MEning Kari Engesvik

English below

Vi hadde en fantastisk tur i nærområdet vårt, samboeren min og jeg. Jeg på elektrisk scooter, han til fots. For en super måte å gi han litt trim på! Jeg justerte tempoet hans med å skru opp og ned farten på scooteren, slik at han fikk variere mellom rolig gange og løpetempo.

Da ergoterapeuten kom på besøk hjemme hos meg, var det fordi jeg ønsket meg en arbeidsstol som kunne gjøre hverdagen enklere for meg. Jeg fortalte og forklarte henne om mine funksjonsnedsettelser og hvilke utfordringer jeg møter i hverdagen. Hun foreslo at jeg i tillegg kunne søke om å få en elektrisk scooter, som jeg kunne dra på turer med og på den måten utvide aktivitetsradiusen min. Jeg svarte ganske bestemt nei, for jeg tenker jo ikke på meg selv som SÅ handikappet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Neste gang ergoterapeuten kom innom, hadde jeg tenkt meg litt om. Flere jeg kjenner har sagt at jeg må bli flinkere til å ta imot hjelp. Jeg skjønner at jeg sier nei takk til muligheter når jeg vil at alt bare skal være som før, så kanskje er det på tide å innse konsekvensene av at ikke alt er som før. Jeg har slitt med bekkenløsning og gangvansker i 24 år, og ME i 12 år med bl.a. utmattelser og smerter som gjør at jeg ikke kan gå langt. Jeg kan ikke dra på lange fjellturer, som før, men kanskje bør jeg være glad og takknemlig for at jeg faktisk kan dra på kortere turer også.

Derfor ble det til at ergoterapeuten søkte om elektrisk scooter til utprøving for meg. Da den kom, ble hun med på en prøvetur. Hun ble litt skremt av at jeg ville prøve meg i ulendt terreng med røtter og hellende stier, ned en stupbratt bakke, og jeg kjørte meg fast i sanda på stranda. Men enden på historien er at jeg har en scooter stående i oppgangen vår til min disposisjon! Blir du med på tur? 😀

Link til facebook-siden min: https://www.kariengesvik.no/

English:

My partner and I had a very nice trip down by the sea in the area where we live. Me on the mobility scooter, him on foot. What a great way to give him some proper exercise! I adjusted his rapidity by turning up and down the speed of the scooter, so that he could vary between leisurely strolling along and running quite fast.

When the occupational therapist paid me a visit at home, it was because I wanted an office chair that could make everyday life easier for me. We talked and I explained to her about my disabilities and what challenges I face in everyday life. She suggested that I could also apply for a mobility scooter, which I could use when going for trips and thus expand my personal activity radius. I said no, definitely no, because I do not think of myself as THAT handicapped.

The next time the occupational therapist came by, I had given it some thought. Several people I know have said that I need to become better at accepting help. I understand that I say no thanks to opportunities when I want everything to be just like before, so maybe it’s time to realize the consequences of the fact that not everything is like before. I have struggled with pelvic pains and walking difficulties for 24 years, and for 12 years I’ve had ME with exhaustion and fatigue that make me unable to walk very far. I can not go on long mountain hikes like I used to, but maybe I should be happy and grateful that I can actually still go for shorter trips.

Therefore, the occupational therapist applied for a mobility scooter for me, which I could keep and test out for a while. When it arrived Hilde joined me for a test drive. She was a little worried because I wanted to try my hand at rough terrain with roots and sloping paths, down a steep hill, and I got stuck in the sand on the beach. But the end of the story is that I have a scooter parked under the stairs at the entrance at my disposal! Would you like to join me for a trip? : D

Link to my facebook page: https://www.kariengesvik.no/

English below

Vi må skynde oss å ha det artig, sa Tove. Ikke bare én gang, men flere ganger i løpet av kvelden. Søstera mi hadde invitert en haug med lystige damer til 50årsferinga si, en fest hun hadde planlagt i over et år. Puben i underetasjen var stylet og gjort klar for anledningen. “Tuttas karskbar” er ikke skiltet i oppkjørselen, men vi som er innviet i familien og vennekretsen, får tilgang når Tutta (Tove) er klar for å ha det artig. Mannen i huset hadde bygd en stor platting utenfor, som var så nybygd at det fremdeles lå sagspon rundt gelenderet.

Siden de fleste av oss er resultater av hippie-generasjonen, troppet vi opp i hippie-outfits. Jeg fikk beskjed fra Tove om at jeg hadde klesskapet fullt av hippieklær, og hun mente at det derfor måtte bli lett for meg å finne noe å ha på. Var det et kompliment? Hm! Men med noen klesplagg jeg fant i skapet fra tidligere tider og et par platåsko fra 90-tallet, skled jeg rett inn i forsamlingen av festkledde Mrs Hippier! Og det var mange kreative og flotte antrekk!

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

MrsHippiene hadde oppmøte på kjøkkenet inne i huset. Tove er ekstremt glad i gaver, og ingen turte komme inn uten. Jeg hadde kjøpt med den gule kjolen fra Spania som Tove ønsket seg til selve bursdagen, som gikk av stabelen to dager tidligere. Men hadde for sikkerhets skyld med en ekstra gave til hippiefesten, en drømmefanger. Kanskje bidrar den til å fange skumle drømmer på soverommet, eller kanskje havner den i karskbaren for å holde onde ånder borte. Forøvrig fikk bursdagsbarnet mange fine, varme, hygieniske, søte og koselige gaver.

Etter at alle hadde spist seg mette på gryta til Tove, utenom meg som ikke tåler ditt og datt og hadde med egen mat, dro alle ned i Tuttas karskbar for å tilbringe resten av kvelden med fest, dans og moro. Kvelden startet med herlige, fengende Bob Marley-låter, og det ble skålet med både hippiedrinker og snillere tørstedrikker. Selv holdt jeg koken med å drikke rusbrus, noe som av uforståelige grunner gjør at jeg lurer kroppen til å tåle mer og holde ut lenger.

Mrs Hippie selv smilte og hadde det artig fra begynnelse til slutt. Da jeg skrudde ned musikken og alle gjestene samlet seg foran henne, ble hun imidlertid skremt. Trodde jeg skulle fortelle om da vi var små og hun spiste opp alt godteriet mitt, men den historien er brukt opp. I stedet fikk hun en fellestale av oss 18 gjestene der vi ga henne en boost med mange positive og morsomme beskrivende ord om den flotte dama hun er.

Timene gikk fort, som de gjerne gjør når man har det artig. Tove hadde invitert både nye og gamle venninner, og bonusdatter og datter med venner var også selvsagte gjester. Det ble en fin gjeng, og for min del hadde jeg stor glede av å se igjen og skravle med alle de trivelige damene i omgangskretsen hennes. Vi hadde det ganske travelt med å ha det artig, og vi rakk ikke å ta bilder av alle hippiedamene, men noen stemningsbilder ble det. Jeg kan vel røpe at jeg allerede gleder meg til neste store fest i Tuttas karskbar!

Lillesøstera mi hadde gjort klart et eget hvilerom for meg, hvor jeg kunne legge meg for å ta pauser, og sove ut festen. Utrolig snilt! Kanskje er jeg ekstra priviligert fordi jeg er favorittsøstera til Tove, men jeg synes jeg generelt møter mye godvilje, omtanke og forståelse rundt om, i motsetning til det jeg hører fra mange andre med ME.

Uka før festen brukte jeg til å lade mest mulig og være i form til den store hippiebursdagen. Uka etter gikk med til restitusjon. Jeg var sikkert ikke alene om å være i dårlig form etter festen, men de færreste hadde nok en like lang bakrus som meg, med migrene, kvalme, feber og utmattelse i flere dager. Ikke desto mindre må vi jo ha det artig når vi kan. Ingen vet hva morgendagen bringer.

Mitt forrige blogginnlegg, hvor jeg skrev om den verste bivirkningen av kvelden, finner du HER.

Du er – som alltid – velkommen til å skrive en kommentar i bloggen, anonymt eller med navn. Peace and love!

English:

We have to have fun right away, Tove said. Not just once, but several times during the evening. My sister had invited a bunch of cheerful ladies to her 50th birthday party, a party she had been planning for more than a year. The pub downstairs was styled and made ready for the occasion. “Tutta’s karskbar” (karsk = coffee + moonshine) is not signposted in the driveway, but those of us who are family members and in her circle of friends, get access whenever Tutta (Tove) is ready to have fun. The man in the house had built a large terrace outside, which was so newly built that there was still sawdust around the railing.

Due to that fact that most of us are results of the hippie generation, we showed up in hippie outfits. Tove said to me that I had a wardrobe filled with hippie clothes, and she suggested that it therefore would be easy for me to find something to wear. Was that a compliment? I’m not sure! Nevertheless, with some clothes I found in my closet from earlier times and a pair of platform shoes from the 90s, I fitted right into the assembly of festively dressed Mrs Hippies! There were many creative and beautiful outfits!

The MrsHippies’ first meeting point was in the kitchen inside the house. Tove is extremely fond of gifts, and no one dared to come without one. I had got her the yellow dress from Spain that she wanted for the birthday. I tricked her into believing that I had not bought it, so she was quite surprised when I had after all. She got the dress two days earlier, for the family party. But to be on the safe side I had brought an extra gift for the hippie party, a dream catcher. Maybe the dream catcher will protect her from dreams when she’s asleep in the bedroom, or maybe it ends up in the bar downstairs to keep evil spirits away. By the way, the birthday girl received a lot of nice, warm, hygienic, sweet and cozy gifts.

When everyone had eaten their fill of Tove’s pot, except for me who has a number of food intolerances and had to bring my own food, we all went down to “Tutta’s karskbar” to spend the rest of the night partying, dancing and having fun. The evening started off with wonderful, catching Bob Marley tunes, and we topped the party with both hippie drinks as well as kinder non-alcoholic drinks. I kept it going drinking soda pops, which for incomprehensible reasons trick my body into tolerating more and enduring for longer.

Mrs Hippie herself smiled and had fun from the very beginning to end of the party. However, when I turned down the music and all the guests gathered in front of her, she got a fright. She thought I was going to talk about when we were little girls and she ate all my sweets, but that story has been told before. Instead, she got a common speech from all of her 18 guests in which we gave her a boost with many positive, funny and descriptive words about what a beautiful person she is.

The hours passed very quickly, as they normally do when you are having fun. Tove had invited both old and new friends, and her bonus daughter and daughter with friends were also natural guests. It turned out to be a nice bunch of people, and as for myself I really enjoyed seeing and chatting with all the pleasant ladies in her circle of friends, especially the ones I hadn’t seen for many years. We were quite busy having fun, and we almost forgot to take pictures of ourselves, but there are some to show for the fantastic night, as you can see. I can reveal that I am already looking forward to the next big party in “Tutta’s karskbar”!

My little sister had prepared a separate resting room for me, where I could go if I needed to take breaks, and to sleep the party off. So kind! Maybe I am extra privileged because I am Tove’s favourite sister, but in general I find that I meet a lot of goodwill, care and understanding, in contrast to what I hear from many other people who have ME (myalgic encephalomyelitis).

I set aside the week before the party to rest and charge as much as possible to be ready for the big hippie birthday. The following week was spent on recovering. I was probably not the only one being in bad shape after the party. However, probably very few people had a hangover of the same length as I did, with migraines, nausea, a fever and fatigue for several days. Nevertheless, we must have fun when we can. No one knows what tomorrow brings.

You can read my previous blog post, in which I wrote about the worst side effect after this night, HERE.

You are – as always – welcome to write a comment in the blog, anonymously or signed with your name. Peace and love!

English below

Jeg åpnet fryseren og kikket i den øverste skuffen. Der lå det poser med frosne erter, frosne aspargesbønner og poser med frosne bær. Jeg valgte erteposen, som jeg hadde brukt til formålet ved tidligere anledninger av migreneanfall. Neida, det hjelper ikke å spise erter, men en pose med frosne erter på hodet kan lindre litt.

Jeg hadde prøvd mye annet for å bli kvitt de voldsomme hodesmertene de siste par dagene, men hverken smertestillende, tøyeøvelser, heat lotion, påfyll av mat og vann eller hvile på sofaen ga resultater. Jeg fikk heller ikke sove, siden hodet dundret som en trommehvirvel. Trykket økte på hvis jeg rørte på meg eller prøvde å legge meg flatt ned. Resultatet ble at jeg tilbragte natta på sofaen halvt sittende med magnetkragen over skuldrene, for å øke blodsirkulasjonen i nakken, og med erteposen på hodet, for å krympe blodårene i topplokket.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Det eneste som står igjen nå, er å ta tida til hjelp. Jeg er imidlertid i bedring og har bare halvparten så vondt nå som i natt. Derfor har jeg bevilget meg selv litt skjermtid, og resultatet av det er dette blogginnlegget. Hodet mitt sier at det ikke egentlig var så lurt, så nå skal jeg finne tilbake til det svale, mørke soverommet og ta meg tid til hvile og lading igjen.

Når jeg er bedre, kanskje om en dag eller to og jeg klarer å smile igjen, skal jeg produsere et innlegg om den morsomme bursdagsfesten for to dager siden, som er årsaken til at jeg måtte finne frem erteposen. ME er mye mer enn utmattelse, og i det siste har jeg blitt mer oppmerksom på at jeg har mindre hodepine og migrene om jeg hviler mer. Omvendt kan jeg få hodepine eller migrene før jeg kjenner utmattelse, som et slags varsel om at jeg har “overdrevet” og gjort mer enn det som er min tålegrense.

English:

I opened the freezer and looked in the top drawer. There were bags of frozen peas, frozen asparagus beans and bags of frozen berries. I chose the pea bag, which I had used for the purpose of migraine attacks on previous occasions. Nope, eating peas does not help, but a bag of frozen peas on your scalp or forehead may relieve the pain a bit.

I had tried many other things to get rid of the violent headaches the last couple of days, but neither painkillers, stretching exercises, heat lotion, eating, drinking water or resting on the couch gave results. I could not sleep either, due to the fact that my head was throbbing with pain. The pressure and nagging pain increased whenever I moved or tried to lie down flat. The result was that I spent the night on the couch half-sitting with my magnetic collar over my shoulders, to increase blood circulation in the neck, and with the pea bag on my head, to shrink the blood vessels inside my head.

I guess I just need to give it time to heal by itself. And rest a lot. Nevertheless, I actually feel 50 per cent better now than I did last night. The pain is not equally nagging. Therefore, I have allowed myself some screen time, and the result of that is this blog post. However, my head is warning me that it was not such a good idea, and therefore I will now find my way back to my cool, dark, quiet bedroom again to rest and recharge.

When I’m better, maybe in a day or two and I can smile again, I’ll produce a post about my sister’s funny and crazy birthday party that I attended two days ago. This birthday party is also the reason why I had to get the pea bag out of the freezer. ME is much more than exhaustion and fatigue, and lately I have become more conscious of the fact that I have less headaches and migraines if I rest more. The other way around, I may get a headache or migraine before I feel fatigued, as a kind of warning that I have exaggerated activities and done more than my “tolerance limit” allows me.

English below

Jeg synes det er flaut å få assistanse. Flaut fordi jeg trenger det, og fordi andre ser at jeg trenger det.

Før var jeg den som ble sett på som sterk, tøff, likte fysiske utfordringer, klarte alt. Det er vanskelig for meg å innse at jeg ikke har disse superkreftene lenger og at utholdenheten ikke strekker til slik som før. Jeg liker ikke å være den som ikke er sterk og frisk nok til å klare seg selv, som må ha hjelp. Jeg identifiserer meg ikke med en som trenger assistanse.

Det var utrolig flaut å bli trillet i rullestol på Gardermoen flyplass. Rett og slett ubehagelig langt inn i magen og hodet å ikke være frisk nok til å gå lange avstander og stå timesvis i kø for å komme gjennom passkontroll og security. Jeg tok på meg godt humør og hadde en grei tone med den høye, mørke mannen som fraktet meg. Men jeg var glad for at jeg kunne ha på munnbindet og at ingen gjenkjente meg. Jeg hadde lyst til å be han sette meg av et stykke før avgangen, slik at de andre passasjerene ikke så at jeg var hjelpetrengende. I stedet ble jeg satt av rett foran alle de andre som skulle med flyet.

Imidlertid var det en enorm hjelp med assistanse på denne flyturen, som gikk fra Malaga til Trondheim via Oslo. Jeg vet at jeg er priviligert. Det hjalp meg fordi jeg slapp å bli totalt utmattet, og jeg unngikk dessuten bekkenløsning, gangvansker og smerter i hoftene. Normalt hadde jeg sannsynligvis vært sengeliggende et par dager i etterkant, både av den ene og den andre grunnen, om jeg ikke hadde bestilt flyplassassistanse.

Jeg opplevde det ikke som like flaut og nedverdigende med assistanse på flyplassen i Malaga. Der ble jeg kjørt i en “jeep” og satt høyt oppe under turen. Jeg følte meg mer prioritert enn i rullestolen, hvor jeg var nedverdiget til å sitte å se folk vi passerte inn i skrittet. – For det er faktisk i den høyden man har hodet når man sitter i rullestol, og verst oppleves det når man sitter i kø og alle andre står. Man kan nesten lukte hvor lenge det er siden de tok en dusj.

På Trondheim lufthavn så jeg ikke snurten av “assistanse”, noe som ikke er uvanlig der. Men jeg klarte fint å gå den korte veien til utgangen. Og der satt fantastiske Bjørn og ventet i varm bil for å kjøre klimaflyktningen sin hjem. Det er ei uke siden jeg kom hjem til Norge nå, etter 11 uker under spansk sol. Muligens føler jeg meg mindre flau på neste tur. Alt blir en vane…

Har du opplevd å ha behov for assistanse på turer? Hva tenker du om denne muligheten?

English:

I think it’s embarrassing to get assistance. It’s embarrassing because I need it, and because others see that I need it.

I used to be the kind of person that was looked upon as strong, tough, liked physical challenges, was able to do anything. It’s hard for me to realize that I no longer have these superpowers and that my endurance by far it what it was before. I do not like to be the one who is not strong and healthy enough to take care of myself, who needs help. I do not identify with someone who needs assistance.

It was incredibly embarrassing to be wheeled in a wheelchair at Gardermoen Oslo Airport. I felt the uncomfortable and awkward feeling in my guts and brains of not being healthy enough to walk the long distances and stand in line for hours to get through passport control and security. I pretended to be in a good temper and had a decent tone with the tall, dark man who took me through the airport. But I was really glad that I could wear the facemask so that no one recognized me. I wanted to ask him to drop me off a bit before the gate, so that the other passengers did not see that I needed assistance. Instead, I was dropped off right in front of all the others who were going on the same plane.

However, assistance on this trip was of huge help to me and I know I’m privileged to get it. The flights were from Malaga to Trondheim via Oslo. It helped me because I did not get totally exhausted, and I also avoided pelvic pain, hip pain and walking difficulties. Normally, I would probably have been bedridden for a couple of days afterwards, for one reason or another, if I had not booked airport assistance.

I did not find it equally embarrassing and degrading to get assistance at the airport in Malaga. There I was driven in a “jeep” and was sitting quite high up during the trip. I felt more prioritized than in the wheelchair, where I was degraded to sit and watch people that we passed into the crotch. – Because it is actually at the height you have your head when you sit in a wheelchair, and it is worst experienced when you are sitting in a queue of people and everyone else is standing. One can almost smell how long it has been since they last took a shower.

At Trondheim Airport I did not see any hint of “assistance”, which is not unusual there. Anyway, I easily managed to walk the short distance to the exit. And there my fantastic Bjørn sat waiting in a warm car to take his climate refugee (me) home. It’s been a week since I returned to Norway now, after 11 weeks under the Spanish sun. It’s possible that I’ll feel less embarrassed on my next trip. Everything becomes a habit …

Have you ever experienced the need for assistance when travelling? What do you think about this opportunity?

(Reklame, men ikke ment som reklame)

English below

Kan man få energi-boost av vitamin B? Og da tenker jeg spesielt på B1, også kjent som tiamin. I det siste har jeg lest og hørt fra flere hold at flere med ME og kronisk utmattelsessyndrom kan få fornyet energi og et mye friskere liv av å overdosere B1. Jeg har prøvd mye annet, så hvorfor ikke også dette.

I løpet av sommeren har jeg vært innom fem apoteker i Spania. Av ulike årsaker, men også for å fylle på med B-vitaminer. Jeg har nevnt for apotekerene jeg har snakket med at jeg har ME, for å få veiledning og råd om hvordan jeg skal bruke produktene, men også for å slippe å tyde de spanske bruksanvisningene. Av disse fem hadde ingen hørt om ME. ME er tydeligvis en ikke-sykdom i Spania. Ifølge ei norsk venninne som bor her nede, får hun ingen forståelse for at hun har ME, hverken fra medisinsk personale eller andre. Fibromyalgi, derimot, blir tatt veldig alvorlig, og er nærmest en høystatus-sykdom. I Norge er det mange som ser disse to sykdommene litt under ett.

Men så var det dette med B-vitaminer. Som du ser av bildet øverst, har jeg hamstret ganske mye. I Norge er “Benerva” reseptbelagt, men ikke i Spania. Jeg vet at noen får et helt nytt liv (tilbake) når de begynner med høydose av B1, mens andre ikke merker forskjell. Siden jeg også har ulcerøs colitt, kan jeg muligens ha en ekstra fordel av mer B1. Det er viktig å supplere med magnesium og enkelte andre kosttilskudd. Jeg har bl.a. mine to fra Zinzino, et multi-immunt kosttilskudd og omega 3, som jeg har brukt over lang tid.

Jeg prøver med 600 mg B1 daglig, i tillegg til alt det andre. Vil jeg få mer energi av det? Klare mer? Orke mer? Det vil vise seg. Jeg har tenkt at det er lurt å pøse på nå de siste dagene før jeg skal reise hjem til Norge. Jeg kunne ha behov for ekstra energi når jeg skal rydde og vaske leiligheten før hjemreisen. Jeg ville vært takknemlig for ekstra påfyll før turen, sånn at jeg ikke er helt utslått når jeg ankommer Trondheim!

HER er link til en interessant studie på fatigue og mangel på B1.

English:

Can you get an energy boost from vitamin B? And then I think especially of B1, also known as thiamine. Lately, I have read and heard from various sources that some people with ME and chronic fatigue syndrome can get renewed energy and a much healthier life from overdosing on B1. I’ve tried a lot of other things, so why not this one, too.

During the summer I have visited five pharmacies in Spain. For various reasons, but also to top up on B vitamins. I have mentioned to the pharmacists I have talked to that I have ME, to get guidance and advice on how to use the products, but also to avoid interpreting the Spanish instructions for use. None of these five people had heard of ME. ME is clearly a non-disease in Spain. According to a Norwegian friend who lives down here she does not get any understanding for the fact that she has ME, neither from medical staff nor from anyone else. Fibromyalgia, on the other hand, is taken very seriously and is almost a “high-status” disease. My impression is that many people see these two diseases as equal in Norway.

Anyway, back to the B vitamins topic. As you can see in the picture above, I have stocked up on quite a bit. In Norway, unlike in Spain, “Benerva” is only available on prescription. I know that some people get a whole new life (back) when they start with a high dose of B1, while others do not notice any difference. Because of the fact that I also have ulcerative colitis, I could possibly have an added benefit of B1. I’ve learnt that it is important to complement with magnesium and some other supplements. Among other things, I have my two supplements from Zinzino, a multi-immune supplement and the omega 3, which I have been using for a long time.

I have started taking 600 mg of B1 daily, in addition to the other supplements. Will I get more energy from it? Be able to do more? Feel less fatigued? Only time will tell. I have been thinking that it might be a good idea to test out this supplement these last few days before I return to Norway. I could do with some extra energy to be able to tidy and clean the apartment before the trip. I would be grateful for an added energy refill, so that I am not completely knocked out when I arrive in Trondheim!

HERE is a link to an interesting study on fatigue and lack of B1.

English below

Det var på tide med profesjonell hjelp. Og som min irske venninne Mary sa, trengte jeg ikke ghostbusters men moth busters. Min ti uker lange kamp var over. Nå skulle de få møte sine overmenn!

Hadde jeg visst det jeg vet i dag, at hele marerittet med ubudne gjester kunne være over så raskt og effektivt, skulle jeg ha tilkalt skadedyrkontrollen tidligere. Men jeg trodde hele tiden at det snart ville ta slutt på dem, for det ble færre av dem, og at jeg ville vinne til slutt. Men så dukket det stadig opp nye, og jeg innså at jeg ikke klarte dette uten hjelp.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

De to mennene fra skadedyrkontrollen kom som avtalt om morgenen for å utføre “el servicio de desinsectación contra polillas”. Mennene fra Higiser fortalte at møllene i leiligheten min var den type møll som gikk etter mat, ikke klær. Det vil si at både kjoler og gardiner var trygge. Men hvorfor møllene ikke hadde flyttet etter at jeg har kastet all mat, og det eneste som er igjen er plassert inni kjøleskapet, har vært en gåte. Til og med nøtter og frø, medisiner og kosttilskudd har fått plass i kjøleskapet. Moth busters kunne imidlertid fortelle at når jeg har sprayet med insektsmiddel, kan dette ha ført til at møllene har gjemt seg bak kjøkkeninnredningen, og i taket på badet. Det forklarer kanskje hvorfor det er så vanskelig å bli kvitt dem.

Det ble sprayet og gasset. Kjøkkenet og badet, som var de to mest utsatte rommene, fikk dobbel behandling. Først spraying, deretter gassing. Etterpå kunne moth busters fortelle at de hadde sett møll som fløy vettskremt ut fra vegger og tak da de oppdaget motstanderene.

Jeg haddde pakket og gjort klart til utedag. Siden jeg ikke kunne være inne i leiligheten de ti første timene etter behandling, trengte jeg et sted å være hvor jeg kunne slappe av den lange utedagen. Hotell ble sjekket og vurdert, men droppet da de ikke hadde innsjekk før sent på ettermiddagen. Det ble så jeg dro for å kjøpe meg ei solseng, som jeg satte opp ved inngangen til leiligheten. Der campet jeg. Matpakka bestod av smoothie, proteinshake, potetgull, te, vann og grønn cola. Ellers hadde jeg selvsagt med solkrem, mobil, skrivesaker, madrass og pute til solsenga, strandstol, håndduk, tørkepapir, mm. Det gjelder å ordne seg.

Til alt uhell skulle det vise seg at dette var dagen da det skulle regne og tordne. Nå har jeg ikke sett en regndråpe på over ti uker, men akkurat denne dagen skjedde det. Det var som om himmelen åpnet seg. Pikniken min utenfor inngangen fortonet seg ikke lenger fullt så idyllisk.

Men gulvet rakk knapt å bli vått, før det tørket opp igjen. Da sola brøt gjennom, ble det for varmt på campingen min, og jeg tok med strandstolen og gikk ned til bassenget en tur. Der var det også toalett. Siden jeg ikke trodde jeg kunne bli solbrent når det var overskyet, droppet jeg solkrem, noe som skulle vise seg å ikke være så lurt. Så da ruslet jeg opp til campingen min utenfor leiligheten igjen, hvor det i mellomtiden var blitt skygge, slikket mine sår, sov en time i trafikkstøyen, snakket i telefonen, og telte timer. Jeg visste at dersom jeg skulle holde ut dagen måtte jeg gjøre minst mulig. Denne dagen var min energi viet etterarbeid etter moth busters sin innsats. Altså bare ta det med ro og la spray og gass gjøre jobben sin.

Jeg er så utrolig glad for at jeg fikk besøk av ekte moth busters. Med kunnskap og profesjonelt utstyr som gjorde en slutt på de ubudne gjestene. Regninga betaler jeg med glede. Møllenes invasjon har i stor grad preget oppholdet mitt her i Spania. Mer enn hvile og lading, slik det egentlig skulle være. Nå kan jeg endelig bestille hjemtur til Norge. I trygg forvissing om at “hytta mi” er møllfri neste gang jeg kommer til Spania. For mine moth busters virket overbevist om at møllene ikke ville komme tilbake. Og kanskje ble det en ekstra dusj med gassen siden jeg var så oppgitt og bekymret.

Linker til andre innlegg om temaet HER, HER, og HER.

English:

It was time for some professional help. As my Irish friend Mary said “instead of ghost busters you need the moth busters”. And as my Irish friend Mary said, I did not need ghostbusters but moth busters. My ten week long battle was over. Now they were to meet their superiors!

Had I known what I know today, that the whole nightmare of uninvited guests could be over so quickly and efficiently, I would have called the pest control earlier. But I always thought that there would soon be an end for them, because there were fewer, and that I would win in the end. But then new ones kept appearing, and I realized that I could not do this without help.

The two men from Higiser came in the morning as agreed to perform “el servicio de desinsectación contra polillas”. The guys from the pest control told me that the moths in my apartment were the kind of moths that eat food, not clothes. So my dresses as well as my curtains were safe. But why had the moths not moved after I threw away all the food? The only food I had left was placed inside the fridge. It was a mystery. Even nuts and seeds, medicines and supplements had been put in the fridge. However, the moth busters informed me that when I sprayed with insect repellent, this may have led to the moths hiding, behind the kitchen furniture and in the ceiling in the bathroom. That may explain why it was so difficult to get rid of them.

They used spray and gas. The kitchen and the bathroom, which were the two most exposed rooms, received double treatment. First spraying, then gassing. Afterwards, the moth busters told me that they had seen terrified moths flying out from walls and ceilings when they spotted their opponents.

I had packed some stuff and was ready for the day out. As I was not allowed to be inside the apartment for the first ten hours following the treatment, I needed a place to stay, a site where I could relax during the long day out. Hotels were checked and assessed, but I dropped it due to the fact that they did not have check-in until late in the afternoon. Therefore I went off to buy a sunbed, which I set up by the entrance of the apartment. I actually camped there. The packed lunch consisted of smoothie, protein shake, crisps, tea, water and green coke. Furthermore, I had packed sunglasses, my mobile phone, a writing pad and a pen, a mattress and a pillow for a comfy sun bed, a beach chair, towel, paper towels, etc. It’s all about getting organized properly.

Unfortunately, it turned out that this was the day that the sky would send us rain and the noise of thunder. As a matter of fact I have not seen a single raindrop during the past ten weeks, but on this particular day it happened. It was as if the sky opened up. My picnic outside the entrance no longer seemed so idyllic.

But the floor barely got wet before it dried up again. When the sun broke through, it became too hot at my campsite, so I took the beach chair with me and walked down to the pool instead. There was also a toilet there. I did not expect to get a sunburn in this partly cloudy weather so I I dropped the sunscreen, which should turn out not to be so wise. So then I strolled up to my campsite outside the apartment again, where there was shade again, licked my wounds, slept for an hour in the traffic noise, talked on the phone, and counted hours. I knew that if I was to endure the day, I had to do as little as possible. This day my energy was devoted to taking advantage of the moth busters’ efforts. Which would be to just take it easy and let spray and gas do their job.

I am very happy that the real moth busters paid me a visit. They had the knowledge and professional equipment that put an end to the uninvited guests. I will gladly pay the bill. The invasion of the moths has greatly influenced my stay here in Spain. More than rest and charging, as was the intended plan. Now I can finally book my tickets to go home to Norway, knowing that “my cottage” is moth-free the next time I come to Spain. My moth busters seemed convinced that the moths would not return. Maybe they gave them an extra shower with the gas when they saw how upset and worried I was.

Links to other posts on the topic HERE, HERE and HERE.

English below

Jeg hadde to ærender da jeg dro opp til sommerfuglparken i Benalmádena. For det første hadde jeg lyst til å fotografere med makrolinsa, leke fotograf. Dessuten ville jeg spørre noen av de som jobber der om hvordan man blir kvitt møll, slike jeg har fått i hus. Men det ble ikke så jeg spurte. Det ble liksom litt feil å spørre om det, midt blant alle de fine sommerfuglene, selv om noen av dem var møll.

Du har kanskje lest om neseproblemet som jeg fikk etter turen dit? Om ikke, finner du det HER. Jeg har vært i dårlig form og mye sengeliggende etterpå, altså siste uka. Innimellom har jeg vært på mølleggjakt og telt nye møll i fellene. Nesa har omsider blitt bedre. Det tok ei uke før det sluttet å kravle og klø og jeg innså og virkelig trodde på at det ikke er små dyr under huden som forårsaker det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På min vandring i sommerfuglparken fant jeg mange flotte sommerfugler som ivrig poserte for meg. Noen satt stille, men de fleste var ivrige etter å vise frem de flagrende flygeredskapene sine (vingene). Da en av de store, blå plutselig satte seg på skuldra mi, “fikk jeg hetta”, som vi sa nordpå i gamledager. Huff, så guffent. Disse blå er faktisk møll, noe jeg har dårlig erfaring med… Men den ville vel også bare bli fotografert.

Etter en time hadde jeg tatt nærmere 100 bilder. Noen av sommerfuglene får bli med i dette blogginnlegget, slik at du også får hilse på noen av dem. God sommerfugltur! 🙂

English:

There were two things I wanted to do when I went up to the butterfly park in Benalmádena. Firstly, I wanted to take pictures with my macro lens, play the role of a photographer. Furthermore, I was keen to ask some of the people who work there how to get rid of moths, like that kind I have got in my apartment. Anyway, I did not question anyone about it. It kind of felt wrong to ask about it in the midst of all the nice butterflies, even though some of them were moths.

You may have read about the nose problem I got after the trip there? If not you can find it HERE. I have been in bad shape and in need of a lot of rest afterwards, ie. this past week. From time to time I have been hunting for moth eggs, cleaning, and counting new moths in the traps. The nose has finally gotten better. It took a week before it stopped crawling and itching on top of my nose and I realized, and actually started to believe in the fact, that there are really no small insects causing it.

On my walk in the butterfly park I found many beautiful butterflies that eagerly posed for me. Some sat still, but most of them were eager to show off their fluttering flying gear (wings). When one of the big, blue ones suddenly sat down on my shoulder I got a fright. Phew, so awkward! These blue ones are actually moths, which I have bad experience with… Anyway, it probably just wanted to be photographed like the rest.

After an hour I had taken close to 100 photos. I have enclosed some of the butterflies in this blog post, so that you can also say hi to some of them. Happy butterfly trip! 🙂

English further down

Fredag 13. ansees som en ulykkesdag i vestlig kultur. Jeg er ikke spesielt overtroisk, men er likevel oppmerksom på denne dagen når den kommer. Da kan jeg relatere ulykken til datoen, om noe skulle inntreffe. Ofte er det jo greit å skylde på et eller annet.

Jeg pakket med meg litt ekstra i veska da jeg skulle på sykehuset her i Spania i går kveld. Medisiner, mobillader, ei ren truse. Så spiste jeg en god middag, tok en dusj, ryddet og bar ut søppel. I tilfelle jeg kom til å bli der ei stund. Jeg fryktet at de kom til å skjære bort deler av nesa mi, og så for meg hvordan de kom til å bandasjere den. Jeg luftet min bekymring på telefonen med samboeren hjemme i Norge, og han trøstet med at det fins mye fint i plast nå.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Neseproblemet startet to dager tidligere, etter at jeg hadde vært inne på sommerfuglparken i Benalmádena og ruslet rundt sammen med kameraet mitt. Det var varmt og klamt der inne, og jeg regnet med at jeg kunne ha vært borti noe og uvørent klødd meg på nesa pga svette etterpå. Kunne det være parasitter eller kjøttetende bakterier som hadde tatt bolig i nesa mi?

Det at den var rød og litt hoven bekymret meg ikke. Derimot var det ekkelt å kjenne på stadig “bevegelse” i det utsatte området, en slags prikking eller følelse av at et hår lå og irriterte eller kilet. Som om noe smått rørte på seg under huden. Jeg måtte prøve å klemme. Kanskje kom noe kravlende ut…

Jeg tok sats foran speilet, klemte, og tårene piplet. Men der dukket det opp noe hvitt. Jeg fant frem en spiss pinsett og tok hull på huden. Noe hvitt, finkornet kom ut. Hjelp!… Jeg renset med pyrisept, aloe vera og eddik, sistnevnte i desparasjon. Så lukket såret seg, med utseende omtrent som et brannsår, bare at det var helt hvitt, før det etter en stund ble rødt. Nå ble jeg virkelig bekymret. Samboeren min trøstet meg påny fra Norge, med at det helt sikkert ikke var møllegg, og sa at eddik kanskje ikke var så lurt å bruke.

Forsikringsselskapet hjemme i Norge (Tryg) var veldig støttende og hjelpsomme, og Lisa sørget for å sende over “papirer” på meg til Vithas Xanit sykehus. Det tar bare fem minutter å kjøre dit. Jeg ventet imidlertid med å dra til solnedgang. Mest pga av den brennende heten, men også siden jeg regnet med det ville være roligere der på kveldstid og jeg ville unngå utmattelse pga lang ventetid.

Jeg ble godt mottatt av sykehuspersonalet. Det føltes som om alle var der for å bistå meg, både kontorpersonale og helsepersonell. Snakk om service! Og i skranken skjønte de hvem jeg var i det jeg kom inn døra, siden mailutskrift fra Tryg lå klar. Der fylte jeg ut et par skjema. Jeg rakk ikke å sette meg ned på venterommet før det var min tur å hilse på legen.

Doktor Fernandez var ei dyktig og hyggelig dame. Det tok henne ett sekund å se hva som var galt med nesa mi. Herpes, sa hun. Hva, kunne det være mulig? Jeg kjente lykkerusen komme. Kunne jeg slippe frykten for å gå derfra med en kortere nese? Hun sa at det skyldes bruk av munnbind, og hete og fuktighet i kombinasjon med masken. Tenk det! Så jeg fikk beskjed om å ta ned masken fra nesa såfremt det var lite folk i nærheten, lufte, og ikke klemme mer, siden det ville øke sårområdet . I tillegg fikk jeg resept på en krem. For en lettelse! Gjett om jeg var glad da hun sa “you are free to go” og jeg nærmest hoppet ut derfra.

Teknikeren som var på besøk hos meg tidligere på dagen, slapp å se den nyklemte nesa mi siden jeg brukte ansiktsmaske. Det er fortsatt påkrevd i Spania ved nær kontakt. Det var forsikringsselskapet mitt i Spania som hadde sendt han. Der møtte jeg også veldig god service, gjennom Christina, som ringte og fikset og ordnet.

Oppvaskmaskina mi har sluttet å virke, og etter tips fra min gode nabo Rocio, kan forsikring fikse slike ting. Teknikeren kunne etter hvert konstatere at det ikke var noe galt med røropplegget og vanntilførselen, men at selve maskina hadde slutte å gi signaler om å ta inn vann og tømme for vann. Så da blir det ny oppvaskmaskin, etter hvert. Det var i alle fall greit å få utelukket at det var noe galt med røropplegget.

Jeg møter ofte spanjoler som kjenner noen som er håndverkere eller kan fikse ting for meg. Teknikeren, som forøvrig opprinnelig er fra Cuba, kjenner noen som kan hjelpe meg med møllproblemet mitt. Siden det har dukket opp tre nye flyvende møll siden forrige blogginnlegg, tenker jeg at det ville vært greit med hjelp.

Slik var min fredag 13. Ingen ulykker, men jeg har fått svar på to store bekymringer. Og møtt hyggelige mennesker! 🙂 Hvordan var din fredag 13.?

English:

Friday the 13th is considered to be an unlucky day in western superstition. I’m not particularly superstitious, but I’m still aware of this day when it comes. Then I can relate the accident to the date, if something should happen. Very often it feels okay to blame it on something.

Going to the hospital here in Spain last night I packed a a few extra things in my handbag. Medicines, the mobile phone charger, clean underwear. Then I ate a proper dinner, had a shower, cleaned and carried out the rubbish. In case I was going to stay there for a while. I was afraid they were going to cut off parts of my nose, and I imagined how they would bandage it. I shared my concern on the phone with my partner back home in Norway, and he said in a consoling way that there is a lot of good stuff in plastic now.

My nose problem started two days earlier, after I had been to the butterfly park in Benalmádena strolling around with my camera. It was hot and humid in there, and I figured I might have touched something and then recklessly scratched my nose afterwards due to sweat. Could it be parasites or carnivorous bacteria that had taken up residence in my nose?

The fact that it was red and a little swollen did not worry me. On the other hand, it was revolting to feel the constant “movement” in the exposed area, a kind of tingling feeling as that of a hair being there, annoying and tickling. Yet, as if something small was moving underneath the skin. I needed to squeeze. Maybe something would come crawling out …

I placed myself in front of the mirror, squeezed, and tears welled up. Suddenly something white appeared. I got out a pair of pointed tweezers and pierced the skin. Something white, fine came out. Help! … I cleansed with antiseptic, aloe vera and vinegar, the latter in desperation. Then the wound closed, looking almost like a burn, except that it was completely white, until it after a while turned red. Now I was really worried. My boyfriend comforted me again, on the phone from Norway, saying that it was definitely not moth eggs, and added that it might be a good idea to skip the use of vinegar.

My insurance company in Norway (Tryg) was very supportive and helpful, and Lisa made sure to send over my “papers” to Vithas Xanit hospital. It only takes me five minutes to drive there. However, I delayed going until sunset. Mostly due to the scorching heat, but also because I expected it would be calmer there in the evening and I wanted to avoid exhaustion due to a long period of waiting.

I was welcomed by the hospital staff. It felt like everyone was there to assist me, office staff as well as health professionals. Fantastic service! Shortly after I walked inside the people at the counter immediately understood who I was, probably due to the fact that they had read an e-mail transcript from my Norwegian insurance company. I didn’t even get to sit down in the waiting room after filling in the forms. Just as I entered it was my turn to greet the doctor.

Dr. Fernandez was a skilled and pleasant lady. It only took her a second to see what was wrong with my nose. Herpes, she said. What, could it be? I felt the intoxication of happiness coming. Could I actually let go of the fear of leaving the hospital with a shorter nose? She said it was due to the use of face masks, and heat and moisture in combination with the mask. Quite astonishing! So I was told to take the mask off my nose if there were few people around, ventilate, and absolutely not squeeze any more, as it would just increase the affected area. In addition, I received a prescription for a cream. What a relief! You can imagine I was happy when she said “you are free to go”, and I more or less jumped out of there.

The technician who paid me a visit earlier in the day did not see my newly squeezed nose since I was wearing a face mask. It is still required in Spain when in contact with other people. It was my insurance company in Spain that had sent him to my apartment. I also met very good service when on the phone with them, through Christina, who called and fixed and arranged things for me.

My dishwasher has stopped working, and according to my good neighbour Rocio the insurance company can deal with such things, so I contacted them. The technician was eventually able to establish that there was nothing wrong with the piping and the water supply, but that the machine itself had stopped giving signals to take in water and drain for water. So then there will be a new dishwasher, eventually. Nevertheless, it was okay to exclude that there was something wrong with the piping.

I often meet Spaniards who know someone who is a craftsman or can fix things for me. The technician, who by the way is originally from Cuba, knows someone who can help me with my moth problem. As there have been three new flying moths since my previous blog post I think it would be great with a bit of help.

This is what my Friday the 13th. was like. No accidents, but I have received answers to two major concerns. And met nice people! 🙂 How was your Friday the 13th?

English further down

Neida, jeg har ikke fått meg jobb i Skadedyrkontrollen. Men de siste to kveldene har jeg utstyrt meg med ansiktsmaske og briller og sprayet med denne store flasken med gift på kjøkkenet og på badet, hvor innbruddstyvene har en tendens til å trives.

Jeg vet ikke om denne sprayen som jeg kjøpte nå sist, er bedre enn den som kun er beregnet på møll, men nå har det faktisk gått to hele dager uten at jeg har sett en levende møll. Det har heller ikke dukket opp flere i møllfellene. Jeg har sett noen egg på de faste plassene i kjøkkenskapene, så problemet er ikke ute av verden enda. Men det er håp om at jeg vinner kampen.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Denne nye giften som jeg kjøpte på Mercadona supermarked, skal virke mot mange typer insekter, som du kan se på det nederste bildet. Da jeg var på butikken i dag, kjøpte jeg laurbærblader og blank eddik. Nå skal laurbærblader dekorere på hyller og i skap, innimellom mat, kopper og kar. Dette skal forebygge mot møll. Og så skal jeg bruke hvit eddik i vaskevannet. Man får mange tips ved å google! Blank eddik stod forøvrig sammen med vaskemidler på butikken, ikke sammen med matvarer som i Norge.

HER kan du lese om min hittil to måneder lange kamp mot møll.

English:

No, I did not get a job in some pest control company. However, the last two nights I have equipped myself with a face mask and glasses to spray with this large bottle of poison in the kitchen and in the bathroom, where burglars tend to thrive.

I bought this bottle a few days ago. I don’t know if this spray is better than the one that is intended for moths only, but now it has actually been two full days without me having seen a living moth. Nor have more appeared in the moth traps. I’ve seen some eggs in the usual places in the kitchen cupboards, so the problem is not out of the world yet. Still, I think there is hope that I will win the match.

This new poison that I bought at Mercadona supermarket will work against many types of insects, as you can see in the picture below. When I was at the supermarket today I bought bay leaves and white vinegar. I will decorate with the bay leaves on shelves and inside cupboards, in between food, pots and pans. This should prevent moths from coming. And then I will use white vinegar in the bucket with soap and water. You get many tips from google! By the way, white vinegar was placed together with detergents in the store, not with foodstuffs as it is in Norway.

HERE you can read about my two months’ fight against the moths.

English text and pictures further down.
Bilder lenger ned.

Jeg er drittlei av mine nye samboere. Møll som samboere er ikke hyggelig i det hele tatt. Faktisk er det ganske utmattende, siden det er energikrevende og tar mye av oppmerksomheten gjennom dagen. I form av vasking, spraying, jakting, løfting, bæring, innkjøp av diverse møllmidler, silikonering, taping, og ikke minst tankevirksomhet og bekymring. Møll burde blitt nektet adgang til hus der det bor folk med ME!

Møllenes ankomst har også virket inn på mine reiseplaner. Jeg dro ned til Spania for å få bukt med problemet tidligere enn jeg egentlig hadde tenkt å reise. Og nå avventer jeg å bestille hjemreise fordi jeg føler jeg ikke kan reise før jeg er kvitt møllproblemet. Om jeg reiser før inntrengerene er utryddet, kan de formere seg voldsomt og gjøre store ødeleggelser før jeg er tilbake i Spania neste gang.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Møllene har avgått ved døden på ulike vis. Mange har blitt fristet inn i fellene og havnet i klisteret der. Noen har valgt drukningsdøden, havnet i en sølepytt i badekaret, eller i noen vanndråper i klesbaljen. Atter andre har fått smake fluesmekka. Etter å ha fått grønt lys fra søster Anita og samboer Bjørn, silikonerte jeg åpningen mellom listverket i dørkarmen og veggflis på badet. Det var i tilfelle det som mine etter hvert så møllobservante øyne så faktisk var webbing (hva heter det på norsk?) og egg i hulrommet der, og det ikke var bare støv. Noe web og egglignende på kjøkkenet fikk også smake såpe og vann og forsvant ned i kloakken.

Det fins mange typer møll. Noen går etter mat, gjerne fordervet mat, noen spiser hull i klær og gardiner, noen spiser seg gjennom vegger og møbler. Den siste typen er visst den verste. Jeg vet ikke hva slags type møll jeg har fått i hus. Kanskje noen av dere som leser dette, vet?

Jeg har lenge trodd at jeg har sett enden på møllproblemet. Siden det har dukket opp en, to eller tre nye hver kveld eller morgen, har jeg stadig blitt lurt til å tenke at jeg snart har vunnet over dem. Men siden de fortsetter å dukke opp, har jeg blitt tvunget til å gjøre stadig nye tiltak. De første par ukene fant jeg døde møll i skuffer og skap på kjøkkenet, noen også i bøttekottet og i klesskuffer. Møllfellene ble fylt opp med stadig nye møll i løpet av natta. Jeg kastet mye tørrmat, vasket både skuffer og skap, samt kopper og kar. Det var en stor jobb, som måtte tas over flere dager.

Da Bjørn kom, trådte han til med sine vaskekrefter. Mer vasking, mer klasking med fluesmekka, han tettet hull og han dro frem vaskemaskina for å lete etter møllkilder. Etter at han dro, har jeg gått mer drastisk til verks. Båret alle gulvtepper ut i søppelkontaineren, vasket gardiner, tettet ventiler på bad med plast og tape, og sprayet enda mer med møllmiddel. Den tyngste jobben hadde jeg med å få frem gulvteppet fra stuebordet. Stuebord av marmor er tunge! Og etterpå måtte jeg hente fram krykkene, siden jeg fikk betennelse i hoftene pga. overbelastningen.

Siden rakkarene hadde laget webbing i åpenrommet mellom kjøleskapet og overskapet, måtte jeg ha frem kjøleskapet for å få vasket bort dette. Fordelen var at jeg samtidig fikk vasket bak kjøleskapet. Noe jeg ikke har gjort på fem år. Men jeg hadde gjerne vært opplevelsen foruten. Dessuten måtte jeg faktisk frem med kjøleskapet en andre runde, siden jeg oppdaget nye egg på samme sted to dager senere. Da jeg kom til Spania for to måneder siden og begynte å lete etter bøllene, oppdaget jeg at røropplegget til kjøkkenvifta ikke satt ordentlig på, og faktisk hadde delene sklidd til side et par steder. Disse har jeg nå tapet.

Min siste adspredelse i møllutslettinga var å silikonere i glippen mellom listverket rundt døra og veggflisa på badet. Følte meg litt som en håndverker, oppe i trappestigen og med silikon klistret til fingrene. Fortsatt full av pågangsvilje, men med mord i blikket. Nå synes jeg at jeg har ofret nok energi på disse gjenstridige skapningene! Det var liksom meningen at jeg skulle dra til Spania for å lade, med mye helingshvile. Men møllproblemet har tatt mye krefter!

Om noen har erfaring med hvordan man kvitter seg med møll og forslag til videre tiltak, blir jeg glad for tips!

Hvis du vil lese om hvordan kampen mot møllene startet, kan du lese HER.

English:

I’m fed up with my new roommates. Moths as cohabitants are not nice at all. In fact, it is quite exhausting. It is energy consuming and takes a lot of attention throughout the day. Most of the time I find myself cleaning, hunting, lifting and carrying stuff, purchasing various moth repellents, spraying, sealing with silicone/acrylic and tape, and then there’s all the thinking and worrying. Moths should have been denied access to houses where people with ME live!

The arrival of the moths has also affected my travel plans. I went down to Spain to sort out the problem earlier than I initially had intended to travel. And now I am delaying to book a return ticket because I feel I can not go back to Norway until I have got rid of the moth problem. If I leave before the invaders are exterminated, they can multiply violently and wreak havoc by the time I return to Spain next time.

The moths have kicked the bucket in various ways. Many have been tempted into the traps and ended their days in the glue there. Some have chosen to drown themselves, ended up in a pond in the bathtub, or in a few drops of water in the clothes tub. Yet others have been bashed with the fly swatter. After getting the green light from sister Anita and my partner Bjørn, I sealed the opening between the molding in the door frame and the bathroom wall tiles with silicone. This was in case my eventually so moth-observant eyes saw webbing and eggs in the hollow there, and it was not just dust. Some webbing/eggs in the kitchen also got the soap and water treatment and thereafter disappeared down the drain.

There are many types of moths. Some appear where there’s food, often spoiled food, some eat holes in our clothes and curtains, some eat wooden walls and furniture. The last type is probably the worst. I do not know what kind of moth I have got in the house. Does any of you readers know?

Actually, I have been thinking that I see an end to the moth problem for a long time. Due to the fact that one, two or three new ones have appeared every night or morning I have many times been tricked into thinking that I will soon have overcome them. But as they continue to emerge, I have been forced to take new measures over and over again. For the first couple of weeks I found dead moths in drawers and cupboards in the kitchen, some also in closets and in clothes drawers. The moth traps were constantly filled with new moths during the night. I threw away a lot of dry food, washed drawers and cupboards, as well as pots and pans. It was a huge job, on which I had to spend many days.

When Bjørn came to Spain he stepped in with his washing powers. So there was more cleaning, more slapping with the fly swatter, he sealed holes in walls and even pulled out the washing machine to look for moth hiding places. After he left I have taken more drastic action. Carried out all the carpets in the rubbish bin, washed the curtains, sealed the valve in the bathroom with plastic and tape, and sprayed several times with moth repellent. Getting the carpet out from underneath the living room table was the heaviest job I’ve had until now. Marble tables are heavy! And afterwards I had to get out my crutches, as I ended up with an inflammation in my hips.

The rascals had made webbing in the open space between the fridge and the top cupboard, and therefore I had to bring the fridge out to get this cleaned off. The advantage was that I also got to clean behind the fridge. Something I have not done in five years. But I would have liked to have been without this experience. Actually, I had to pull out the fridge a second time, as I discovered new eggs in the same place two days later. When I came to Spain two months ago and started looking for the bullies, I discovered that the pipe arrangement for the kitchen fan did not fit properly, and in fact the parts had slipped to the side a couple of places. These have now been sealed properly.

My last diversion in the moth eradication was to put silicone in the gap between the molding around the door and the wall in the bathroom. I felt a bit like a craftsman, up on the ladder with silicone glued to my fingers. Still full of perseverance, but with intent to kill. I think I have sacrificed enough energy on these stubborn creatures now! I was supposed to go to Spain to recharge, and get a lot of healing rest. However, this moth problem has taken a lot of effort!

If anyone has experience with how to get rid of moths and suggestions for further measures, I will be really happy for their tips!

If you would like to know how the fight against the moths started you can read about it HERE.