Nå som mesteparten av posten kommer digitalt, er det ikke hver dag vi sjekker postkassen. Men siden til og med regninger kommer digitalt, er det i alle fall mest hyggelige overraskelser som dukker opp etter at postbudet har vært innom. I dag lå det to slike overraskelser og ventet i postkassen. Én konvolutt med et hyggelig julekort fra mine venner Fred og Robert i Nederland. Det andre inneholdt et flaxlodd, og et hyggelig kort og en liten engel “for lykke” fra Bunny. Teksten er selvsagt skrevet med yndlingsfargen hans, lilla. En morsom detalj er at engelen skinner i lilla. 🙂
Det kan lønne seg å delta på Bunnys adventskalender! Hver morgen klokka åtte legger han ut et innlegg med tre spørsmål som handler om jula og dessuten opplevelser han har skrevet om i bloggen. Da kan det lønne seg å ha vært innom bloggen hans tidligere, eller å være flink til å google. Hver dag trekkes en heldig vinner blant bloggere og bloggløse som har svart riktig på spørsmålene. Når dagens vinner trekkes, pøser han ut med nye spørsmål og nye muligheter til å vinne! Oddsen for å vinne er ganske stor, mye større enn på Lotto! 😉
Tusen takk for denne utrolig koselige førjulsgaven, Bunny! Hvis jeg vinner på skrapeloddet, skal jeg dele premien med noen som både fortjener og trenger den. 😊
Rampenissene nyter en fin desember ettermiddag ute i det fri
Jeg lå og slappet av på sofaen med en tekopp på bordet ved siden av da det tikket inn en melding på mobilen. Det var så godt å ligge under pleddet med masse puter rundt, så jeg orket ikke å strekke meg etter mobiltelefonen med én gang. Men da det fortsatte å tikke inn meldinger, tok nysgjerrigheten overhånd, og jeg satte meg opp for å sjekke hva som stod på. Hah, det var bilder fra rampenissene. De var sendt via et ukjent telefonnummer, altså fra en ukjent bruker, og Alfie og Buddy hadde skrevet “vi har stukket av!”
Rampenissene som portåpnere?
Gikk det an? De har jo tidligere vist at de kan å håndtere en mobiltelefonen, og det skrev jeg om i innlegget Rampenissene har vippset. Men hadde de virkelig stukket av? Kanskje ved hjelp av sølvskoene mine, som de hadde laget i stand til akesko i løpet av natta? Bildene var fra fjæra nedenfor oss. Jeg måtte sjekke ute i gangen, der jeg sist hadde sett dem. Nope, rampenissene var ikke der, og ikke fant jeg dem noe annet sted heller. Så fint! Da kan jeg fortsette å kose meg på sofaen med tekoppen min, i fred og ro, uten rampestreker i umiddelbar nærhet. 😀
Kanskje har de lest kommentaren fra Nathless på forrige innlegg, Rampenissenes akesko, og tenkt at de like godt kunne gjøre som hun sa…
Normalt plasserer vi i denne husstanden skoene våre i skostativet i gangen, evt ved siden av, om det ikke er plass i stativet. De øverste skoene er de vi bruker mest. Da den unge og den litt voksnere skulle avgårde på skole og skolejobb i dag tidlig, var det ikke bare å hoppe inn i skoene, slik de pleier. Noen rampenisser hadde i nattens mulm og mørke vært ute i gangen for å gjøre om skoene deres til akesko. Jeg regner i alle fall med at dette kanskje er hensikten med aluminiumsfolien rundt skoene? Eller vil de kanskje bare at skoeierne skal sprade rundt i sølvsko på vinterføret? Pynte seg litt nå i julebordstida?
Jeg syntes i grunnen støvlettene mine ble ganske flotte med sølvbelagt trekk, men gutta boys, som skulle avgårde i hui og hast, var ikke like fornøyde. Du kjenner kanskje igjen skoene som rampnissene brukte da de kjørte bob? Dette innlegget finner du forresten her: Rampenissene kjører bob.
Jeg lurer på om rampenissene hadde andre baktanker med denne rampestreken enn å bare pakke inn skoene våre i sølv. Kanskje de ville lure en av oss ut på en aketur ned bakken? Ettersom det har kommet ganske mye snø her i Trondheim nå, har rampenissene sendt lengselsfulle blikk ut mot lekeplassen. Jeg er dessverre ikke i form til å bli med ut på lekeplassen, og de ser ikke ut til å ha guts nok til å brøyte seg vei ned dit gjennom de høye snøskavlene på de tynne beina sine. Det er 11 minusgrader hos oss i dag, brrr… For min del kan de gjerne låne med sølvstøvlettene mine, siden jeg likevel ikke skal bruke dem i dag.
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Du trodde kanskje at det var en fin opplevelse å våkne av konsert på stua i dag? Det høres nok mer eksotisk og flott ut enn det var. En morgenkonsert kan være vel og bra det, men ikke en konsert iscenesatt av rampenissene Alfie og Buddy! De hadde oppdaget gitaren og bassen på stua, og da selvsagt også funnet ut hvordan det kommer lyd ut av instrumentene.
Klokka var bare litt over ni da de begynte å dundre løs med rampenissemusikk, og jeg kan love deg at det ikke var direkte pent. Når man skal spille så høyt, synes jeg faktisk man bør ha øvd litt på forhånd. Noe disse to tilsynelatende ikke har gjort. Jada, jeg skjønner at man må øve for å BLI god, men da kunne de faktisk valgt en morgen jeg ikke hadde migrene. Natta har vært ganske søvnløs pga dunking og pulsering i topplokket, og smertestillende har ikke hjulpet mye.
Nå har jeg satt håndjern på dem, bak på ryggen, så da håper jeg at de skikker seg og ikke finner på flere rampestreker i dag. Jeg trenger å pleie hodet. Helt trygg kan jeg imidlertid ikke føle meg, for jeg har erfart at disse to kan reise i både tid og rom…
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Det høres kanskje ut som en dum vits, og du tenker vel at det ikke er mulig å holde julebord for folk som har ME? Men det er ikke alle som jobber for ME-foreningen og ikke alle medlemmene som er alvorlig syke eller svært alvorlig syke med ME. Noen av oss har mild grad eller moderat grad av sykdommen, og på gode dager klarer vi litt. For eksmpel et julebord. Om det ikke blir alt for langvarig og utsvevende.
Jeg til tro at de fleste som var på julebordet i går, kjenner det i kroppen i dag. Og har vært nødt til å planlegge hvile både i forkant og etterkant. Jeg har f.eks. på forhånd avlyst en frisørtime i dag, fordi jeg visste at dagen i dag, og kanskje de neste to dagene også, kommer til å gå med til hvile og restitusjon. I tillegg til litt skriverier her i bloggen.
Det var ikke akkurat hæler i taket og tenner i tapeten på julebordet i går kveld, men utrolig hyggelig. Mange av denne gjengen er sjelden ute, og flere sa at det var godt å ha en anledning å pynte seg litt, for en gangs skyld. Jeg var en av dem som holdt ut lengst, av den enkle grunn at jeg er livredd for å gå glipp av noe… Da jeg ble hentet litt før klokka ti, var det bare tre hardhauser som satt igjen.
Vinen gjorde sitt til at formen holdt lenger. Mange med ME sier at de ikke tåler alkohol, at de føler seg dårligere. For meg er det motsatt. Jeg vet ikke hvorfor, men det er akkurat som om litt alkohol lurer kroppen min til å tåle mer, holde ut lenger, selv om straffen kan komme dobbelt hardt dagen etter. Kanskje kan det at blodet tynnes ut og blodsirkulasjonen øker, virke positivt?
Det er mye god mat i godt drikke. Var det Jeppe på Bjerget som først sa dette? I går fikk jeg i alle fall erfare at jeg måtte nøye meg med drikke, mens alle de andre som jeg var på julebord sammen med meg forsynte seg av de deiligste retter fra tapas-buffeten.
Nissene ønsker velkommen til Kvilhaugen Gård
Siden det skulle være tapas på julebordet, tok jeg kontakt med Kvilhaugen Gård for å forhøre meg om det gikk an å lage noe til meg som ikke inneholder løk og hvitløk. Hvis jeg spiser løk eller hvitløk, ligger jeg i kolikksmerter etterpå, og dette hadde jeg ikke noe ønske om. Først tok jeg kontakt med Kvilhaugen skriftlig. Den henvendelsen fikk jeg ikke svar på, så jeg prøvde å ringe. Først på dagtid, deretter på kveldstid, så neste dag igjen. Da fikk jeg daglig leder på tråden, som ba meg sende en epost direkte til henne med problemstillingen. Jeg hev meg over tastaturet og skrev så bokstavene skvatt. Et par timer senere, fikk jeg respons, og beskjed om at hun skulle sjekke med kjøkkenet, og ønsket meg velkommen. Juhu! Da var det bare å begynne å glede seg!
Men siden de andre gjestene etter hvert var godt i gang med bespisningen, og jeg ikke hadde fått noen henvendelse fra kjøkkenet, spradet jeg blidt avgårde for å se om jeg kunne finne noen som hadde mat til meg. Jeg hadde foreslått ulike typer mat i mailhenvendelsen som jeg tåler å spise. Jeg fikk beskjed om at de straks skulle ordne ut. Jeg ventet tålmodig, men de andre ved bordet mitt begynte å kommentere og bli ganske irriterte på mine vegne, for at jeg fikk så dårlig service. Da det etter en lang stund kom et fat fullt av reker tredd på spyd, ble jeg temmelig skuffet. Jeg forklarte kelneren, eller var det kokken (?), som forresten var veldig hyggelig, at dette ikke var “min favoritt” (jeg liker ikke reker), og han tok med fatet bort.
Jeg drakk litt mer av vinen min og hygget meg sammen med de andre, som langet innpå med de deiligste løk- og hvitløksretter. Nam! Skulle ønske jeg også tålte dette! Etter en stund, og mest fordi de andre ved bordet syntes veldig synd på meg som ikke hadde fått noe mat, tok jeg en tur for å finne en kelner. Han lurte på om jeg spiste kalkun, og da jeg sa ja, lovte han å straks ordne dette til meg. Men tida gikk, de andre var ferdigspist, og syntes om mulig enda mer synd på meg. Noen også sinte på mine vegne. Så jeg travet bort til kjøkkenet og fikk øye på daglig leder. Hun forklarte at hun hadde gitt beskjed til kjøkkenet… Tja. Men i alle fall tok hun affære. Spurte om jeg spiste biff, noe jeg bekreftet, men med forbehold om at den var godt stekt, helst kremert. Jeg satte meg ned på en benk utenfor kjøkkenet og hørte henne snakke spansk til personalet. Ga beskjed om at biffen skulle være “destruido”! Så reiste jeg meg i det hun kom ut igjen og sa at jeg også gjerne ville ha et glass vin, for jeg visste at hun valfartet mellom kjøkkenet og baren. Hun skjenket straks et stort glass til meg, og det var ikke snakk om at jeg fikk betale!
Et stort glass vin som plaster på såret
Så ble det litt mer vindrikking, mens jeg ventet på hovedretten min, og de andre ventet på dessert. Nærmere to timer etter at vi kom, ble det endelig mat på meg. Det er sannelig ikke enkelt å få noe man kan spise når man har så mange intoleranser som jeg har, og det tar ofte bort mye av sjarmen med å spise ute. Jeg føler meg som en skikkelig sær og vanskelig gjest, som er misfornøyd med det meste, så da prøver jeg å ta igjen med å være ekstra takknemlig og hyggelig når ting til slutt ordner seg.
De andre som satt ved sjupersonsbordet mitt, ble også preget av alt matstyret. Det positive med det, var at vi i alle fall hadde ett ekstra tema å prate om, hehe. Siden det var melk/fløte i desserten, klarte personalet å snappe opp at dagens dessert ikke var noe for meg, så jeg fikk en deilig og lekker sorbet i stedet. Den satt jeg lenge og småkoste meg med. Og etterpå så jeg at nærmere halvparten av julebordsgjengen hadde dratt hjem. Just ingen utholdende gjeng, nei, men uansett viktig og hyggelig for oss som kunne komme.
Det ble mye om matstyr, mas og logistikk i dette blogginnlegget. Men når du ser den flotte biffretten på bildet under, skjønner du nok at jeg ble god og mett til slutt. Det er flere og flere i dagens samfull som har allergier og matintoleranser, og de som jobber i restaurantbransjen, har sannelig noen utfordringer.
Perfekt kremert biffNydelig sorbet pyntet med bærMett, glad, fornøyd. På vei hjem fra Kvilhaugen gård.
Hvis du gikk glipp av dagens rampenisseinnlegg tidligere i dag, finner du det her: Rampenisser på julebord
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Har du noen gang sett rampenisser på et julebord? Det hadde ikke jeg heller. Inntil Alfie og Buddy dukket opp på samme julebord som meg. Det var slettes ikke planlagt at rampenissene skulle komme. De bare dukket opp, helt ut av intet. Da jeg skulle ta et bilde av Isa og meg, så jeg plutselig på skjermen at de var der. Alfie og Buddy syntes nok det var veldig spennende å hilse på Isa. Hun ble ganske overrasket over å se dem der, men har sett bilder av dem tidligere og skjønte hvem de var.
Nå som vinteren endelig har kommet, lot jeg rampenissene få være ute og leke i snøen mens jeg var inne og koste meg sammen med hyggelige folk. Jeg plasserte dem på den opplyste vogna, som du ser på bildet under, så fikk de ta ansvar for å underholde seg selv. Jeg kunne ikke ta sjansen på å invitere dem med inn på Kvilhaugen gård, for der hadde de nok blitt ekstremt kreative og funnet på alt for mange rampestreker.
Synes du synd på de to, som måtte bli igjen ute? Litt senere skal jeg fortelle deg om selve julebordet, og da kanskje du synes litt synd på meg også…
Da jeg stod opp i dag, kjente jeg en uvanlig, kald trekk, så jeg satte beina inn andre gir og gikk raskt for å sjekke ytterdøra. Til min forskrekkelse stod faktisk døra på gløtt, og jeg lurte på om det var samboeren som hadde glemt å lukke og låse etter seg da han dro på jobb i dag tidlig. Jeg så meg rundt før jeg raskt lukket døra og tuslet inn på badet. Jeg satte beina på det varme gulvet, og oppdagete at noen hadde slått på lyset og gått inn før meg. Og det var ikke hvem som helst! Jeg ble paff da jeg så rampenissene som praktisk talt lå og badet i hår i servanten, sammen med sakser og børster. Hvordan kunne dette ha skjedd? Og hvem sitt hår er det rampenissene har klipt og forsynt seg av?
Jeg kikket i speilet samtidig som jeg kjente etter om det var noe som manglet på hodet mitt. Neida, alt som vanlig der. Det kunne ikke være samboerens hår heller, siden han har hvitt englehår, og hårlokkene og hårdottene som rampenissene satt på, var mørke brune. Det lignet litt på bonussønnens hår, så jeg tok en titt på hodet hans. Neida, hårmanken hans var intakt. Så kom jeg på ytterdøra som hadde stått på gløtt. Kan rampenissene ha vært hos en av naboene og lekt frisører?
Jeg er sannelig glad for at vi har kikkerhull i ytterdøra, sånn at jeg kan smugkikke og sjekke hvem som ringer på utenfor. Om det står en sint nabo der med skamklipt hår, er det ikke sikkert jeg tør åpne… Jeg burde vel ha gjort slik Utifriluft foreslo i går, og satt dem i bånd! 😀
Med ett husket jeg hvor morsomt rampenissene syntes det var da de fikk være med på en ekte frisørsalong i desember i fjor. Det spørs om de kanskje lærte noen triks der, som de ville teste ut på egen hånd…
Min julesøster bygger hvert år en skikkelig flott julelandsby på stua si. Dette er Banggrenda julelandsby, og den vokser seg større år for år. Mannen til søstera mi har vært nødt til å bygge en halv etasje ekstra for byen i år, slik at det ble plass til alle de nye karusellene. Jeg hadde stoppet opp for å beundre årets julelandsby, da jeg ble oppmerksom på to kjente fjes. Hva i alle… Hadde rampenissene invadert Banggrenda julelandsby?
Det er ikke lett å ha kontroll på disse villstyringene, og deres kreativitet vil visst ingen ende ta. Men hvordan hadde de kommet seg dit? Det er over en halv time å kjøre fra oss til Bang, og jeg sjekket faktisk veska for ubudne gjester før vi dro hjemmefra. Jeg aner simpelthen ikke hvordan de har kommet seg til Bang. Om du har en plausibel forklaring, må du gjerne opplyse meg om hvordan dette har skjedd!
Siden rampenissene allerede hadde invadert julelandsbyen, og de hverken så ut til å ramponere noe eller være slemme med noen av landsbyboerne, lot jeg de få bli der. Helt til vi skulle dra hjem. Da fikk de vær så god innfinne seg i veska mi, for jeg ville ikke risikere å få julesøster på nakken. Hun har et temperament som kunne blitt vekt til live, og vi vet jo at invasjoner kan føre til mye spetakkel, ødeleggelser og uro. Det kunne også skjedd i gatene i Banggrenda, dersom jeg ikke hadde utradert fienden. Rampenissene ser kanskje snille og søte ut, men skinnet bedrar!
Jeg filmet Banggrenda julelandsby og laget en Tik Tok. Snutten ble i overkant lang, nesten to minutter. Jeg må nok lære meg å kutte og redigere for fremtiden! Anyway, her er den: Banggrenda Tik Tok Ser du rampenissene i videosnutten?
Her er blogginnlegget fra fjorårets besøk i Banggrenda, og om du leser dette, skjønner du hvorfor jeg sjekket veska mi før vi dro dit i år: Julelandsbyen i Bangveien
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
Det ble en tur gjennom julemarkedet og under lystunellen i Trondheim sentrum på meg. Etter avtalen hos audiografen på slutten av forrige uke, ruslet jeg like godt gjennom årets julemarked på vei til skyssen hjem. Den flotte lystunnelen, som visstnok er Europas lengste med sine 53 meter, dukket også opp på min vei. Den var flott, men er nok enda flottere i kveldsmørket.
Jeg var ikke i shoppingform, bare ta-inn-atmosfæren-form. Bildene i dette innlegget viser hvor fint og fredelig det er i Trondheim en tidlig ettermiddag. Det er nok mange som tar turen hit og puster inn litt førjulsstemning nå fremover. Om du ikke er en av dem, er du velkommen innom gjennom disse bildene! 🙂
GlasskunstMidt på torvetTrearbeider. Nidarosdomen i bakgrunnen.Torvet, med Nidarosdomen i bakgrunnen.Inne i mathallenVår Frue kirkeLystunnelen i WestermannsveitaMeg inni lystunnelenNordre gate med Vår Frue kirke i bakgrunnen
Jeg oppdaget at rampenissene hadde ommøblert i gangen. Skulle ut dit for å legge på plass noe i en skuff da jeg så dem. Møblene var dyttet i alle retninger, og juletreeska som var blitt stående i gangen etter at vi fikk den i hus, hadde blitt lagt ned og plassert oppå en krakk. Bonussønnens joggesko hadde fått status som bob, og rampenissene satt i hver sin sko. Krakken var nok ikke tilfeldig plassert, i det den fungerte som trapp opp til toppen av eska, altså til banen de kjørte bobkjelkene ned. Jeg kunne fortalt rampenissene at det vanligvis sitter to personer sammen i en bobkjelke, men de gjør jo uansett ting på sin måte.
Det begynner å bli vinter ute. Kaldere, rim på bakken, og få kilometer unna oss har også den første snøen kommet. Samboeren og jeg snakket om det i går, og at det ofte er stor temperaturforskjell fra der vi bor og opp til skolen hvor han jobber. Mens ungene der oppe begynner å finne frem akebrett, er det hopping på trampoline utenfor her. Rampenissene har sikkert hørt samtalen vår, og så har kreativiteten deres tatt overhånd igjen.
Rampenissene laget seg akebakke da de var i Spania i fjor også. Der ble de dessuten angrepet av en vill tiger. Det kan du lese om i innlegget Rampenissene lager akebakke i Spania.
Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake! Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂
Link til blogginnlegg på Facebook. Link til innlegg på Instagram (story).
