Det ble bare én time i frihet, før jeg måtte flytte tilbake til cella mi… Vi ser på en spansk dramaserie for tida, Vis a vis. Settingen er i et kvinnefengsel, hvor de innsatte naturlig nok er låst inn i celler mesteparten av tida. Noen ganger føler jeg meg også som en innsatt som bare kan komme ut i frisk luft og være sammen med andre en sjelden gang.
Begrensningene er av en annen art, men følelsen er ikke så ulik. Innestengt med muligheten til å bare gjøre det mest nødvendige mesteparten av tida, mens timen ute i “luftegården” er det jeg har å se frem til.
Takket være Elvira, elscooteren min, kom jeg meg ned til sjøen uten å bruke så mye energi. Du ser henne på bildet over, til venstre på gresset. Den siste biten ned til svabergene ble for bratt for henne, men hun hadde ikke noe imot å stå for seg selv en stund. Jeg parkerte henne ved siden av noen hvite blomster med utsikt mot sjøen.
Denne Bjørnen, som du ser på bildet over, seilte på de syv hav i sitt forrige liv. Kanskje stod han og speided utover sjøen og drømte om noen av opplevelsene fra tida på skuta han styrte den gangen?
Jeg burde hatt med badetøy. Kanskje var dette første og siste mulighet for et bad i Trondheimsfjorden før isbadsesongen starter.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link
Blogginnleggene kan deles med de du tenker kan kan ha interesse av å lese 🙂