Jeg oppdaget at rampenissene hadde ommøblert i gangen. Skulle ut dit for å legge på plass noe i en skuff da jeg så dem. Møblene var dyttet i alle retninger, og juletreeska som var blitt stående i gangen etter at vi fikk den i hus, hadde blitt lagt ned og plassert oppå en krakk. Bonussønnens joggesko hadde fått status som bob, og rampenissene satt i hver sin sko. Krakken var nok ikke tilfeldig plassert, i det den fungerte som trapp opp til toppen av eska, altså til banen de kjørte bobkjelkene ned. Jeg kunne fortalt rampenissene at det vanligvis sitter to personer sammen i en bobkjelke, men de gjør jo uansett ting på sin måte.
Det begynner å bli vinter ute. Kaldere, rim på bakken, og få kilometer unna oss har også den første snøen kommet. Samboeren og jeg snakket om det i går, og at det ofte er stor temperaturforskjell fra der vi bor og opp til skolen hvor han jobber. Mens ungene der oppe begynner å finne frem akebrett, er det hopping på trampoline utenfor her. Rampenissene har sikkert hørt samtalen vår, og så har kreativiteten deres tatt overhånd igjen.
Rampenissene laget seg akebakke da de var i Spania i fjor også. Der ble de dessuten angrepet av en vill tiger. Det kan du lese om i innlegget Rampenissene lager akebakke i Spania.
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Om man hører for lite, kan det by på frustrasjoner og problemer, både for en selv og for andre. Men å høre for mye kan faktisk også by på utfordringer. Jeg er sensitiv for lyd, både during og høy lyd, og blir raskere sliten dersom jeg oppholder meg på steder der det er bråkete. Det har hendt at jeg har vært nødt til å dra hjem fra et kjøpesenter på en travel dag lenge før jeg har handlet ferdig, rett og slett fordi jeg blir utmattet av støy.
Jeg kan også ha vanskelig for å konsentrere meg. Dette er ganske vanlig ved ME. Noen ganger får jeg ikke med meg det som blir sagt, og må be folk om å gjenta. Når jeg blir utmattet, blir også konsentrasjonen og hukommelsen dårligere. Det er akkkurat som om det legger seg en ugjennomsiktig sky foran evnen til å høre og huske. Jeg kan få total blackout, ord forsvinner og jeg glemmer helt vanlige ting. For mange slitsomme hørselsinntrykk kan bidra til at jeg klarer mindre, og orker mindre.
Utstyr for å ta avstøping av øreganger
Nå har jeg imidlertid tatt affære, og jeg får faktisk dekt støydempende ørepropper gjennom NAV. En audiograf kunne hjelpe meg med å få tatt avstøpninger av øregangene mine. Jeg har mange ganger vært frustrert over ørepropper som ikke passer. Det går ikke mange sekundene før jeg må fiske dem ut fordi de er vonde å ha i ørene, og dessuten popper de lett ut av seg selv. Ikke pga. ørevoks eller ryggmargsveske som siver ut, men ganske enkelt fordi de er for store. Mer presist er det vel øregangene mine som er for små for slike ordinære ørepropper.
Blid og hyggelig audiografØrene mine fylles med noe som ser ut som lekeleire
Forleden var jeg hos audiograf i sentrum av Trondheim for å få laget formstøpte ørepropper, som jeg skal bruke til støydemping. Det er ikke i så mange situasjoner jeg trenger slike støydempende ørepropper, men nå har jeg i alle fall muligheten. Og faktisk større muligheter for aktivitet, siden jeg kan skjerme meg for støy. Det kan være når jeg sitter i en restaurant med mye støy, men samtidig høre hva de nærmeste sier. Ikke minst skal det bli godt å stenge ut alle lydene på en flyplass og i et fly!
Audiografen var ei dyktig dame, og utrolig hyggelig. Vi snakket selvsagt om ørepropper som støydemping, fordeler med de ulike styrkene, og annet som kunne være greit å vite om bruken. Men også om rampenisser og mye annet koselig.
Audiografen puttet først to små skumballer med to tråder hengende fast inn i ørene mine. Trådene var for å trekke i og hente ut (skumballene og) avstøpingsmassen etter avstøpningsprosessen. Da skumballene var på plass, sprøytet hun ørene fulle av en myk, gul masse. Massen minnet om lekeleire, det vi kalte plastelina i gamle dager. Ifølge audiografen hadde jeg ekstremt trange øreganger, så det var forståelig at alt av ordinære propper ble for små for ørene mine. Kanskje er det godt gjort at jeg hører så godt som jeg gjør? Uansett, etter fem minutter i total stillhet pga. den gule massen som satt inni hver side av hodet mitt, var avstøpningene ferdige. Jeg var så fasinert av de to små, gule markene som kom ut av ørene mine, at jeg helt glemte å ta bilde av dem.
Men jeg trenger dem jo ikke. Det jeg trenger er øreproppene med støydemping. Jeg bestilte to ulike styrker på de bittesmå duttene som skal inn i øreproppene og gi støydemping, sånn at jeg kan bytte mellom 15 dB og 20 dB. Ved 15 dB vil jeg bli skjermet fra mye lyd, men fortsatt høre om noen ved siden av snakker til meg. Ved 20 dB er det nesten helt stille, men all lyd er fortsatt ikke helt blokkert. Jeg skal hente de ferdigstøpte øreproppene om en liten måned, og jeg er spent på om de vil fungere for meg.
Dersom jeg en dag hører for lite, for eksempel om jeg blir riktig gammel og tunghørt, slipper jeg nok å bruke horn, slik de gjorde i gamle dager. Det fins utrolig mye fancy hørselutstyr nå for tida. Da jeg var lita, hadde jeg ei venninne som var tunghørt. Høreapparatet hennes bestod av to svære ørepropper, som stadig lagde ulyder, og hun hadde en boks på magen som var koblet til disse. På bildet over ser du langt hyggeligere utstyr, som både er moderne og praktisk.
Jeg våknet før det var helt lyst i dag. Ofte hører jeg fuglekvitter når jeg våkner på denne tiden. De to små spurvene som bor oppunder taket på terrassen vår, pleier å stå opp når det lysner, og da blir det litt lurveleven når de skal ta morgenstellet. I dag var det imidlertid ekstra bråkete, så jeg satte beina på gulvet og labbet bort til terrassedøra. Fuglene så jeg ikke snurten av, men jeg så rampenissene! Og i tillegg en smoothiemix på terrassebordet, som tydeligvis var til spurveparet.
Rampenissene hadde funnet frem en av de fine dessertskålene jeg fikk av tante Gro da jeg var bare 17. Og de hadde altså fylt oppi frø og nøtter av typer som jeg pleier å ha i smoothien min. De har nok fulgt med når jeg har blandet meg frø- og nøttemix for å blande oppi med bær og kokosmelk. Heldigvis hadde de ikke begynt å søle med bær og kokosmelk i tillegg, og attpåtil vært smarte nok til å ikke bruke paranøtter. Paranøttene kunne jo satt seg fast i halsen på herr og fru Spurv.
Rampenissene hadde plassert seg ved matskåla og så svært forventningsfulle ut. De var tydlig fornøyde med dagens gode gjerning (rampestrek). Disse små fuglene er ganske sjenerte, og jeg tenkte at det kunne ta ei stund før de turte å komme ned når rampenissene satt så nært matskåla. Jeg ba derfor rampenissene flytte seg litt unna, og sa at det da var større sjanse for at fuglene ville komme og holde dem med selskap.
Neste gang jeg kikket ut gjennom terrassedøra, så jeg rampenissene sittende på motsatt side av bordet, men som om de skulle være i fullt firsprang. Jeg åpnet døra og prøvde å forklare at de sannsynligvis ikke ville komme nå heller, og at fuglene kanskje var redde for at rampenissene skulle angripe dem. For de hadde nok ikke lyst til å bli mat for rampenisser på matskåla.
Etter at jeg hadde vært i dusjen, kikket jeg ut igjen. Rampenissene satt i hvilestilling, og så ikke ut til å kjede seg et gram. Nede på stien gikk det folk og hunder forbi innimellom, og jeg tenkte i mitt stille sinn at småfuglene sikkert ikke ville komme og spise ved samme bord som rampenissene når de hoiet og hele tida prøvde å påkalle oppmerksomheten fra forbipasserende.
Jeg lot bare rampenissene sitte ute i noen timer, siden de tydeligvis hadde det både morsomt og hyggelig. Men da jeg oppdaget at de selv hadde begynt å forsyne seg med frø og nøtter, måtte jeg avbryte oppdraget deres. Alfie (lystebrunt hår) har nøtteallergi og Buddy (mørkebrunt hår) har frøintoleranse, og jeg måtte unngå at de ble alvorlig syke. Det kunne fått alvorlige konsekvenser for resten av adventstida!
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Jeg hadde glemt av hele belønningen… Hadde jo lovt rampenissene skumrampenisser dersom de kunne klare å holde seg i skuffen i boden frem til 1. desember. Forfjamselsen var stor da jeg oppdaget at de hadde tatt seg ut derfra selv, sannsynligvis med hjelp av gamle MacGyver-teknikker. Så da gikk det helt i surr for meg. Jeg ble tatt på senga, praktisk talt, og glemte å finne frem godteriposen til dem. Jeg kom ikke på det før sent i går kveld, og du skulle hørt gledesjubelen! Rampenissene var fra seg av glede, og ville dessuten ha bildebevis sammen med belønningen. Bildet kan du se nederst.
Jeg tenkte i mitt stille sinn at det var bra de de fikk disse skumrampenissene og dermed noe annet å tenke på enn å lage krøll i mobilen min, slik de gjorde i går. Det begynte å komme en del Vipps-krav etter at det ble kjent at rampenissene mine var “på vippser’n”. Med litt rampenissegodteri tenkte jeg de i stedet ville få fullt opp med skumsmatting og nissejafsing en stund fremover. Men de hadde selvsagt sin helt egen idé om hvordan skumnissene kunne utnyttes.
Da jeg subbet inn på kjøkkenet for å lage dagens første tekopp i dag, oppdaget jeg rampenissene plassert i noe som til forveksling kunne ligne på et badekar. På bildet øverst ser du hvordan de har innordnet seg, med et skumrampenissebad! Hvem trenger vel såpe og vann, når skumnisser kan dekke alle behov?
Etter at rampenissene var oppe en tur på søndag for å inspisere lyslenkene, har de holdt seg i ro i skuffa si. Over all forventning har belønningen jeg lovte dem hvis de klarte å vente med “oppstandelsen”, hjulpet.
Men i dag tidlig fikk jeg meg litt av en overraskelse. Jeg var så trøtt og utmattet i går kveld, at jeg glemte å hente inn rampenissene etter den lange dvalen i boden. Kan de ha blitt fornærmet? Det var faktisk ikke verdens undergang, siden de kan MacGyver-triks og kan komme seg ut for egen regning.
Jeg våknet av noe tusling og skubbing og slo på både øynene, ørene og nattlyset. Der var rampenissene i full sving med å trykke på tastene på mobiltelefonen. Jeg skjøv dem til side, for å se hva slags farsk og gærnskap (fanteri) de kunne ha stelt i stand. Det er visst ikke så mye som stopper disse småtassene. De hadde åpenbart kommet seg inn på telefonen uten kode, og videre inn på Vipps! Heldigvis er det ikke i overflod av penger på brukskontoen min, tenkte jeg, mens jeg gned søvnen ut av øynene.
Hah, de hadde allerede rukket å sende to Vipps-beløp! 1000 kroner til min eldste datter og 1000 kroner til min yngste datter, og beløpene var merket med “kalendergaver”. Da skjønte jeg det. Rampenissene ville bare være snille med døtrene mine. De hadde sendt penger for at jentene skulle kjøpe kalendergaver til hverandre, slik de pleide å gjøre da de var yngre. Etter at jeg “gikk ut på dato” og ikke var så oppfinnsom meg kalendergaveinnkjøpene, tok jentene over jobben selv. De visste jo uansett mye bedre enn meg hva som var kult og fint å få i adventskalenderen. Jeg tok dem med på et kjøpesenter, utstyrte dem med en passe pengesum, satte meg ned på en kafé, og lot dem løpe rundt for å kjøpe 24 små gaver til hverandre. Da vi kom hjem, satt de på hvert sitt jenterom og pakket kalendergaver til hverandre. Det var ei skikkelig koselig tid.
Jeg antar at rampenissene har lyst til å få i gang denne tradisjonen igjen. Men Stine og Thea bor i hvert sitt land, og det ville nok blitt en del styr… Dessuten er det i seneste laget for at de får laget en slik pakkekalender til hverandre nå. Imidlertid var det jo egentlig snilt av rampenissene å sende dem kalendergavepenger, for nå kan Stine og Thea gjøre noe annet koselig med disse pengene i adventstiden!
Rampenissene vippset penger til kalendergaver
Jeg har ei lang liste over alle rampenissestrekene fra i fjor, og disse finner du her: Fjorårets rampenissestreker
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Rødt flagg. Resten av flagget bruker jeg til 17. mai og fest.
“Dagens tekst” fra Ennagrammet 25.11.22
For fem dager siden fikk jeg en advarsel som satte en støkk i meg. Jeg kjente forskrekkelsen helt inn i hjerterota. Og jeg følte at disse ordene var på sin plass. Den siste tiden har jeg blitt i dårligere form. I perioder kan jeg være bedre eller dårligere av ME, og den siste tiden har jeg klart mindre enn før, blitt raskere utmattet, hatt mer feber, vondt, osv. Mens jeg tidligere f.eks. kunne være sosial i to timer, sier kroppen nå ifra og jeg må legge inn årene etter bare én time. Jeg har også hatt hodepine hver dag i over tre uker.
Et rødt flagg tolker jeg som et tegn på fare. At man må stoppe, senke farten, trekke seg tilbake. Det var også slik jeg tolket teksten jeg fikk tilsendt fra Enneagrammet, som du ser over her. Kanskje er noe av grunnen til at jeg har blitt dårligere at jeg ikke tar signalene på alvor. Jeg synes jeg hviler mye, nesten hele døgnet, men kanskje er det ikke nok…
Jeg har bestilt meg legetime. Først og fremst for å få en “opinion” om økning av hodepine, men også fordi jeg tenker å be fastlegen min om å vurdere å gi meg en medisin til utprøving for ME.
Jeg har en bestemt medisin i tankene, som normalt foreskrives for en annen diagnose, men som har vist seg å ha positiv effekt på en del ME-syke. Jeg kjenner at tiden nå kanskje er inne for å prøve denne. Jeg er lei av å sitte her og kjenne at kroppsmaskineriet ikke fungerer, at jeg går glipp av mye. Livet går på mange måter fra meg. Det er snart 14 år siden jeg ble akutt syk med ME. Jeg har testet ut mange alternative behandlingsformer, og vært prøvekanin for meg selv. Trodd, prøvd, feilet. Kanskje skal jeg nå heve det hvite flagget og be legestanden om hjelp.
Rødt flagg, som egentlig bare er en bit av balkongflagget vårt.
Jeg har gått kurs for å lære om de ni ulike personlighetstypene i Enneagrammet, og daglig får jeg små påminnelser tilpasset min type i Enneagrammet på mail. Enneagrammet er helt unikt når det kommer til å beskrive personlighetstyper, og er både omfattende og grundig. Det er når man finner ut hvor man “hører hjemme”, hvilken type man er, at det virkelig blir spennende. Man får en forståelse av hva som er motivasjonen for å gjøre som man gjør, hva som er ens indre drivkraft. Dessuten er det utrolig interessant å lære familie, venner og kollegaer å kjenne ved å “plassere” dem i typebeskrivelsene. Da kan man lettere skjønne hvorfor de er som de er, hva som er deres motivasjon og hvorfor de gjør som de gjør.
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Det var i fjor på denne tiden at rampenissene Alfie og Buddy flyttet inn hos oss. Jeg hadde egentlig bare bestilt én, men som dere vet, kan rampenisser finne på my rart. Lite visste jeg at rampenissen jeg ville adoptere hadde en tvilling, og når de to først var kommet i hus, hadde jeg ikke hjerte til å skille dem.
Nå er det jo den tida på året at rampenisser begynner å våkne til liv etter den lange dvalen, som varer i over 11 måneder. I den anledningen har jeg funnet tilbake til innleggene om rampestrekene Alfie og Buddy gjorde i fjor. Her er linker, om du vil lese, bare for moro eller om du har egne rampenisser som trenger inspirasjon og tips:
Som jeg skrev i blogginnlegget i går, lå det to rampenisser med vidåpne øyne da jeg var innom boden en tur. Jeg ga dem streng beskjed om å holde seg i skuffen til de fikk lov til å komme ut. Men tror du de hørte etter? Neida! Og ikke nok med det! Da vi skulle inn dit for å hente lysene som vi skulle pynte med langs gelenderet på terrassen, hadde de hoppet ut av skuffen og lå og lekte med lyslenkene. Da de så meg, skrudde de raskt lysene av. Deretter på og av flere ganger i raskt tempo, for å demonstrere at de virket.
Siden jeg hadde bedt dem holde seg i boden frem til 1. desember, regnet jeg med at de skjønte sitt eget beste. Bjørn hang opp lyslenkene og kom litt forfrossen inn igjen for å varme seg. Plutselig slo lysene langs gelenderet seg på, tilsynelatendee helt av seg selv. Vi må ha slurvet da vi skulle lukke døra til boden, for plutselig hang rampenissene i lyslenkene ute på terrassen. Hvordan de har kommet seg ut dit, er fremdeles en gåte. Kan de kanskje gå gjennom dører?
Etter en rampenisseopptreden ute i frisk luft, måtte jeg huke tak i dem og bære dem tilbake til skuffa i boden. Det var åpenbart ingen vits i være streng, så jeg prøvde heller å lokke med at hvis de oppfører seg bra og blir liggende i skuffa frem til 1. desember, skal de få en stor pose rampenissegodteri i belønning. Tror du det er et bra lokkemiddel?
Det begynner å nærme seg desember og tid for at rampenissene Alfie og Buddy får komme ut av boden. I fjor blånektet de på å bli pakket ned i esker sammen med resten av julepynten for å bli stuvet bort i uteboden, så jeg lot dem ligge trygt og varmt i boden inne. I en skuff sammen med masse pynt og annet dill som vi ikke har plass til nå som vi bor i leilighet og ikke i et stort hus. Da jeg stakk nesen innom boden i dag, oppdaget jeg at rampenissene var våkne. De er vel spente på hvordan det står til ute i verden, og kanskje har de allerede begynt å planlegge rampestreker.
Jeg tok på meg strengstemmen og sa at de absolutt ikke får komme ut enda. Selv om taklyset var på en stund, betydde ikke det at jeg hadde tenkt å slippe dem ut. De lå der med vidåpne øyne og så absolutt ikke ut som de hadde tenkt å høre etter, så jeg lukket for sikkerhets skyld døra godt etter meg. Vi må nok være ekstra påpasselige de neste par dagene, så de ikke smetter ut hvis vi skal i boden en tur igjen.
Sannsynligvis, og forhåpentligvis blir det ingen rampenissestreker før 1. desember, men stikk gjerne innom her for oppdateringer! 😀
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Når man skal møte en god venn/venninne man ikke har truffet på lenge, kan man ikke bruke tida på å spise mat. Da er det bedre å bestille noe godt å drikke, og forøvrig bruke munnen til å skravle. Med en kopp te og en kopp kakao foran oss rakk Heidi og jeg å oppdatere hverandre og utveksle erfaringer om mangt og meget i løpet av kafébesøket. Det vil jeg kalle vel anvendt tid.
Vi startet som bloggvenner, og tilfeldighetene ville det slik at vi skulle møtes på ordentlig også. Gaven hun hadde med til meg er et minne om dette. Det var hun som først tok initiativ til å møtes, og teksten på drikkeunderlaget er en påminnelse om dette. Det har nå fått plass på bordet ved sofaen på stua, hvor jeg daglig inntar ganske mange krus med te. Gjett hvem jeg kommer til å sende en takk til da! 😀
Heidi henter “ei bøtte” med te til megHyggelig oppmerksomhet fra Heidi
Vi var begge temmelig slitne og utmattet i utgangspunktet da vi møttes, og energien krøp nok ikke oppover i løpet av skravletiden. Men det ble et skikkelig koselig treff, og mye påfyll av positivitet og i tillegg noen spennende bloggerplaner for våren. Den nyheten gjemmer vi til litt senere, når vi har opplegget klart.
Her er Heidis blogginnlegg fra kafémøtet vårt: Koselig treff
Takk for koselig treff
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
