MEning Kari Engesvik

Som jeg skrev i innlegget Turkompiser og misunnelse tidligere i dag, var Elvis og jeg på tur i går.  Jeg tenkte vi kunne trille bort til Ranheim skole på en liten kunstekskursjon, og slik ble det. Samtidig fikk vi masse frisk luft, noe som var ganske godt med tanke på at dette kanskje var en av de siste varme høstdagene for i år.

Kunstverket “Rødt tårn” i Ranheimsfjæra rager høyt, og det er umulig å ikke legge merke til det. Selv for meg, som ikke alltid er like oppmerksom på det som måtte dukke opp foran nesa på meg. Tårnet består av lange lengder i rødmalt treverk i ulike vinkler, og midt inni er det plassert sølvblanke kuler. Kulene speiler omgivelsene. Ser du meg i kulene, på stien? Under skulpturen er det plassert benker, og her kan man ta en pause mens man sitter i egne tanker. Tre er forresten et naturlig materiale å lage kunst av her på Ranheim, som har vokst frem med tømmer som råstoff på Ranheim papirfabrikk.

På en forhøyning i skolegårdsområdet til Ranheim skole finner man to store bokstaver i granitt. Bokstavene “h” og “æ” er to meter høye og yndet som klatreleike for barna. Fulgt av en avslappende stund sittende eller liggende på toppen av enten “h” eller “æ”. Bokstavene kan leses som interjeksjonen og utbruddsordet “hæ”, som vi bruker for “hva” i bl.a. Trøndelag. Altså i betydningen av noe overraskende og uventet.

Da vi var små pleide vi å spørre hverandre “Er du med i hæ-klubben?” Hvis den vi spurte svarte “hæ”, var det en bekreftelse på at de var det. Det var like morsomt hver gang noen gikk på den spøken.

Kunstverket “Treportal” var ikke så flott som jeg hadde trodd og sett for meg. Men det passet inn på skolegården med skolebygningenes rette vinkler og arkitektur i bakgrunnen. “Treportal” har dessuten betydning historisk, i det kunstverket forteller om hvordan tømmer var en viktig næringsvei på Ranheim. Stokken ligger oppdelt og uthult, men med trestammenes uregelmessige omriss, og er omgitt av ei rektanguær kasse av bearbeidet treverk. Dette er for å vise konstrasten mellom den organiske og industrielle formen. 

Denne labyrinten er ganske kul. Den ligger på motsatt side av stien i Ranheimsfjæra borettslag og er til stor glede for endene. I tillegg er den fin å se på for forbipasserende, som f.eks. Elvis og meg. 🙂 

Bak Ranheim stasjon står kunstverket “Papirarbeideren”. Om ikke stasjonsbygningen hadde vært der, hadde jeg faktisk hatt utsikt til kunstverket fra stuevinduet mitt. Dette er en stålskulptur som viser papirets bane gjennom fabrikkvalsene på Ranheim papirfabrikk, og det bølgende papiret utgjør hoveddelen av skulpturen. Plasseringen i parken ved gamle Ranheim stasjon understreker papirfabrikkens sentrale plass i stedets arbeidsliv og lokalmiljø gjennom flere generasjoner. Hver søndag er det kafé i stasjonsbygget, som et hyggelig tiltak for folk i lokalmiljøet.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Jeg hadde egentlig tenkt å ta med Elvira på tur, men plutselig oppdaget jeg hvor trist Elvis var. Han blinket svakt med lysene sine i det jeg gikk forbi han i gangen. Det var helt tydelig at han var misunnlig på Elvira, og at han også kunne tenkt seg en luftetur. Jeg hadde ikke sett for meg at det skulle oppstå misunnelse mellom de to turkompisene mine, og egentlig liker jeg å velge hvem av dem jeg skal ta med selv… Men jeg innså at det uansett var mest “handy”, mest praktisk, å ta med Elvis på denne turen for å fotografere kunst på Ranheim. Det er sannelig ikke så lett å velge når man har to turkompiser og det ikke går an å ta med begge samtidig!

Elvis var i fyr og flamme til å begynne med. Han fløy nesten bortover fortauet. Men ved bekken på vei bort til Ranheimsfjæra ville han absolutt stoppe for å ta en selfie av oss. Det ble to selfies, med bare noen meters mellomrom, før vi suste videre. Etter et kvarter begynte imidlertid batteriet hans å indikere at han måtte på lading. Det måtte mine kroppsbatterier også, så det ble en kort tur.

Da vi kom hjem, parkerte Elvis i gangen, mens jeg krasjet i senga. Batteriet mitt var ufattelig flatt etter turen. Kanskje hadde Elvira vært et bedre valg likevel? Det er så vanskelig å vite når batteriet mitt går tomt. Jeg skulle ønske det var like lett å beregne som batteriene på elscooteren og elsparkesykkelen, der antall prikker eller striper indikerer hvor lang tid batteriene har igjen før de må lades.

Jeg rakk å ta bilder av det som var målet for turen før returen, og de kommer i et nytt innlegg senere i dag. Blir du med på kunstekskursjonen? 🙂 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Jeg har ei lillesøster som har mange ferdigheter og kvaliteter. Blant annet liker hun å ha det rent og pent rundt seg. Det gjelder også når hun kommer hjem til meg. Så når lillesøster ser at det ikke er så rent og pent hos storesøster, trer hun inn i rollen som vaskesøster, og da kan hun finne på å vaske, tørke støv og flytte om på ting her.

I går kom lillesøster på besøk til favorittsøstera si (meg!), som for øvrig er den eneste søstera hun har. Sammen med mamma, som selvsagt er favorittmammaen til oss begge, og den eneste i sitt slag. Mamma har forresten klart å presse ut en bror til oss sånn ca midt i babyproduksjonen. Mamma hadde ikke nyvasket hår (nå vet dere det!) og fikk derfor låne solcapsen min til fotoshoot ute på terrassen. Litt senere oppdaget hun at hun hadd glemt å ta på solbriller, noe som kan forklare de smale øynene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

De to damene hadde kjøpt med lunsj, og alt jeg trengte å bidra med for å gjøre dem mette og fornøyde, var et par egg. Vaskesøster hadde tydeligvis fri, eller så var det ikke noe støv hjemme hos meg. Kan hende sparte hun vaskekreftene til hun skulle hjem. Jeg har faktisk en mistanke om at hun hadde vaskelysten et annet sted enn hos meg i går, siden hun hadde fått en pakke med rengjøringskluter som jeg hadde tatt med til henne fra Spania.

Det kan være ganske forskjellig hva vi ønsker oss, og lillesøster ønsket seg slike kluter som jeg bruker i Spania. De er fargerike, myke og gode. Vaskesøster hadde en formening om at det kom til å bli mye artigere å vaske hvis hun hadde slike gode kluter, og selvsagt måtte jeg etterkomme et slikt ønske. Jeg vet jo hvor viktig det er for henne å ha det artig. For øvrig har hun bursdag i dag, og da kan det hende det dukker opp flere gaver.

Da vaskesøster kom hjem til seg selv senere på dagen, fikk hun et stort problem. Hvilken farge skulle hun velge? Jeg foreslo at de kunne ta et familieråd for å få avklart dette, og kanskje avslutte med en avstemming. Det syntes ikke lillesøster var noen god idé, for hun liker å bestemme selv. Valget falt på rosa, siden hun er rosasøster også. 

I dag tidlig, lenge før jeg våknet, fikk jeg tilsendt dette bildet (under) fra kjøkkebenken til bursdagssøster. Den rosa kluten var visst allerede brukt opp, for i dag startes dagen hjemme hos dem med oransje klut i hjørnet med servanten. Jeg må ærlig innrømme at jeg er litt spent på hvilken farge på klut som henger der når jeg skal innom på bursdag i kveld. Hvilken farge på klut tror du møter meg når jeg går bort til vannkranen for å tappe vann i vannkokeren til teen min? 😀 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Det er vanskelig å overse et kunstverk som er over 600 kvadratmeter stort. Det var i alle fall det Adressa skrev om dette kunstverket i 2018. Jeg passerer dette gigantmaleriet i Ila hver gang jeg skal på tai chi. Den italienske gatekunstneren Millo (Francesco Camillo Giogino) har malt bildet av “Ilapia”, jenta med englevinger.

Men jeg klarte det kunststykket å overse dette kunstverket i flere uker, kanskje måneder. Det var rett foran øynene mine hver gang jeg kjørte til tai chi-trening, og jeg så det ikke. Snakk om å ha skylapper på! Da noen på treninga snakket om gigantmaleriet utenfor og jeg kikket uforstående på dem og spurte hvor det var, kikket de på meg med vantro. Har du ikke SETT det, spurte én? En annen geleidet meg bort til vinduet i treningsrommet, som for å sikre seg at jeg fant frem, og pekte på veggen utenfor. Jo, der var det sannelig kommet et digert kunstverk på veggen av siloen! Som visstnok hadde vært der lenge.

Jeg var på tai chi i går kveld, for første gang på tre måneder faktisk. Da jeg kjørte forbi gigantmaleriet, kom jeg til å tenke på hvordan jeg ofte har på skylapper. Ikke ser det som er rett foran nesen min. Tanken fikk meg til å skjerpe meg, være ekstra oppmerksom på bygninger og utsikten fra bilvinduet. Og sannelig fikk jeg øye på mye som jeg vanligvis kjører forbi, men ikke har lagt merke til før!

Det var først da jeg kikket nærmere på bildet jeg tok av kunstverket i går at jeg oppdaget at jenta har vinger. Det er ikke første gangen jeg har gjort oppdagelser gjennom fotolinsa. Gjennom å ta bilder kan jeg bli mer bevisst på detaljer rundt meg. Hvordan er det med deg? Er du bevisst på det som dukker opp foran øynene dine? Legger du merke til nye bygninger langs veien og steiner på stien som ikke har vært der før? Er du våken og oppmerksom når du beveger deg rundt? Til stede der du er?

Metaforisk er jeg derimot ikke en person som har skylapper på. Jeg liker å ha bredt fokus og har evnen til å se det større bildet. I konflikter evner jeg f.eks. å se saken fra flere sider, ikke ensidig fra bare én persons side. Og jeg er åpen for nye innfallsvinkler i kommunikasjon med andre. Jeg kan til og med synes at det er ganske interessant å bevege meg inn i konflikter for å forstå ulike personers forståelsesverden og sannhet. Men som for det fysiske rundt meg, må jeg åpne øynene og “se”. Ta på de brillene som vekker oppmerksomheten, analysere, sortere, vurdere, observere og gjøre meg i stand til å forstå hvordan ting henger sammen.

I går postet jeg en quote her i bloggen som også handler om bevissthet, men på et annet plan. Du finner innlegget HER.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Pay attention

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Pay attention to the way people act
when you’re not doing well.
pay attention to who reaches out
and who defends you
when you need it most.
pay attention who’s constantly concern
with your well-being and
who genuinely wants what’s best
for you and who doesn’t.
pay close attention,
that’s all…
knowing the difference between who
you deserve and
who you don’t…
is everything.

r. m. drake

I går kveld fikk jeg endelig oppleve det! De to foregående kveldene/nettene har det vært enda flottere, men jeg har vært nødt til å la det passere uten meg. Jeg brukte hele kvelden på å gjøre meg klar til jakten på nordlyset. Mesteparten av tiden gikk med til lading. I tillegg pakket jeg en liten sekk med kamera, lommlykt, votter og lue, og tok frem voksiposen min. Det kunne jo bli kaldt når jeg skulle suse rundt på elscooteren Elvira nede ved sjøen midt på natta.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg fulgte med i en app som indikerer hvor sterkt nordlyset er til enhver tid. Men siden det ikke så ut til å bli så sterkt og klart, pusset jeg tenner og gjorde meg klar for senga. Sjekket deretter appen en siste gang, og oppdaget at indeksen hadde steget fra 3 til 4. Jeg var straks klar for jakt, og to minutter senere var Elvira og jeg på vei ned bakken i fullt firsprang.

Det var mørkt nede ved sjøen, der vi fant utsikt til nordlyset. Bekmørkt på stien, faktisk. Jeg oppdaget at det var flere nordlysjegere nede ved sjøkanten. Noen hadde gjort opp bål også. Men jeg holdt meg oppe på kanten. Tok ikke sjansen på å kjøre ned, i tilfelle Elvira gjorde seg vrang og ikke klarte å kjøre opp igjen. Det skulle tatt seg ut om jeg hadde havnet nedi et hull og blitt liggende på ryggen med et kamera på magen og beina til værs. Jeg vedder på at de andre nordlysjegerne sterkt hadde mislikt å ha blitt forstyrret i fotojakten av noen i nød! Selv om en dame nedi et hull med kamera på magen kunne blitt et flott fotomotiv også.

Kameraet virket ikke, forresten. Vel, det er vel mer riktig å si at det var jeg som ikke virket, fordi jeg ikke kan med innstillingene. Dessuten var det mørkt og vanskelig å koordinere kamera, lommelykt og fingre, samtidig som Elvira ville snu seg hit og dit og skru på og av lys hele tiden. Det ble litt for mye stress, så jeg endte opp med å ta bilder med mobilkameraet i stedet. Bildene er ikke så gode, men jeg lurer på om jeg kan skylde litt på at nordlyset falmet etter hvert også? Jeg fikk i alle fall oppleve det. 

Det var litt spennende å være ute i høstmørket. I den milde men likevel forfriskende høstlufta. Innimellom hørte jeg lyder fra busker og trær, men jeg var ikke redd. Jeg kan både karate, kung fu og tai chi. Om noen ypper, skal jeg klare å bite fra meg. Jeg er ikke like sterk og rask som før, men jeg kan noen triks. 

Elvira ville absolutt kjøre en tur til Ranheimsfjæra også, hevdet at nordlyset der var enda bedre, så det var bare for meg å følge med. Men det stemte ikke, der var det stille og mørkt som i graven. Det ble en rask retur til Hansbakkfjæra, og en selfie av Elvira og meg i skyggen der, før vi fant brua som bragte oss  hjem. En vennlig pil viste vei i nattemørket.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Han våknet av et rop fra dypet. Det var et hult, innestengt, demonisk og hårreisende rop. Vettskremt rusket han i meg for å få liv i meg. Klokka var litt over ett på natta og jeg var midt inni en spennende drøm. Ropet kom fra meg. Han beskrev ropet som noe av det skumleste han hadde opplevd. Jeg kan love deg at jeg var skikkelig aktivert og klar for det jeg skulle i ferd med. Hadde mobilisert alle krefter for å tilkalle noen fryktinngytende spøkelser som jeg skulle skremme dem bort. Og da måtte jeg brøle HØYT!

Som regel kan slike stemmer som vi klarer å presse ut midt i et mareritt høres ganske tynne og pipete ut, men denne var mer som et brøl fra dypet av dypet. Jeg hadde klart å få ut et skikkelig nifst og makabert rop. Samboeren min sa det minte han om den gamle filmen Exorsisten. Hadde han ikke vekt meg, hadde jeg nok klart å skremme bort de uhyggelige spøkelsene. Men det var godt å slippe ut av drømmen, og i stedet begynte jeg å le. Situasjonen var ganske komisk, selv om vi begge lå der småskremte.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Litt senere måtte jeg på do. Da våknet han på ny, med et gisp, og ropte etter meg at jeg ikke måtte hente en kniv. Tilbake i senga igjen etter doturen la jeg hånda spøkefullt på skuldra hans for å berolige han med at alt var bra. Han skvatt, hadde nok ikke helt kommet seg etter sjokkskaden fra det skumle ropet enda.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Det blir for mye. Det som jeg tidligere ble utmattet av etter to timer, blir jeg nå utmattet av etter bare én time. Det er vanskelig å begrense. Jeg prøver å være realistisk og ikke planlegge mer enn maksimum én ting hver dag. Likevel blir det for mye, og jeg er i minus på energiskalaen mesteparten av tida.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På mandag gjorde jeg ingenting, bortsett fra litt skriving mens jeg halvveis lå på sofaen. Hadde vakt på ME-foreningens støttetelefon. Én person ringte, men en annen telefonvakt kom meg i forkjøpet. Det var i grunnen greit, siden formen var dårlig. Tirsdag måtte jeg ha vekkeklokka på åtte. Skulle kjøre samboeren til mamma til sykehuset en tur. Mamma vil ikke kjøre i byen, så da var det kjekt å kjøre innom meg, sånn at jeg overetok rattet og tok bykjøringen. Det ble litt venting i byen, og jeg kjente at kroppen begynte å streike. Det ble for mye. Kroppen min fungerer ikke så bra til å gjøre noe som helst så tidlig på dagen heller, selv om hodet vil. Men jeg var glad for å kunne hjelpe, og det var hyggelig å tilbringe tid med de to også.

Onsdag mobiliserte jeg og ble med på 18årsfeiring til bonussønnen på restaurant i byen på kvelden. Veldig koselig, og god mat. Jeg hadde planlagt å droppe kakeselskapet etterpå, og det var nok lurt, men det ble likevel for mye. Torsdag var jeg stort sett sengeliggende igjen, frem til jeg “tok meg sammen” og dro på ME-treff på kvelden. Angrer ikke, for det var veldig hyggelig, men halvveis ut i møtet måtte jeg dra. Kjente ME-feberen og utmattelsen tok overhånd.

Så kom fredag, og jeg hadde nada planer. Null og niks. Bare telefonvakt på ME-foreningens støttetelefon. Ingen ringte. Jeg vasket litt klær, tastet på pc-en, og det var i grunnen nok, så jeg lot som vanlig fredagsvasken få fri. Handling og matlaging er det forresten samboeren min som tar seg av, så jeg har mye “fri” fra huslige sysler. 

Siden det var meldt fint vær til helga, foreslo samboeren at vi kunne gå en tur, slik vi gjorde sist lørdag. Dvs. han marsjerer i kjent travstil, mens jeg lener meg tilbake i rolig kjøremodus på Elvira (elscooteren). Det ble derfor en lørdagstur for andre helg på rad, og denne gangen i motsatt retning av sist. Grilstad Marina var målet, ca 3 km unna der vi bor. Vi var faktisk på tre visninger i dette området for halvannet år siden, før vi kjøpte leiligheten vi har nå. Og som du ser av bildene i dette innlegget, ble det en super tur i hyggelig selskap, foruten mye frisk luft og flott utsikt langs stien.

I dag er det søndag. Jeg hadde kun én plan for dagen, nemlig å vaske glassgelenderet på terrassen vår. Det er forsåvidt noe jeg har tenkt på siden tidlig i vår, og som stadig har blitt utsatt. Det kan kjennes ut som det blir med tanken i dag også.

Uka mi har imidlertid vært begivenhetsrik, tross alt. Selv om det blir for mye, kommer det heldigvis dager med nye muligheter. Har du hatt ei fin uke? Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!

Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

I dag hadde jeg ingen plan for å skrive blogginnlegg, men så dukket det plutselig opp en utfordring fra Utifriluft fra Larvik i innlegget Sommerblomstene holder ut. Og siden jeg tilfeldigvis var i byen denne uka og da foreviget blomster jeg passerte, blir disse til ære for hennes utfordring. 🙂 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Disse bildene av Vår Frue kirke tok jeg da jeg gikk fra bilen til et ME-treff for et par dager siden, og som du ser er de fortsatt sommerfine. Trondheim er mest kjent for katedralen Nidarosdomen, men vi har mange andre kjente byggverk i byen vår. Vår Frue kirke er et av dem. Jeg synes det er spennende med slike gamle byggverk, både kirker og andre bygninger. De rommer så mye historie, og det er litt rart og ganske spennende å tenke på hvilken betydning de har hatt for mange mennesker langt tilbake i tid. Og gøy å forestille seg hvordan folkelivet var den gangen bygningen var helt ny.

Det er ikke alltid så om gjøre å gå inn i kirker og andre gamle bygninger. Jeg synes det er finest å se de utenfra, og kikker både på arkitekturen og finessene ellers. Jeg er spesielt fasinert av gamle dører. Både litt symbolsk, men også med tanke på alle de menneskene som har gått inn døra. Hvem de var, hva de tenkte på, hvilken tid de tilhørte, hva slags liv de levde, hvilken bagasje de hadde med, osv. Jeg vet ikke hvor gammel denne døra på Vår Frue kirke er, men det har helt sikkert gått mange glade, triste, mette, sultne, forventningsfulle, fortvilte, svake, mektige folk gjennom denne døra.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂

Jeg hadde egentlig brukt opp energien for dagen, etter å ha vært på ME-treff tidligere på kvelden, men måtte et par turer ut på terrassen og se da himmelen stod i brann. Skuet hadde sikkert vært enda flottere om jeg hadde dratt ned til sjøen, men fargene som åpenbarte seg rett utenfor stua, var også fasinerende og flotte. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ei ung jente på 21 hadde tatt initiativ til treffet, og vi var i alt 12 personer som kom. Jeg dro ca halvveis ut i treffet. Da hadde en av de andre dratt før meg, og i tillegg kom det ei ny etter at jeg hadde dratt. Man kan komme og gå som man vil, ut fra form og behov. Alle har forståelse for at det må være slik.

Det var ganske mange unge som kom denne gangen, og det er hyggelig. Selv om det hadde vært mye bedre om de hadde vært ute på livet med vennenne sine, altså hadde vært friske. Mange opplever at de blir isolerte, faller utenfor nettverk og mister venner etter at de har blitt syke. Jeg merker det selv, men synes det er spesielt trist på vegne av de som er unge og bare såvidt har begynt å leve. Tenker på alt de går glipp av. Om det en dag kommer en medisin for ME, må de unge få stå først i køen!

Det er fint å kunne snakke med likesinnede, med andre som snakker samme språk, som forstår hvordan det oppleves å ha ME. Spesielt siden det er en sykdom som er mye omdiskutert. Mange sa at de er i bedre form på kveldene, og at treff på kveldstid derfor passer bedre enn på dagtid, som vi vanligvis har hatt. Noen er sengeliggende frem til langt på ettermiddagen, men opplever f.eks. at de kan få en opptur etter ti på kvelden. Først da begynner kroppen å “virke”, og de kan begynne å bake og stelle hjemme. Det som er oppsiktsvekkende, er at dette gjelder for veldig mange med ME.

Jeg sliter bl.a. med at jeg ofte har feber, spesielt på tider av dagen da jeg er mest utmattet. Av nysgjerrighet spurte jeg i gruppa om det var mange andre som også har det slik. Over halvparten kunne svare bekreftende på at de også opplever å ha feber, men at det ofte dreier seg om én grad over normalt. Akkurat som hos meg.

I går la jeg ut innlegget Qi gong-video til deg 😊 Jeg fikk informert om dette tilbudet til de andre som var på ME-treffet. Fikk tilbakemelding om at det er positivt at det er gratis, at ME-foreningen støtter. Det blir spennende å se om det blir mange som dukker opp på første time i qi gong og tai chi når vi starter opp dette 10-ukersopplegget i neste uke. 🙂 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂