Nissene har fått lov til å være alene hjemme i noen dager. Muligens stikker noen nabonisser innom for å besøke dem innimellom, mens Bjørn og jeg er i Spania. Men ellers har jeg fóret nissene med masse riskrem og rød saus før vi dro, så de er godt ivaretatt og burde dessuten ha selskap i hverandre. 🎄
Snøen som falt i går, er borte nå (jfr. Bjørn). Turen ned til Spania i går var slitsom, men nå er vi her, og satser på mye påfyll fremover! 🌞
De neste dagene ser slik ut: 23. desember: Handle mat og pynte til jul på “hytta” i Spania. 24. desember: Se Tre nøtter til Askepott på TV og spise julemiddag på spansk restaurant. 25. desember: Hviledag på hytta. 26. desember: Hviledag på hytta
Jeg vil ønske alle ei riktig god jul, både på grunn av og til tross for! Ta vare på hverandre! ❤️
Soloppgang lille julaften 2023
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Dette er et konsept hvor min tremenning Kristin Finnestrand fra Nærøysund i Trøndelag har et gjesteinnlegg i bloggen min med ett eller flere bilder på fredager. Hun velger ut bilder som hun har tatt på turer i nærområdet sitt. Kristin og jeg kommer fra omtrent samme sted, og jeg føler spesielt slektskap med henne pga. vår felles oldemor Nella fra Flosand, hvor Kristin dessuten bor deler av året.
Sola har snudd, og dette er et fint bilde i mørketid. Fredagsbildet fra Kristin er det siste før jula ringes inn i år. Sola har snudd, og nå blir dagene gradvis lysere igjen.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Siden vi drar til sydligere strøk i jula i år, har jeg ikke julepyntet så mye hjemme her i Trondheim. Juletreet får bli stående ute i boden og hvile frem til neste jul, men en del av de hyggelige nissene har likevel krøpet inn i varmen. De laget en koselig atmosfære for oss da vi hadde førjulsselskapet med familien i går. Dukene fra Fauske kom også frem i tide, så i år ble det pyntet med stilige duker fra “Diamanten”! De røde har fått innvilget hvileår.
Når vi kommer hjem fra Spania, er jula over og det et nytt år. Da kan det passe bedre med nyttårsduker, tenker jeg. Det var nettopp denne tanken som gjorde at jeg begynte å søke etter hvite duker ispedd gull- eller sølvtråder. Jeg så for meg duker som kan brukes både til jul og nyttår. Imidlertid maktet jeg ikke å rase rundt i butikker og lete, så jeg begynte å lete på det store nettet i stedet. Det måtte da gå an å finne slike duker i butikker i Trondheim via diverse hjemmesider, slik at jeg slapp å slite meg ut på jakt? Evt. få dem tilsendt i stedet? Det var da nettstedet til en butikk på Fauske dukket opp, Diamanten!
Denne butikken hadde løpere og putetrekk som jeg ønsket meg i hvit eik, både med gull-tråder og sølvtråder. Men dessverre ikke mange nok i én av fargene. Jeg ga imidlertid ikke opp så lett, og sent en søndag kveld skrev jeg til Diamanten og spurte om de kunne hjelpe meg. Kort tid etter, faktisk den samme søndagskvelden, kom det svar. De hadde løpere og putetrekk i hvit eik med sølv, og spurte om jeg ønsket at de sender. Ja, selvsagt! Vi kommuniserte per mail et par runder i etterkant, og plutselig var en pakke fra Fauske på vei til meg! 🙂
Duker og putetrekk fra Fauske
Det første jeg så da jeg åpnet pakken var et par små duker som glinset i gull på det hvite, noe jeg ikke hadde bestilt… Men det viste seg at løperene og putetrekkene jeg hadde bestilt i hvitt med sølv, også lå der. Så da var nok de to brikkene en hyggelig bonus. Jeg fikk forresten 30 % avslag da jeg bestilte, og betalte ikke porto heller. Hva slags butikk er Diamanten egentlig? En skikkelig snill butikk med utrolig snille ansatte som tar godt vare på kundene sine? For en service! Jeg er både forbløffet, forundret og overrasket på samme tid. Store smil sendes nordover til Diamanten på Fauske fra meg, nabobyen til min barndoms hjemby Bodø. ❤️
Lille julaften-feiringen som vi tok på forskudd i går ble koselig, hyggelig og trivelig! Den gikk altså helt etter planen!
I kveld pakker vi kofferten, og da rekker vi faktisk en lille julaften i Spania også i år. Det blir ikke like julete som hjemme i Norge, men det tar vi igjen til neste år når det er “vår tur” til å ha barna våre hos oss på julaften. ❤️
HER finner du oppskrifa på den sagnomsuste makaronisalaten min.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
I dette innlegget skal du få oppskrift på min families lille julaften-favoritt. Men først en liten innledning med forhistorien.
Hvert år på lille julaften inviterer jeg familien min på førjulsselskap. Det har faktisk vært en tradisjon siden jeg flyttet hjemmefra som ung. Familien har vokst og jeg har fortsatt å invitere storfamilien i alle år, frem til 2019. Da innså jeg at det var på tide å nedskalere et par hakk, selv om jeg elsket å lage i stand alt og invitere alle. Det ble for mye arbeid, og pga. ME hadde jeg minimalt med energi. Jeg kjente på at mange ville bli skuffet over å ikke få invitasjon til denne selvsagte førjulskvelden hos meg, men innså samtidig at det ikke var noen andre i familien som gjorde tilsvarende, altså inviterte oss. Behovet for et samlingspunkt for gaveutveksling var heller ikke nødvendig, siden jeg gradvis sluttet å kjøpe julegaver til tantebarn når de hadde fylt 20.
Nå inviterer Bjørn og jeg bare barna våre og evt. partnere og i tillegg mora mi og gubben til “Lille Julaften”. I år blir dette selskapet i morgen, altså 20. desember. Det er selvsagt noen dager for tidlig, men siden Bjørn og jeg reiser til Spania til jul, må vi gjøre det slik. Det viktigste er at vi møtes, koser oss sammen, og mesker oss med deilig makaronisalat, gløgg, kaker og masse annet godt! Makaronisalaten skal lages i kveld, med god hjelp fra Bjørn. Formen min er temmelig dårlig, og derfor må vi forberede alt i kveld, sånn at jeg kan bruke morgendagen på å lade til gjestene kommer på kvelden.
Og her kommer altså oppskrifta på den sagnomsuste makaronisalaten min:
Til 8 personer trenger du: 1 pakke lettkokt makaroni 1 kokt juleskinke 1 – 2 agurker 6 – 7 tomater 12 – 15 egg 3 beger cottage cheese 4 beger lettrømme sitron salt kruspersille
Man kan selvsagt justere ingredienser etter smak og behag. Det går f. eks. an å bytte ut agurk med sylteagurk. I tillegg til den store porsjonen, pleier jeg å lage en mindre bolle med makaronisalat uten skinke, til vegetarianeren i familien. Alle melkeprodukter er uten laktose pga. mine intoleranser.
Fremgangsmåte: Kok og avkjøl makaroni. Del skinka i små biter. Finhakk agurk. Kok, avkjøl og del opp egg i båter. Del opp tomater i båter. Bland sammen cottage cheese, lettrømme, sitron, salt og makaroni. Bland agurk og skinke i makaroniblandingen. Legg lagvis makaroniblanding, egg og tomater i en egnet bolle, topp med egg og tomater. Pynt med persille. Servér gjerne med loff til.
Dette er altså hovedretten vår på Lille Julaften. Hva spiser du på Lille Julaften? Helt sikkert ikke det samme som oss!?! Kanskje du har lyst til å lage makaronisalaten? Den smaker også utmerket en fin vårdag! 😀
Lille Julaften 2021
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg tror det må være minst ti år siden jeg sist drakk en kopp deilig kakao. Sånn er det når mage og tarmer krangler på alt mulig, og man ikke nødvendigvis kan unne seg det man har lyst på. Men nå tåler jeg plutselig laktosefri melkeprodukter, og må ikke nødvendigvis holde meg til havremelk, rismelk o.l. Da var det dags for en kopp kakao! Da ville jeg samtidig sjekke om det fungerer med stevia som søtning!
Og mine damer og herrer, jenter og gutter! Det gjør det! Jeg brukte stevia i både kakaoen og i kremen. Og det smakte GODT! Så nå skal det bli flere gode kakaokopper på meg fremover. Juhu! Siden stevia er mange ganger søtere enn sukker, hadde jeg bare bittelitt stevia på tuppen av skjeen både i kakaoen og i kremen.
Jeg har brukt stevia som er naturlig søtning i bl. a. smoothie lenge. Samboeren min er ikke like glad i smaken (tror han), og siden det er han som kokker, hender det nok at han lurer inn litt sukker i maten der han mener det hever smaken. Men andre søtningsmidler har han forbud mot å bruke. Aspartam ser jeg på som et skjellsord, og jeg drakk min siste dråpe Pepsi Max for mer enn 15 år siden. Et par av bivirkningene med aspartam er at det kan påvirke tarmfloraen vår og øke inflammasjon i kroppen.
Av de naturlige søtningsstoffene er det stevia som er mest kjent, og kanskje lettest tilgjengelig. Den påvirker ikke blodsukkeret og har ingen kalorier. Stevia er laget at bladene fra planten stevia rebaudiana.
Men obs, obs… Mange av produktene som er merket med at de inneholder naturlige søtningsstoffer, er ikke så naturlige som de lover. De kan inneholde sukkeralkoholer eller kunstige søtningsstoffer i tillegg. Selv om produktet heter stevia, kan det også inneholde annen søtning. Les på innholdsfortegnelsen!
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Skolen på St. Olavs Hospital slik den ser ut i dag.
Før jeg ble ME-syk jobbet jeg som sykehuslærer/spesialpedagog/rådgiver på St. Olavs Hospital i Trondheim i mange år, på Barne- og ungdomsklinikken. Der jobbet jeg bl.a. med barn og unge som skulle dø. Jeg har opplevd barn og ungdom som har det grusomt, er alvorlig syke, familier i krise. De fleste pasientene som var mine elever over lang tid, var innlagt på barnekreftavdelingen.
Kort tid etter at den syke ble innlagt på kreftavdelingen, ofte dagen etter innleggelse, tok jeg kontakt med dem og deres foreldre på vegne av sykehusskolen. Jeg informerte om sykehusskolens rolle, hvordan vi underviste, og la til rette for samarbeid med hjemmeskolen. Dette var for å skape trygghet i en ellers uoversiktlig hverdag og for å tilby noe som faktisk representerer friskhet. Jeg hadde også tett samarbeid med leger og sykepleiere.
Sykehusskolen og sykehusbarnehagen, sett fra kantina.
I løpet av de årene jeg jobbet der, møtte jeg mange familier som plutselig befant seg i en krevende og sårbar situasjon, og jeg møtte barn og ungdom som skulle dø. I snitt var det én av mine elever som døde i året. De aller fleste ble heldigvis friske. Jeg lærte at åpenhet underveis er viktig. Ikke for enhver pris. Alt for mye åpenhet og detaljert informasjon kan føre til at man får mange nye spørsmål fra folk rundt. Dette kan fort bli en merbelastning. Det kan bli krevende fordi det tar tid og man føler at man må informere alle om alt. Man har ingen opplysningsplikt, men samtidig er det viktig med info for å unngå ryktespredning og feilinformasjon. Spesielt med ungdom og foreldre pleide jeg å gjøre oppmerksom på dette.
En del av jobben min bestod i å ta telefoner til pasientenes /elevenes kontaktlærer og til administrasjonen ved skolen deres for å informere om behov og rettigheter. Jeg vektla viktigheten av at eleven fikk føle at hun/han fortsatt var en del av klassen, til tross for lange perioder med undervisning på sykehuset. For noen av langtidselevene reiste jeg også rundt på hjemmeskolene for å legge til rette for samarbeid mellom elevens hjemmeskole/klasse og oss på sykehusskolen. Jeg likte denne delen av jobben godt. Følte at jeg gjorde noe viktig for de enkelte elevene, og bidro til at de kunne fortsette skolegangen sin. Når det gjelder selve skolebiten, var det de eldste elevene jeg likte best å undervise, altså ungdomsskole- og videregående elever.
For en stund siden fortalte jeg her i bloggen at jeg hadde fått hudkreft. Hvorfor fortelle at man har kreft, tenker du kanskje? Det er mulig at noen reagerte negativt da jeg la ut den brutale overskrifta “Jeg har fått kreft”. Men det er akkurat det kreft er, – brutalt! Ellers hadde jeg et ønske om å være åpen, ærlig og modig. Slik jeg også ønsker å være i forbindelse med min ME-diagnose.
Det er nok noen som misliker at jeg deler og er åpen, men jeg foretrekker det sånn. Jeg velger åpenhet fremfor hemmelighold. Hemmelighold har jeg hatt nok av gjennom livet. Jeg har opplevd hemmelighold og de negative konsekvenser av dette både under oppveksten min og senere i livet. Det var ikke mine valg, men det var jeg som fikk lide under det. Dette skal jeg skrive mer om en annen gang.
Gangområdet utenfor Sykehuskolen og Sykehusbarnehagen fungerer som et oppholdsområde.
Jeg var innom den gamle jobben min da jeg i forrige måned var på sykehuset i forbindelsen med en undersøkelse jeg skulle på selv. Da stakk jeg innom Barne- og ungdomsklinikken for å hilse på gamle kollegaer. Jeg traff to av dem, trivelige damer! De andre var opptatt med undervisning av elever på pasientrom. Ikke alle pasientene er friske nok til å komme ned på Skolen. Det kan være at de er i dårlig form, eller må være isolert fra andre pga. dårlig immunforsvar som følge av kreftbehandling.
Nå som vi går julehøytiden i møte, går mine tanker til de som er frarøvet muligheten til å være sammen med sine nærmeste pga. egen sykdom, som ikke er friske nok til å feire jul, både barn, unge og voksne. Noen av de ME-syke er så dårlige at de ikke en gang klarer å stå opp og delta i familiemiddagen, heller ikke samvær ellers. Noen er i stand til å få med seg litt av alt det koselige som skjer, mobiliserer, men med fare for å bli mye dårligere i etterkant. Jeg har hørt flere med ME si at de foretrekker å være alene på julaften, siden det da ikke er noe krav til dem, og fordi de trenger ro og hvile. Kanskje kan de evt. delta gjennom en kort video chat.
Kjenner du noen som er syke og ikke kan feire jul? Kanskje har du lyst til å gi dem en liten oppmerksomhet, vise dem at du tenker på dem og vil dem godt. Det trenger ikke være mye. Noen ord, noe du synes passer, som viser at du bryr deg. 💕
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Dette er et konsept hvor min tremenning Kristin Finnestrand fra Nærøysund i Trøndelag har et gjesteinnlegg i bloggen min med ett eller flere bilder på fredager. Hun velger ut bilder som hun har tatt på turer i nærområdet sitt. Kristin og jeg kommer fra omtrent samme sted, og jeg føler spesielt slektskap med henne pga. vår felles oldemor Nella fra Flosand, hvor Kristin dessuten bor deler av året.
Vær så god, her er ukas fredagsbilde fra Kristin. Se, reis inn i bildet og nyt!
Solnedgang ved Marøybrua
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg ser meg nødt til å avlyse mesteparten av juleforberedelsene i år. Julevasken utgår, og erstattes med hvile, baking må vike for lading. Det blir ingen vandring rundt i butikker med julemusikk i bakgrunnen, ei heller noen tur til julemarkedet i byen for å spise churros eller ta en tur i pariserhjulet.
Jeg prøvde å henge med ei stund. Var med på et koselig julebord, om enn kort, og jeg har fått med meg to førjulskonserter. Det er da noe, og jeg setter pris på alt. Nå må jeg imidlertid avlyse alt annet og ha fokus på de to viktigste begivenhetene før jula ringes inn. Det første er førjulsselskapet her hjemme hos oss i neste uke, hvor de to døtrene mine er de viktigste ingrediensene for meg. Det andre er reisen ned til Malaga sammen med samboer Bjørn for å ha en rolig og koselig juleferie. Da må førjulsaktiviteter, familiebursdager og vennetreff vike. Dessverre.
Formen min har vært dårligere siden slutten av oktober, og jeg har klart enda mindre enn før. Det kan være at jeg er inne i en dårlig periode, men jeg er litt engstelig for at jeg er varig dårligere. Uansett må jeg takke nei til mer enn før og prioritere bort mye, simpelthen fordi energien er veldig lav og ME-symptomene mer fremtredende. Før kunne jeg f. eks. valse rundt i to eller tre butikker før energien tok slutt. Nå er jeg så utmattet etter bare én butikk at jeg må hjem og legge meg.
Dette kan selvsagt resultere i noen færre blogginnlegg fremover også. “Kontoret” mitt for bloggskriving har vært senga de siste dagene. Jeg ser på smartklokka at jeg bruker mindre energi her enn både på sofaen og ved kontorpulten. Jeg tror senga skal få mer av min tid generelt, og bl.a. skal jeg legge inn et par faste timer midt på dagen hvor jeg hviler/slumrer/sover med lyset slukket og uten stimuli. Forhåpentligvis tar kroppsmaskineriet mer lading etter hvert.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg synes kirker er flotte bygg, både pga. arkitektur og fordi de rommer mye historie. Nå i førjulstida er det mange kirker som lokker oss til å ta turen innom. De tilbyr førjulsstemning både i øst og vest, og plutselig blir vi ikke-religiøse også lokket med.
Sist søndag var det i alt tre kirker som bød meg på invitasjoner. Den første kom allerede før jeg hadde stått opp. Jeg hørte kirkeklokkene fra Ranheim kirke, som inviterte til gudstjeneste. Jeg lot meg selvsagt ikke lokke. Det var for tidlig, og dessuten ville jeg i så fall dratt i Hoeggen kirke igjen, siden min eldste datter skulle spille med ungdomskorpset der. Det var imidlertid i forbindelse med gudstjenesten denne gangen, og det orket jeg ikke.
Havstein kirke
Den tredje kirkeinvitasjonen takket jeg imidlertid ja til. Samboer Bjørn skulle spille bass sammen med koret Rolling Tones, som en kollega av han synger i. Hun hadde fått med seg samboeren sin på trommer og gitar og samboeren min på bass til denne konserten, i tillegg til pianisten. De spilte forresten to konserter samme ettermiddag/kveld.
Jeg var på den siste konserten med Rolling Tones. Samboeren min hentet ei pute jeg kunne sitte på, så jeg satt som ei dronning på den harde kirkebenken. Fin plassering fant jeg også, med god utsikt til alle, også “mine”. Jeg hadde blikkontakt med både Bjørn, Helge og Anita underveis, og følte meg omtrent som en “royal guest”. Haha 😀
Denne konserten foregikk i Havstein kirke på Byåsen, en såkalt langkirke bygd i gotisk stil på 1800-tallet. Jeg var nabo med denne kirka et par år mens jeg gikk på lærerhøgskolen, og gikk ofte tur med den lille hunden min i dette området. Det var imidlertid første gangen jeg var inne i kirka, og jeg ble overrasket over hvor liten og trang den var.
BandbilenRolling Tones i Havstein kirke. Den flotte dama foran i midten er Anita.Korsang med Rolling Tones. Legg merke til den kjekke bassisten helt til høyre!Konsentrert bassist.Bjørn basser for Rolling Tones.Helge smiler lett. Her på sin første offisielle jobb som trommis.Helge er en dyktig musiker. Skriver sanger, og spiller mange instrumenter. Her på gitar.
Det ble en stemningsfull og fin musikkopplevelse. Klok av skade etter forrige konsert, tok jeg på støypropper denne gangen. Både for å dempe lyden litt siden jeg satt så langt fremme, men også fordi sidemannen klappet så det gjallet gjennom hodet mitt. Mye støy kan gjøre at jeg blir raskere sliten og utmattet, og det er jo greit å unngå.
Havstein kirke sett med skråblikk en vinterkveld.Lys fra oven, og utsikt mot Trondheim sentrum.Mørke, lys, lysere
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg hadde vært hos frisøren og satte meg ned på en kafé i midtbyen for å ta en kopp te mens jeg ventet på skyssen min. Det kom stadig inn folk, og de løftet blikket og kikket på meg i det de passerte. Noen hilste også, fremmede folk. Jeg hilste høflig tilbake, selv om jeg ikke ante hvem de var. Slik er det å være kjendis, tenkte jeg. I det siste har jeg fått mye publisitet gjennom artikler i både Adresseavisen og magasinet KK, i tillegg til mer oppmerksomhet gjennom bloggen. En 10. plass på Topplisten i går er ikke til å kimse av, og i forrige var jeg innom både 2. og 3. plasseringer.
Det kan selvsagt være flere årsaker til at folk kikket på meg. For eksempel at jeg satt i trekken ved inngangsdøra og var den første de så i det de kom inn. Kanskje er jeg noens dobbeltgjenger, for jeg har ofte fått kommentarer fra folk jeg møter at jeg ligner på noen de kjenner. Eller hadde jeg noe rart i håret eller ansiktet? 😅 Uansett var det ganske godt å kjenne på at jeg slett ikke er noen kjendis, og kan vandre rundt i fred og ro som det passer meg.
Artiklene i Adressa og KK handlet om at det fins ulike grader av ME og hvordan det er å leve med denne sykdommen. Gjennom min historie kan kanskje flere få en innsikt, og forhåpentligvis forstå sine familiemedlemmer, naboer og venner som har ME, litt bedre.
Mange av mine venner har spøkefullt sagt at jeg er kjendis nå. Om jeg skulle blitt kjendis, hadde jeg foretrukket å bli det for noe helt annet enn å være syk. 🙃
Hadde du likt å være kjendis? Hva kunne du i så fall tenke deg å være kjent for? 🤗
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
