Jeg tror det må være minst ti år siden jeg sist drakk en kopp deilig kakao. Sånn er det når mage og tarmer krangler på alt mulig, og man ikke nødvendigvis kan unne seg det man har lyst på. Men nå tåler jeg plutselig laktosefri melkeprodukter, og må ikke nødvendigvis holde meg til havremelk, rismelk o.l. Da var det dags for en kopp kakao! Da ville jeg samtidig sjekke om det fungerer med stevia som søtning!
Og mine damer og herrer, jenter og gutter! Det gjør det! Jeg brukte stevia i både kakaoen og i kremen. Og det smakte GODT! Så nå skal det bli flere gode kakaokopper på meg fremover. Juhu! Siden stevia er mange ganger søtere enn sukker, hadde jeg bare bittelitt stevia på tuppen av skjeen både i kakaoen og i kremen.
Jeg har brukt stevia som er naturlig søtning i bl. a. smoothie lenge. Samboeren min er ikke like glad i smaken (tror han), og siden det er han som kokker, hender det nok at han lurer inn litt sukker i maten der han mener det hever smaken. Men andre søtningsmidler har han forbud mot å bruke. Aspartam ser jeg på som et skjellsord, og jeg drakk min siste dråpe Pepsi Max for mer enn 15 år siden. Et par av bivirkningene med aspartam er at det kan påvirke tarmfloraen vår og øke inflammasjon i kroppen.
Av de naturlige søtningsstoffene er det stevia som er mest kjent, og kanskje lettest tilgjengelig. Den påvirker ikke blodsukkeret og har ingen kalorier. Stevia er laget at bladene fra planten stevia rebaudiana.
Men obs, obs… Mange av produktene som er merket med at de inneholder naturlige søtningsstoffer, er ikke så naturlige som de lover. De kan inneholde sukkeralkoholer eller kunstige søtningsstoffer i tillegg. Selv om produktet heter stevia, kan det også inneholde annen søtning. Les på innholdsfortegnelsen!
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Skolen på St. Olavs Hospital slik den ser ut i dag.
Før jeg ble ME-syk jobbet jeg som sykehuslærer/spesialpedagog/rådgiver på St. Olavs Hospital i Trondheim i mange år, på Barne- og ungdomsklinikken. Der jobbet jeg bl.a. med barn og unge som skulle dø. Jeg har opplevd barn og ungdom som har det grusomt, er alvorlig syke, familier i krise. De fleste pasientene som var mine elever over lang tid, var innlagt på barnekreftavdelingen.
Kort tid etter at den syke ble innlagt på kreftavdelingen, ofte dagen etter innleggelse, tok jeg kontakt med dem og deres foreldre på vegne av sykehusskolen. Jeg informerte om sykehusskolens rolle, hvordan vi underviste, og la til rette for samarbeid med hjemmeskolen. Dette var for å skape trygghet i en ellers uoversiktlig hverdag og for å tilby noe som faktisk representerer friskhet. Jeg hadde også tett samarbeid med leger og sykepleiere.
Sykehusskolen og sykehusbarnehagen, sett fra kantina.
I løpet av de årene jeg jobbet der, møtte jeg mange familier som plutselig befant seg i en krevende og sårbar situasjon, og jeg møtte barn og ungdom som skulle dø. I snitt var det én av mine elever som døde i året. De aller fleste ble heldigvis friske. Jeg lærte at åpenhet underveis er viktig. Ikke for enhver pris. Alt for mye åpenhet og detaljert informasjon kan føre til at man får mange nye spørsmål fra folk rundt. Dette kan fort bli en merbelastning. Det kan bli krevende fordi det tar tid og man føler at man må informere alle om alt. Man har ingen opplysningsplikt, men samtidig er det viktig med info for å unngå ryktespredning og feilinformasjon. Spesielt med ungdom og foreldre pleide jeg å gjøre oppmerksom på dette.
En del av jobben min bestod i å ta telefoner til pasientenes /elevenes kontaktlærer og til administrasjonen ved skolen deres for å informere om behov og rettigheter. Jeg vektla viktigheten av at eleven fikk føle at hun/han fortsatt var en del av klassen, til tross for lange perioder med undervisning på sykehuset. For noen av langtidselevene reiste jeg også rundt på hjemmeskolene for å legge til rette for samarbeid mellom elevens hjemmeskole/klasse og oss på sykehusskolen. Jeg likte denne delen av jobben godt. Følte at jeg gjorde noe viktig for de enkelte elevene, og bidro til at de kunne fortsette skolegangen sin. Når det gjelder selve skolebiten, var det de eldste elevene jeg likte best å undervise, altså ungdomsskole- og videregående elever.
For en stund siden fortalte jeg her i bloggen at jeg hadde fått hudkreft. Hvorfor fortelle at man har kreft, tenker du kanskje? Det er mulig at noen reagerte negativt da jeg la ut den brutale overskrifta “Jeg har fått kreft”. Men det er akkurat det kreft er, – brutalt! Ellers hadde jeg et ønske om å være åpen, ærlig og modig. Slik jeg også ønsker å være i forbindelse med min ME-diagnose.
Det er nok noen som misliker at jeg deler og er åpen, men jeg foretrekker det sånn. Jeg velger åpenhet fremfor hemmelighold. Hemmelighold har jeg hatt nok av gjennom livet. Jeg har opplevd hemmelighold og de negative konsekvenser av dette både under oppveksten min og senere i livet. Det var ikke mine valg, men det var jeg som fikk lide under det. Dette skal jeg skrive mer om en annen gang.
Gangområdet utenfor Sykehuskolen og Sykehusbarnehagen fungerer som et oppholdsområde.
Jeg var innom den gamle jobben min da jeg i forrige måned var på sykehuset i forbindelsen med en undersøkelse jeg skulle på selv. Da stakk jeg innom Barne- og ungdomsklinikken for å hilse på gamle kollegaer. Jeg traff to av dem, trivelige damer! De andre var opptatt med undervisning av elever på pasientrom. Ikke alle pasientene er friske nok til å komme ned på Skolen. Det kan være at de er i dårlig form, eller må være isolert fra andre pga. dårlig immunforsvar som følge av kreftbehandling.
Nå som vi går julehøytiden i møte, går mine tanker til de som er frarøvet muligheten til å være sammen med sine nærmeste pga. egen sykdom, som ikke er friske nok til å feire jul, både barn, unge og voksne. Noen av de ME-syke er så dårlige at de ikke en gang klarer å stå opp og delta i familiemiddagen, heller ikke samvær ellers. Noen er i stand til å få med seg litt av alt det koselige som skjer, mobiliserer, men med fare for å bli mye dårligere i etterkant. Jeg har hørt flere med ME si at de foretrekker å være alene på julaften, siden det da ikke er noe krav til dem, og fordi de trenger ro og hvile. Kanskje kan de evt. delta gjennom en kort video chat.
Kjenner du noen som er syke og ikke kan feire jul? Kanskje har du lyst til å gi dem en liten oppmerksomhet, vise dem at du tenker på dem og vil dem godt. Det trenger ikke være mye. Noen ord, noe du synes passer, som viser at du bryr deg. 💕
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Dette er et konsept hvor min tremenning Kristin Finnestrand fra Nærøysund i Trøndelag har et gjesteinnlegg i bloggen min med ett eller flere bilder på fredager. Hun velger ut bilder som hun har tatt på turer i nærområdet sitt. Kristin og jeg kommer fra omtrent samme sted, og jeg føler spesielt slektskap med henne pga. vår felles oldemor Nella fra Flosand, hvor Kristin dessuten bor deler av året.
Vær så god, her er ukas fredagsbilde fra Kristin. Se, reis inn i bildet og nyt!
Solnedgang ved Marøybrua
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg ser meg nødt til å avlyse mesteparten av juleforberedelsene i år. Julevasken utgår, og erstattes med hvile, baking må vike for lading. Det blir ingen vandring rundt i butikker med julemusikk i bakgrunnen, ei heller noen tur til julemarkedet i byen for å spise churros eller ta en tur i pariserhjulet.
Jeg prøvde å henge med ei stund. Var med på et koselig julebord, om enn kort, og jeg har fått med meg to førjulskonserter. Det er da noe, og jeg setter pris på alt. Nå må jeg imidlertid avlyse alt annet og ha fokus på de to viktigste begivenhetene før jula ringes inn. Det første er førjulsselskapet her hjemme hos oss i neste uke, hvor de to døtrene mine er de viktigste ingrediensene for meg. Det andre er reisen ned til Malaga sammen med samboer Bjørn for å ha en rolig og koselig juleferie. Da må førjulsaktiviteter, familiebursdager og vennetreff vike. Dessverre.
Formen min har vært dårligere siden slutten av oktober, og jeg har klart enda mindre enn før. Det kan være at jeg er inne i en dårlig periode, men jeg er litt engstelig for at jeg er varig dårligere. Uansett må jeg takke nei til mer enn før og prioritere bort mye, simpelthen fordi energien er veldig lav og ME-symptomene mer fremtredende. Før kunne jeg f. eks. valse rundt i to eller tre butikker før energien tok slutt. Nå er jeg så utmattet etter bare én butikk at jeg må hjem og legge meg.
Dette kan selvsagt resultere i noen færre blogginnlegg fremover også. “Kontoret” mitt for bloggskriving har vært senga de siste dagene. Jeg ser på smartklokka at jeg bruker mindre energi her enn både på sofaen og ved kontorpulten. Jeg tror senga skal få mer av min tid generelt, og bl.a. skal jeg legge inn et par faste timer midt på dagen hvor jeg hviler/slumrer/sover med lyset slukket og uten stimuli. Forhåpentligvis tar kroppsmaskineriet mer lading etter hvert.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg synes kirker er flotte bygg, både pga. arkitektur og fordi de rommer mye historie. Nå i førjulstida er det mange kirker som lokker oss til å ta turen innom. De tilbyr førjulsstemning både i øst og vest, og plutselig blir vi ikke-religiøse også lokket med.
Sist søndag var det i alt tre kirker som bød meg på invitasjoner. Den første kom allerede før jeg hadde stått opp. Jeg hørte kirkeklokkene fra Ranheim kirke, som inviterte til gudstjeneste. Jeg lot meg selvsagt ikke lokke. Det var for tidlig, og dessuten ville jeg i så fall dratt i Hoeggen kirke igjen, siden min eldste datter skulle spille med ungdomskorpset der. Det var imidlertid i forbindelse med gudstjenesten denne gangen, og det orket jeg ikke.
Havstein kirke
Den tredje kirkeinvitasjonen takket jeg imidlertid ja til. Samboer Bjørn skulle spille bass sammen med koret Rolling Tones, som en kollega av han synger i. Hun hadde fått med seg samboeren sin på trommer og gitar og samboeren min på bass til denne konserten, i tillegg til pianisten. De spilte forresten to konserter samme ettermiddag/kveld.
Jeg var på den siste konserten med Rolling Tones. Samboeren min hentet ei pute jeg kunne sitte på, så jeg satt som ei dronning på den harde kirkebenken. Fin plassering fant jeg også, med god utsikt til alle, også “mine”. Jeg hadde blikkontakt med både Bjørn, Helge og Anita underveis, og følte meg omtrent som en “royal guest”. Haha 😀
Denne konserten foregikk i Havstein kirke på Byåsen, en såkalt langkirke bygd i gotisk stil på 1800-tallet. Jeg var nabo med denne kirka et par år mens jeg gikk på lærerhøgskolen, og gikk ofte tur med den lille hunden min i dette området. Det var imidlertid første gangen jeg var inne i kirka, og jeg ble overrasket over hvor liten og trang den var.
BandbilenRolling Tones i Havstein kirke. Den flotte dama foran i midten er Anita.Korsang med Rolling Tones. Legg merke til den kjekke bassisten helt til høyre!Konsentrert bassist.Bjørn basser for Rolling Tones.Helge smiler lett. Her på sin første offisielle jobb som trommis.Helge er en dyktig musiker. Skriver sanger, og spiller mange instrumenter. Her på gitar.
Det ble en stemningsfull og fin musikkopplevelse. Klok av skade etter forrige konsert, tok jeg på støypropper denne gangen. Både for å dempe lyden litt siden jeg satt så langt fremme, men også fordi sidemannen klappet så det gjallet gjennom hodet mitt. Mye støy kan gjøre at jeg blir raskere sliten og utmattet, og det er jo greit å unngå.
Havstein kirke sett med skråblikk en vinterkveld.Lys fra oven, og utsikt mot Trondheim sentrum.Mørke, lys, lysere
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg hadde vært hos frisøren og satte meg ned på en kafé i midtbyen for å ta en kopp te mens jeg ventet på skyssen min. Det kom stadig inn folk, og de løftet blikket og kikket på meg i det de passerte. Noen hilste også, fremmede folk. Jeg hilste høflig tilbake, selv om jeg ikke ante hvem de var. Slik er det å være kjendis, tenkte jeg. I det siste har jeg fått mye publisitet gjennom artikler i både Adresseavisen og magasinet KK, i tillegg til mer oppmerksomhet gjennom bloggen. En 10. plass på Topplisten i går er ikke til å kimse av, og i forrige var jeg innom både 2. og 3. plasseringer.
Det kan selvsagt være flere årsaker til at folk kikket på meg. For eksempel at jeg satt i trekken ved inngangsdøra og var den første de så i det de kom inn. Kanskje er jeg noens dobbeltgjenger, for jeg har ofte fått kommentarer fra folk jeg møter at jeg ligner på noen de kjenner. Eller hadde jeg noe rart i håret eller ansiktet? 😅 Uansett var det ganske godt å kjenne på at jeg slett ikke er noen kjendis, og kan vandre rundt i fred og ro som det passer meg.
Artiklene i Adressa og KK handlet om at det fins ulike grader av ME og hvordan det er å leve med denne sykdommen. Gjennom min historie kan kanskje flere få en innsikt, og forhåpentligvis forstå sine familiemedlemmer, naboer og venner som har ME, litt bedre.
Mange av mine venner har spøkefullt sagt at jeg er kjendis nå. Om jeg skulle blitt kjendis, hadde jeg foretrukket å bli det for noe helt annet enn å være syk. 🙃
Hadde du likt å være kjendis? Hva kunne du i så fall tenke deg å være kjent for? 🤗
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Siden årets Gryxen Awards gikk av stabelen 1. desember har det vært presentert nominerte kandidater og avstemminger i de første kategoriene, og flere kommer! Jeg er i dag tildelt Honorable Mention i årets Gryxen Awards. Tusen takk! Denne påskjønnelsen verdsetter jeg høyere enn gull, den betyr mye for meg. Mest fordi jeg vet at de som har stemt på meg virkelig bryr seg! ❤️
Da jeg for noen dager siden la ut innlegget Jeg er nominert til en Gryxen Award i forbindelse med avstemmingen av kandidatene i kategorien “Årets Meningsytrer”, meg selv inkludert, fikk jeg pepper for dårlig valgkamptaktikk. Å fremsnakke sine medbloggere var visst ikke sett på som god taktikk. Min oppfordring gikk ut på å stemme på den kandidaten man mente fortjente prisen for Årets Meningsytrer. Gry selv mente etter mitt initiativ at valgkampanjer ganske så sikkert ikke inkluderer profilering av ens motstandere. Hahaha! 😂 Det skal innrømmes at jeg har nada erfaring med å bedrive valgkamp, men jeg tror nok uansett folk stemmer på den de mener er den beste. 😀
Gryxen Award i gjeldende kategori gikk til en medblogger. Det skulle underveis i stemmegivingen vise seg at det var blitt stemt på ulike grunnlag. En flertydighet ved denne kategorien førte til at flere hadde tolket “Mening” til inntekt for bloggen min, som jo faktisk heter “MEning”, og jeg var jo nominert. Mening har på engelsk to ulike betydninger, etter som om man tenker på “opinion” eller “meaning”. Lang historie kort… Jeg er i dag altså tildelt “Gryxen Award for Honorable Mention”! Hjertelig takk til juryen, bestående av Gry og Verdande, som snudde seg rundt og opprettet en helt ny kategori, og enda en gang tusen takk til alle som har stemt på meg! 🥰 Jeg er helt overveldet over hvor mange som har engasjert seg, himmelfallen og forfjamset på samme tid. Det er simpelthen fantabulastisk. Men jeg lover å ikke bli snobbete eller la stolthet og arroganse ta overhånd av den grunn. 🤗
Ikke ta notis av en manglende bokstav i etternavnet mitt på det flotte diplomet! Slikt kan skje når juryen sitter på overtid utover nettene for å få utnevnt alle vinnere av årets Gryxen Awards. 😊
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
For ei uke siden postet jeg et innlegg med alle rampenissehistoriene fra året 2022. Dette ble veldig populært. Derfor har jeg i dagens innlegg samlet alle rampenissehistoriene fra 2021. Det blir et gjensyn til inspirasjon og frustrasjon for noen og enhver. Linkene for alle historiene finner du nedenfor:
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge Facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Dette er et konsept hvor min tremenning Kristin Finnestrand fra Nærøysund i Trøndelag har et gjesteinnlegg i bloggen min med ett eller flere bilder på fredager. Hun velger ut bilder som hun har tatt på turer i nærområdet sitt. Kristin og jeg kommer fra omtrent samme sted, og jeg føler spesielt slektskap med henne pga. vår felles oldemor Nella fra Flosand, hvor Kristin dessuten bor deler av året.
Vær så god, her er ukas fredagsbilde fra Kristin. Se, oppdag og nyt!
I sorg og glede er alltid solnedgang og soloppgang livet selv ❤️🌟❤️
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
Jeg kjente at senga snurret i voldsom fart rundt og rundt da jeg våknet. Som om jeg hadde havnet på en karusell. Men trangen til å komme meg over gangen til toalettet fikk meg ut av senga. Jeg stavret meg sidelengs bortover mot målet, var nær ved å krasje inn i et speilskap i mørket, siden jeg ikke hadde kontroll på kroppen, og traff deretter doskåla. Heldigvis. Der ble jeg sittende et par minutter med åpne øyne forundret over hvorfor alt syntes å snurre rundt i rommet. Det gjorde meg uvel, og jeg var glad for å kunne finne tilbake til senga igjen.
Naturlig nok ble mesteparten av dagen tilbragt i senga, bare avbrutt av inntak av mat og drikke. Da klokka nærmet seg seks, måtte jeg imidlertid stable meg på beina. Det var kvelden for årets julebord i ME-foreningen her i Trondheim. Med en kjole trukket over kroppen, samt kremer og enkel sminke på plass, var jeg klar for en sosial kveld. I alle fall i den grad man med et snurrende hode kan være det.
Noe å starte med.Fisk med noe grønt spiselig.Pinnekjøtt, kålrotstappe, poteter, ribbe…For lutefiskelskere
Samboeren min kjørte meg. Jeg var ikke kjørbar i den tilstanden jeg var i. Men jeg hadde så lyst til å få med meg julebordet, at jeg mobiliserte krefter og tok sats. Jeg misliker sterkt å gå glipp av noe som kan bli morsomt, hyggelig og trivelig! Et par paracetamol gjorde at formen bedret seg, og jeg ble faktisk mindre kvalm. Vi plukket opp en MEdpassasjer på veien, og allerede da vi ankom Scandic Nidelven, møtte jeg flere kjente fjes. Alle var pyntet, smilende, klemmende og glade. Vi mobiliserer og koser oss når vi kan. Og kanskje var ikke jeg den eneste der som følte meg svimmel eller hadde vurdert å bli hjemme.
Jeg brukte ekstra lang tid på å orientere meg og finne ut av hva slags mat som befant seg hvor på de ulike bordene på buffeten, ikke bare grunnet svimmelheten men også fordi jeg måtte lese lappene ved de ulike rettene. Det stod listet opp hvilke allergener maten inneholdt, noe som kan være nyttig. Men problemet mitt at jeg har intoleranser (ikke-allergisk matoverfølsomhet), og slikt står selvsagt ikke listet opp. Heldigvis fantes det kjøkkenpersonale jeg kunne forhøre meg med og mase litt på, og da ble det noen hyggelige samtaler også før jeg kom meg tilbake til mine MEdgjester, som den siste med fatet fullt av julebordsmat faktisk.
Da jeg litt etter, og ganske skuffet, oppdaget at ingen av dessertene var uten melk/laktose, huket jeg tak i en blid servitør ved buffeten. Hun løp straks ned i kjelleren for å hente opp noe hun kalte svensk klabbkake. Den var laget både uten melk og gluten. Juhu! Muligens var det litt heldig at det var mye fra serveringen jeg ikke kunne spise, for om ikke hadde jeg sikkert trillet ut derfra etterpå, hihi. 😀
Min borddame Kristins lekre matkreasjon.Jeg samlet forrett og hovedrett på samme fat.Dessertfatet mitt. Den svenske klabbkaken fra kjelleren øverst til venstre.
Litt før ni innså jeg at ME-feberen begynte å stige, og det var best å komme seg hjem. Men med nærmere to timer i selskap med mange koselige og hyggelige mennesker, bespisning, skravling, latter og trivsel, var dette uansett en “hel kveld”. De blide og koselige ansiktene har jeg fortsatt på netthinna, og smiler ved tanken på at jeg fikk være med på et vellykket julebord. Bilder av maten her jeg pyntet opp med i dette innlegget. Vin droppet jeg, siden jeg allerede var svimmel. Sunt og godt norsk vann ble min drikke for kvelden.
Ostebordet. Og bak all osten fant jeg te!
I det jeg fullfører dette blogginnlegget ligger jeg i senga med PC-en, etter å ha hatt en megadupp. Jeg er noe bedre av svimmelheten, kjører ikke så mye karusell i dag. Legemet forlanger likevel hviledag i dag, og det skal det få. Jeg fryktet på forhånd for at jeg ville bli mer svimmel etter julebordet, men er tvert imot bedre. Det betyr at jeg sannsynligvis kan opprettholde planen om å dra til frisøren i morgen. Jeg skal for så vidt sitte stille i frisørstolen, ikke snurre rundt og følge med på alt som foregår utenfor og innenfor vinduene. Det er likevel greit å slippe følelsen av å sitte på en karusell i halvannen time. Kvalmen er verst, og det er selvsagt ikke noen seng å legge seg ned på der når det står på som verst.
Det er greit med det som går over! (jfr. min tidligere kollega Dag Sand)
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂 Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen:https://www.facebook.com/MEogMEning/
