Vi kom oss til slutt ned på stranda, Elvis og jeg. Etter flere stopp for å se på blomster, tog, en hund på gravemaskin, sopp og annet, var vi ved målet, altså stranda. Dissa (huska) var der den pleier å være.  Elvis ble stående litt sjenert bortenfor til å begynne med. Så tok han sats og prøvde å klatre oppi. Det ville vært artig med en svingende tur opp i tretoppene for å se utover sjøen. Men armene hans var for korte, og han måtte til slutt gi opp.

Annonsørinnhold

Gavene du ikke legger under juletreet

Slukøret ble han stående og se utover stranda og sjøen. Det var fortsatt varmt i været. Hele 18 grader, og det er ganske varmt til trøndervær å være på denne tiden av året. Men stranda var folketom. De hadde nok lest værmeldinga og oppdaget at det ville bli pøsende regn om ikke lenge.

Besluttsomt beveget Elvis seg ned mot sjøen. Det ble ganske trøblete da han kom til det området hvor småstein og tang lå i veien. Han kom seg ikke over området med tang, og dermed ikke frem til sandstranda. Der ble det bom stopp, og jeg måtte ile til for å hjelpe han tilbake til gressområdet. Det ble tungt for meg også, siden Elvis hadde kjørt fast massevis av små steiner rundt hjulene. Jeg fikk ikke fart på han ved å trykke på gassen, og hjulene trillet ikke rundt en gang. Jeg måtte dra han etter meg tilbake til gressplena.

Der ble Elvis liggende og pese og snappe etter luft. Hadde ikke gresset vært så vått, hadde nok jeg også tatt en pust i bakken der. Men en stor benk like ved ble redningen. Gresset var vått, så det ble litt spøling på Elvis før vi kom oss bort dit. Det ga meg en ikke ubetydelig omgang balansetrening også. Jeg brukte nok litt krefter på å holde både han og meg selv på beina, men noen utfordringer skal man ha.

Da Elvis fikk øye på bålet ved benken, fikk han lyst på grillmat, noe jeg slett ikke var forberedt på. Han måtte dermed nøye seg med å snuse inn grillukta etter de forrige gjestene som hadde vært på grillplassen.

Nå kjente jeg dessuten at det var på tide å snu og dra hjem igjen. Og den turen gikk uten stopp og flere photoshoot. Da var det gassen i bånn og full fart, slik at Elvis gikk over i tunellsynmodus og ikke rakk å rope “stopp”! Det var deilig å kjenne på vinden i håret som løftet nakkehårene til nye høyder. Det ble en liten gjensynsdans da Elvis fikk øye på Elvira nede i kjellergangen. Hun hadde heller ikke vært utenfor døra siden i juni. Når formen “er der”, må jeg få til en kjøretur med henne også.

Her finner du innlegget fra i går: Elvis har blitt forsømt. Der kan du se starten på lufteturen med Elvis, altså hvordan turen hjemmefra ned til sjøen og stranda forløp.

Blogginnlegget på denne dagen for ett år siden: Våknet av et rop fra dypet.

Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂

Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen min:  https://www.facebook.com/MEogMEning/