I dag – 12. mai – er det ME-dagen. Mange er med for å skape oppmerksomhet rundt ME akkurat denne dagen. Hvis du også vil det, kan du gå inn på ME-foreningens hjemmeside og lese. Du kan dele et blått bilde sammen med en tekst du finner HER, eller lage din egen tekst. Tusen takk til alle som bryr seg!
I likhet med flere andre likepersoner i ME-foreningen, har jeg telefonvakt på støttetelefonen i dag. Telefonen er åpen tre dager i uka, fra ett til fem, og skal snart utvides til klokka åtte på kvelden. Mange med ME klarer ikke å stå opp før på ettermiddagen eller kvelden, så det blir bra. Vi som betjener telefonen, har selv ME og må tilpasse og begrense tiden vi bruker på dette tilbudet. Fordi vi har fleksitid, kan vi ta pauser når vi trenger det. Dessuten prøver vi å begrense samtalene til 20 minutter per innringer. For min egen del pleier jeg i tillegg å ta bare én telefon per vakt, siden mye tid på telefonen også gjør meg utmattet.
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
I dag har jeg fått det jeg kaller den store bakrusen. Etter to begivenhetsrike dager i Oslo, med mye input og påfyll, våknet jeg i dag med svært lave batterier på kroppsmaskineriet.
Hodepine og slitenhet kom allerede i går kveld, og jeg måtte ty til smertestillende for å få sove på natta. Da jeg våknet, var slitenheten gått over til utmattelse og hodepina var på plass. Garmin-klokka viser overraskende mye lading i løpet av natta. Hele 47 poeng på Body Battery. Sikkert fordi jeg omtrent har vært i koma, mer enn fordi kroppen har fått reell hvile.
Sannsynligvis må jeg ha noen dager på meg før jeg er tilbake til bedre dager med litt mer energi igjen. Jeg vet jo så godt at etter den søte kløe, kommer den sure svie. Det er slik det er å ha ME. Når man har gjort for mye i forhold til sin tåleevne, kommer baksmellen, altså økt symptomtrykk, de typiske ME-symptomene. Det er individuelt hvilke symptomer som er mest fremtredende. For min del er det i dag hodepine, utmattelse, tinnitus, mer sensitivitet i forhold til lys og lyd, hjernetåke og forhøyet temperatur (feber). Nå skjønner du kanskje hvorfor jeg kaller det “den store bakrusen”?
Det er vanlig å få PEM når man har gjort mer og overskrider grensen for hvor mye man egentlig tåler. PEM regnes dessuten som hovedsymptomet ved ME. På norsk kaller vi PEM anstrengelsesutløst sykdomsfølelse, i det vanlige symptomer forverres. Det som er spesielt for PEM er at forverringen av syksomsfølelsen kan komme 12 – 72 timer etter anstrengelsen eller aktiviteten. Slik er det ikke for andre utmattelsestilstander eller -sykdommer.
Nå har jeg ikke annet valg enn å innta hvilestilling det meste av tiden, gjøre minst mulig, og være tålmodig til kroppen begynner å “virke” igjen. Mest mulig hvile er det eneste som hjelper. Fokuset mitt nå er å lade mest mulig frem mot bloggtreffet her i Trondheim første helg i juni. Som primus motor for treffet, må jeg jo være frisk og rask til vårens happening!
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Mens jeg var i Oslo på seminar, fikk jeg skviset inn et møte med redaktøren for avisa FA, som for øvrig er kjent som den prominente bloggerenFrodith. Hun ville gjerne ha et intervju med meg i anledning bloggtreffet i Trondheim som jeg er primus motor for. 😀
Det ble et veldig hyggelig møte. Frodith kom til First Hotel Millenium, hvor jeg bodde, for å møte meg. Hun kom litt tidligere enn avtalt, så jeg fikk fart på meg og travet raskt bort til heisen. Da heisdøren åpnet seg nede, forventet jeg halvveis at hun stod bak et hjørne for å hoppe frem og skremme meg. Men voksne folk som aldri har møtt hverandre tidligere, gjør jo ikke slikt… Eller? Hun satt selvsagt pent og pyntelig i en stol. Men innrømmet at tanken om å hoppe frem for å overraske meg hadde slått henne! 😁
Skeptisk? Neida!Oslo-muffinsDet er bare å glede seg! 😃
Vi ruslet ned til en kafé i “nabolaget mitt”. Frodith hadde vært på jobb og trengte en kanelbolle. Jeg hadde behov for en muffin, av åpenbare grunner… – Jeg hadde plass! Vi fant oss en sofa, hvor jeg først fikk noen oppvarmingsspørsmål. Deretter fulgte de obligatoriske lurespørsmålene etterfulgt av de mer formelle. Noen hemmelige planer ble også røpet.
Det kan lønne seg å følge med i Frodiths Avis fremover! Nyheter om bl.a. bloggtreffet i Trondheim vil dukke opp med ujevne mellomrom, ofte uten forvarsel.
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Som jeg skrev i et blogginnlegg i går, er jeg i Oslo for å delta på et ME-seminar. Alle vi som har kommet for å få påfyll, har ME selv. Det er imidlertid ingen av oss som har den alvorligste graden av ME, som kan bety at man er totalt sengeliggende og blir sykere av den minste lille bevegelse eller lyd. Vi har en mildere grad, klarer litt, men er ikke friske nok til å leve som normalt.
Jeg er så heldig at jeg de siste ukene har følt meg bedre enn det jeg gjorde i vinter. Jeg må fortsatt begrense aktiviteter og må planlegge dagene for å klare å gjennomføre hverdagslige ting. Også for å klare å delta på dette seminaret. Seminaret foregikk i går ettermiddag kl. 17 – 19 med middag etterpå, og i dag kl. 10 – 12.30 med lunsj etterpå. Det er ikke snakk om å ha lange dager fullpakket med input og sosialt samvær. Et seminar for ME-syke varer ikke like lenge som ordinære seminarer. Det er likevel et seminar med nyttig påfyll. Vi som er her, jobber på støttetelefonen for andre ME-syke, og det er dette samlingen handler om. På programmet står info fra generalsekretæren, info fra rådgiver for barn/unge/pårørende, erfaringsutveksling, foreningens likepersonarbeid, samt veien videre.
Middag på Karl Johans gt i går kveld
Vi må legge inn pauser for å klare å delta uten å få symptomforverring. Jeg valgte også å reise ned til Oslo dagen før oppstart, sånn at jeg kunne overnatte i Oslo og ha muligheten til å lade hele tirsdag før seminarstart kl. fem. Om jeg hadde hatt tirsdag som reisedag, ville jeg vært veldig skral til oppstart av seminar tirsdag ettermiddag. I stedet fikk jeg sove lenge, og lade i flere timer på forhånd.
Det har vært fint å få møte de andre som er likepersoner på støttetelefonen. Normalt sitter vi jo på hver vår kant av landet og tar telefonsamtaler. Etter dette seminaret føler jeg at vi har bedre betingelser for samarbeid innad og vil kunne støtte hverandre i det videre arbeidet. 🙂
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Det er ikke lenge siden jeg satt hjemme i Trondheim og skrev om blomster i fjellene over Malaga, og nå er jeg plutselig i Oslo. Man forflytter seg raskt, når man bare kan hoppe på et fly. Det er sannelig ikke lenge vi mennesker har hatt muligheten til å forflytte oss så langt og samtidig veldig effektivt, i alle fall når vi tenker på hvor lenge det har bodd mennesker på jorda. Forskere mener at arten homo sapiens kan ha levd så lenge som 300 000 år, og det moderne mennesket i kanskje 150 – 200 000 år.
Men nå skal jeg ikke gruble mer på det. Jeg er jo midt i Oslo-byen. Det er lenge siden sist, så da må jeg være der jeg er. Jeg er her for å delta på et seminar med ME-foreningen, sammen med andre som er likepersoner på ME-foreningens støttetelefon. Jeg kom i går, etter å ha reist med drosje, fly og flytog.
Den yngste dattera mi plukket meg opp da jeg ankom Oslo Sentralstasjon i går ettermiddag. Det første vi gjorde var å sjekke meg inn på hotellet, beliggende i ei sidegate fra Karl Johans gt. Senga var god, og vi fant flere puter til støtte, mens vi satt med formuleringer Thea trengte til en søknad.
Etter hvert ble vi sultne nok til å rusle ut på jakt etter mat i Tigerstaden. Thea sjekket på forhånd litt på nett for å finne et sted i nærheten. På det første alternativet var det fullt. På det andre var det nesten ikke folk, og vi ble møtt av en blid servitør. Dette var forresten en spennende restaurant med libanesisk mat. Det ble en lengre trekantsamtale mellom servitøren, kjøkkenet og meg før vi ble enige om hva jeg kunne spise. Thea tåler alt, og kunne fråtse i de lekreste retter med bl.a. både hvitløk og løk.
Stilig libanesisk restaurantMiddagen min på Kos KosThea middag på Kos Kos
Thea valgte ut en lett italiensk rødvin til oss, noe som gjorde måltidet perfekt. Det koseligste av alt var å få litt kvalitetstid med min yngste datter. Etterpå dro Thea nedover for å ta toget tilbake til Drammen, mens jeg gikk bortover for å innta ladestilling på hotellrommet.
Siden seminaret ikke starter før klokka fem i dag, har jeg mange ladetimer på meg før oppstart. Jeg slapper av og gjør minst mulig. Imidlertid er det en prominent blogger fra hovedstaden som har bedt om et intervju med meg. Det er mulig jeg klarer å skvise inn dette mellom frokost og middag. 😀
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Karrig landskap, fine blomster vokser langs bakken
På turen i fjellene over Malaga i april så vi mange fargerike og fine blomster. Det er helt utrolig at de pynter opp i det ellers så tørre landskapet. Jeg er forundret over at de kan leve uten regn i ukesvis og månedsvis, på knusktørr sand og jord. Vi kan være imponert over blomster som spirer i det kalde klimaet hos oss i Norge, og mange ganger spretter opp fra snølaget, men de får i alle fall vann både fra bakken og ovenfra.
Noen skiller seg utSpanske prestekrager
Blomster som vokser i lavlandet i Middelhavsområdet, der det bor folk, blir vannet. Med mindre det er vanningsstopp pga. ekstrem tørke. Disse blomstene som vokser oppe i fjellene, blir aldri vannet. Om de er heldige, er det litt fukt på nettene. Sol får de nok av, og ellers må de klare seg med påfyll fra det som de sjeldne regnskyene måtte finne på å slippe ned.
Noen smiler, noen gjemmer seg littFjell og tørke så langt man ser, men noen trives
I vinter har det regnet lite, og det betyr problemer for bønder i Andalucia. Begrensninger på vanning, fører til problemer for avlingene. Vi opplevde skogbranner da vi var i Andalucia i fjor sommer, og en av dem var skremmende nære der vi holder til. Når man ser at ild og røyk vokser seg oppover fjellsiden, er det ikke trygt for oss mennesker heller.
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Siden det nærmer seg vårens happening for oss bloggere, tenker jeg det kan være greit med en oppdatert liste over hvem som kommer til Trondheim for å delta på bloggtreffet første helga i juni. Både for oss som skal delta på treffet og for andre nysgjerrige, kan det være kjekt å vite, så her er lista:
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Malaga by ligger nede ved havet på kysten av Spania. Bak storbyen reiser mektige fjell seg. Jeg har mange ganger sett ned på fjellene fra flyet i det vi går inn for landing. Og kikket opp mot fjellene når jeg har kjørt kystveien vestover og østover. Vært fasinert og følt fjellenes mektige og evigvarende tilstedeværelse i våre små menneskers kortvarige liv.
På motorveien på vei mot fjelleneRocio som sjåfør og guideNå går det oppover mot fjelleneVi er ca 700 m.o.h.Rocio fant en diger løvetann som hun blåste frø avVidstrakt og flottGanske enkelt fantastiskFeliz Rocio y Feliz KariHumpete grusveierVeier og bosetting spredt i fjelleneTenk å bo her, og ha så mange oliventrær!En herlig aprildag i fjelleneSpennende landskapSuper utsiktsplass for å fotograferePå vei ned fra fjellene, mot MalagaFjellufta gjør oss godt!Tørt landskap, men likevel mye grøntDe som bor her, har fantastisk utsikt!Storbyen Malaga og Middelhavet i det fjerne
Jeg har tidligere skrevet to innlegg fra fjellturen i Malaga med min koselige venninne Rocio, så dette er det tredje. Her er innlegget der jeg skrev om dørenes betydning og postet bilder av dørene i fincaen: Hva forteller dører i en finca. Her er innlegget hvor jeg skrev om hvor uheldig jeg var og postet bilder av fincaen, innvendig og utvendig: Opplevelser i Malagas tynne fjelluft.
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Min gode nabo Rocio i Spania tok meg med på tur for å se “hytta” deres i de spanske fjellene. I går la jeg ut bilder av dører fra denne fincaen. I dag får du se mer av selve fincaen. Det var et flott, gammelt sted, som lå helt for seg selv. I det følgende skal du få se bilder og høre litt om mine opplevelser oppe i Malagas tynne fjelluft.
Hvem bodde her i tidligere generasjoner?
Under omvisningen tenkte jeg mye på hvordan det kan ha vært å leve der for mer enn 200 år siden. Fincaen var ikke i god forfatning, men det gjorde det bare desto mer spennende for meg. Jeg synes fasaden var flott, og tenkte på hvor heldig jeg var som fikk oppleve dette helt spesielle stedet.
Kaktuser i hagen.Stort oliventre rett uten for huset.Gammelt, fremmed, bruk før og nå?Bodde det husdyr her inne før?
Vidstrakt utsikt.Naboer
Da vi kom til dette flotte stedet, ble jeg dratt i alle mulige retninger for å se på utsikten så vel som fincaen foran, bak og på siden. Jeg hadde et vondt kne, som følge av en spradetur på en grusvei like før, så jeg lot være å gå ned skråninger. Det som skjedde med kneet like forut, var at jeg bare skulle gå noen skritt ned en grusvei for å ta et par bilder av blomster, og dermed skrenset jeg i grusen, og både mobilkamera og jeg datt i bakken. Det ble imidlertid ingen hull på klærne, så da var det bare å børste av seg og returnere til bilen.
Vel inne i fincaen fikk jeg øye på en stor firfisle i taket på et vedskjul, og skyndte meg etter for å ta bilde av den. Der klarte jeg å snuble over noen redskaper på gulvet, og da fikk det andre kneet en bulk og et stort skrubbsår. Dessverre fikk jeg ikke tatt bilder av firfislen, hverken i vedskjulet eller oppe på loftet.
På loftet dukket det opp mye rart. Blant annet et badekar, som Rocio hadde satt der til oppbevaring til de skulle lage seg bad i huset. Selvsagt måtte jeg teste ut badekaret, som var ekstra stort. Det endte med at jeg bikket badekaret mot kanten av veggen mens jeg satt oppi. Det ble et dunk, og fingrene mine havnet i klem mellom badekaret og veggen.
Jeg er usikker på om det var den tynne fjelluften i Malaga som gjorde meg så svimmel, klumsete og uvøren, eller om jeg bare var litt uheldig. I alle fall begynte Rocio å passe ekstra godt på meg etter dette. Både når jeg skulle over dørstokker, gjennom små døråpninger og det lå diverse “feller” rett forut.
Jeg ville prøve å sitte i badekaret.Rocio kikker inn dit jeg er. Passer på at jeg ikke snubler igjen.
På bildet over kikker Rocio inn dit jeg snuser rundt. Etter tre knall og fall fulgte hun nøye med på mine bevegelser, ville passe på at den klønete gjesten ikke hadde flere uhell. Da vi nærmet oss et stort hull i gulvet foran oss, strakte hun ut armen for å skjerme meg. Et snubleuhell som hadde ført meg to meter ned på et murgulv, kunne ha endt med opp til flere bandasjerte kroppsdeler.
Pass på! Hull ned til etasjen under forut!Rocio i området som skal inneholde de viktigste rommene på sikt.Hvilke historier kunne disse fortalt?Velbrukt.
Jeg stod lenge og kikket på disse gamle gjenstandene du ser på bildet over. Det som er hengt opp til høyre, måtte være seletøy til hest, konkluderte jeg med. Rocio kunne imidlertid fortelle at det hadde blitt brukt til okser. Jeg skulle ønske jeg kunne mye mer spansk, slik at jeg kunne forstått mer av det hun fortalte. Hun snakker bare spansk, og jeg snakker veldig lite spansk. Men vi finner ofte ut av ting likevel. 😀
En tordivel krabbet over dørhella. Var nok på jakt etter et sted å gjemme seg.
Vennene mine som eier denne fincaen, har en plan om å pusse opp stedet og bo der når de blir pensjonister. Langt bort fra byens bråk og larm, men samtidig ikke så langt unna butikker osv. Det høres deilig ut, fritt og med mange muligheter. De har vann fra en brønn. Men det er vannmangel der som ellers i Spania, så det store gummibassenget til Rocio kan sjelden fylles opp med vann.
Oliventre
Jeg elsker å rusle rundt i og utenfor gamle bygninger og ta bilder. Jeg liker å se, kjenne på atmosfæren, og tenke på hvordan de som bodde der før i tida, hadde det. Med bildene tar jeg også vare på inntrykkene jeg hadde mens jeg var der.
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
Hva kan dører på en finca fortelle oss? Gir det mening?
Dette bildet som du ser over, viser inngangen til en finca i Spania. En finca er en gårdsbygning eller en landlig eiendom, som regel en eldre og tradisjonell bygning. En finca har ofte en fantastisk utsikt. Denne på bildet over er 2-300 år gammel. Bildene under viser andre dører i denne fincaen.
Jeg besøkte denne fincaen i fjellene over Malaga for et par uker siden. Det er mine koselige favorittnaboer i Spania som eier den. Da Rocio inviterte meg med på en utflukt opp dit, var det like før jeg satte i et gledeshyl, så glad ble jeg. Hun har fortalt om dette stedet flere ganger. Jeg har sett bilder, men aldri vært der. Nå følte jeg meg superheldig. Jeg tok en del bilder, sikkert nærmeree 100… og skal poste flere senere. I dag får du presentert noen bilder av dører, inkludert et med et stort smil fra meg der jeg faktisk er for høy for dørkarmen over meg. Jeg måtte dukke da jeg skulle til rommet ved siden av. Det har aldri skjedd før! Med unntak av da jeg var lita og bygde meg hytter.
Døråpning i andre etasje på en finca. “Velkommen inn, det er åpent, men pass hodet!”
“Hvis man skal inn her, kreves det tilpasning når man går gjennom åpningen!”
Døra er halvåpen. “Jeg har åpnet døra for deg og kostet, så kom inn når du er klar!”
“Døra er lukket, men den kan åpnes, om du vil inn.”
“Døra er lukket og låst fra innsiden, men jeg åpner for deg om du banker på.”
“Døra er spikret igjen. Her kommer du ikke inn!”
Klarer du å lese kommentarene under bildene i overført betydning? Altså som en betydning på hvordan utfordringer vi møter i livet generelt kan være? Hva vi må gjøre for å gå videre? Gir det mening?
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂 Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)
