I bilen på vei fra Kragerø til flyplassen i Sandefjord fikk jeg utdelt hørselvern (headset med støydemping) og sovemaske (Nikkens øyemaske, komfortabel og med magnetteknologi). Nå var det på tide å stenge verden ute, både lyder og synsinntrykk, mente Grethe. Jeg var litt forundret over at hun ikke tapet over munnen min også, men det hadde kanskje skjedd om jeg ikke hadde klart å tie stille!
Om du har var innom bloggen i helga, har du lest og sett bilder fra turen min til Kragerø. I ett av innleggene, Jomfruland må vente, skrev jeg at venninna jeg besøkte var veldig streng. Jeg hadde aldri opplevd henne slik før. Vet jo at hun kan være bestemt selv om hun er snill som dagen er lang, men ble overrasket over hvor strenge beskjeder hun ga meg mens jeg var på besøk.
Nå skyldes selvsagt ikke dette at hun ville være slem. Tvert i mot, faktisk. Hun vet at jeg har ME og visste at jeg ville ha behov for pauser og hvile. Jeg merket også at hun intuitivt merket når jeg var mer sliten og utmattet, og det var da hun tok noen sjefsavgjørelser som var til mitt eget beste. Selv om jeg sa at “det går bra” og “ja, det går fint”, skjønte hun kanskje bedre enn meg hvor grensen gikk. Hodet mitt slutter å fungere optimalt også. Når jeg ikke ville høre på fornuft, ble hun bittelitt mer bestemt i stemmen, og jeg skjønte beskjed.
Det startet allerede da vi kom til Kragerø og svingte innom en butikk for å kjøpe mat. Hun insisterte på å bære begge posene med mat ut i bilen, mens jeg bare dultet etter. Og slik fortsatte det. Hun kjørte meg helt inntil inngangsdøra, loset meg inn i leiligheten og gikk deretter for å parkere bilen. Da jeg ville hjelpe til med å rydde på kjøkkenet, ble jeg beordret bort til sofaen i stedet. Etter en luftetur i nabolaget, måtte jeg finne senga, mens hun laget middag. At jeg sovnet som en stein etter lufteturen, i takknemlighet, hører også med til historien.
Venninnen min var slettes ikke nådeløs da hun avlyste turen til Jomfruland. Hun viste omtanke og omsorg for meg, fordi hun skjønte at jeg ikke var frisk nok til å dra og sannsynligvis ville blitt dårligere etter en hel dag på farten. Hennes strenghet er faktisk vennlighet, og jeg anser meg som superheldig som har mennesker rundt meg som tar hensyn hele tida. Slik er det på hjemmebane også. Lucky me! 🙂
Da vi ankom Sandefjord på søndag, fikk jeg ta av headsettet, og Grethe protesterte ikke da jeg begynte å prate, hihi. Jeg hadde duppet flere ganger under kjøreturen og fått påfyll av energi. Smertestillende hjalp på migrenehodet mitt. Sandefjord smilte til oss, og vi smilte tilbake. Vi fikk en fin rusletur bortetter bryggene, og jeg tenkte vi skulle rusle tilbake samme vei. Men da satte Grethe ned foten. Hun mente bestemt at det ikke var lurt, så hun hentet bilen på parkeringsplassen mens jeg ventet. Så bar det avsted til flyplassen med oss. I det jeg fisket ut kofferten fra bilen, kom selvsagt min gode venninne meg i forkjøpet med å bære inn bagasjen min, helt til innsjekk på flyplassen. Snakk om service og vennlighet! Det hjalp ikke at jeg sa at jeg klarte det selv.
Etter at jeg kom hjem, har jeg tenkt litt på at jeg er heldig og takknemlig som opplever så mye støtte og forståelse for mine tilkortkomminger. Det er slettes ikke alle som får det, og jeg hører om mange som er fortvilet grunnet mangel på forståelse både fra venner og familie, og fra det offentlige.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
