I dag er det tai chi-dagen! Juhu! Hver onsdag er tai chi-dagen for meg. Det er ukas høydepunkt og faktisk det eneste faste jeg har i løpet av uka. Da legger jeg inn my hvile i forkant, slik at jeg er i best mulig form til tai chi-timen. I tillegg må jeg ha mye hvile og lading i etterkant. Dette innebærer at onsdager tilbringes i senga og på sofaen, og alt annet blir “ryddet unna”. Torsdager er også meget rolige dager. Hverdagen min handler mye om planlegging og prioriteringer.
Ei god venninne ville møte meg i dag. Det var innmari kjipt å si nei, siden det er fantastisk hyggelig å tilbringe tid sammen med henne. Men onsdag er hviledag. Om vi hadde drukket te og skravlet sammen et par timer, ville jeg etter all sannsynlighet ikke hatt energi igjen til tai chi i kveld. Butikkturen tok jeg i går, for om jeg hadde dratt på butikken i dag, ville jeg vært for utmattet til å delta på tai chi-timen.
Forrige uke måtte jeg droppe tai chi, siden vi hadde korona i hus. Jeg hadde ikke symptomer på korona, men tok ikke sjansen på å evt. smitte noen på tai chi. Siden jeg da ikke fikk med meg det de lærte forrige onsdag, gruer jeg litt for dagens økt. Der andre trenger tre repetisjoner, må jeg ha sju. Det er ikke så uvanlig at hukommelsen er dårligere for ME-syke. “ME-tåka” fører også til dårligere konsentrasjon, og plutselig kan jeg oppleve det som om strømmen kuttes i hjernen. Da klarer jeg ikke å “ta inn” mer og må ha pause.
Dette innlegget blir ikke lenger, siden jeg nå skal legge meg ned i vertikal stilling igjen. For å lade både kropp og hode. Etter utlading på tai chi i kveld, skal jeg hjem til tai chi-burger, som også er fast på onsdager. Det er det kokken Bjørn som står for.
I dette huset skrev jeg eventyret mitt / The house in which I wrote my fairy tale
Her kommer eventyret som jeg skrev da jeg var 19 år endelig på trykk. Du leste kanskje gårsdagens innlegg med historien om hvordan eventyret ble til? Om ikke, finner du det her: Eventyret som aldri ble publisert.
This is the fairy tale that was never published. I wrote it when I was 19 years old, and it’s been stowed away in an old box ever since. Now, however, I’m ready to publish it, right here and right now. Moreover, I will restrain from making corrections and changes to it. Here it goes!
Once upon a time there was a king who could not sleep at night time. Soon it became known all over the little town that the king’s palace was haunted. They all felt very sorry for their beloved king and his daughter, the most beautiful princess anybody had ever seen. But they could not think of any way to help him.
One night the people in the little town woke up because of a terrible noise from the palace. Now they understood that the conditions were worsening and something had to be done if they were ever to maintain peace in the little town.
Early in the morning they all went up the hill and gathered in front of the palace. The king, pouchy-eyed from lack of sleep, soon appeared in front of the citizens. Apologizing for the trouble he had caused he told them about the horrifying spirit that was keeping him awake all night. At last he went down on his knees begging them to help him to get rid of the dreadful spirit and promising half the kingdom and the princess to the one who would give him back his night’s sleep.
One by one his good friends and subjects would enter the palace to try to scare away the spirit. People were coming from far and near, but they all had to give up in the end. Eventually, the king got tired of all the people who invaded his palace without being able to help him, and one day he announced that those who tried and failed would have their head cut off.
However, there was a tree feller who had three sons that were both brave and strong, and they wanted to try their luck.Their father was very poor and he could’t give them much food for their long journey on foot, but he gave them an amulet which would bring them luck.
As the three of them set off they promised their old father that they would come back rich one day and they should never have to eat gruel again.
When they couldn’t see their house any more the oldest son, fat from always eating all the leftovers, took the amulet out of his pocket and gave it to his younger brother. I do not need it, he said, believing that physical strength was all he needed. But the younger brother was very lazy and thought that he could not be bothered to carry it and gave it to the youngest of the three. I do not need it either, he said.
The youngest son looked at the amulet with great interest, then put it in his pocket, and they started to walk again. Soon the youngest brother discovered that there was a hole in his pocket, and the amulet was gone. He rushed back and just as he saw the amulet in front of himself on the path a rat appeared and ran away with it. Astounded he followed it and caught it just before it disappeared into a hole of a tree.
Meanwhile the two older brothers had arrived at the king’s palace. The oldest son entered the palace first. Bowing to the king and looking greedily a the princess he promised to make an end to the spirit in the palace. Chasing the ghost in the palace that night the oldest son did much damage and did not succeed, so the following day he was taken down to the cellar to have his head cut off.
The younger son now went inside and greeted the king and the princess. Tired from the long walk he fell asleep that night and the next morning he suffered the same fate as his older brother.
In the meantime the youngest son with his new pet, the rat, arrived at the palace. Seeing the princess in the bedroom window he fell in love at once. The king was surprised at the politeness of the young man but did not think him suitable for such a task. The princess, however, liked the young man with the original pet and begged her father to give him a chance.
As darkness fell the youngest son of the tree feller sat down to wait for the ghost to appear. Suddenly he heard some knocking coming from the other end of the room. At the same time his pet rat jumped out of his pocket, ran across the floor and disappeared into a hole in the wall. The youngest son sat there astonished not knowing whether to believe what he heard and saw or not. “What is going on”, he exclaimed as several rats came out of the hole in the wall and danced in front of him.
His pet rat now told its fellow rats to calm down. “These rats you now see are what the king thinks is an evil spirit”, it told his friend. “They have been living here in the palace because they haven’t got anywhere else to go, but I am now going to take them with me back to the woods where my family and I live”.
From that day the king was again able to sleep properly at night time and the youngest son of the tree feller was happy that the amulet had brought him so much luck. Everything was now made ready for a wedding which lasted seven days and if they are not dead yet they still live happily in a palace in a little town far, far away from here.
Fra 1. november begynte jeg å blogge på blogg.no igjen, der jeg startet for tre år siden. Jeg har hatt en “ny giv” og blogget nesten hver dag i det siste. Dere finner de siste blogginnleggene mine på kariengesvik.blogg.no Stikk gjerne innom! Inntil videre beholder jeg dette nettstedet i tillegg. 🙂
As of November 1st I started blogging at blogg.no again. This is the blog platform on which I first started blogging three years ago. You will find my newest blog posts at kariengesvik.blogg.no Hope to see you there! 🙂 However, I will still keep this website for a while.
En av skriveoppgavene jeg fikk da jeg gikk på Cassio College i England var å skrive et eventyr. Dette var en morsom oppgave, og blyanten tok meg med inn i en eventyrverden jeg ikke visste fantes. Men jeg kom i mål og leverte inn skriveriene til min dyktige og engasjerte lærer Barbara. Du kan tenke deg at jeg gjorde store øyne da jeg fikk tilbake teksten og så kommentaren fra læreren. “Excellent. Publish it.” Men dette er eventyret som aldri ble publisert.
Jeg var 19 år i 1986 og hadde lært at man ikke skal tro for godt om seg selv, eller tro at man kan så mye. Jeg var sjenert og gjorde bare det jeg fikk beskjed om. Tanker om at eventyret var bra nok til at andre enn den engelske læreren skulle lese eller ha interesse av å lese det, var helt uvirkelig og “fjernt”. Men kanskje kunne dette blitt eventyret som inspirerte meg til å skrive mer. Imidlertid var det nok ikke meningen at det skulle bli slik.
Eventyret ble altså aldri publisert, selv om det stod klart og tydelig skrevet at det skulle publiseres. Men nå, nærmere et halvt århundre senere, gjør jeg det, her i bloggen. Om jeg hadde fått respons og skrivehjelp, slik jeg senere lærte om på lærerstudiet og har brukt i eget arbeid som norsklærer, kunne denne kladden kanskje blitt til noe mye mer eventyrlig.
Det var forresten et hint fra bloggeren Happy som fikk meg til å lete frem eventyret fra en gammel eske. Hun skrev i en kommentar på gårsdagens blogginnlegg Rampenissen tok med tvillingbroren at det som jeg hadde skrevet, hørtes ut som et eventyr. Bildet øverst er meg som 19åring på rommet mitt hos vertsfamilien i England. Vedleggene under er “kladden” av eventyret mitt. Håndskrifta bærer preg av at jeg ikke hadde noen skrivepult men satt i senga og skrev. Det er nok litt vanskelig å lese, så til i morgen skal jeg ha skrevet det på PC . Legger det da i et eget blogginnlegg.
Ikke bare én, men to rampenisser / Not just one but two elves on the shelf
(English further down)
Jeg hadde lyst til å gi en rampenisse et godt hjem og fant en nettside som søkte etter adoptivmennesker. Etter at jeg hadde lagt rampenissen i handlekurven, gikk jeg til kassen, betalte og var fornøyd med kveldens gode gjerning. Nå kunne jeg finne senga, i visshet om at rampenissen snart dukket opp klar for avhenting på Posten.
Dagen etter fikk jeg faktura på epost. Der stod det at jeg hadde bestilt TO rampenisser, ikke én, slik jeg trodde. Hadde rampenissen allerede gjort sin første rampestrek? Tatt med tvillingbroren? Men når de først var på vei og kom i hus, kunne jeg ikke like godt kaste dem ut. Av frykt for at de skulle finne på noe tull allerede før advent, bestemte jeg at de mått bo i eska inntil videre. Det var utrygt å slippe dem ut for tidlig!
Men så begynte de å mase om at de var trøtte og ville legge seg. Jeg ble selvsagt usikker på om dette var nødvendig eller bare var et triks for å lure meg. Jeg hadde tross alt oppdratt to jenter og vært lærer i mange år, så jeg er på vakt når noen prøver å oppnå fordeler ved å lure meg.
Kompromisset ble at de skulle få ligge i senga på gjesterommet, men ikke komme ut av plastbåndene som binder dem fast til pappen, slik at de ikke kan finne på rampestreker riktig enda. Som du kanskje har oppdaget på bildet under, har en av dem klart å brette opp kragen til broren, som nå prøver å klype den andre i armen. I går natt hadde en av dem faktisk klart å dra sokkene av broren, og da måtte jeg naturligvis flytte dem lenger fra hverandre.
Akkurat nå kan jeg høre at de roper og klager på at det er så trangt. De håper sannsynligvis at jeg skal komme løpende med ei saks i hånda og klippe av plastbåndene. Men det har jeg IKKE tenkt å gjøre.
Joda, dette skal bli noe når adventstida begynner! Jeg frykter for at det kan bli rimelig travelt å ha disse to i hus, og pent lite tid til juleforberedelser. Rampenissene har ikke fått navn enda. De kan ikke fortsette å hete “den ene” og “den andre”, og det er mulig jeg må ha hjelp til hva de skal hete før navnefesten 1. desember. Skriv gjerne en kommentar dersom du har forslag. Eller om du har erfaring med rampenisser og det er noe jeg bør være oppmerksom på mht rampestreker de kan finne på!
English:
I wanted to give an elf a good home and found a website looking for adoptive parents. As soon as I had put the elf in the shopping cart, I continued to checkout, paid and was quite happy with my good deed for the night. I was ready to hit the sack, knowing that the elf would soon arrive at the post office and be ready for collection.
The following day I received an invoice by email. It said that I had ordered TWO elves, not one, as was my intention. Had the little elf already done his first prank? Taken his twin brother with him? Anyway, once they were on their way and had moved in, I could not just as well kick them out. Fearing that they would come up with some crap even before Advent, I decided that they would have to stay in the box until further notice. It would be unsafe to release them too soon!
After a little while they started insisting that they were tired and wanted to go to bed. Naturally, I became uncertain wondering if this was necessary or just some trick to fool me. After all, I had raised two girls and been a teacher for many years, so I’m on guard when someone tries to obtain benefits by fooling me.
We came to a compromise, which was that they should be allowed to lie in bed in the guest room. However, they were not allowed to get out of their plastic straps that tie them to the cardboard yet, in order not to be able to do any pranks too early. As you may have noticed in the picture below, one of them has managed to fold up the collar of his brother’s suit, who is now trying to pinch the other one in the arm. Last night one of them had actually managed to pull the socks off his brother, so obviously I had to move them further apart.
Right now I can hear them shouting and complaining that they feel trapped because it is too cramped. They are probably hoping that I will come running with a pair of scissors in my hands to cut off their plastic bands. But I do NOT intend to to that.
Surely, I expect this will be quite interesting when Advent finally begins. I fear that I will be reasonably busy to have these two in the house and probably not much time left for Christmas preparations. The elves still haven’t been named. I can not continue calling them “one of them” and “the other one”, so it’s possible I may need help finding names for them before their naming party on December 1st. Feel free to write a comment if you have any name suggestions. Or if you have experience with an elf on a shelf and there is something I should be aware of in terms of pranks they can come up with!
For noen dager siden mottok jeg en epost fra ME-foreningen med spørsmål om jeg kunne tenke meg å være støtte for andre ME-syke og pårørende for ME-syke. De søkte etter “erfarne” ME-syke som kunne tenke seg å bidra med sin kompetanse på støttetelefonen som ME-foreningen drifter.
Jeg har lenge tenkt at jeg har lyst til å være til nytte for andre som har ME. Mine erfaringer som ME-syk er “dyrekjøpte”, og dessuten har jeg sittet på den andre siden av bordet mens jeg jobbet som sykehuslærer. Jeg har vært på forelesninger om ME, og noen av elevene som jeg jobbet med, hadde ME. En psykologspesialist jeg var i kontakt med for et par år siden, foreslo at jeg kunne kontakte ME-foreningen og forhøre meg om det var noe jeg kunne bidra med. Imidlertid gikk jeg ikke videre med den tanken den gangen.
Pr. i dag er det seks frivillige personer på Støttetelefonen, som alle jobber hjemmefra. Nå ønsker ME-foreningen å forbedre tilbudet ved å ha flere tilgjengelige “likepersoner” pr. vakt, ikke bare én, slik det er nå.
Jeg ringte damen som er kontaktperson for dette tilbudet, og straks etter var jeg satt opp på lista over nye likepersoner på Støttetelefonen. Jeg vil få en egen jobbtelefon, som jeg kan slå av og på som det passer for meg, også når jeg “har vakt”. Dermed kan jeg regulere ut fra dagsformen. Om jeg ikke tar telefonen, går oppringingen videre til andre likepersoner. Slik jeg forstår det, vil tilbudet på Støttetelefonen utvides på nyåret.
Jeg kan selv velge hvor jeg vil “jobbe” fra. Det spiller jo ingen rolle for innringerne om jeg sitter med et pledd rundt meg i sofaen eller om jeg sitter ute og speider utover sjøen. Til tross for at jeg har lite energi selv, tenker jeg at jeg kan bidra som likeperson. Kanskje en time noen dager i uka. Det må jeg se an.
Man vil få opplæring og oppfølging. Jeg er veldig spent på hvordan dette blir, og hvilke utfordringer jeg møter. Generelt liker jeg å møte nye mennesker. Jeg tror jeg er en god lytter og samtalepartner, og jeg liker å tenke og se muligheter. Jeg skal ikke være en rådgiver, men kanskje kan jeg bidra med noe erfaring og stille noen spørsmål som gir andre mennesker nye innfallsvinkler og mening i tilværelsen.
Positivt svar på koronatest, eller negativt svar på koronatest? Det var det store spørsmålet for et par kvelder siden. Vi har en koronasyk tenåring i hus, og siden min kjære samboer Bjørn hadde symptomer som sår hals og følte seg slapp og urven, tenkte vi at det var på tide å ta hver vår PCR-test for innlevering og sjekking. Bjørn hadde tatt tre hurtigtester i løpet av uka også, mens jeg blånektet snurring i nesa, siden jeg bare var hjemme likevel.
Bjørn fikk svar på sin test i sekstida på kvelden, og han kunne puste lettet ut siden den var negativ. Helsenorge.no glimret imidlertid med sitt fravær mht svar på min test, selv om vi hadde levert testene samtidig. Iderike og morsomme Bjørn spøkte med at de sikkert måtte fjerne matrester fra min spyttest før de kunne analysere den, og at dette naturligvis var grunnen til at det tok tid.
Da klokka passerte åtte, begynte vi å bli usikre på om den lange ventetiden kunne bety positivt svar. Nærmere ni kom det endelig melding om at svaret på min test var klart. Og til alt hell var det negativt. Det er svært sjelden jeg opplever negative svar som positive, men i koronasammenheng er vi vel alle glade for negative svar. Jeg hadde innstilt meg på at “jada, dette kan bli interessant”, men da har altså Covid-19 ikke klart å ta bolig i kroppen min.
Om årsaken til dette er vaksine, diverse kosttilskudd, hygiene og forsiktighet, gode gener, eller rent tilfeldigheter, vites ikke. Og det får vi aldri svaret på heller. Men inntil videre er jeg “renvasket” og kan bevege meg ut i samfunnet igjen.
Dere som leste innlegget Vi har fått korona i hus lurer kanskje på hvordan det går med korona-kid. Han har hatt feber, hostet og vært innesperret på et rom på 8 m² i ei hel uke nå. Han klager ikke, er veldig tålmodig, har selskap i dataspill og gitar og er glad for servering på rommet. Men blir nok veldig glad den dagen han endelig får slippe ut av cella si. For hans del håper jeg det blir veldig snart!
Det fins drømmejobber man blir den heldige vinner av, drømmejobber man aldri får, og drømmejobber man takker nei til. Jeg er i den siste kategorien. Jeg fikk jobben som passet meg perfekt og hadde ønsket meg lenge, og så endte jeg likevel opp med å takke nei.
Problemet var at jeg fikk to jobber jeg ønsket meg samtidig. Jeg hadde altså et luksusproblem. Hvilken av de to jobbene skulle jeg velge? Den dag i dag er jeg fortsatt ikke sikker på om jeg gjorde riktig valg.
Jeg hadde allerede jobbet på Skolen St. Olavs Hospital et år, og mine mine kollegaer der ga uttrykk for at de gjerne ville beholde meg og min kompetanse på sykehusskolen. Min engelskkompetanse og det at jeg kunne undervise elever i videregående var noen av argumentene, i tillegg til at de trivdes med å ha meg og min “ungdommelighet” i kollegiet. Dessuten hendte det at noen av pasientene/elevene hadde fremmedspråklig bakgrunn, noe de andre lærerne ikke hadde kompetanse på.
Det var bare unntaksvis at jeg fikk bruk for min kompetanse i norsk 2 (norsk som andrespråk). Ved en anledning underviste jeg en ung afrikansk mann over en periode hvor han var innlagt på akuttavdelingen. Han var til behandling for tuberkolose, og da jeg skulle inn på rommet til han, var det fullt smitteregime med spriting, hvit frakk og bukser og heldekkende ansiktsmaske. Han så knapt hvem jeg var, men vi fikk likevel god kontakt, og det ble undervisning på en måte likevel. Det var sikkert et hyggelig avbrekk i isolasjonen for han.
Dette ble en lang innledning, men nå nærmer jeg meg hva som var drømmejobben. Et av fagene jeg likte best på lærerhøgskolen var norsk 2, som er et eget fag for norskundervisning for fremmedspråklige som skal lære norsk som et språk i tillegg til morsmålet sitt. På nittitallet var jeg med og startet mottaksskole for en gruppe flyktninger på Bispehaugen Skole i Trondheim. Dette var et spennende prosjekt og jeg hadde ansvaret for norskopplæringen av elevene. Imidlertid hadde jeg et ønske om å undervise eldre elever, kanskje også voksne.
Etter å ha vikariert noen dager på Senter for Voksenopplæring (SeVo), som i dag heter Trondheim Voksenopplæringssenter, var jeg sikker. Dette var drømmejobben for meg. Å få undervise i norsk 2 til voksne, lærevillige fremmedspråklige var spennende og givende, og her kunne jeg bruke all kompetansen min, både kunnskap og ferdigheter.
Etter søknad på utlyst stilling og intervju fikk jeg lærerstilling på SeVo. Jeg skulle være lærer for en gruppe elever i alderen 16-18 år i norsk 2 og samfunnsfag. Jeg fikk omvisning, timeplaner og informasjon om Italiaturen som skulle være på begynnelsen av skoleåret, og hilste på andre ansatte ved skolen. Det var helt surrealistisk at jeg fikk denne jobben, drømmejobben!
Forståelig nok ble de som ansatte meg, ganske overrasket da jeg takket nei til stillingen. Jeg selv også. Jeg trøstet meg med at jeg kunne søke jobb der ved en senere anledning om jeg ville. Valgte jeg riktig?
Da jeg var i Drammen på besøk hos mine gode venninne Bente fra tida på lærerhøgskolen for vel et år siden, ble det en del snakk om undervisning for fremmedspråklige voksne. Selv om jeg hadde en super og givende jobb på sykehusskolen, kjente jeg på ønsket om å ha en jobb som henne. Bente jobber på voksenopplæringa i Drammen. Hun har også vært med og laget lærebøker for voksne fremmedspråklige. Du ser dem på bildet øverst.
Jeg begynner å nærme meg utgått på dato som lærer, men det er jo ikke helt utenkelig at jeg en vakker dag kan undervise noen i norsk som andrespråk igjen! 😊
Jeg har hatt mange arbeidsplasser gjennom livet, men jobben min som sykehuslærer var den jobben jeg trivdes best i og hvor jeg fikk brukt meg mest. Jeg opplevde å bli verdsatt for den jobben jeg gjorde, både av lærerkollegaer, sykehusansatte, elever og foreldre. Det viktigste var likevel å oppleve at jeg kunne gjøre en forskjell for elevene, både i hverdagen på sykehuset og i forbindelse med at elevene skulle tilbake til skolen på hjemstedet sitt. I forrige blogginnlegg nevnte jeg at jeg har jobbet som spesialpedagog på Nevro Øst på St. Olavs Hospital. Mesteparten av tiden jeg jobbet på Skolen St. Olavs Hospital jobbet jeg imidlertid med grunnskole- og videregående elever. Ingen dager var like, og elevgrunnlaget varierte. Elevene hørte til på skoler i egen kommune og kom fra hele Midt-Norge, men fikk tilbud om opplæring mens de var innlagt på sykehuset.
Vi var en liten gjeng lærere, med egen rektor, som hadde tilholdssted og skolelokaler på Barne- og ungdomsklinikken. Vi fikk lister over pasienter som var i skolealder fra de ulike avdelingene, samt informasjon om hvordan dagsformen deres var og forventet innleggelsestid. På morgenmøtet fordelte vi lærerne disse elevene mellom oss, og jobbet ut fra den enkeltes behov og hjemmeskolenes planer.
I denne lærerjobben måtte jeg være svært omstillingsdyktig. Jeg husker spesielt én dag fra det første året jeg jobbet der. I løpet av arbeidsdagen tok jeg tre avskjeder. Først med en elev som var død i løpet av natta, deretter med en elev som ble utskrevet fra sykehuset, og til slutt med en hel skoleklasse som jeg hadde hatt på omvisning og besøk hos en av mine langtidselever med kreft. Den siste eleven møtte jeg forresten på konsert i fjor sommer. Han er voksen, frisk, og jobber i dag som rådgiver.
Det er selvsagt ganske spesielt å jobbe med barn og ungdom når man vet at de skal dø, og man i tillegg er i tett kontakt med deres familier. Samtidig blir det desto viktigere å gjøre dagene best mulig for den syke. Skole for de sykeste elevene kunne være så lite som et besøk på rommet med høytlesing eller en liten kunst- og håndverksaktivitet. De friskeste kom ned på “skolestua” og kunne ha undervisning i alt fra 15 minutter til flere timer.
I tillegg til undervisning jobbet jeg også aktivt for at hjemmeskolene deres skulle legge til rette for eleven til de var hjemme igjen. Det ble mange telefoner til kontaktlærere, rådgivere og rektorer for å informere om elevenes rettigheter og behov for tilrettelegging. Dette var kanskje den viktigste delen av jobben min.
Det er trist at jeg ikke er frisk nok til å fortsette med mine gode gjerninger som sykehuslærer, men jeg har lært meg at det er en tid for alt. Jeg tenker at erfaringene mine fra disse årene har vært med på å gjøre meg til den personen jeg er i dag, og at jeg innimellom kan ta i bruk kunnskapen på andre områder.
Jeg fikk den aller første jobben min da jeg var 14 år, og har alltid jobbet ved siden av skole og studier. Alle arbeidsplassene har satt sine spor, lært meg noe, utdannet meg for livet. Jeg har bl.a. jobbet i rørleggerbedrift, matbutikker, gavebutikk, garn- og klesbutikk, på markisefabrikk, pizzeria, i rengjøringsjobber, med barnepass, som au pair, reiseleder og lærer for språkreiser, lærer, spesialpedagog og rådgiver på barneskoler, ungdomsskoler og i voksenopplæring. Jeg angrer ikke på noen av jobbene. De er jo en del av at veien blir til mens man går. Man gjør seg erfaringer på alt man gjør her i livet.
De tre bildene i dette innlegget er fra et besøk på sykehusskolen i november 2019.
Denne høsten har jeg vært til utredning for MS (multippel sklerose). Det er mange sammenfallende symptomer mellom ME og MS. Siden det har dukket opp flere og nye symptomer i kroppen min den siste tiden, ble det i samråd med fastlegen bestemt at jeg skulle til utredning for MS. Den ene diagnosen utelukker ikke den andre, faktisk. Først fikk jeg time til MR, noe senere time hos nevrolog på St. Olavs hospital for videre utredning og vurdering.
Nevrologen kunne ikke se noe på MR-bildene som tydet på MS, og bestemte derfor at det ikke var nødvendig med spinalpunksjon. Jeg var veldig glad for at jeg slapp spinalpunksjon, hvor man tar prøver fra ryggmargen til analyse. De fleste får visstnok uutholdelige hodesmerter i etterkant. Det ble konkludert med at jeg ikke har MS. Og takk og pris for det! Nevrologen nevnte at det kunne være aktuelt med videre undersøkelser hos nevropsykolog, men det orker jeg simpelthen ikke. Det vil ikke endre på noe.
Legespesialisten påpekte at han kunne se “hvitsubstansforandringer” i hjernen min, altså på MR-bildene. Jeg hadde også såkalte degenerative forandringer i nakken. Han viste meg et skadepunkt bak i nakken. Jeg ble nysgjerring, for har mange ganger lurt på om det er sammenhenger mellom ME og nakkeskader, men dette kunne han ikke si noe om. Det måtte evt. en radiolog se på. Og siden radiologer ikke er tilgjengelige for pasienter etter MR-undersøkelser, la jeg den ballen død for nå.
En annen ting er at jeg opplevde det som veldig spesielt å være på Nevro Øst igjen. Det var egentlig vanskelig å ha fokus på undersøkelsen og utredningen hos nevrologen fullt ut, siden jeg forbinder dette bygget med noe helt annet. Jeg var med på innflyttingen da det var helt nytt, og jobbet i flere år som spesialpedagog på en avdeling som heter Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering. Her jobbet jeg i team med leger, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionom og miljøarbeidere. Jeg trivdes veldig godt i jobben og i dette arbeidsmiljøet, og det er fortsatt en stor sorg at jeg ikke er frisk nok til jobbe.
