Den siste uka har jeg kun beveget meg mellom sofaen, senga, badet og kjøkkenet. Jeg har ikke så mye som vært ute med søppel. Selv om formen fortsatt er laber, følte jeg at det var påkrevd med noe lufting av snuten i dag. Det var fint vær, vindstille og med sol, og jeg vurderte derfor en luftetur i nabolaget.
Men så kom jeg på at jeg får besøk i morgen, og for å være på den sikre siden, droppet jeg turen, i tilfelle jeg skulle bli mer utmattet igjen. Jeg må jo ha energi tilgjengelig når Heidi kommer! Derfor ble det en liten luftetur på verandaen i stedet.
Oksygentilførsel
Utemøblene står fortsatt litt på kryss og tvers etter januarstormene, men jeg fant meg et hjørne å sitte i. Samtidig fikk jeg innviet den nye voksiposen min. Det er jo ikke en voksipose, siden voksiposer er for babyer. Men den ser kliss lik ut, er bare større. Og det faktum at den kalles kjørepose og er beregnet for kjøring i rullestol, gjør den ikke mindre egnet til å holde rumpa varm ute på verandaen.
Jeg fikk tilført mye oksygen, noe jeg tror er viktig. Neste gang skal jeg ta på lue og votter også, sånn at jeg kan bli sittende litt lenger enn ti minutter. Ikke alt for lenge selvsagt, for jeg vil jo ikke gi lungene oksygensjokk. Om noen uker kommer sikkert sola inn på verandaen på formiddagen også, og da kan jeg risikere å få farge i kinnene. 🙂
Snuten min er forresten ikke helt “helbredet etter at jeg hadde massevis av små dyr under huden på nesa. Denne historien finner du i innlegget Fredag den 13. fra sommeren 2021.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
ME-syke trenger motsatt råd av hva friske trenger. Dette er ikke så lett å skjønne. ME-syke trenger motivasjon til å få nok hvile, ikke pøse på med mer aktivitet. Det er superviktig å finne balanse mellom aktivitet og hvile. Jeg fikk feil råd, og det førte til at jeg ble sykere heller enn friskere. Rådene skulle gi meg bedre og økt livskvalitet. Jeg fikk høre at jeg skulle gå mye, komme meg ut og gjøre så mye som jeg klarte. Og øke på med mer etter hvert som jeg ble friskere.
Noen kan få råd om å ikke ta hensyn til symptomene. Man får råd om å ikke la seg affisere ved at man blir sliten, utmattet, får feber og hjernetåke, vondt i hodet og kroppen, osv. Bare gjøre det man skal som om symptomene ikke er der. Altså gå selv om man er sliten, osv. Det som skjer da er at man får PEM. Mange fastleger kjenner ikke til kardinalsymptomet PEM, vet ikke hva det er. Kort fortalt kan PEM oversettes til “anstrengelsesutløst symptomforverring”, at man blir dårligere, får flere symptomer og hardere symptomer når man overdriver aktivitet i forhold til det man egentlig klarer ut fra sin “form” og sitt energinivå.
Et par år etter at jeg fikk ME, oppsøkte jeg en healer. Han sa at jeg skulle “gå meg frisk”, og han fortalte om ei dame han hadde hjulpet. De hadde gått turer i fjellet sammen, og hun hadde blitt frisk. Men hun hadde ikke ME, og sannsynligvis visste ikke denne healeren en gang hva som feilet meg. Det var uansett et interessant besøk hos healeren. Han fikk meg til å flytte på en papirfugl som hang ned fra taket vet tankens kraft. Skulle ønske jeg kunne tenke meg frisk også!
Fastleger har ikke nødvendigvis mye kunnskap om ME, og den gangen jeg ble syk, visste de sannsynligvis enda mindre. Det er ulike meninger om hvordan man skal forholde seg til denne sykdommen, og siden forskningen enda har en vei å gå i forhold til ME, vil nok mange få feil råd. Jeg hører og leser stadig historier om at ME-syke får feil råd fra venner og kjente, nærmeste familie, og til og med fra fag- og helsepersonell.
Fastlegen min henviste meg til fysioterapeut, og jeg fikk anbefalt en som ville at jeg skulle trene yoga. Så da trente jeg yoga hver mandag i et helt år. Dette var gruppetreninger sammen med andre mennesker som hadde kroppslige utfordringer. Mange var av ulike grunner i så dårlig form at de knapt kunne stå på en fot eller løfte beina. Øvelsene var tilpasset slik at alle skulle klare dem. Alt foregikk i rolig tempo, og dette var ingen vanskelige eller tunge øvelser. Jeg har trent hele livet og øvelsene var for meg enkle å utføre, men jeg ble så utrolig utmattet og ble liggende med feber etterpå. Hver gang jeg kom hjem, stupte jeg ned i sofaen, og der ble jeg liggende lenge. Den neste dagen, og den påfølgende dagen like ille. Men jeg tenkte at det var viktig å få gjennombevegelse i kroppen, og at dette var prisen jeg måtte betale for å holde kroppen litt i gang, for å ikke visne helt bort.
Etter å ha lest mye om ME, vært i kontakt med ME-foreninger og snakket med andre som har ME, har jeg lært mye. Og skjønt mye. Jeg har selvsagt mye egenerfaring med sykdommen, men føler jeg har fått mye ny kunnskap om ME som jeg ikke hadde de første årene jeg hadde sykdommen. Nå vet jeg mer om hvilke råd som er gode og hvilke som ikke er så gode.
Da jeg var frisk, ble jeg i bedre form av å trene. Nå blir jeg i dårligere form av å trene, i tillegg til at jeg klarer mindre i hverdagen forøvrig. Hvis jeg i en periode, eller i noen dager har vært “flink” og hvilt mye, ikke har gjort så mye, føler jeg meg i bedre form. Helt til jeg glemmer å aktivitetsavpasse, gjør for mye i forhold til mine grenser… For jeg er ikke flink til å avgrense, og jeg løper stadig inn i veggen, noe som ender med flere dårlige dager i etterkant. Jeg trenger at dere heier på meg for at jeg gjør så lite som mulig.
Bildene i dette innlegget er fra søndagsturen til Bjørn. Jeg ble invitert med, men valgte å være hjemme og hvile. Jeg har vært på minussiden mht. energi hele denne uka, er litt bedre i dag, men turte ikke ta sjansen på å bli med i tilfelle jeg tapper batteriene helt ned igjen.
Tusen takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
Den siste tiden har jeg tenkt, fundert og grublet en del på min egen start i livet. Det har dukket opp nye tanker og et behov for å forstå og skjønne hva som skjedde den gang da. Om tiden rundt da jeg ble født, mine første leveår, om ulike personers innvirkning på livet mitt. Men også betydning, virkning og konsekvenser av det som skjedde i oppveksten. Dette vil jeg skrive bok om.
Jeg har alltid hatt mange ubesvarte spørsmål, men aldri stilt spørsmålene eller forsøkt å lage problemer av noe som ikke trenger å bli problemer. Fordi jeg er en person som innfinner meg med tingenes tilstand. Og fordi jeg er svært tilpasningsdyktig og lydig. Det er ikke alt jeg har vært fortrolig med, og det er mye jeg har tålt. Men jeg har blitt flink til å late som alt er i orden, flink til å late som at det går bra med meg, flink til å late som jeg ikke har latt meg påvirke.
Men alt har sin tid. Også tanker, følelser og oppgjør. Jeg er redd for at noen kommer til å føle seg krenket, og ønsker å unngå at noen blir satt i et dårlig lys. Imidlertid er dette MIN historie som skal skrives, MINE erfaringer skal frem i lyset. Ikke alle hemmeligheter skal eksponeres, men noen, og det er de som handler om MEG. Dessuten tenker jeg at det kan være noe å lære eller noe å kjenne seg igjen i for andre også.
Jeg har begynt å nøste i min start i livet, og målet er å samle puslespillbrikkene til noe jeg kan se sammenhenger i og årsaker til. Gamle historier, opplevelser som de rundt meg har tatt med seg, bilder, egne erfaringer og andres erfaringer. Tittelen og formålet har jeg klart, men jeg vet at veien blir til mens man går den, og da får boka bli til mens jeg skriver den.
Fortsatt er det blanke ark i boka. Jeg har ikke begynt å skrive. Det blir nok så jeg skriver på datamaskina, men jeg er usikker på hvordan og hvor jeg skal lagre. Om jeg ikke lagrer på nett, kan alt gå tapt i en plutselig svart skjerm. Det har skjedd før. Noen som har gode tips og råd? Bruke minnepinne?
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
I mange innlegg her i bloggen har jeg skrevet om eller nevnt mine søsken, spesielt i det siste. Det har blitt noen spørsmål om sammenhengene. Siden jeg ikke har tegnet opp noe slektskart og bare nevner i hytt og gevær, er det kanskje på sin plass med en liten oppklaring. Spesielt med tanke på at flesteparten av dere som leser, ikke kjenner livshistorien min.
Jeg har til sammen fem søsken, som alle er yngre enn meg. Det skulle vært seks, men én døde som spedbarn. Min mor fødte meg da hun var 18 år, og fikk senere to barn, Tove og Charles, med en mann som ble min stefar. Jeg vokste opp sammen med Tove og Charles. Min biologiske far fikk senere fire barn, hvorav Anita, Jan og Kim lever i dag. Som du skjønner, er jeg det som i gamle dager ble kalt “lausunge”.
Ingen av mine søsken har både samme mor og far som meg, og jeg er derfor halvsøsken med alle fem. Halvsøsken betyr kort og greit at man har én felles forelder, mor eller far. Teknisk sett må man ha begge foreldrene felles for å være helsøsken.
Noen benevner kun sistnevnte kategori som ekte søsken. Det synes jeg blir feil. Jeg tenker på både halvsøsken, helsøsken og adoptivsøsken som ekte søsken. Etter en oppvaskrunde inni eget hode, har jeg derfor bestemt meg for å kalle alle mine for søsken, ikke halvsøsken. Vi sier ikke halvtanter, halvbestefedre og halvsøskenbarn, så hvorfor si halvsøsken. De er jo hele. Jeg synes i alle fall de ser ganske så hele ut, er uomtvistelig intakte.
Jeg er storesøster, både for Tove og Charles og for Anita, Jan og Kim. For øvrig rangerer jeg mine småsøsken slik: Tove er største lillesøster, Anita er minste lillesøster, Charles er største lillebror, Jan er mellomste lillebror, Kim er minste lillebror. Akkurat som rangeringen av bukkene i eventyret om de tre bukkene Bruse. Litt morsomt er det at det er bare jeg som er lita. Alle søsknene mine er en del høyere enn meg.
Var dette litt oppklarende? For tiden bobler det over av behov for å skjønne og forstå mer av min egen livshistorie, så det kommer nok mer om dette sammensuriet senere.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake senere! 🙂
Jeg skal gå meg bort. Mange av de som går seg bort, blir funnet i god form.
Tenk om det hadde vært så enkelt! Kanskje er det da en fordel å gå seg bort et sted hvor sannsynligheten for å bli funnet i god form er stor, som på et fjell med vidstrakt utsyn og utsikt.
Litt humor gjør godt, spesielt når ikke noe annet fungerer. Uten humor hadde livet blitt dødsens kjedelig. Humor er litt som balsam for sjelen og latter som indre massasje, og kan ofte være den beste medisin.
Har du gått deg bort noen gang? Fysisk? Mentalt? Hvordan kom du deg tilbake/hjem?
De siste par dagene har jeg vært i ekstra dårlig form. Alt har foregått i krabbegir, med hodepine, verk i kroppen, slapphet, feber, mm. Du synes kanskje jeg burde ta en covid-test? Nope, ikke aktuelt. Dette er bare vanlige ME-symptomer for meg, og om et par dager er jeg sikkert friskere igjen. Selv om jeg ikke går meg bort.
Så heldig at det er ledig langt fremme, tenkte jeg, og skjønte ikke hvorfor alle de andre passasjerene knuffet seg lengst bak. Det var fritt setevalg, og alle vet jo at de som sitter fremst får gå først ut av flyet. Men da motorene startet opp, og det ble knurr i hodet mitt, skjønte jeg at det var jeg som hadde tapt i oppløpet.
Turen fra Rørvik til Trondheim var ikke lang, bare en halv time. Men det var nok knurring, snerring og larm til at det fortsatt murrer og brummer inni hodet mitt. Jeg vet ikke om det er motorene eller propellene som forårsaker bråket. Kanskje begge deler? Det føltes nærmest som jeg satt utenfor flyet. Litt som da jeg skulle hoppe i fallskjerm fra småfly på 90tallet og flydøra ble åpnet for å slippe meg ut.
Det er snart to døgn siden jeg landet på Værnes nå. Fortsatt brummer og durer det ille i hodet. Jeg har tinnitus til vanlig også, men ikke så “høyt” som nå, så jeg håper at det roer seg snart! Kanskje hjelper det på hodepinen også.
Et lite tips til meg selv, og kanskje deg også, er å registrere hvor motorene befinner seg, og finne et sete lengst mulig unna knurringa. I tillegg kan headset med støydemping være en genial idé.
Widerøe har landet trygt på Værnes
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
Det blåste godt da søstera mi og jeg tok turen opp på Husfjellet på Ytre Vikna, og jeg tror nok at vindmøllene tok til seg mye vind denne dagen. Noen ganger føles det godt når det blåser sterkt, og jeg forestiller meg at det blåses vindenergi inn i kroppen min. Vind kan gi energi, men noen ganger stjele energi også.
Søstera mi er godt kjent i dette området og har opptrådt som fjellgeit mange ganger. Det bød heller ikke på store problemer å bestige noen topper da jeg var med, siden vi kunne kjøre opp på fjellet og svippe innom både det ene og det andre flotte utsiktspunktet uten noen anstregelse i det hele tatt. Anita visste nøyaktig hvor vi fikk den beste utsikten og kunne ta de beste bildene fra.
Det blåser på toppeneAnita og jeg, i et normalt øyeblikk
Men for å få tatt bildene, måtte vi stige ut av bilen. Da jeg dyttet opp bildøra på den første toppen vi kom til, holdt den på å bli sendt avgårde ut på vidda. Et vindkast tok tak i døra og jeg ble mer eller mindre løftet med ut i vinden. Utsikten som åpenbarte seg, var fantabulastisk. Hav, øyer, holmer og skjær så langt øynene kunne se, gjennom tårer fremkalt a vinden. Og fjell, skyer og et magisk lys som steg ned fra himmelen rett forut.
Vindmøllene tromlet bak oss, og mens mine kalde fingre (hansker er for pyser) fisket frem mobilkameraet på nytt, mistet jeg pusten et par ganger. Det var mer enn nok luft der oppe, men kanskje ble vinden for ivrig etter å blåse inn vindenergi gjennom kanalene i ansiktet mitt. I alle fall føltes det som jeg kom i oksygelgjeld. Noe som selvsagt er høyst usannsynlig.
Da jeg satte meg tilbake i passasjersetet igjen, etter to nye topper og utsiktspunkter, føltes det som om kroppen var helt utladet. Var det noe der oppe på fjellet som hadde stjålet energien min? Anita var også ganske utladet i etterkant. Kanskje var det vindmonsteret som var på ferde på Vikna. Noen andre som har erfaring med dette fenomenet?
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Vi er to søstre som vokste opp på hver vår side av fjellet, nærmere bestemt på motsatt side av Vattafjellet på Ytre Vikna. Den gangen fikk jeg ikke muligheten til å møte Anita og bli kjent med henne. Faktisk visste jeg ikke om den delen av familien min. Etter at jeg og familien flyttet fra bygda, bodde hun og våre to brødre fortsatt på sin side av fjellet. De vokste opp der.
Da Anita og jeg for et par dager siden tok oss en tur til min side av fjellet, altså til Engesvik, som også er etternavnet mitt, skjedde dette som du ser på bildene under. Vi ble rett og slett litt crazy, smågale, mindre pene, og hadde ikke helt kontroll på våre grimaser. Dette skyldes kanskje at vi delvis er støpt i samme form, har samme far. Vi har mange av de samme faktene, men kan også merke det på atferd og interesser. Mye ligger nok i genene. Kanskje har vi på en måte behov for å ta igjen noe. Og det kan gi seg utslag i at vi vil ha det ekstra koselig sammen, eller blir litt gale! 😀
Lillesøster lurer på om vi skal tillate oss å være crazyDet er klart vi er crazy
Her er innlegget om turen til Engesvik, som jeg skrev i går: Hvor kommer jeg fra.
Da jeg var lita, hadde vi bare utedo, og jeg tisset ofte på vasken
For noen år siden hadde jeg et oppgjør med meg selv i forhold til hvor jeg kommer fra. Jeg tenkte at jeg egentlig ikke hører til noe bestemt sted, for jeg har jo bodd så mange steder i løpet av livet. Det ble mye flytting i oppveksten, fra Vikna til Trondheim, til Bodø, og tilbake til Trondheim. Men også i voksen alder har jeg flyttet mye, i alt 15 ganger siden jeg fylte 20.
Det startet med at jeg flyttet til England for et år da jeg var ung, og deretter har jeg bodd i mange leiligheter og hus rundt om i Trondheim. To av husene har jeg vært med på å bygge. Spennende prosjekter, og fine hus, men nå er jeg glad for at jeg er tilbake i leilighet igjen, sammen med Bjørn. I tillegg har jeg leilighet i Spania, og føler en viss tilhørighet der også.
På denne gården bodde jeg mine fire første leveår
Men egentlig har jeg vært ganske rotløs, følt at jeg ikke hører til noe sted. Jeg opplevde det ikke som noe problem. Livet gjør noen krumspring, og jeg tilpasser meg lett. Men så begynte jeg likevel å tenke på hvor jeg kommer fra, hvor jeg er fra og egentlig hører til. Det har i årenes løp kommet spørsmål fra både venner og ukjente om hvor jeg er fra, og jeg har sagt “litt herfra og litt derfra”, eller “Trondheim, men opprinnelig Vikna”.
Det var ikke egentlig noe dilemma, men det kom til et punkt at jeg måtte bestemme meg for hvor jeg kommer fra, og det handler om opprinnelsen for hvem jeg er og tilhørighet. Det var faktisk en veldig god følelse å erkjenne og skjønne at jeg er fra Vikna, fra Ytre Vikna. Det er der både mora mi, biologisk far og stefar kommer fra.
Har du det klart for deg hvor du kommer fra? Hvor du har din tilhørighet? Betyr det noe for deg?
Blir du med inn?
Bildene i dette innlegget er fra mitt første barndomshjem på Vikna, fra huset som min mormor og morfor satte opp. Anita er fotograf.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
Som en av kystens sterke kvinner, altså arven med å være født ute på kysten, må man tåle vær og vind. Fjelluft gjør alltid godt for kropp og sjel og jeg var klar for et nytt energistunt, sammen med lillesøster Anita.
Egentlig skulle vi bare stoppe langs veien slik at vi kunne ta bilder av Nærøysundbrua. Men nå kan fjelluft kombineres med fotografering. Anita sa at vi ville få bedre bilder av brua om vi gikk opp på en haug på den andre siden av vegen, og da gjorde vi selvsagt det. Det føltes nærmest som å bestige en fjelltopp, selv om det bare var rett ved vegen. Sikkert fordi kroppen min sjelden tillater slike utskeielser.
Der oppe hadde vi flott utsikt mot brua og Nærøysundet. Jeg visste også at det er bunkerser og underjordiske ganger etter andre verdenskrig der oppe, så jeg gledet meg til å ta bilder av disse. På bildet med tekst kan du lese litt om historien til disse.
En fin sommerdag for noen år siden, da jeg enda var ganske frisk, tok jeg med mine egne to og Anitas to barn på fjelltur. Da gikk vi over fjellet til dette krigsminnestedet, og jeg husker godt at de fire søskenbarna lekte og syntes det var spennende oppe på denne haugen.
Anita og jeg fikk en god porsjon frisk luft dere oppe. Selv om det bare var en spasertur på knappe tre minutter opp dit, ble det likevel en liten “safari”, og jeg gjenopplevde noe av iveren og gleden fra den gangen jeg gikk dit over fjellet sammen med barna våre. Fjellturer er for min del noe som hører fortiden til, men denne lille turen ga absolutt en liten boost, der og da.
Kanskje jeg må inn dit en tur?
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
