MEning Kari Engesvik

“Man kan ikke bruke all tida på å bli likt”, sa de i kinofilmen vi dro på i går kveld. Da slo det meg at jeg har brukt mye av tida mi på å bli likt, hele livet. Jeg vil ikke si at det er feil, men jeg har brukt mye av meg selv for å tilfredsstille andre, blidgjøre, og selvsagt ha fordeler av å bli likt også. Sånn er det bare. Bruker du mye av tida di på å bli likt?

Jeg likte filmen “Alle hater Johan”. Det er en hjertevarm historie, som ga et interessant innblikk i hvordan en gutt/mann sliter for å bli godtatt i lokalsamfunnet og sprenger seg gjennom livet. Filmen er samtidig lun og inneholder masse humor. Settingen er på Titran, et fiskevær i Frøya kommune, noe som rørte et trøndersk hjerte født på et lignende sted.

Samboeren og jeg hadde kinosalen omtrent for oss selv, men satte oss pliktoppfyllende ned på de to setene vi var tildelt midt i salen. Jeg hadde forventninger om rørelse, prating og ståk fra mange publikummere, samt popcornkasting og knitring i godteriposer, men der ble jeg skuffet. Hverken Bjørn og jeg eller de to som satt bakerst i salen bidro med god, gammel kinostemning. Så det ble oss og kinoen, men en super filmopplevelse just the same. Og en koselig date! 🙂

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er faktisk fire år siden sist vi var på kino. Jeg “tålte” filmkvelden fint, så kanskje skal vi ikke la det gå fire år til neste gang!

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link 

Blir det strikkeyoga nå? Jeg er i alle fall ett skritt nærmere min første strikkeyogaøvelse, for nå har pakken med garn og strikkepinner kommet. Jeg har ingen planer om å bli like flink som Astrid, Anita, Gunn Åse, Lill Iren, Strikkekjerring, Heidisverden, Vibbedille, Evaswindow, Veralynn, Lindasakseide, eller noen av dere andre strikkedamer som eventuelt leser dette.  Det blir ingen kreative eller utfordrende stillinger eller øvelser, for jeg skal bare strikke pledd. Fins det forresten noen strikkemenn der ute?

Yoga i sin opprinnelige form er ikke noe for meg. Det gjør godt der og da, men jeg blir så utrolig utmattet i lang tid etterpå. Strikkeyoga, derimot, skal bli deilig å komme i gang med. Da gjelder det å senke skuldrene og få fingrene til å gå, og kanskje blir det et pledd eller to, før jeg evt. legger strikkeyogaen på hylla også. Men man kan aldri sikkert vite, sa Ole Brumm.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er ikke helt uerfaren når det kommer til strikking. Jeg strikket bl.a. flere gensere da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående, men det er jo nærmere to generasjoner siden. Da jeg var 20, bestemte jeg meg for å legge strikkepinnene på hylla. Der ble de liggende ganske lenge, før jeg for et par år siden ga dem bort til ei strikkeglad venninne.

Bildet over er meg som 17åring. Genseren hadde jeg strikket selv. Jeg hadde lørdagsjobb på en Jens Hoff-butikk, hvor vi solgte garn og klær. Det er rart å tenke tilbake på at jeg hjalp voksne damer med å plukke ut oppskrifter og garn, men fikk jo litt erfaring etter hvert, og husker jeg følte meg ganske flink. Eller lot som, i alle fall. 🙂 

Som du nå skjønner, har jeg tenkt å gi strikkeyoga en sjanse. Fargevalget falt på pudder, en ganske nøytral farge, siden jeg ikke aner hvor pleddet kommer til å bo. Om det da i det hele tatt blir ferdig. Men jeg tror det, og da jeg fikk rundpinnen og garnet i hendene, falt det seg helt naturlig å holde tråden og pinnen slik at jeg fikk lagt opp masker. Nesten litt skremmende, etter alle disse årene hvor jeg har vært avholdende. 😀

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link

Nå er det lenge siden samboeren min og jeg har vært på “date”, og vi har lenge sagt at vi må gjøre noe sammen, dra ut el.l. Jeg foreslo kino og han var positiv. Så jeg tilbrakte søndagen med å lade mest mulig, sånn at jeg skulle ha energi til overs til kinokvelden kom. Men fotballen vant over date med kjæresten, gitt.

Jeg spilte fotball da jeg var ung. Løp, sparket, satte ut rompa når jeg driblet og har mange gode minner fra fotballbanen, som for øvrig bestod av grus og vonde fotballsko på min tid. Det var tider, det! Men det var ikke jeg som prioriterte fotball foran date i går kveld, det var selvsagt Bjørn. Han er ivrig Liverpool-supporter og Rosenborg-fan. Når både Liverpool-kamp og Rosenborg-kamp dukket opp på TV-skjermen på samme kveld, måtte daten dessverre gå ut. Selvsagt!

Fotballkampene kommer ikke tilbake, men det gjør muligheten for å dra på kino. Jeg er ikke dum. Såpass skjønner jeg også. Og forhåpentligvis kommer denne nye muligheten akkurat i kveld!

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det ble forresten en reservekinoløsning i går, siden solnedgangen fra stuevinduet og terrassen ble så flott. Du ser den på bildet øverst i dette innlegget.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link

Dagen var fin og samboeren min og jeg plukket opp min eldste datter og kjæresten i byen før vi snudde bilen og våre fire neser mot gårdsbursdag. Vi var de siste som kom, men fortsatt var det god plass på gårdsplassen. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var duket for bursdagsfeiring for mora mi, som nettopp har fylt 75 år. Gårdsfruen, av mange kalt Mimmi, og bonden storkoste seg med å ha alle oss i familien innomhus, og sannelig var dagen så fin at det gikk an å kose seg med kaker utendørs også.

Småfuglene hadde det fint i fuglehuset og på fuglemateren, men av en eller annen merkelig grunn forsvant de fleste da jeg kom for å ta bilde av dem.

Marve, som er en av min nieses to små hunder, hadde ikke noe imot å få kos og oppmerksomhet. Han var så utrolig liten, søt, god og og varm. Til tross for sine unge alder (tre måneder) visste han godt hva han skulle gjøre for å smugle til seg en godbit. 

Dette nyfødte, svarte jentelammet på bildet under fikk mye oppmerksomhet, siden hun er den eneste svarte av lammene som er født hittil. Hun hadde også den skarpeste stemmen i fjøset!

Vi la inn en tur i fjøset rett før vi skulle kjøre hjem. Etter mat, kaker og trivsel. Fjøslukt setter seg raskt i kjærne, og det er litt greit å ikke dra med seg fjøslukta rundt for lenge. De andre tre ble bare en kort stund inne i fjøset, mens nesen og kjolen min måtte tåle litt mer. Det var nemlig lamming på gang. Jeg fikk med meg begynnelsen, men måtte dra før det satte i gang skikkelig, siden jeg allerede hadde brukt opp tida mi.

Jeg har for vane å avtale med meg selv hvor lenge jeg skal være på besøk, på kafé, osv. sånn at jeg ikke overdriver aktivitet eller er sosial for lenge. Det er for å unngå å bli dårligere (PEM). Det gikk ganske bra i går, og om kroppen tar nok lading i dag, blir det kanskje en kinotur med kjæresten i kveld. Det er mange år siden sist. 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link

Migreneskolen fant meg i bloggen. De kom over et innlegg jeg skrev om et migreneanfall, og lurte på om de kunne bruke et bilde av meg fra dette innlegget. Det sa jeg selvsagt ja til, ettersom jeg tenker det er et beskrivende bilde for hvordan det kan være å ha migrene. Bildet ser du på screenshot under, øverst til høyre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Senere tok Migreneskolen kontakt på ny for å høre om jeg kunne tenke meg å skrive min historie om migrene, til bruk i Migrenemagasinet. Innlegget som de postet om meg og min migrenehistorie ble også postet på Facebook 21. april. Du finner den om du søker opp Migreneskolen på Facebook. Hvis du er interessert å lese/vite mer om migrene, finner du mye informasjon på denne siden.

For dere som vil lese innlegget med min historie, har jeg også tatt en screenshot, som ligger til slutt i dette innlegget.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link

Jeg måtte bare ut en tur og teste formen. Ingen joggetur eller stor fysisk utskeielse, selvsagt, men uansett en litt lenger tur enn frem og tilbake mellom stua og terrassen. Denne turen gikk mellom ytterdøra og stranda, ei strand som befinner seg ganske nøyaktig 500 meter fra oss.

Elvira elscooter fraktet meg lystig nedover til Tømmerstranda, mens Bjørn gikk i raskt tempo ved siden av. Elvira fikk stå nederst i bakken og sole seg, mens Bjørn og jeg tok en vandretur på sandstranda. Hun var glad for å få seg en tur ut, men er ikke så glad i sand på beina. Det er nok ikke vaskedamen som har ansvaret for gangen der hun til daglig står parkert heller.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var deilig å kjenne på sjølufta en liten stund, se utover sjøen og nyte varmen fra sola i godt selskap. Noen bilder ble det også, av oss, skyggene våre og et merkelig fotspor. Hva slags vesen er det som har seks tær, tro? 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link

Etter at jeg kom hjem fra tur til Vikna for ni dager siden, har formen vært temmelig dårlig. Det er normalt for meg å være energitom, men disse siste dagene har jeg vært verre, og det kjennes ikke ut som det hjelper noe som helst å lade og hvile ekstra mye. Derfor har jeg lurt på om jeg er varig dårligere. Det har skjedd med andre ME-syke, og er egentlig ikke så uvanlig. Men godtroende og positiv som jeg er, har jeg ikke tenkt at det kan skje med meg…

Nå er det slettes ikke sikkert at jeg ikke kommer meg. Dårlige dager er “hverdagskost” for kroppen min, og jeg har hatt dårligere perioder før. Denne gangen har det imidlertid føltes litt annerledes, og jeg har blitt engstelig for at jeg må innstille meg på å stå over enda mer av det som er morsomt og fint i livet. Det har kommet advarsler fra andre som har ME. MEdmennesker som har erfart at de ikke “kommer seg” etter belastninger og anstrengelser, men blitt varig dårligere.

Jeg elsker å være aktiv, men kroppen lar meg ikke få lov. Hodet vil liksom så mye mer enn det kroppen klarer. Med ME blir man sykere av aktivitet, og jeg må betale for aktiviteten med mer utmattelse. Det eneste jeg har “gjort” i løpet av de siste dagene, er å ha min yngste datter på middag (som min samboer laget) og å kjøre henne til flyplassen. Det førte til mer sengeleie. Ellers har min eneste rekreasjon bestått av turer ut på terrassen i voksiposen min.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tar tiden til hjelp, smører meg med tålmodighet, justerer forventningene mine. Energiøkonomisering står på planen. Så lenge det er liv, er det håp!

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link

Disse to innleggene førte til voldsomme reaksjoner. Jeg skrev ut fra meg selv og min sannhet, og hadde ikke forutsett at det ville vekke voldsomme følelser hos andre, lage masse oppstyr og gi uante konsekvenser. Ut fra det jeg tolker, er det disse innleggene:

Jeg sørger ikke 

Han er ikke verdt tårene mine

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg vil ikke unnskylde meg for det jeg har skrevet. Det er imidlertid beklagelig at noen har blitt såret og skuffet. Jeg skjønner at enkelte er bitre og klandrer meg for mine uttalelser og åpenhet. Men vit at dette er mine følelser og tanker som kommer til uttrykk. Det er min opplevelse og mine følelser. Min sannhet. Mitt perspektiv.

Jeg hadde ingen intensjoner om å krenke noen da jeg skrev disse innleggene, ikke tanker om å sverte noen. Innleggene handler om meg og min verdi. 

Når jeg sender melding til en person som jeg i store deler av livet har hatt god kontakt med for å høre om vedkommede vil ha besøk av meg, og får svaret “nei takk, nå har du gått over lik”, blir jeg ganske opprørt. Men skjønner at det jeg har skrevet i andres øyne er overtramp, at de føler seg krenket. Jeg forstår imidlertid at reaksjonene ikke har med meg å gjøre, men er andres opplevelse av hva som er sannhet. Hva de mener er riktig og galt.

Jeg har blitt holdt utenfor, hemmeligholdt, ikke blitt behandlet som likeverdig eller inkludert. Slikt setter spor. Men de som reagerer, kan selvsagt ikke se inn i hodet mitt like lite som jeg kan se inn i hodet deres. Med tiden vil kanskje følelser og opplevelser kunne ses i perspektiv. Noen trenger mer tid, og det er greit. Alt har sin tid.

Kommunikasjon er en finurlig ting. Mange floker kan løses opp i gjennom å snakke sammen, og jeg foretrekker at folk sier det direkte til meg om det er noe jeg har gjort eller sagt som de reagerer på. Mange ganger i livet har jeg opplevd at det blir snakket bak ryggen min, at jeg er den siste som får høre om noe som jeg burde vært den første til å få informasjonen om. Dette har skjedd før, og det skjer fortsatt. Det opprører meg. Jeg vil vite, forstå, skjønne. Jeg ønsker meg ærlighet fremfor avvisning.

Jeg snakket med en kar
som lenge hadde unngått meg.
Noe hadde stengt for utsikten,
og han takket nei til å slippe meg inn.
Det gledet meg at han hadde ombestemt seg
og tok seg tid til en prat.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Piggene var ute,
og han trodde at jeg var ute etter å ta han for noe.
Det var slettes ikke min intensjon.
Jeg ville bare høre hans historie,
hans versjon.
Fordi jeg ville skjønne,
forstå,
se sammenhenger.

Piggene ble trukket inn,
vi snakket åpent og ærlig.
Fikk klart opp i misforståelser,
snakket ut.
Jeg fikk høre sannheter
om den gang da.

Mange knuter og floker kan løses opp i
bare man er villig til å kommunisere,
og se hverandres perspektiv.
Men tiden må være moden for det,
man må ville.
Man kan ikke tvinge noen
til å forstå.

Det blir billigere uten sjokolade. Om jeg klarer å holde meg unna. Dvs. om jeg unngår å spise sjokolade og kommer over cravingperioden. For det er alt eller intet. Enten pakker jeg inn med begge hendene, eller så er jeg totalt avholdende. Noen mellomting fungerer ikke på sjokomaner som meg. Etter søtt, kommer behovet for salt, og deretter enda mer søtt. Dette kan gå hardt ut over matbudsjettet.

Etter at sjokoladeplate nummer to hadde landet i magen, begynte tarmen for alvor å streike, samtidig som det ante meg at jeg snart måtte på “avrusing”. Sukker er gift, og når denne er godt skjult i de brune, fristende sjokoladebitene, er det vanskelig å motstå fristelsene i ei tid hvor alle snakker om påskeegg og det er meningen at man skal kose seg. Sjokolade er kos og mye vil ha mer. Selv om jeg tåler det dårlig.

Da jeg bare hadde igjen ei plate med sjokolade, bestemte jeg meg for å være litt smart. Sånn at de tre platene kanskje kunne vare i ett døgn til sammen. I stedet for å ta hele striper av plata, delte jeg de åtte stripene opp i 24 biter. Sånn for å lure meg selv og få den til å vare litt lenger… Og fordi jeg faktisk spiste litt mat innimellom påfyll av sjokolade, varte 450 gram sjokolade faktisk i et helt døgn. 

Men nå tror jeg sannelig at jeg er søt nok, og fra i dag er jeg på avvenning. Ikke gradvis avvenning, men en brutal sådan. Vel, ikke verre enn at jeg unner meg selv litt mørk sjokolade.

Da sparer jeg penger både på å ikke kjøpe sjokolade, og på at jeg ikke trenger å kjøpe meg nye klær. Sjokoladespising kan nemlig føre til at klær i klesskapet krymper. Ca ett kilo i uka, faktisk. Nå må jeg også ta hensyn til at klærne i skapet mitt i Spania skal passe når jeg kommer dit, og det er bare tre uker til! Det blir tøft, men jeg skal klare det!

For øvrig vil jeg spare penger på at jeg ikke trenger å kjøpe dyre kvisekremer, unngår dyre tannlegeregninger, slipper å øke medisinforbruket for å holde tarmen frisk, osv. Det er sikkert noen andre fordeler med å ikke fråtse i sjokolade også?

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link