikerte Kariklubbere kom også med gode forslag til saker. Dette er naturligvis dokumentert med bilder, tegninger og utsvevende referater. Ingen utenforstående har innsynsrett i disse bøkene. Her er det også dokumentert hvem som holdt ut kvelden lengst, og dette ble selvsagt alltid meg 🤗

Allerede på den aller første Kariklubben fikk jeg spørsmål om å leie inn mannlig stripper. Dette var en gjentakende forespørsel i Kariklubben, og jeg innså til slutt at jeg måtte gjøre noe med det. Jeg ville jo gjerne tilfredsstille jentene. På det tidspunktet hadde Kariklubben vokst, og de gamle Kariklubberne påvirket de nye Kariklubberne, slik at presset på å få inn strippere ble for stort. Derfor fikk jeg huket tak i tre lekre, sjokoladebrune kjekkaser til å komme på en Kariklubb. De tre var litt forsiktige til å begynne med, men fikk desto mer god hjelp av jentene. Dokumentasjon på dette fins i Kariklubboka, men er kun for våre øyne.

Bildet over er fra fruktbarhetsseremonien to av mine venninner gjennomførte, noe som utløste både forventninger, spenning og bekymring for mange i tida etter. Graviditeter dukket opp hist og her, og medførte også noen permisjoner i Kariklubben. 

Kariklubben hadde også årlige julebord. Bildet over er fra julebordet på Royal Garden Hotel i Trondheim. Der hadde vi også leid et stort hotellrom for kvelden, hvor vi hadde vorspiel og nachspiel. Noen av oss overnattet også.

Kariklubben har vært på flere turer, til Oslo, København og Brasil. Det var også forslag om og planlagt turer til Amsterdam, Dublin og Jamaica. Nå i ettertid tenker jeg at det er veldig synd at vi aldri fikk til en tur til Jamaica! 

Med unntak av Bamsemums og meg selv, har jeg konsekvent satt på smileys på de andre ansiktene. De originale ansiktene er ofte mye mer uttrykksfulle, noe sensuren dessverre medfører ikke viser. Bildene som jeg deler her, er forøvrig ganske snille og ufarlige.

Hadde du likt å vært med i Kariklubben? 

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Link til blogginnlegg på Facebook.
Link til innlegg på Instagram (story)

Den yngste dattera mi er hjemme i noen dager, og det er veldig koselig å ha henne her. Men hun er ikke hjemme fra studiestedet bare for å ha fri. Hun jobber med eksamensoppgaver, og jeg blir faktisk en av disse eksamensoppgavene.

Den ene eksamensbesvarelsen leverte hun i dag. Jeg fikk lese oppgaven hennes i helga, og lærte med det en god del om faget “strategisk ledelse”. Skikkelig interessant, og hun hadde skrevet en gjennomført god oppgave. Den var “to the point”, ryddig, og i tillegg viser hun høy faglig kompetanse, initiativ og ferdigheter som vil komme godt med når hun skal søke sjefsstillinger. Ja, for denne dama vet hvor skapet skal stå og hva som fungerer. Hun uttrykker seg også svært godt, og det var ikke mye jeg kunne bidra med av respons og som korrekturleser. Det ble bare bittelitt språkvask og noen forslag til endringer for å få enda bedre flyt i fremstillingen.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nå jobber hun med den neste eksamensbesvarelsen. Denne er i faget “fotografi og bildeforståelse”, og det er her jeg skal være fokuset i oppgaven. Vel, ikke egentlig jeg da, men det at jeg har ME. Hun tar bilder av meg i naturlige situasjoner som viser litt av hvordan det kan være å ha ME. For eksempel ligger jeg mye på sofaen i stedet for å sitte, og jeg sitter på en sadelstol i stedet for å stå når jeg lager meg mat ved kjøkkenbenken. Vi skal også ut en tur, og da skal Elvira få være med. Poenget med bildene er visst at de skal fortelle en historie uten bruk av ord.

Jeg ble behørlig fotografert etter alle kunstens regler da vi var i Spania i oktober også. Turen vår opp til landsbyen Mijas Pueblo ble i overkant lang for meg, og jeg måtte ta meg mange pauser underveis. Jeg tror jeg ble fotografert i ganske mange vinduskarmer, på trapper, stoler og blomsterkasser rundt omkring der.

Her er blogginnlegget jeg skrev om turen vår til Mijas Pueblo i oktober: Dyrene i vakre Mijas Pueblo. Der ser du dessuten at jeg fotograferte fotografen min 😀

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Link til blogginnlegg på Facebook.
Link til innlegg på Instagram (story).

Jeg hadde dusjet og kremert meg i ansiktet før jeg troppet opp hos tannlegen. Det var egentlig helt unødvendig, siden tannlegen hadde planlagt en dusj for meg under oppholdet der. Jeg hadde glemt at han har den rutinen når han får plassert meg i tannlegestolen. Det er forsåvidt greit at tannlegen dusjer tennene mine, men er det virkelig nødvendig å sprute hele ansiktet vått? Dette gjør han hver gang jeg er der for å få sjekket “gebisset”. Noen som opplever det samme? Denne gangen fikk jeg en serviett i handa, med beskjed om at jeg kunne bruke den i stedet for smekken “hans”. 

I tillegg utøver han vold mot både tenner og tannkjøtt. Påstår at han sjekker og pusser bare. Men jeg vet bedre. Det ligger i navnet egentlig. Tannlege Vold. Du skjønner tegningen? Etter tannlegevolden ble jeg temmelig sår i tannkjøttet, og det føltes til og med sårt å drikke varm te. Nesten som en ufrivillig slankekur dette. Men tennene stod fortsatt støtt. Heldigvis.

Jeg er faktisk litt forundret over at herr Vold ikke fant noen påståtte hull å bore i, men han hadde kanskje ikke tid. Imidlertid fikk jeg gjennomgå med pussemaskinen som en heftig avslutning. Det ble during og kraftig dirring i topplokket, og hadde jeg ikke gapt høyt, hadde nok tennene klirret i takt med tannlegens inn- og utpust. Jeg måtte holde godt fast i tannlegestolen for ikke å skli nedover mot de skumle boreredskapene. Den såkalte pussinga kjentes forresten mer ut som boring.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tannlegen klaget som vanlig på at jeg har så mange tenner. Det er visst ikke en fordel for tannlegen at jeg fortsatt har mine fire visdomstenner. Han påstår at det er trangt å komme til, og jeg har forstått at han helst hadde hatt lyst til å røske ut noen tenner. I tillegg våget han seg på å klage på tannpussinga mi. “Du pusser fortsatt veldig bra” ymtet han frempå, med en undertone henvist til at det ikke ble færre nakne tannhalser. Men misfarging nede på tannhalsene skyldtes rett og slett at dette er fargen på tannrøttene, kunne han fortelle. Og skulle jeg våge å gjøre noe med dette, fikk jeg være så god å finne meg en annen tannlege. For det ville ikke han ta ansvar for. 

Ja, så får det være som det er, da. Og så lenge jeg ikke har vondt eller hull i tennene, skal jeg egentlig være lykkelig og fornøyd. Jeg er tross alt i reparasjonsalderen. 😀

Siden jeg hadde litt tid før tannlegetimen min, gikk jeg en liten runde i strøket ved klinikken. Det er mange gamle og flotte hus her. Hvis du ikke fikk med deg innlegget med Trondheimsbildene for et par dager siden, finner du det her: Blir du med på byvandring i Trondheim?

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Link til blogginnlegg på Facebook.
Link til innlegg på Instagram (story).

Blir du med på byvandring i Trondheim? Vi skal ikke så langt, og du trenger ikke en gang ta på sko. Vi skal bare en liten runde. Opp ei gate, gjennom noen smug, og deretter ned ei gate. Er du klar?

Disse bygatene ligger i Trondheim sentrum mellom Leutenhaven og Sandgata, ikke langt fra bryggerekka mot utløpet til Trondheimsfjorden. På ett av bildene ser du litt av meg i et vindu, og jeg har på både jakke og sko. Siden du sikkert sitter varmt og godt innendørs og kanskje til og med slapper av på en sofa, kan du bare fortsette å holde øynene åpne og scrolle nedover i dette blogginnlegget for å være med på byvandringen. 🤗 

Da jeg bøyde meg ned og tok dette bildet av sølepytten, tenkte jeg på Mettejosteinsdatter. Noen som skjønner hvorfor? Man må nok ha vært innom bloggen hennes for å skjønne det. 😀 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tenk å bo nede i en kjeller med slike små vindu med jerngitter foran… Jeg lurer på hva som skjuler seg av historie bak disse vinduene.

Hyggelig at du ble med på byvandringen! Ha en fin dag videre! 🙂  

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Link til blogginnlegg på Facebook.
Link til innlegg på Instagram (story).

Den bittelille turen jeg skrev om i går i innlegget Tålte jeg en bitteliten tur? gikk som planlagt. Det ble en bitteliten tur ned til sjøen sammen med Bjørn, en flott søndagstur i supert høstvær. Men ettermiddagen og kvelden gikk derimot ikke helt som planlagt.

Jeg gikk ikke et eneste skritt, satt bare godt og behagelig i varmeposen min på el-scooteren under turen, også da jeg tok bilder. Likevel ble jeg temmelig utslått. Sofaen ble min venn, og jeg bestemte meg for at søndagsturer ikke er så lurt. At jeg for fremtiden heller må spare den lille energien jeg innehar til å klare å jobbe mandag formiddag. 

Men jeg kom meg uansett på jobb i dag, og det ble en veldig fin økt sammen med de andre lærerne og de voksne fremmedspråklige elevene i “Vårres butikk”. Jeg prøver å gi litt til alle, stiller spørsmål og snakker med dem for å gi dem norsktrening, og øver og trener med dem på lydene, ordene og uttrykkene de trenger. De fleste har med seg triste opplevelser i bagasjen, men alle er positive og lærevillige. Elevene i gruppa er også svært hjelpsomme ovenfor hverandre, noe som er godt for læringsmiljøet. Jeg stortrives med å få gjøre litt nytte for meg, og gleder meg allerede til neste mandag! 😀

Annonsørinnhold

Dette er årets fineste sommerkjoler

Bildene i dette innlegget  er forresten fra den bittelille turen i går. 

Her er blogginnlegget jeg skrev etter første jobbdag denne høsten: Første jobbdag denne høsten.

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Link til blogginnlegg på Facebook.
Link til innlegg på Instagram (story).

Planen var å sitte og ligge mest mulig i dag. Hvile, lade batterier og være i ro, slik at jeg  klarer halvannen time med jobbing på voksenopplæringen i tillegg til tai chi til uka. Men været var så fint, og jeg kikket misunnelig ut stuevinduet på alle som var ute og gikk søndagstur. Ung og gammel, alene eller i flokk, med hunder og barnevogner. Tålte jeg en bitteliten tur? Det var bare én måte å finne ut det på!

Samboeren min Bjørn har hatt en prolaps el.l. i ryggen etter forrige helgs tur til Plantasjen for å kjøpe juletre. Ryggen hans kollapset da han skulle løfte den nye shoppingstolen min inn i bagasjerommet på bilen. Etter dette har han hatt store smerter og knapt klart å forflytte seg. Bjørn kunne også trenge en bitteliten tur, for å sjekke ryggen. Slik ble det til at jeg trillet ned til Hansbakkfjæra på Elvira, mens Bjørn gikk i mye roligere tempo enn til vanlig nedover.

Link til innlegget om turen til Plantasjen: Julegaven fra NAV.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tålte jeg den bittelille turen? Det er aldri godt å vite, siden utmattelse og andre ME-symptomer kommer forsinket. Noen ganger flere timer etter at jeg har vært sosial eller i aktivitet, andre ganger merker jeg ikke forverringen før dagen etter. Derfor er det så vanskelig å vite hvor grensen går, når jeg bør avslutte aktivitet og gå over i hvile. Man må bare gjøre det man tenker er lurt ut fra erfaring.

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Link til blogginnlegg på Facebook.
Link til innlegg på Instagram (story).

Hva tenker du på når du hører “høyt under taket”? At det er lang avstand mellom gulv og tak? Eller uttrykket “høyt under taket” i overført betydning?

I mitt hode betyr det at man er åpen for mye og aksepterer at man er forskjellig. Jeg tenker på hjem, steder og settinger hvor folk er åpne og lite fordomsfulle overfor hverandre. At man blir godtatt for den man er. Kanskje kan uttrykket forklares med romslighet og vidsyn. I motsatt fall, altså om det ikke er god takhøyde, vil forståelse og stemning være preget av intoleranse, sneversyn, og kanskje fordommer. 

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det å ha det “høyt under taket” trenger ikke bety at det må være himmelhøyt, slik det er ute, for man skal ikke finne seg i alt og godta alt. Men jeg tenker at det må være rom for at man er ueninge. Noen ganger kan man slå seg til ro med å være enige om å være uenige, om man ikke kommer til en felles forståelse. Vi trenger ikke alltid å være enige med hverandre, men det er viktig at vi lærer å respektere hverandre. Gjensidig respekt er en forutsetning. 

Dette var bare noen lørdagstanker fra meg. Håper dagen din er fin! 😊

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Link til blogginnlegg på Facebook.
Link til innlegg på Instagram (story).