
Søndagens høydepunkt var unektelig dåpen og dåpsselskapet til den lille sønnen til tantebarnet mitt. Dåpen bød på både synsopplevelser og hørselsopplevelser, hvorav den siste litt i overkant overveldende. Det var uten tvil to knallgode donuts som vant dagens smaksopplevelse!

Det er to uker siden sist denne kroppen smakte noe som inneholder sukker. Jeg visste at jeg kom til å sprekke, ikke ville klare å stå imot, dersom det kom noe på kakebordet som ikke inneholdt noe av det jeg får mest vondt i magen av. Av de donutsene som lå på kakefatet, spiste jeg TO! Det var en smaksopplevelse jeg sent glemmer. Om du ikke har fått med deg hvordan jeg forsvarer å spise to i stedet for én donut, kan du se tilbake på dette blogginnlegget: Et donut-triks. Her finner du TikTok-versonen: My donut trick in English
Men nå skriver jeg meg helt bort. Dåpen? Selve dåpshandlingen i kirka gikk knirkefritt. Det var til sammen fem babyer som skulle døpes denne søndagen, noe som selvsagt bød på et babygråtkor! Den lille helten vår deltok imidlertid ikke i dette koret. Han var bare blid og glad for all oppmerksomhet.
Da hun som var fadder stolt viste frem den lille helten etter vanndusjen på hodet hans, bød han på det største babysmilet du kan tenke deg. Og alle gjestene i kirka smilte tilbake og lo til den lille hjerteknuseren. Det var en opptreden som minnet litt om den i filmen Løvenes konge, der løvefar går ut på klippen og stolt viser frem den nyfødte løveungen for alle de andre dyrene. 😊
Jeg fikk god bruk for de nye støyproppene da babykoret var på det mest misfornøyde. Det gjorde heller ingenting at prestens prekener og orgelbruset nådde ørene mine i en noe dempet utgave.
Dagens blideste dåpsbarn sov seg gjennom mesteparten av selskapet sitt. Så da alle fremmøtte var gode og mette, og til og med kakemagene var fyllt opp, fant ivrige gjester frem diverse kamera. Midtpunktet i selskapet var straks klar for å stille opp på photo shoot igjen. Denne gangen sammen med de viktigste menneskene i livet sitt. – Foreldre, besteforeldre, oldeforeldre og faddere. ❤️

Ellers klarte jeg det mesterstykket å knipse godt over hundre bilder. Det så sikkert mer ut som jeg hadde ADHD enn ME mens jeg holdt på. Men det er ikke hver dag jeg slipper ut i verden sammen med så mange trivelige folk, så da kan jeg få et adrenalinkick. At jeg omtrent besvimte på sofaen da vi kom hjem, etter å ha vært propell i nesten fire timer, var nok ikke til å unngå.
































