Det ble en fin stund i går kveld da jeg fikk besøk av dattera til ei venninne av meg som døde i 2008. Jenta er i dag 19 år og har knapt minner om sin egen mor, siden hun var bare 4 år da mora døde. Jeg har derimot mange minner om Elisabeth, siden vi var gode venninner gjennom mange år. Fotoalbumene på bildet over inneholder alle bilder av gode, snille og livsglade Elisabeth.
Jeg satt i flere runder og kikket i disse gamle fotoalbumene for et par dager siden. Måtte jo ha pauser, så det tok litt tid. Der jeg fant bilder av min gamle venninne, la jeg inn bokmerker. Ei unge jente som er sulten på inntrykk av hvem sin avdøde mor var, er jo bare interessert i bilder av akkurat henne og ikke hele livshistorien min! Jeg fant også noen bilder av brødrene hennes som små, som jeg ville dele med henne.
Det var gjennom bestemora hennes at jeg fikk høre at jenta har flyttet til Norge, og nå studerer i Trondheim. Hun har vokst opp hos faren i Tyskland, og bodde der inntil han gikk bort i 2020. Jeg har hatt noe kontakt med faren hennes gjennom årene, og alltid hatt med meg Elisabeths etterlengtede datter i tankene. Jeg visste hvor spesiell hun var for Elisabeth. I går fikk jeg møte henne.
Det er jentas bestemor, som tilfeldigvis er naboen min, som først foreslo at barnebarnet kanskje kunne ha lyst til å møte meg. Jeg søkte barnebarnet opp på Facebook, og ble helt lamslått over hvor mye hun lignet på venninna mi som døde så alt for tidlig. Etter en kort stund ble vi enige om å møtes. Jeg ville gjerne gi henne litt påfyll om hvem mora hennes var. Tenkte det kunne være godt for henne. Familien hennes kjenner henne nok ikke slik jeg gjør. Det var derfor jeg tok sats og fant frem haugevis av gamle fotoalbumer. Visste at det kunne være noen fine minner der.
Jeg opplevde at det var fint for dattera til venninna mi å se bildene og høre historiene om mora si. Samtidig var det veldig godt for meg også. Det føltes nesten som om det var Elisabeth som hadde fått i stand dette, og jeg tror det var noe hun ville ønsket i alle fall. Jeg glemte helt å servere noe å spise, så hun var sikkert sulten da hun dro. En julebrus, litt nøtter og et par kjeks i magen er ikke mye av skryte av. Men vi fikk begge påfyll til minnekontoen, om ikke annet. Jeg fikk frisket opp fine, koselige minner med Elisabeth fra gamle dager, mens hun fikk påfyll på mammakontoen sin. Det føltes som om Elisabeth kom litt nærmere.
Det var viktig for Elisabeth å bli husket. Hun ville ikke bli glemt etter at hun var død. Nå er minnene om Elisabeth blitt gjenopplivet gjennom møtet med dattera. Jeg vet at sønnene hennes også ofte tenker på henne. Dette blogginnlegget vil også være en påminnelse om hvem hun var for de som leser. Det er derfor skrevet som en dedikasjon til Elisabeth. Ingen kan si annet enn at Elisabeth var tvers gjennom et godt menneske. Hun var snill, ærlig og oppriktig, undrende, oppofrende, positiv, omsorgsfull, virksom, modig, og svært betydningsfull for mange.
På starten av 2000-tallet skrev Elisabeth en blogg. Den gangen hadde jeg aldri hørt om blogg, og ble faktisk en smule skeptisk da Elisabeth fortalte om bloggen sin. Helt ubegrunnet selvsagt, og hun var jo bare forut for sin tid. Jeg aner imidlertid ikke om det er mulig å oppdrive denne bloggen nå. Det kunne vært veldig interessant for dattera hennes, men forhåpentligvis har hun i alle fall fått dagbøkene til Elisabeth.
De to døtrene mine husker Elisabeth fra da de var i barnehagealder og Elisabeth var på besøk hos oss. Hun koste seg med å ha dem i fanget sitt og lot dem få vite at hun ønsket seg ei fin, lita jente som dem. Det er veldig trist å tenke på at Elisabeth ikke fikk se dattera si vokse opp.
Når Elisabeth fortalte om meg til familien sin og andre venner, omtalte hun meg alltid som “Kari med hunden” eller “KarateKari”. Det var på karatetrening her i Trondheim vi møttes den aller første gangen. Det var i 1987. Vi bodde ikke langt fra hverandre, og det ble naturlig at vi byttet på å kjøre til trening. Snart gjorde vi mye annet sammen også. Den siste gangen jeg snakket med henne, planla vi at jeg skulle komme på besøk til henne i Moss. Turen til Moss ble dessverre en begravelse i stedet.
Elisabeth og jeg gikk “Trekanten” i Trollheimen, en fjelltur som gikk fra hytte til hytte over tre dager. Elisabeth slet skikkelig med vonde knær på slutten, men tøff som hun var, lot hun ikke det stoppe henne. Bildene fra denne turen inspirerte forresten dattera til å sette tur i Trollheimen på “things to do”-listen sin.
Jeg håper at dattera til Elisabeth opplevde kvelden med alt av påfyll om mora i møte med meg som positiv og fin. Jeg merket at det var vanskelig for henne å avslutte kvelden, og jeg har en følelse av at vi kommer til å møtes igjen. Hun har hatt en tøff start på livet, opplevd ting og gjort seg erfaringer som hun burde sluppet. Men det har gjort henne til den hun er, et spesielt fint, godt, reflektert og realistisk menneske med mange gode verdier. Man kan ikke annet enn å bli glad i henne.
Bildet over er dessverre av temmelig dårlig kvalitet. Jeg valgte likevel å ta det med, fordi det er et godt bilde av hvordan Elisabeth var, slik jeg husker henne. Det varme, gode, åpne smilet er som vanlig på plass. Det er også livsgleden i øynene.
Jeg setter stor pris på de årene hun var en del av livet mitt. Noen mennesker glemmer man aldri. Elisabeth er en av disse. ❤️
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Her kan du like/følge facebook-siden til bloggen: https://www.facebook.com/MEogMEning/
