Han kunne laget middagsporsjoner og lagt i fryseren til meg før han dro. Det var samboeren min som foreslo at han kunne gjort det. Det var selvsagt bare tull, og det hadde han faktisk ikke fått lov til. Jeg klarer jo å lage meg mat selv! Er ikke totalt sengeliggende!
Men disse dagene hvor formen har vært ekstra dårlig, og kokken min ikke har vært hjemme, har jeg tenkt på at det faktisk kunne vært godt å funnet en av Bjørns gode middager ferdiglaget i fryseren. Det er litt komisk at jeg tenker det, for jeg har ofte tenkt at kjerringer som lager middager og putter i fryseren til mannen sin mens de selv er borte, syr puter under armene på mennene, skjemmer dem bort. De har det sikkert veldig godt. 😀
Middagstallerkenen på bildet over er min egen kreasjon. Det er godt krydret og godt stekt kylling med stekte grønnsaker. Enkelt og godt. Siden jeg laget det samme to dager på rad, slapp jeg å tenke så mye. Den tredje dagen orket jeg ikke å kokke. Siden kokken kommer hjem igjen i dag, kan jeg nok forvente meg skikkelig middag igjen, bortskjemt som jeg er. 😀
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Nå har jeg hatt tre fine soldager på rad i voksiposen min. Mens jeg var på Vikna, ble det i overkant mye “action” i forhold til hva denne skrotten takler. Da er det godt å ha muligheten til å lade. Det er heller ingen ulempe at sola skinner, sånn at jeg kan foreta noe av denne ladingen ute på terrassen.
Noen ganger handler det å “gjøre” noe om å hvile. Hvile er jo også et verb, så rent teknisk gjør jeg jo noe da også. Dessuten investerer jeg i dager hvor jeg klarer å gjøre mer igjen. Slik formen er nå, har jeg nok med å eksistere. Lager meg litt mat, drikker te, leser og skriver litt, men for det meste ligger jeg bare med øynene lukket og orker ingenting. Selv telefonsamtaler og en tur ut med søppel tapper for energi.
Men det kommer bedre dager igjen. Og i mellomtiden har jeg det ikke så aller verst i voksiposen min. 🙂
Samboeren min hadde ikke tro på at ripsbuskene vi plantet på terrassen i fjor vår, ville overleve vinteren. Jeg tenker at så lenge det er liv er det også håp, så vi lot dem stå. Og sannelig har de begynt å spire igjen. Noen spretne, grønne blader er på vei ut i vårlufta.
Om du har lyst til å se noen bilder av ripsbuskenes trivsel på terrassen fra i fjor, finner du dette i innleggene Rips og solnedgang og Rips og reise.
Om ripsbuskene fortsetter å grønnes og trives, ser jeg for meg at vi kanskje må investere i større krukker til dem. Og kanskje blir det nok rips til en dessert eller to i juli en gang. 😀
Ha en vårfin dag, og takk for at du stakk innom bloggen! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
I går postet jeg innlegget Mammas museum, som handlet om starten på den store hjemreisedagen. Her skal du få noen bilder og skriverier om resten av turen. Rettere sagt stoppene hvor det ble lufting av snuten, på Flosand, Høylandet og i Snåsa.
En invitasjon fra Gisle og Tone på Flosand var vanskelig å motstå, og jeg kjørte spent innom for å se hvordan det stod til med dem. Gisle og jeg møttes da vi var 16 år og har alltid vært gode venner. Vi gikk i samme klasse på videregående, festet sammen, reiste på interrail sammen, og har holdt kontakten gjennom alle livets faser. Kona hans Tone er en av de triveligste og hyggeligste damene jeg kjenner, og jeg er veldig fornøyd med at Gisle fant henne! Sist jeg besøkte dem på Flosand, var vi i gammelhuset, som de har tatt over etter mora og mormora til Tone. Denne gangen var oppussingsprosjektet deres med låven som fikk oppmerksomhet. Der har de gjort en fantastisk jobb, og vil nok ha mange fine dager fremover med både ferie og hjemmekontor.
Bestemora til min mamma kommer fra Flosand, og bodde bare et steinkast fra der Gisle og Tone holder til. Jeg har fortsatt slekt der, tremenninger bl.a. Da jeg fortalte denne historien om tilfeldighetene som gjør at både Tone og jeg har røtter på Flosand til ei venninne som “ser”, sa hun at det kanskje ikke bare er tilfeldig. Høres ikke det spennende ut?
Vikingegrav på Flosand i midten av bildet
Påfyll av sukker og E-stoffer
På bensinstasjonen ble det tradisjonen tro påfyll av sukker og E-stoffer i form av smågodt. 475 gram av sorten, for å være nøyaktig. Bilen fikk påfyll av bensin. Dermed var både bil og sjåfør klare for siste innspurt mot Trondheim.
Jeg hadde fått beskjed om at det hadde vært et nytt ras i Snåsa og at veien var stengt. Jeg tenkte imidlertid at omkjøring bare ville gi meg muligheten til å se Snåsavatnet fra den andre siden. Veien var imidlertid ryddet, og omkjøring var ikke nødvendig. Så da kunne jeg kjøre E6 uten å være redd for nye ras. I alle fall skinte sola og Snåsavatnet viste seg fra sin beste vestside.
Snåsavatnet og jeg
Solstråle fra Snåsamannen?
Kan det være at Snåsamannen har sendt denne solstrålen over Snåsavatnet til meg? For å gi meg energipåfyll? Jeg skrev om han i innlegget Mitt møte med Snåsamannen for ei stund siden.
Gravemaskina hadde parkert ved Snåsavatnet for dagen
Snåsavatnets beste vestside
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Det var den store hjemreisedagen, og jeg hadde pakket meg ut fra feriehuset vårt. Mammas bil ventet på at jeg skulle kjøre den hjem, mens mamma og gubben skulle nyte påskedager videre ute i havgapet. Da kom mamma på at jeg hadde jo ikke vært nede i kjelleren enda, hvor hun hadde laget seg et lite museum.
Dermed ble første stopp på veien hjem der, i mammas museum, før jeg fikk satt meg ved rattet. Det luktet deilig av potetkjeller i det lille kjellerrommet, selv om det er mange år siden potetene bodde der. Lukten gjorde at gamle minner fra barndommen dukket opp. Museumsvertinnen pekte og forklarte, og hver gjenstand hadde sin egen historie. Som eneste besøkende fikk jeg grundig innføring i hvem som hadde eid og brukt hva, og hva slags funksjon de ulike museumsgjenstandene hadde hatt. Dere som har levd i noen år, kjenner kanskje igjen noen av gjenstandene?
Gamle bruksgjenstanderMin mormors gamle potetkasserolleMammas gamle dukkeklærvaskebalje og min morfars oppbevaringskasse for krutt
Snøen som gjorde veien vanskelig kjørbar da vi kom, var borte. Hullene i grusveien ikke, og noen av dem traff jeg. Da det ble asfaltveier, gikk det raskere. Forbi gårder og hus, og gjennom Austafjord og over Langsundbrua. Men der, etter bare sju kilometers kjøring, overtalte jeg bilen til å ta en stopp. Der var det nemlig påkrevt med noen bilder. Du ser vel av gliset mitt på det første av bildene under at jeg var temmelig fornøyd med utsikten og dagen. 🙂
Meg ved LangsundbruaUtsikt ved LangsundbruaUtsikt fra LangsundbruaUtsikt mot vindmølleparken på Dalafjellet
Det ble tre stopp til, før jeg var i mål og kunne parkere bilen i garasjen der mamma bor. Flosand, Høylandet og Snåsa bød også på gode lufteturer. Nå må jeg imidlertid finne ladestasjonen min i senga, så det skal du får høre om i neste innlegg her i bloggen.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Det er påskeslutt i stua vår, dvs. siste kveld for meg på Vikna denne påsketuren. I morgen snur jeg nesen i retning hjem igjen. Påska er imidlertid ikke slutt, og sånn sett får jeg ei todelt påske. Nesten som to påsker. Siste del skal tilbringes hjemme i Trondheim. Helt uten fjellturer og skiturer!
Skal du på fjellet? Er skiene smurt? Eller blir det kanskje byferie eller strandturer? Ønsker deg ei riktig god påske der du er! 🐣
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Er mamma eller jeg den gamle dama? Noen ganger føles det som det er jeg som er eldst av oss to.
Meg på trappa til den gamle utedassen
Det handler ikke om livserfaring og klokskap, men skrøpelighet. Disse dagene hvor vi har tilbragt tid sammen på tur, har jeg virkelig fått merke det. Hun fyller straks 75 og er ei dame full av futt.
Når jeg står opp om morgenen – eller formiddagen – har hun allerede fyrt opp i ovnen og varmet opp nede, ryddet og vasket, snakket med et par venninner på telefonen og den røde leppestiften er på plass. Så må hun tålmodig vente på at kroppen min begynner å virke, sånn at vi kanskje kan ta en tur til butikken eller dra på kaffebesøk.
Når vi kommer tilbake til feriehuset vårt, er det hun som fyrer opp i ovnen, mens jeg krasjer på sofaen. Der blir jeg liggende ganske lenge på lading, men hun baker, henter inn ved, henger opp klær, og pusler med ting ute.
Rollene er snudd. Det skulle vært jeg som tok meg av alt som skal gjøres mens hun hvilte. Hun sier at hun føler seg gammel og ikke klarer så mye, men det er ikke det jeg ser og opplever. Håper jeg har like mye energi som henne når jeg blir 75! 😊
Mamma på vei utMamma viser muskler ute på gårdsplassen. Vattafjellet i bakgrunnen.
Mamma baker brød
Mamma henter inn mer ved
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Stopp her! Vi var på vei tilbake til feriehuset etter å ha vært på besøk hos trivelige folk. Mamma stoppet straks bilen og jeg hoppet ut med mobilen i hånda.
Grusveien var smal, men det var lite sannsynlig at det ville komme andre biler og forstyrre midt-i-veien-parkeringen i løpet av de to minuttene det tok å forevige denne vakre solnedgangen ved Damskarvatnet. Det fins sannelig mange naturperler på Vikna, i mitt barndoms rike. Denne delen av øya var intet unntak.
Det er godt mulig at jeg finner veien tilbake hit senere igjen. Nå vet jeg hva som befinner seg rundt svingene, og en ny te-invitasjon i en god sofa forplikter! 😊
Det føltes nesten som om alle kom for å møte meg, men slik var det selvsagt ikke. Det var bare en ganske vanlig fredag før påske, hvor mange tok turen innom butikken på Austafjord for å handle litt og slå av en prat med kjentfolk. Mamma og jeg skulle også handle litt. Dette var dagens eneste plan og vi hadde derfor god tid til å sitte ved kafébordet og hilse på folk.
På nærbutikken på Austafjord serveres det gratis kaffe til de som kommer innom. Da er de gjerne innom butikken og kjøper seg “kaffebrød” før de trykker på knappene på kaffemaskina.
Trond fyller opp koppen sin
I innlegget Han er min onkel også skrev jeg at jeg satte meg til ved et kafébord inne på butikken sammen med et par andre kunder. Trond var en av disse, og jeg har en mistanke om at denne trivelige karen, som jeg dessuten er i slekt med, har har fast plass der. 🤗
Jeg fant meg en stol helt bakerst, hvor jeg hadde fri utsikt til både butikken, kaffemaskina og inngangen. Det var spennende å sitte der som gjest og lure på hvem av disse menneskene jeg var i slekt med, eller i alle fall kjente noen jeg kjente.
En av skolens lærere, Heidi, kom innom for en liten helgehandel, og det passet fint, for da kunne vi avtale å møtes senere i helga. Heidi og jeg er også i slekt, og har litt kontakt innimellom.
Heidi på fredagshandel. Mange sier at vi to er like.
Fra vinduet så jeg at den yngste broren min parkerte skolebussen og kom inn på butikken. Han slo selvsagt av en prat. Ellers svinset onkelen min rundt, og flere andre fra lokalmiljøet.
De to siste karene som satte seg ned, hadde jeg aldri møtt. Det skulle vise seg at Knut og Helge hadde mange jern i ilden. Blant annet er de forfattere i ei avis som gis ut gratis. Knut har jobbet som lærer på Austafjord skole, mens Helge har jobbet med sikkerhetsopplæring, i videregående, og dessuten som skipper/los i mange år.
Jeg skulle gjerne ha blitt sittende og skravle i all evighet, men da hjernetåka begynte å sige inn og ME-feberen inntok kroppen, ble det retur til feriehuset vårt, hvor sofaen ventet.
Knut, mamma og jeg ved kafébord på Austafjord. Helge er fotograf.Knut med siste eksemplar av Råsa
Mamma tok med et eksemplar hjem, som vi leste og etterpå la i bunken med alle de tidligere utgavene mamma hadde tatt vare på.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
