MEning Kari Engesvik

Gjetter du hvor disse tre damene skal? Bildene i dette innlegget er fra en tidligere tur mora mi, søstera mi og jeg var på, i november 2017. Nå skal vi tilbake til samme sted. For å kose oss under palmene i selskap med bølgeskvulp og sol som varmer og gir håp om opptining av trønderske kropper.

Jeg skrev forresten dette innlegget i går, for å publisere det i dag. Når du leser det, er vi allerede på vei sørover, i retning Afrika. Underveisdagen i dag tilbringes med så mye hvile og skjerming som mulig, sånn at jeg ikke kommer frem med febervarm panne. Vi risikerer å bli utsatt for det skumle korona-termometeret etter landing, noe jeg frykter. Jeg får ofte feber når jeg blir sliten og utmattet, og om den hvitkleddes redskap viser for høy måling, må jeg sannsynligvis gjennom koronatesting og i verste fall blir jeg returnert til Norge…

På reiser de siste to årene har jeg hatt med meg et brev fra fastlegen min som dokumenterer at jeg ofte får feber pga ME, og at dette ikke er en indikasjon på virus eller bakteriell infeksjon. Brevet blir med i håndbagasjen denne gangen også.

Heldigvis har vi direktebilletter. Det er også ganske kurrant i forhold til å holde troppen samlet. På en evt. mellomlanding kunne mora mi fort ha kommet på at hun skulle stoppe for å se på noe interessant og rotet seg bort. Mens søstera mi og kosebamsen, som begge vil være temmelig neddopet pga flyskrekk, lett kunne blitt lurt inn på et fly vestover i stedet.

Om du har vært innom bloggen her med jevne eller ujevne mellomrom, gjetter du kanskje hvor vi skal? Hvis ikke kan du titte innom i morgen igjen, for da skal du få fasiten. 😀

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Siden påska gikk så fort, og jeg ikke rakk å pløye gjennom mer enn noen få sider av den utvalgte boka, har jeg en plan om å lese den nå i stedet. “De bortgjemte” handler om det som noen refererer til som vår tids lobotomi…

Det er ikke så ofte jeg leser bøker. Jeg var litt bokorm da jeg var ung, mens det senere ble lesing av skolefag og studier som tok opp tiden. Jeg har imidlertid alltid pløyd gjennom ei bok i påskeferiene, som regel krim, men i år var denne boka om de bortgjemte målet. Påska gikk veldig fort, og derfor har jeg funnet den frem igjen nå. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Forskning viser at ME er en sykdom som er like invalidiserende som MS, aids, og kreft (pasienter etter cellegiftbehandling). Likevel sendes ME-pasienter hjem fra sykehus og avvises av leger nærmest uten å ha blitt undersøkt. Ofte med beskjed om å ta seg sammen. Grunnet utmattelse etter belastninger, hodepine, muskelsmerter og søvnproblemer, sensitivitet for lys og lyd er det mange ME-syke som velger bort helsevesenet. Men like mye fordi de ikke blir trodd, ikke blir forstått. I noen tilfeller trues de til og med med innleggelse på psykiatriske avdelinger. – Dersom de ikke “tar seg sammen”.

ME (myalgisk encefalomyelitt) er en svært omstridt sykdom. Det fins ingen enkel test som beviser diagnosen. I forkningsmiljøer oppdages det nå sammenhenger, og ulikheter mellom friske og ME-syke, men diagnosen stilles fortsatt ut fra symptomer og er dermed ikke “medisinsk forklarbar”. Gjennom historien har alle sykdommer vært medisinsk uforklarbare.

Holdninger har vært horrible og skremmende, og er det fortsatt. Som ME-syk kan man den dag i dag oppleve å bli kalt skrullete, lat, hypokonder, nevrotisk, løgner og det som verre er. Mistro og latterliggjøring er ikke uvanlig. Av medisinsk personale også. Jeg har selv opplevd leger som mistror og nekter for at symtomene mine er somatiske. Hvis det hadde vært mulig å tenke seg frisk, hadde jeg vært den første til å bli frisk. Det hjelper selvsagt å være glad og positiv, på humør og mestringsstrategier. Men man blir ikke frisk av det. Noen får hjelp til å endre på tankemønstre, og det er fint, men man blir ikke helbredet av den grunn.

Behandlingen av ME-syke har altså blitt referert til som vår tids lobotomi. Ola Didrik Saugstad er professor i medisin på Rikshospitalet, og starter ofte sine foredrag om behandlingen av våre dårligste ME-pasienter med akkurat dette. I boka “De bortgjemte” av Jørgen Jelstad blir det gitt mange eksempler på hendelser som beskriver hvor arrogant og uvitende helsepersonell kan være. Flere har blitt overflyttet fra nevrologiske avdelinger til psykiatriske institusjoner fordi leger ikke finner årsaker til pasientenes symptomer på normale laboratoriedata. 

En ung ME-syk kvinne ble innlagt på et sykehus i Oslo. Hun var totalt sengeliggende, svært syk, klarte ikke å spise selv. Foreldrene hennes ønsket at hun skulle få sondenæring. Fordi legene mente at hun var psykisk syk, og kunne klare å spise om hun bare anstrengte seg, nektet de å gi henne sondenæring. Pasienten var svært sensitiv for lys og lyder. En dag kom en nevrolog inn på rommet og dro opp gardinene slik at lyset kunne slippe inn. Deres arrogante holdning og behandling under sykehusoppholdet førte til at det ble belastninger for denne kvinnen som gjorde henne dårligere. Hun fikk tungt for å puste, klarte ikke lenger å snu seg i sengen selv, klarte ikke å svelge sitt eget spytt eller få ut en eneste lyd. Dette er respektløs behandling av en pasient som er svært alvorlig syk.

Det er flere slike skremmende eksempler i boka. En oppfatning om at pasientene må lære seg å skjønne at de ikke er så syke som de tror, har vært fremtredende i mange forskningsmiljøer. Kognitiv terapi brukes på pasienter som er alvorlig syke, og tvangsinnleggelser på psykiatriske sykehus er heller ikke uvanlig. Det har skjedd dødsfall som følge av at pasientene ikke klarer å ta til seg næring. Hvorpå obduksjoner viste betennelsestilstander i sentralnervesystemet.

Nå har jeg bare lest ca 1/3 av boka enda, men jeg begynner å skjønne litt mer om hvorfor ME (ME/CFS) er en slik misforstått og nedprioritert sykdom. Kriteriene for å stille diagnosen har vært for vidtgående, slik at diagnosen har blitt “vannet ut”. Dessuten fikk  psykiatere på et tidspunkt stor påvirkning gjennom rapporter. Faggrupper full av psykiatere med et forutinntatt syn på ME som psykisk lidelse, er årsak til at mange ME-syke har fått posttraumatiske stresslidelser som en konsekvens av opplevelsene under “behandling”. Forskning som antyder at det er noe fysisk galt med pasienter, har blitt sett på som provokasjon i enkelte miljøer.

At ME har blitt stemplet som stressrelatert, psykosomatisk og innbildt har ført til fall i interesse for forskning på sykdommen. Nye rapporter fra biomedisinsk forskning kan derimot øke interessen for forskning på årsaker. Og det er viktig å finne årsakene for å vite hvordan man kan behandle. 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Gjett om jeg ble overrasket og lettere sjokkert da jeg nettopp våknet og sjekket dagens bloggtoppliste! Jeg er faktisk inne på Topp 20 en liten tur! På en god 16. plass! Tusen takk til alle som har vært innom bloggen min og lest! Det er dere som sørger for at jeg har fått så mange treff på bloggen, og får oppleve dette. En spesiell takk til dere som er innom jevnt og trutt og kommenterer! ❤️

Beklager til dere som ligger på de fem øverste plassene for at dere ikke fikk være med på bildet! Her er det pc-skjermen som setter begrensninger, eller muligens min tekniske innsikt, men dere vet nok hvor dere er. Det er alltid en forklaring når man klatrer opp på Topplisten, og når man klatrer nedover igjen. Noen ganger går man i seg selv og spør hva man har gjort “riktig” og “galt”. Jeg har stusset litt over mange nye lesere, og fant etter hvert ut at et gammelt innlegg fra desember 2019 hadde fått en ny renessanse. Det gjelder dette innlegget: ME etter nakkeskade.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Takk for at du stakk innom bloggen i dag, og velkommen tilbake! Nå skal jeg skrive ferdig et innlegg som jeg begynte på for en stund siden. Det handler om vår tids lobotomi.

Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Som jeg skrev i innlegget Millions Missing, er 12. mai ME-dagen. Det foregår markeringer globalt, for å ha fokus på informasjon om ME og i håp om å oppnå forståelse og støtte fra flere. ME handler om mye mer enn å være sliten. Google gjerne symptomlister, om du er interessert.

Jeg markerer ikke ME-dagen på noen annen måte enn å ha en god hviledag i dag. Det kjennes riktig ut for meg akkurat nå. Kroppen har vandret mellom senga og sofaen, og innimellom har jeg lest i ei bok med tittelen “De bortgjemte”. Kanskje skriver jeg litt om den i morgen, om formen tillater det.

Håper du har en super dag, og at verden smiler til deg! På bildet under ser du at sola som smilte til meg i går. I dag holder den seg bak skyene.  

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

I mitt forrige blogginnlegg, skrev jeg at jeg skulle fortelle mer om hva som skjedde da jeg var på Trondheim voksenopplæringssenter. Og at det var et par ting jeg måtte fordøye. Her er det første innlegget om besøket der: En forsinket 50årsgave endte i et klasserom. Og i dag skal du få fortsettelsen!

Jeg hadde gledet meg og sett frem til å møte min venninne som jobber der, og oppleve litt av arbeidsplassen hennes. Men det jeg ikke hadde sett for meg, var at jeg skulle få tilbud om å jobbe som frivillig på skolen. Det hadde nok ikke Gunn Åse sett for seg heller, hihi. Jeg tror idéen dukket opp hos henne ganske plutselig. Hun hadde sikkert lagt merke til at lærergenet mitt blomstret i prat med de fremmedspråklige elevene, så hun inviterte meg til å komme tilbake på en mer eller mindre fast basis en dag i uka i butikkens åpningstid. For å sitte og småprate med dem. Elevene trenger å praktisere norsk så mye som mulig, og der kan jeg bidra.

Jeg likte straks idéen. Jeg vil kunne få brukt litt gammel og rusten kunnskap og erfaring med å undervise og drive opplæring i norsk for fremmedspråklige. Det er mulig jeg kan være en ressurs. Har faglig kompetanse i faget norsk for fremmedspråklige fra lærerhøgskolen og har dessuten vært med på å starte mottaksskole for barne- og ungdomsskoleelever, undervist disse, samt vikariert på voksenopplæringen i norsk for fremmedspråklige. 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jobben som frivillig vil på en måte være uforpliktende, siden jeg ikke får betalt. Jeg kan gjøre avtaler om oppmøte og selv bestemme hvor lenge jeg skal være der. Om formen er dårlig en dag, trenger jeg ikke sykemelding.

På pauserommet fikk jeg servert en god kopp te og noe å spise. Og møte flere av Gunn Åses kollegaer. Fantastisk trivelige alle sammen! Tenk å jobbe i et slikt positivt og spennende miljø med så flotte mennesker! Hm… Kanskje jeg kan drive med språkopplæring i butikkmiljøet halvannen time og deretter slå meg ned på pauserommet og jabbe med hyggelige lærere etterpå? 😀

Men som Gunn Åse påpekte, må jeg passe meg for at det ikke blir for mye. Hun vet hvor begrenset kapasitet jeg har. Som du kanskje skjønner, er dette er noe jeg har skikkelig lyst til. Så spørs det da om jeg klarer å kombinere det med de to andre nye prosjektene jeg har satt meg selv i gang med, tai chi for ME-syke en gang i uka og to økter i uka på ME-foreningens støttetelefon. Tai chi-prosjektet kan du lese om HER, og jobben som likeperson på støttetelefonen HER. Jeg blir litt i tenkeboksen en liten stund, og så skal jeg snakke med Gunn Åse, og deretter evt. administrasjonen på TROVO.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Det var på tide å motta en meget forsinket 50årsgave. 50årsdagen ble i utgangspunktet feiret fire år på overtid, og i tillegg har det nå gått over to år siden jeg mottok gavekortet. Gunn Åse og jeg møttes på videreutdanning i engelsk på lærerhøgskolen, vi har jobbet på språkreiseskolen STS på Jersey sammen, vært venninner siden da, og var også naboer i noen år. 

Gunn Åse hadde invitert meg til å komme på butikken som hun og en kollega på Trondheim voksenopplæringssenter (TROVO) driver sammen med voksne, fremmedspråklige elever som går norskkurs. Jeg skulle få ta meg ut et produkt fra butikken, som hun skulle betale, og dessuten ville hun spandere lunsj på meg. My lucky day! 😀 

Jeg likte godt å få rusle rundt i butikken og se meg rundt, hilse på de hyggelige ansatte og ta inn atmosfæren. Elevene blir ansatt i butikken for et semester om gangen, før en ny tropp får muligheten til å jobbe der. De lærer norsk språk og mye om norsk kultur mens de gjør praktiske oppgaver. Jeg er skikkelig imponert over opplegget og måten lærerene har organisert butikken og opplæringen på.

Annonsørinnhold

Topp 50 geniale, nyttige og morsomme duppeditter

Etter runden i butikken, satt jeg lenge på bakrommet hvor elever og lærere er innom for å prise varer, stryke klær, osv. Ingen av dem slapp unna snakketøyet mitt, for når jeg kommer i et miljø som dette, dukker læreren i meg opp. Jeg stilte enkle spørsmål, og elevene svarte med de norskkunnskapene de hadde. Skikkelig artig! 🙂 

På det første klesstativet som jeg gikk bort til, hang det kjoler, og der så jeg straks hvilken kjole som skulle bli min. En av damene som jobbet i butikken, en afrikansk dame, lurte på om jeg ville prøve kjolen. Jeg trengte egentlig ikke det, men takket ja likevel, så fikk hun litt ekstra språktrening. Speilet i prøverommet stod på gulvet og rakk meg ikke opp til navlen en gang, så jeg satte meg ned på gulvet for å se hvordan kjolen ble på. Senere fikk jeg vite at det ikke var lov til å lage hull i veggene, så da skjønte jeg årsaken til at speilet så ut til å være tilpasset skokunder. 😀 

Lite visste jeg at gaven fra Gunn Åse skulle gjøre at jeg endte opp i et klasserom… Mer om det i neste blogginnlegg, siden dette allerede er ganske langt. Dessuten er det et par ting jeg må fordøye! 🙂 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Jeg ble invitert på “gender reveal”, noe jeg aldri hadde hørt om før. Men ut fra sammenhengen skjønte jeg hva det måtte være. Det var nevøen min som inviterte, i anledning at søstra hans er gravid. Jeg visste at han skulle være med søstera og samboeren på ultralyd, at de selv ikke ville vite kjønnet på barnet, men at den kommende onkelen ble med for å få vite det. Jordmora skulle gi han en lapp med “gutt” eller “jente” på. Jeg skjønte ikke poenget med dette da niesen min fortalte om opplegget der broren skulle få vite kjønnet på barnet deres, før jeg altså fikk en melding fra nevøen min med invitasjon til gender reveal.

Siden dette var noe helt nytt, måtte jeg inn på nettet for å undersøke litt. Forutinntatt som jeg var, ble jeg ikke overrasket over å finne ut at dette er en amerikansk tradisjon. Men kanskje blir det en ny tradisjon her i Norge også? Nevøen min hadde lagt ned mye arbeid i tilstelningen for å gjøre kvelden spesiell for de vordende foreldre og resten av familien. Og det ble et hyggelig og koselig selskap.

Nevøen min hadde pyntet stua med ballonger og stæsj for anledningen, i både blått og rosa, siden det fortsatt var ukjent om det skulle bli ei jente eller en gutt. Kakene var pyntet med rosa og blå hjerter. Mange var kaffetørste og kaffekannene gikk rundt. Jeg troppet opp på kjøkkenet med en tepose fra veska, og fikk kokt vann til teen min, siden jeg fortsatt ikke er voksen nok til å drikke kaffe.

Etter hvert fikk vi beskjed om å gå ut, siden det var på gårdsplassen selve gender reveal skulle skje. Sandra og Kim hadde fått utdelt sløyfebannere med mom-to-be og dad-to-be, og nå fikk de også hver sin konfettikanon fylt med rosa eller blå konfetti. Disse skulle poppes i det en ballongbil kjørte forbi. Den flotte ballongbilen kom kjørende opp bakken med et vrom, ganske fort, og i det den passerte oppkjørselen ble en konfettikanon med massevis av blå konfetti poppet fra bilvinduet. Sandra og Kim rakk ikke å poppe sine helt i samme øyeblikk, men straks etter, og da både lufta og veien like etterpå var fylt av lys blå konfetti, var vi ikke i tvil om at de skulle bli foreldre til en liten gutt!

Nesten alle ble overrasket fordi de hadde trodd at Sandra hadde ei lita jente i magen. Jeg gikk litt glipp av overraskelsen, fikk mer en bekreftelse bare, siden jeg hadde spurt magefølelsen og fått beskjed om at det ville bli en gutt. Hihi. Det gikk ikke mange minuttene før Sandra begynte å tenke på guttenavn. Før i tida kunne man ikke vite sikkert hvilket kjønn barnet hadde ut fra ultralydbilder, slik som i dag. Nå kan man jo faktisk kjøpe inn klær i “riktige” farger på forhånd, male barnerommet i jente- eller guttefarge og planlegge mye mer.

Jeg ser noen praktiske fordeler med dette. Da jeg var på min første ultralyd, så faktisk jordmora på skjermen og sa at jeg skulle få en gutt. Du kan tenke deg jeg ble overrasket da det var ei jente som kom svusjende ut under fødselen.

Da jeg var på nettet for å snoke rundt for å finne ut hva som skjer på en gender reveal, leste jeg at det var lov å ta med gaver også. Det var ikke noe “must”, men jeg tok i alle fall med en liten oppmerksomhet til mum-to-be og dad-to be. De bittesmå babybleiene og ammeklutene fikk litt oppmerksomhet hos de andre mødrene. Mange minner dukket opp. Kanskje ble det litt dumt at jeg hadde med gave, siden ingen andre hadde tenkt på dette, men muligens kan dette fort bli en tradisjon dersom gender reveal blir mer vanlig her i Norge også. 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Har du hørt om “Millions Missing”? Vet du hva det er? Millions Missing-protestene startet i 2016 og handler om ME-syke som pga. sin invalidiserende sykdom savnes og savner å delta i samfunnet. De er for syke til å være en del av det som for de fleste andre er en selvfølge. De er for syke til å jobbe, gå på skole, være med på aktiviteter og delta i sosialt liv. De mest alvorlig ME-syke klarer absolutt ingenting, tåler ikke berøring, og må mates med sonde og stelles. Om de tvinges til å ha på lys på rommet der de ligger, eller må snakke, kan dette føre til voldsom symptomøkning og forverring i sykdommen.

Millions Missing markeres ofte ved å plassere mange par sko utenfor regjeringsbygninger og i sentrumsnære gater. De tomme skoene representerer de millioner av ME-syke som fins i verden. Ved hvert par sko ligger det gjerne en lapp med en liten tekst om hva eieren av skoene  savner i livet. Syke og pårørende, barn og voksne deltar. 

Andre markeringer kan skje online. Historiefortellinger, altså historier om ME-syke, er også et verdifullt bidrag til forståelse. Likeså diverse kunstneriske uttrykk gjennom malerier, bilder, musikk, med mer.

ME-dagen er 30 år, og markeres 12. mai i byer globalt. Bevisstgjøring og synliggjøring av pasientgruppen er av stor betydning. Det er avgjørende at alvorlig syke mennesker blir lyttet til, behandlet med respekt og tatt på alvor. Det fins mange eksempler på at det motsatte skjer, og at pasientene blir sykere. ME-syke ønsker ganske enkelt likeverdig behandling med andre syke. Det er også et stort ønske om at offentlige og medisinske institusjoner anerkjenner og støtter de syke, samt at midler til forskningsmidler til ME økes.

Under finner du en screenshot fra FB-siden for MillionsMissing Stavanger. De ønsket å bruke min historie som et eksempel. Den samme teksten ble også postet på Millionsmissingnorway. Historien kan du lese om du går inn på Facebook-sidene deres. 

Her er link til Sissel Sundes blogg og innlegget Postkortaksjon 2022 i anledning ME-dagen 12. mai. 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Nå har medblogger Gryende robbet personligheten min! Du tenker kanskje at dette er noe som endelig skal kunne frembringe et voldsomt sinne og stygge gloser fra min side? Neida, tvert imot er jeg beæret over at Gryende har tatt bolig i identiteten min i innlegget som du finner HER. 

Jeg lo meg nesten skakk da jeg leste innlegget Hvis jeg var deg, Kari Engesvik 😀 Som identitetstyv har Gryende omfattende erfaring og har gjort stor karriere med å robbe personligheter. Jeg fikk et varsel om at jeg kunne stå i fare for å bli utsatt for dette også. Det var imidlertid ingenting jeg kunne gjøre for å forhindre det, og nå er jeg lettet over å ha sluppet såpass billig unna som jeg gjorde… Blogginnlegget byr på en overdose galskap og moro. Det er fantastisk rørende, romantisk og fargerikt skrevet. I tillegg har Gryende fanget opp mange av mine spesialiteter og måter å ordlegge meg på, noe jeg velger å ikke utdype.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Som du forstår av bildet under, er dette en kjærlighetshistorie om min kjære Elvis og hans nye kjæreste Priscilla. Trilleren med Bunny sin el-sparkesykkel GT-Saras rolle får vente til en annen anledning. 😀 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Hva synes du om min nye look med lilla hår? Etter at jeg ble eldre, har de grå og hvite hårene begynt å dukke opp både på toppen av hodet og langs hårfestene. Jeg bestemte meg derfor for å gå “all in” og endre hårfarge til noe sprekere og samtidig skille meg litt ut i mengden. Hva synes du?

Selv er jeg veldig fornøyd. Min faste frisør Gerd nektet innledningsvis å farge håret mitt lilla, da hun var tvilende til at håret og personligheten min ville tåle omveltningene. Imidlertid ga hun etter da jeg truet med å skifte frisør. Mer farge i hverdagen kan gi glede og virke positivt inn på humøret. Det hjalp også at jeg sa jeg for det meste er bare hjemme pga ME, og at det dermed ville være få mennesker som får se hva min kreative frisør har gjort med meg.

Om du er på utkikk etter en ny frisør, kan jeg absolutt anbefale Gerd. Send PM om du ønsker å vite navnet på salongen i Trondheim! 😁

Siden dette er mitt siste innlegg i Frodiths fargeutfordring, legger jeg ved lista over mine seks forrige fargeinnlegg med lenker under. Klikk og les! 🙂

GRØNN
ROSA
TURKIS
GUL
BLÅ
ORANSJE

I tillegg tar jeg med et bilde i en annen lillanyanse. Dette er smoothien min, som jeg pleier å mekke tre ganger i uka. På enkelte ting er jeg fortsatt et vanemenneske, og tre kvelder før leggetid lager jeg altså denne lilla smoothien, slik at den er klar til i 11-12-tida dagen etter. Men neste gang jeg koser meg med smoothie, skjer altså dette med lilla hår. Fargen på smoothien kommer av blandingen av bringebær, blåbær og ingefær.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Til de av dere som ikke kjenner meg, må jeg kanskje legge til at hårfargen er reversibel på få sekunder. 😉