Det ble et kort besøk i Engstua denne gangen. Overnattet ikke der en gang, men hos venner. En faglig dyktig og hyggelig eiendomsmegler fra nærområdet kom på befaring for å gi e-takst. Taksten på eiendommen får vi i løpet av ei ukes tid. Så får vi se da, om det blir slik at mine to søsken kjøper ut meg eller om jeg kjøper ut dem, eller om huset blir lagt ut på det åpne marked. Dersom vi søsken ikke kommer til enighet, blir neste skritt tvangssalg. Det beste er selvsagt om vi søsken blir enige, men det viktigste for meg er at dette blir riktig.
Det kjentes ut som huset ikke ville gi slipp på meg da jeg skulle låse og dra. Døra nektet å la seg låse. Da jeg endelig var ferdig å fikle, døra var låst og jeg gikk ned trappa, måtte jeg snu meg flere ganger på vei til bilen. Beina mine levde sitt eget liv, og det var som om noe eller noen holdt meg fast, ikke ville slippe taket i meg.
Blir dette den siste gangen jeg er i mitt barndomsrike? Kanskje, kanskje ikke.
Skiltet på inngangsdøra til Engstua. Det var jeg som ga huset navn.
Siden er god venninne var med meg til Vikna, ble det en fin tur, tross alt. Mye skravling og trivsel, gode samtaler, og hun var en god støtte og hjelp med mye for meg. Ikke minst da vi strevde med å finne ladestasjoner til bilen. Når man må ha chademo-lader og det er to timer unna neste stasjon (som ikke er ute av drift), kan man bli både frustrert og fortvilet. Heldigvis hadde vi med reservelader i bagasjerommet som vi kunne koble på strømuttak på veggen der vi overnattet. Uten dette hadde vi ikke kommet oss ut til Engstua, og ikke hjem til Trondheim uten bergingsbil.
Da jeg kom hjem til Trondheim i går kveld, hadde lånekatten min, Miri, kommet. Hun skal være hos Bjørn og meg i to uker. Så nå skal både Miri og jeg leve et katteliv fremover, sove mye, hvile minst like mye, og bare ta livet med ro. 😊
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙏 Følg min Facebook-side som forfatter og blogger:Kari Engesvik, Author 😊
I morgen kjører jeg til Vikna for å få tatt takst av mitt barndomsrike. Sist jeg var der var jeg sammen med mamma. Dette var liksom huset hennes, selv om jeg og to søsken stod som eiere. Mamma hadde borett, og det var hun som ordnet med alt. Blir mamma med på denne turen? Kanskje vil hun bli med meg fra den andre siden, følge nysgjerrig med og gjøre noen rampestreker? Det kunne kledd henne.
For to dager siden – 2. mars – var det ett år siden mamma sovnet inn. Enda er det uvirkelig å tenke på. Trist og meningsløst. Hun var limet i familien. Konfliktsky, men snill, og alltid klar til å gi av sin omsorg. Vi hadde et fint mor-datter-forhold, og mamma visste at hun kunne lene seg på meg og stole på meg. Det mest negative hun noen gang sa til meg, var at jeg var sta. Det stemmer nok, men jeg ser på det som viljestyrke og pågangsmot. Uten dette, hadde jeg ikke klart meg i livet.
Jeg har ladet og hvilt ekstra mye ei hel uke for å klare å gjennomføre denne turen. Har også planlagt i detalj for å bruke minst mulig energi underveis. Ei venninne blir med på turen, og det gjør alt mye lettere. Ellers må jeg bare mobilisere som best jeg kan.
Jeg hadde vært på en undersøkelse og fikk lyst til å stikke innom den gamle jobben min. Ville gjerne gi dem et eksemplar av bøkene om rampenisser som jeg hadde skrevet og publisert. Jeg tenkte da litt på hvordan denne jobben har formet meg som menneske.
Jeg har skrevet om jobben min på sykehusskolen ved St. Olavs Hospital tidligere. I flere år jobbet jeg med undervisning og oppfølging av barn, ungdom og voksne som var innlagt på sykehuset. Det var en jobb som var både krevende og givende, der jeg fikk brukt mange sider ved meg selv. Jeg hadde også elever som døde. Jobben var likevel meningsfull, fordi jeg kunne bidra til å opprettholde en slags normalitet i en hverdag som ellers var preget av sykdom og behandling for dem. Jeg kom tett innpå familiene i en livssituasjon som var helt forferdelig. Det fikk meg til å reflektere en del over hva som er viktig i livet, og hvor mye vi stresser og sloss over mye som er totalt uviktig i den store sammenhengen.
I en rydde- og kasteaksjon i forrige uke leste jeg gjennom gamle notater fra kurs jeg har vært på i forbindelse med jobben min som sykehuslærer. Bl.a. foredrag om behandlingsforløp, sykdomsutvikling og mentale konsekvenser av kreftsykdom. Etterpå ble jeg sittende og tenke på noen av de sykeste elevene, og de som døde. 😢
Min første elev på sykehusskolen skulle begynne i 1. klasse. Han fikk en annerledes skolestart enn sine klassevenner på hjemmeskolen, som lå halvannen times kjøretur fra sykehuset. En alvorlig kreftdiagnose gjorde at han måtte tilbringe flere uker på sykehuset. Når han var hjemme, fikk han knapt møte sine medelever, pga. dårlig form og lavt immunforsvar. Skolestarten hans ble på sykehusskolen, sammen med elever fra ulike trinn som var innlagt samtidig som han. Jeg hadde ganske raskt en telefonsamtale med læreren hans i hjembygda, fikk høre litt om skolens planer, og jeg informerte om undervisning på sykehusskolen. I samarbeid fikk vi laget et opplegg tilpasset den syke eleven og klassens planer. Rektor på sykehusskolen og jeg dro også til hjemmeskolen hans for å informere pedagogisk personale om situasjonen, guttens behov for tilrettelagt undervisning og behov for hjemmeundervisning og hvilerom på skolen. Denne gutten ble erklært ferdig behandlet og frisk etter få måneder. Men kreften kom tilbake et par år senere, og livet stod ikke til å redde.
En gutt på 17 som jeg tok kontakt med på akuttposten på vegne av sykehusskolen, hadde en slem hoste og mulig lungebetennelse. Jeg trøstet han med at han kom til å bli frisk av lungebetennelsen, at det fantes elever på kreftavdelingen som var sykere enn han. Et halvt år senere døde han, av lungekreft. Aldri har jeg angret så mye på en uttalelse som da jeg fikk vite at han hadde lungekreft. Jeg baserte det på informasjon fra helsepersonell, men det var uansett ubetenksomt. Lungekreft forekommer vanligvis hos eldre og røykere, og dette var derfor et sjeldent og uvanlig tilfelle.
Jeg fulgte ei jente på 17 inn i døden. Hun hadde vært til behandling for kreft i tre runder, fra hun var ca 13 år. I den andre runden måtte hun amputere en fot pga. spredning. Da hun kom tilbake for tredje gang, følte jeg på håpløshet. Jeg hadde imidlertid en viktig jobb med å tilrettelegge for skole og meningsfulle dager for henne. Jeg dro til folkehøyskolen der hun gikk, for å informere lærerne om behov for tilrettelegging, og samarbeid mellom hennes lærere, slik at skolearbeidet ikke ble uoverkommelig for henne. De tok tak i situasjonen og lærere og rådgivere samarbeidet om å lage overkommelige opplegg for henne.
Da denne jenta lå på det siste, tok mor ofte kontakt med meg, selv om dattera ikke var i stand til å ta imot undervisning lenger. På jentas tredje siste dag i live hadde hun ikke krefter til å snakke, svarte kun ja på spørsmål. På henne nest siste dag klarte hun bare å nikke, og den siste dagen kikket hun bare på meg. En time etter at jeg hadde trukket meg tilbake til personalrommet, kom sykepleier og hentet meg. Da var jenta død, og det ble i all hast laget en minnestund inne på pasientrommet hennes. Hennes mor og søster var der, samt sykepleiere, leger, og jeg. Det var en utrolig sterk opplevelse. Søstera spilte av en sang på mobilen som hun hadde forberedt til denne stunden. Det ble ikke sagt mye, vi bare var der, i respekt, og sorgen fikk leve sitt eget liv.
Ei jente fra lenger sør i landet hadde vært syk lenge uten at prøver viste hva som feilte henne. Da legene til slutt kunne gi henne en kreftdiagnose, ble hun sendt til Trondheim for behandling. Som 17-åringer flest var hun opptatt med skole og venner. Livet for henne og familien ble snudd opp ned, og skulle aldri bli som før. Hun var for syk til å komme ned på skolestua, så jeg måtte hjelpe henne med skolearbeid på pasientrommet, mens hun var sengeliggende. Hun var en pliktoppfyllemde elev, glad i å skrive, og hadde mange tanker hun delte med meg. Jeg foreslo at hun kunne skrive dagbok om sine opplevelser og tanker rundt sykdommen sin. Hun gjorde noe mye modigere, hun opprettet en blogg. Der delte hun sine tanker og opplevelser. Etter hennes død ble bloggen gitt ut i bokform, som ble publisert på et av Norges største forlag. Boka står i bokhylla mi, som et minne om henne.
En gutt fra yrkesfaglig studieretning hadde vært innlagt to runder for kreftbehandling tidligere, og da han kom tilbake for en runde med påfyll av cellegift, troppet jeg på ny opp for å hjelpe han i forhold til skolearbeid. Jeg forstod på sykepleierne at kreftbehandlingen ikke virket så bra på han. Han ble sykere og sykere. Sykepleiere ville likevel at jeg skulle avtale tidspunkter for undervisning. Holdningen på avdelingen at man ikke slutter å opprettholde normalitet, uansett. Men de to siste gangene jeg var hos han, var han totalt uinteressert i undervisning, og sovnet ganske enkelt mens jeg var der. Jeg følte det var meningsløst å plage han med skole når han helt tydelig ikke ønsket dette. Han var dessuten 18 år og hadde rett til å bestemme selv. Den siste gangen jeg var på pasientrommet hans, stod foreldrene og legene bakerst i rommet mens de observerte han, og jeg prøvde å holde oppmerksomheten hans… Til slutt pakket jeg bare sammen og sa at han måtte få slippe skole. Neste gang jeg besøkte han var i et syningsrom på sykehusets område. Der lå han i en åpen kiste, tynn og blek. Familien var samlet rundt, og noen få av oss som hadde jobbet rundt han mens han var innlagt på sykehuset til behandling, var også til stede.
Området utenfor sykehusskolen
En av disse elevene vil jeg skrive en tekst om, og sende inn som et bidrag til en antologi gjennom Skriveakademiet. Dersom den blir tatt med, vil den bli med en del av antologien “Mennesket jeg aldri glemmer” som kommer ut til sommeren. I den forrige antologien fra Skriveakademiet fikk jeg med en novelle med tittelen “Fristet”. Dette skrev jeg om HER.
Jeg øver på å sette ned foten, si fra når noe ikke er greit. Hele livet har jeg vært for ettergivende, godtatt alt for mye, og ikke vært så flink til å la egne ønsker komme frem. Jo, noen ganger har jeg gjort det, men da har jeg som regel ventet alt for lenge før jeg har sagt fra hvor skapet skal stå, og hatt dårlig samvittighet når jeg endelig har gjort opp status og meldt fra om hva jeg ønsker og vil.
Tålmodig er mellomnavnet mitt. Jeg er snill, men ikke for snill. Det er en bra egenskap å være snill, men ikke når man lar seg utnytte, og ikke når man tillater at andre mennesker lurer en og manipulerer for å få gjennom sin vilje. Jeg blir faktisk irritert på meg selv når jeg har vært dumsnill, for da har jeg ikke tatt vare på meg selv, men latt andre bestemme noe jeg ikke burde gitt dem råderett til. Etterpåklokskap kan være en fin ting, men det gjør ikke alltid godt i magen.
Derfor har jeg begynt å ta tak i meg selv. Forstått at ikke andre kan gjøre det for meg, fordi jeg selv er ansvarlig for mine reaksjoner og min respons på det jeg møter på min vei. Andre kan bidra med refleksjoner, innsikt, forslag og forståelse, men det er jeg selv som må sette ned foten. Jeg oppfører meg fortsatt ikke helt som om jeg mener det, så jeg trenger nok mer trening.
Tusen takk til alle dere som er støttende når livet butter imot. Jeg kan ikke love noe, men jeg skal fortsette å kjenne etter hva som er riktig for meg, ikke la andre krenke og tråkke på meg. Selv om det koster også. De siste årene har jeg ved flere anledninger vært tydelig på hva jeg føler og tenker. Det er ikke alltid populært, fordi det strider med hva andre føler og tenker. Jeg har møtt motstand, og jeg har gått videre i livet uten noen av dem som tidligere har betydd mye for meg. Jeg velger for meg, de velger for seg.
Med tiden blir jeg kanskje ei umulig, gammel dame som ikke finner seg i hverken det ene eller det andre. Forhåpentligvis vil da kritikk, negative kommentarer og motgang prelle av som vann på gåsa. Det tror jeg blir helt supert!
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙏 Følg min Facebook-side som forfatter og blogger:Kari Engesvik, Author 😊
Dette er mitt barndomsrike på Vikna. Der bodde jeg mine første leveår sammen med mamma, og mormora og morfaren min, som jeg kalte mor og far.
Senere fikk jeg en stefar og en lillebror, og vi flyttet til Trondheim. Der fikk jeg også ei lillesøster. Under hele oppveksten dro vi til Vikna på ferieturer, for å feriere og for å besøke familie. I alle disse årene visste jeg ikke at jeg hadde en biologisk far og tre søsken, som bodde i nærheten. De fikk jeg kontakt med i godt voksen alder.
Meg på trappa til mitt første hjem, mitt barndomsrike på ViknaPå kjøkkenet i Engstua
Mora mi førte over huset til de tre barna sine i 1995, til meg og to halvsøsken. Hun hadde borett og styrte og stelte så lenge hun levde. Nå ønsker mine halvsøsken å kjøpe ut min sameiedel. Jeg har fått et skambud, som jeg har avslått. Skal jeg selge mitt barndomsrike, og til hvilken pris? Mange tanker og følelser er i sving for tida. Hva blir enden på visa, tro?
Har du hørt om Tautra, ei vakker øy i Trøndelag? Kanskje vært der? Du finner litt skriverier om Tautra på Wikipedia.
En roadtrip til Tautra i fykende vintervær byr ikke på grønne, frodige landskap og forlokkende sjøutsikt, men kan likevel være veldig fin. Spesielt når man kan lene seg tilbake i et bilsete ved siden av den man har kjær, og besøket på Tautra inkluderer trivsel sammen med herlige folk!
Overfarten til TautraFru Ella tok blidt imot oss ❤️
Ella er ei herlig dame, og hun er superflink til å fotografere. Nordlysbilder og fuglebilder spesielt. Du finner noen av dem her. Hennes utkårede, Per Olav, er en dyktig karikaturtegner, og om du vil se tegningene hans, finner du dem her. Huset øverst i dette innlegget er det tusenkunstneren Per Olav som har laget. Huset er en miniutgave av huset de bor i.
Katten Silke poserer aller nådigst når det er en fremmed som skal ta bilderEn stilig benk i Hauganfjæra på FrostaSnart på brua fra Tautra over til Frosta
Tusen takk for oss, Ella og Per Olav! Vi er heldige som har så gode venner som dere! Sjekk postkassen om en dag eller to! 😅
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙏 Følg min Facebook-side som forfatter og blogger:Kari Engesvik, Author 😊
Skal jeg kaste de gamle party-bøkene, eller kommer noen til å ha glede av dem etter min tid?
Humor endrer seg med tida. Det som var morsomt i fjor, trenger ikke være morsomt i år. Det vi kan spøke med nå, var det kanskje ikke stuerent å spøke med for få år siden.
I det siste har jeg gått gjennom skuffer og gamle permer, ryddet og kastet. Jeg har tatt vare på utrolig mye i årenes løp, og mange gamle minner har dukket opp. Mye har gått i søpla nå. Jeg er realistisk og innser at jeg må rydde og kvitte meg med det jeg ikke har bruk for i siste del av livet. Dessuten gjør jeg jobben lettere for dem som skal rydde etter meg den dagen jeg vandrer videre til de evige jaktmarker. Nei da, jeg skal ikke på jakt i neste liv. Mest sannsynlig kommer jeg dessuten innom og spøker for noen av dere.
Gulnede sider i party-bøkene
Men, tilbake til dette med humor. Da jeg bladde gjennom en perm med gamle sanger og morsomheter, slo det meg at humor i “gamle dager” ikke ville slått an i dag. Jeg har tenkt at artige sanger og vitser kunne brukes om igjen, men nå ser jeg at mye bare ville virket teit. Spesielt for den yngre garde, men også for oss godt voksne. Rett og slett fordi humor har endret seg.
Noen av sangene har jeg skrevet selv. Til julebord i Karateklubben, konfirmasjoner, venner som har feiret bryllup, osv. Jeg tar vare på noen få… men i neste rydderunde går de kanskje likevel i søpla.
Ville 388 blondinevitser slått an i dag? Er det i det hele tatt greit moralsk sett å presentere dem? Kanskje er det ikke tillatt å tulle med å si at man kan se på en pc-skjerm at det er en blondine som har brukt den, fordi det er korrekturlakk på skjermen? Mange vet kanskje ikke hva korrekturlakk er? På 90-tallet florerte det med blondinevitser.
Tips om hvordan man kan irritere folk / Noen blondinevitser
Er disse 90-tallsmorsomhetene artige i dag?
De to party-bøkene som du ser øverst i dette innlegget, har jeg brukt da jeg var i 20-årene. Blant annet fikk jeg idéer til selskapsleker i den. Til bruk i bryllup og bursdager. Ville “Lille Willy” slått an i dag? Er aktiviteter som beskrives i disse bøkene gått ut på dato?
Så sitter jeg her da, mimrer og humrer. For det må da være lov selv om formen ikke er som i “gamle dager?
Takk til deg som er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙏 Følg min Facebook-side som forfatter og blogger: Kari Engesvik, Author 😊
