Det sies at “man skal ha noe” etter hvert som man blir eldre, og med det mener man sykdommer, lidelser og plager. Det er få av oss som slipper unna, og vi må lære oss å takle og leve med litt av hvert. Jeg er intet unntak. I går skrev jeg om lettelsen av å ha fått noenlunde kontroll på migreneanfallene i innlegget Byttet ut migrene med bakrus. I løpet av de siste to – tre ukene har jeg også gjenvunnet kontrollen på noen ilske hormoner. Omsider har jeg blitt reddet av hormonplaster, som endelig har tatt knekken på hormonelle utfordringer. Puh!

Det er greit å svette når man sitter i steikende sol eller har trent hardt. Da er det naturlig å svette. Men det er ikke greit når man bare sitter pent og pyntelig i et normalt temperert rom og svetten bare pipler ut gjennom huden, renner nedover ryggen og man akutt må løpe ut i en snøskavel midt under middagen!

Alle apotek gikk tom for slike hormonplaster før jul. Jeg humret litt for meg selv, tenkte at dette kom til å bli en svett jul. Måtte jo se det komiske i situasjonen. Det gikk greit de første par ukene, men mot nyttår begynte jeg å bli desperat, for alle lager var tomme for hormonredningen min. Samboeren min ble spart, siden humørsvingninger ikke synes å bite på meg. Men i stedet ble han stadig kald og måtte krype under et pledd i sofaen. Fordi jeg måtte åpne terrassedøra for å få tilgang til snø som kunne kjøle meg ned.

Ved min side av senga havnet det en stabel håndduker, som jeg kunne legge oppå lakenet. Tenkte at det var mer skånsomt enn å svette ut lakenet, for så å stå opp midt på natta og bytte dette. Jeg våknet flere ganger om natta, pga. uroen i kroppen og svettetoktene. Jeg kunne i halvsøvne kjenne hormonene som brutalt begynte å romstere inni meg med små knurr, for så å vekke meg helt og be om at jeg skulle slenge av meg dyna.

Da vi var godt inne i februar, begynte hetetoktene å bli uutholdelige. Det innvendige stresset var verst. Ved flere anledninger ringte jeg rundt for å finne ut om noen kunne ha fått inn av en reservetype som egentlig skulle komme i starten av januar, men så heldig var jeg ikke. Så, en fin dag for et par-tre uker siden, over all forventning, fikk jeg napp da jeg var innom apoteket for å kjøpe noe annet. Spurte om de tilfeldigvis kunne ha fått inn av hormonplastrene. Jeg ble i fyr og flamme da den hyggelige dama i reseptluka visste råd. De hadde fått inn på et apotek på den andre siden av byen. Hun ringte dette apoteket og ba dem legge av for meg. Gjett om jeg kjørte med livet som innsats, for å rekke det før stengetid! Jeg tror jeg sa noe sånn som at hun hadde reddet verden da jeg gikk ut med plaster nok for flere måneder fremover. Og to tusen kroner fattigere. 

Etter ei uke, roet svettetoktene seg noe, og etter to uker var de borte. Jippi! Ett problem mindre! Da svettetoktene flyttet ut av kroppen min, sov jeg mer sammenhengende igjen. At søvnen er bedre merker jeg også på smartklokka. Siden jeg fikk klokka i slutten av januar, har målingen vist mye stress på nettene, og lite hvile. Det er helt utrolig hva denne klokka skjønner. Jeg hadde ikke tenkt på at disse ilske hormonene gjorde at jeg fikk lite restituerende søvn, så dette var en stor bonus!

I innlegget Erfaringer med smartklokka, ser du noen målinger av hvordan restitusjon og hvile i kroppen min var om nettene tidligere, altså i februar i år. Forskjellen er megastor! Målingen under er fra 2. mars, etter at hormonplastrene begynte å virke. Jeg kan ikke se en annen grunn til dette er at det må være uten og med hormonplastrene.

Har man ME, kan man regne med at tilleggsplager kommer mye sterkere enn hos friske, også mht. overgangsalderen. Lege og forsker Anita Koss er en av dem som sier at tidlig overgangsalder er vanlig ved ME/CFS og at ME blir forverret ved overgangsalder. Det siste kan jeg i alle fall skrive under på. 

Takk for at du kikket innom bloggen, og velkommen tilbake!
Del gjerne blogginnleggene med de du tenker kan ha interesse av å lese 🙂
Her er link til blogginnleggene på Facebook, og her er link til innlegg på Instagram (story)