MEning Kari Engesvik

English further down

Fredag 13. ansees som en ulykkesdag i vestlig kultur. Jeg er ikke spesielt overtroisk, men er likevel oppmerksom på denne dagen når den kommer. Da kan jeg relatere ulykken til datoen, om noe skulle inntreffe. Ofte er det jo greit å skylde på et eller annet.

Jeg pakket med meg litt ekstra i veska da jeg skulle på sykehuset her i Spania i går kveld. Medisiner, mobillader, ei ren truse. Så spiste jeg en god middag, tok en dusj, ryddet og bar ut søppel. I tilfelle jeg kom til å bli der ei stund. Jeg fryktet at de kom til å skjære bort deler av nesa mi, og så for meg hvordan de kom til å bandasjere den. Jeg luftet min bekymring på telefonen med samboeren hjemme i Norge, og han trøstet med at det fins mye fint i plast nå.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Neseproblemet startet to dager tidligere, etter at jeg hadde vært inne på sommerfuglparken i Benalmádena og ruslet rundt sammen med kameraet mitt. Det var varmt og klamt der inne, og jeg regnet med at jeg kunne ha vært borti noe og uvørent klødd meg på nesa pga svette etterpå. Kunne det være parasitter eller kjøttetende bakterier som hadde tatt bolig i nesa mi?

Det at den var rød og litt hoven bekymret meg ikke. Derimot var det ekkelt å kjenne på stadig “bevegelse” i det utsatte området, en slags prikking eller følelse av at et hår lå og irriterte eller kilet. Som om noe smått rørte på seg under huden. Jeg måtte prøve å klemme. Kanskje kom noe kravlende ut…

Jeg tok sats foran speilet, klemte, og tårene piplet. Men der dukket det opp noe hvitt. Jeg fant frem en spiss pinsett og tok hull på huden. Noe hvitt, finkornet kom ut. Hjelp!… Jeg renset med pyrisept, aloe vera og eddik, sistnevnte i desparasjon. Så lukket såret seg, med utseende omtrent som et brannsår, bare at det var helt hvitt, før det etter en stund ble rødt. Nå ble jeg virkelig bekymret. Samboeren min trøstet meg påny fra Norge, med at det helt sikkert ikke var møllegg, og sa at eddik kanskje ikke var så lurt å bruke.

Forsikringsselskapet hjemme i Norge (Tryg) var veldig støttende og hjelpsomme, og Lisa sørget for å sende over “papirer” på meg til Vithas Xanit sykehus. Det tar bare fem minutter å kjøre dit. Jeg ventet imidlertid med å dra til solnedgang. Mest pga av den brennende heten, men også siden jeg regnet med det ville være roligere der på kveldstid og jeg ville unngå utmattelse pga lang ventetid.

Jeg ble godt mottatt av sykehuspersonalet. Det føltes som om alle var der for å bistå meg, både kontorpersonale og helsepersonell. Snakk om service! Og i skranken skjønte de hvem jeg var i det jeg kom inn døra, siden mailutskrift fra Tryg lå klar. Der fylte jeg ut et par skjema. Jeg rakk ikke å sette meg ned på venterommet før det var min tur å hilse på legen.

Doktor Fernandez var ei dyktig og hyggelig dame. Det tok henne ett sekund å se hva som var galt med nesa mi. Herpes, sa hun. Hva, kunne det være mulig? Jeg kjente lykkerusen komme. Kunne jeg slippe frykten for å gå derfra med en kortere nese? Hun sa at det skyldes bruk av munnbind, og hete og fuktighet i kombinasjon med masken. Tenk det! Så jeg fikk beskjed om å ta ned masken fra nesa såfremt det var lite folk i nærheten, lufte, og ikke klemme mer, siden det ville øke sårområdet . I tillegg fikk jeg resept på en krem. For en lettelse! Gjett om jeg var glad da hun sa “you are free to go” og jeg nærmest hoppet ut derfra.

Teknikeren som var på besøk hos meg tidligere på dagen, slapp å se den nyklemte nesa mi siden jeg brukte ansiktsmaske. Det er fortsatt påkrevd i Spania ved nær kontakt. Det var forsikringsselskapet mitt i Spania som hadde sendt han. Der møtte jeg også veldig god service, gjennom Christina, som ringte og fikset og ordnet.

Oppvaskmaskina mi har sluttet å virke, og etter tips fra min gode nabo Rocio, kan forsikring fikse slike ting. Teknikeren kunne etter hvert konstatere at det ikke var noe galt med røropplegget og vanntilførselen, men at selve maskina hadde slutte å gi signaler om å ta inn vann og tømme for vann. Så da blir det ny oppvaskmaskin, etter hvert. Det var i alle fall greit å få utelukket at det var noe galt med røropplegget.

Jeg møter ofte spanjoler som kjenner noen som er håndverkere eller kan fikse ting for meg. Teknikeren, som forøvrig opprinnelig er fra Cuba, kjenner noen som kan hjelpe meg med møllproblemet mitt. Siden det har dukket opp tre nye flyvende møll siden forrige blogginnlegg, tenker jeg at det ville vært greit med hjelp.

Slik var min fredag 13. Ingen ulykker, men jeg har fått svar på to store bekymringer. Og møtt hyggelige mennesker! 🙂 Hvordan var din fredag 13.?

English:

Friday the 13th is considered to be an unlucky day in western superstition. I’m not particularly superstitious, but I’m still aware of this day when it comes. Then I can relate the accident to the date, if something should happen. Very often it feels okay to blame it on something.

Going to the hospital here in Spain last night I packed a a few extra things in my handbag. Medicines, the mobile phone charger, clean underwear. Then I ate a proper dinner, had a shower, cleaned and carried out the rubbish. In case I was going to stay there for a while. I was afraid they were going to cut off parts of my nose, and I imagined how they would bandage it. I shared my concern on the phone with my partner back home in Norway, and he said in a consoling way that there is a lot of good stuff in plastic now.

My nose problem started two days earlier, after I had been to the butterfly park in Benalmádena strolling around with my camera. It was hot and humid in there, and I figured I might have touched something and then recklessly scratched my nose afterwards due to sweat. Could it be parasites or carnivorous bacteria that had taken up residence in my nose?

The fact that it was red and a little swollen did not worry me. On the other hand, it was revolting to feel the constant “movement” in the exposed area, a kind of tingling feeling as that of a hair being there, annoying and tickling. Yet, as if something small was moving underneath the skin. I needed to squeeze. Maybe something would come crawling out …

I placed myself in front of the mirror, squeezed, and tears welled up. Suddenly something white appeared. I got out a pair of pointed tweezers and pierced the skin. Something white, fine came out. Help! … I cleansed with antiseptic, aloe vera and vinegar, the latter in desperation. Then the wound closed, looking almost like a burn, except that it was completely white, until it after a while turned red. Now I was really worried. My boyfriend comforted me again, on the phone from Norway, saying that it was definitely not moth eggs, and added that it might be a good idea to skip the use of vinegar.

My insurance company in Norway (Tryg) was very supportive and helpful, and Lisa made sure to send over my “papers” to Vithas Xanit hospital. It only takes me five minutes to drive there. However, I delayed going until sunset. Mostly due to the scorching heat, but also because I expected it would be calmer there in the evening and I wanted to avoid exhaustion due to a long period of waiting.

I was welcomed by the hospital staff. It felt like everyone was there to assist me, office staff as well as health professionals. Fantastic service! Shortly after I walked inside the people at the counter immediately understood who I was, probably due to the fact that they had read an e-mail transcript from my Norwegian insurance company. I didn’t even get to sit down in the waiting room after filling in the forms. Just as I entered it was my turn to greet the doctor.

Dr. Fernandez was a skilled and pleasant lady. It only took her a second to see what was wrong with my nose. Herpes, she said. What, could it be? I felt the intoxication of happiness coming. Could I actually let go of the fear of leaving the hospital with a shorter nose? She said it was due to the use of face masks, and heat and moisture in combination with the mask. Quite astonishing! So I was told to take the mask off my nose if there were few people around, ventilate, and absolutely not squeeze any more, as it would just increase the affected area. In addition, I received a prescription for a cream. What a relief! You can imagine I was happy when she said “you are free to go”, and I more or less jumped out of there.

The technician who paid me a visit earlier in the day did not see my newly squeezed nose since I was wearing a face mask. It is still required in Spain when in contact with other people. It was my insurance company in Spain that had sent him to my apartment. I also met very good service when on the phone with them, through Christina, who called and fixed and arranged things for me.

My dishwasher has stopped working, and according to my good neighbour Rocio the insurance company can deal with such things, so I contacted them. The technician was eventually able to establish that there was nothing wrong with the piping and the water supply, but that the machine itself had stopped giving signals to take in water and drain for water. So then there will be a new dishwasher, eventually. Nevertheless, it was okay to exclude that there was something wrong with the piping.

I often meet Spaniards who know someone who is a craftsman or can fix things for me. The technician, who by the way is originally from Cuba, knows someone who can help me with my moth problem. As there have been three new flying moths since my previous blog post I think it would be great with a bit of help.

This is what my Friday the 13th. was like. No accidents, but I have received answers to two major concerns. And met nice people! 🙂 How was your Friday the 13th?

English further down

Neida, jeg har ikke fått meg jobb i Skadedyrkontrollen. Men de siste to kveldene har jeg utstyrt meg med ansiktsmaske og briller og sprayet med denne store flasken med gift på kjøkkenet og på badet, hvor innbruddstyvene har en tendens til å trives.

Jeg vet ikke om denne sprayen som jeg kjøpte nå sist, er bedre enn den som kun er beregnet på møll, men nå har det faktisk gått to hele dager uten at jeg har sett en levende møll. Det har heller ikke dukket opp flere i møllfellene. Jeg har sett noen egg på de faste plassene i kjøkkenskapene, så problemet er ikke ute av verden enda. Men det er håp om at jeg vinner kampen.

Denne nye giften som jeg kjøpte på Mercadona supermarked, skal virke mot mange typer insekter, som du kan se på det nederste bildet. Da jeg var på butikken i dag, kjøpte jeg laurbærblader og blank eddik. Nå skal laurbærblader dekorere på hyller og i skap, innimellom mat, kopper og kar. Dette skal forebygge mot møll. Og så skal jeg bruke hvit eddik i vaskevannet. Man får mange tips ved å google! Blank eddik stod forøvrig sammen med vaskemidler på butikken, ikke sammen med matvarer som i Norge.

HER kan du lese om min hittil to måneder lange kamp mot møll.

English:

No, I did not get a job in some pest control company. However, the last two nights I have equipped myself with a face mask and glasses to spray with this large bottle of poison in the kitchen and in the bathroom, where burglars tend to thrive.

I bought this bottle a few days ago. I don’t know if this spray is better than the one that is intended for moths only, but now it has actually been two full days without me having seen a living moth. Nor have more appeared in the moth traps. I’ve seen some eggs in the usual places in the kitchen cupboards, so the problem is not out of the world yet. Still, I think there is hope that I will win the match.

This new poison that I bought at Mercadona supermarket will work against many types of insects, as you can see in the picture below. When I was at the supermarket today I bought bay leaves and white vinegar. I will decorate with the bay leaves on shelves and inside cupboards, in between food, pots and pans. This should prevent moths from coming. And then I will use white vinegar in the bucket with soap and water. You get many tips from google! By the way, white vinegar was placed together with detergents in the store, not with foodstuffs as it is in Norway.

HERE you can read about my two months’ fight against the moths.

English text and pictures further down.
Bilder lenger ned.

Jeg er drittlei av mine nye samboere. Møll som samboere er ikke hyggelig i det hele tatt. Faktisk er det ganske utmattende, siden det er energikrevende og tar mye av oppmerksomheten gjennom dagen. I form av vasking, spraying, jakting, løfting, bæring, innkjøp av diverse møllmidler, silikonering, taping, og ikke minst tankevirksomhet og bekymring. Møll burde blitt nektet adgang til hus der det bor folk med ME!

Møllenes ankomst har også virket inn på mine reiseplaner. Jeg dro ned til Spania for å få bukt med problemet tidligere enn jeg egentlig hadde tenkt å reise. Og nå avventer jeg å bestille hjemreise fordi jeg føler jeg ikke kan reise før jeg er kvitt møllproblemet. Om jeg reiser før inntrengerene er utryddet, kan de formere seg voldsomt og gjøre store ødeleggelser før jeg er tilbake i Spania neste gang.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Møllene har avgått ved døden på ulike vis. Mange har blitt fristet inn i fellene og havnet i klisteret der. Noen har valgt drukningsdøden, havnet i en sølepytt i badekaret, eller i noen vanndråper i klesbaljen. Atter andre har fått smake fluesmekka. Etter å ha fått grønt lys fra søster Anita og samboer Bjørn, silikonerte jeg åpningen mellom listverket i dørkarmen og veggflis på badet. Det var i tilfelle det som mine etter hvert så møllobservante øyne så faktisk var webbing (hva heter det på norsk?) og egg i hulrommet der, og det ikke var bare støv. Noe web og egglignende på kjøkkenet fikk også smake såpe og vann og forsvant ned i kloakken.

Det fins mange typer møll. Noen går etter mat, gjerne fordervet mat, noen spiser hull i klær og gardiner, noen spiser seg gjennom vegger og møbler. Den siste typen er visst den verste. Jeg vet ikke hva slags type møll jeg har fått i hus. Kanskje noen av dere som leser dette, vet?

Jeg har lenge trodd at jeg har sett enden på møllproblemet. Siden det har dukket opp en, to eller tre nye hver kveld eller morgen, har jeg stadig blitt lurt til å tenke at jeg snart har vunnet over dem. Men siden de fortsetter å dukke opp, har jeg blitt tvunget til å gjøre stadig nye tiltak. De første par ukene fant jeg døde møll i skuffer og skap på kjøkkenet, noen også i bøttekottet og i klesskuffer. Møllfellene ble fylt opp med stadig nye møll i løpet av natta. Jeg kastet mye tørrmat, vasket både skuffer og skap, samt kopper og kar. Det var en stor jobb, som måtte tas over flere dager.

Da Bjørn kom, trådte han til med sine vaskekrefter. Mer vasking, mer klasking med fluesmekka, han tettet hull og han dro frem vaskemaskina for å lete etter møllkilder. Etter at han dro, har jeg gått mer drastisk til verks. Båret alle gulvtepper ut i søppelkontaineren, vasket gardiner, tettet ventiler på bad med plast og tape, og sprayet enda mer med møllmiddel. Den tyngste jobben hadde jeg med å få frem gulvteppet fra stuebordet. Stuebord av marmor er tunge! Og etterpå måtte jeg hente fram krykkene, siden jeg fikk betennelse i hoftene pga. overbelastningen.

Siden rakkarene hadde laget webbing i åpenrommet mellom kjøleskapet og overskapet, måtte jeg ha frem kjøleskapet for å få vasket bort dette. Fordelen var at jeg samtidig fikk vasket bak kjøleskapet. Noe jeg ikke har gjort på fem år. Men jeg hadde gjerne vært opplevelsen foruten. Dessuten måtte jeg faktisk frem med kjøleskapet en andre runde, siden jeg oppdaget nye egg på samme sted to dager senere. Da jeg kom til Spania for to måneder siden og begynte å lete etter bøllene, oppdaget jeg at røropplegget til kjøkkenvifta ikke satt ordentlig på, og faktisk hadde delene sklidd til side et par steder. Disse har jeg nå tapet.

Min siste adspredelse i møllutslettinga var å silikonere i glippen mellom listverket rundt døra og veggflisa på badet. Følte meg litt som en håndverker, oppe i trappestigen og med silikon klistret til fingrene. Fortsatt full av pågangsvilje, men med mord i blikket. Nå synes jeg at jeg har ofret nok energi på disse gjenstridige skapningene! Det var liksom meningen at jeg skulle dra til Spania for å lade, med mye helingshvile. Men møllproblemet har tatt mye krefter!

Om noen har erfaring med hvordan man kvitter seg med møll og forslag til videre tiltak, blir jeg glad for tips!

Hvis du vil lese om hvordan kampen mot møllene startet, kan du lese HER.

English:

I’m fed up with my new roommates. Moths as cohabitants are not nice at all. In fact, it is quite exhausting. It is energy consuming and takes a lot of attention throughout the day. Most of the time I find myself cleaning, hunting, lifting and carrying stuff, purchasing various moth repellents, spraying, sealing with silicone/acrylic and tape, and then there’s all the thinking and worrying. Moths should have been denied access to houses where people with ME live!

The arrival of the moths has also affected my travel plans. I went down to Spain to sort out the problem earlier than I initially had intended to travel. And now I am delaying to book a return ticket because I feel I can not go back to Norway until I have got rid of the moth problem. If I leave before the invaders are exterminated, they can multiply violently and wreak havoc by the time I return to Spain next time.

The moths have kicked the bucket in various ways. Many have been tempted into the traps and ended their days in the glue there. Some have chosen to drown themselves, ended up in a pond in the bathtub, or in a few drops of water in the clothes tub. Yet others have been bashed with the fly swatter. After getting the green light from sister Anita and my partner Bjørn, I sealed the opening between the molding in the door frame and the bathroom wall tiles with silicone. This was in case my eventually so moth-observant eyes saw webbing and eggs in the hollow there, and it was not just dust. Some webbing/eggs in the kitchen also got the soap and water treatment and thereafter disappeared down the drain.

There are many types of moths. Some appear where there’s food, often spoiled food, some eat holes in our clothes and curtains, some eat wooden walls and furniture. The last type is probably the worst. I do not know what kind of moth I have got in the house. Does any of you readers know?

Actually, I have been thinking that I see an end to the moth problem for a long time. Due to the fact that one, two or three new ones have appeared every night or morning I have many times been tricked into thinking that I will soon have overcome them. But as they continue to emerge, I have been forced to take new measures over and over again. For the first couple of weeks I found dead moths in drawers and cupboards in the kitchen, some also in closets and in clothes drawers. The moth traps were constantly filled with new moths during the night. I threw away a lot of dry food, washed drawers and cupboards, as well as pots and pans. It was a huge job, on which I had to spend many days.

When Bjørn came to Spain he stepped in with his washing powers. So there was more cleaning, more slapping with the fly swatter, he sealed holes in walls and even pulled out the washing machine to look for moth hiding places. After he left I have taken more drastic action. Carried out all the carpets in the rubbish bin, washed the curtains, sealed the valve in the bathroom with plastic and tape, and sprayed several times with moth repellent. Getting the carpet out from underneath the living room table was the heaviest job I’ve had until now. Marble tables are heavy! And afterwards I had to get out my crutches, as I ended up with an inflammation in my hips.

The rascals had made webbing in the open space between the fridge and the top cupboard, and therefore I had to bring the fridge out to get this cleaned off. The advantage was that I also got to clean behind the fridge. Something I have not done in five years. But I would have liked to have been without this experience. Actually, I had to pull out the fridge a second time, as I discovered new eggs in the same place two days later. When I came to Spain two months ago and started looking for the bullies, I discovered that the pipe arrangement for the kitchen fan did not fit properly, and in fact the parts had slipped to the side a couple of places. These have now been sealed properly.

My last diversion in the moth eradication was to put silicone in the gap between the molding around the door and the wall in the bathroom. I felt a bit like a craftsman, up on the ladder with silicone glued to my fingers. Still full of perseverance, but with intent to kill. I think I have sacrificed enough energy on these stubborn creatures now! I was supposed to go to Spain to recharge, and get a lot of healing rest. However, this moth problem has taken a lot of effort!

If anyone has experience with how to get rid of moths and suggestions for further measures, I will be really happy for their tips!

If you would like to know how the fight against the moths started you can read about it HERE.

English further down

Det er ikke ofte jeg er på klesshopping, men når jeg er i Spania er det obligatorisk med et besøk på favorittbutikken min, Desigual. Selv om jeg kjører et strengt regime med mye hvile og lite aktivitet, måtte jeg lure meg til et besøk til Marbella for å se om de hadde noen fine topper eller kjoler. Det ble en fantabulastisk tur, og jeg krasjet ikke der, men etterpå.

I følge rehabiliteringsplanen min hadde jeg bare to timer til rådighet, fra tolv til to. Siden det er 40 minutter å kjøre hver vei, skulle det tilsi 40 minutter til bruk på Desigual. Mer enn nok på én butikk, sier du? Joda, det var vel sånn akkurat passe til å lete etter en rød kjole til meg og ei fin t-skjorte til Bjørn. Men ting går ikke alltid som planlagt. Kjolen ble gul, og det ble ei langermet skjorte til Bjørn. Så langt, alt greit.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men Desigual ligger på et stort kjøpesenter, hvor det også er mange andre butikker. Jeg trengte nytt undertøy og et par innesko. Så da måtte jeg innom tre undertøysbutikker og en skobutikk også. Bjørn var skeptisk, synes vi skulle avslutte handlingen etter Desigual-besøket, men jeg var mindre fornuftig. Derfor ble det et par handleposer til, som Bjørn bar. Men det skal sies at jeg er ganske effektiv når jeg omsider slipper inn i en butikk. Handler fort og er raskt ferdig. Bruker ikke mye unødvendig tid på å tråle gjennom butikkhyller jeg ikke skal kjøpe noe fra. Synes jeg bruker energien fornuftig, sånn sett.

Men ble jo uansett sliten av å valse rundt på jakt etter ting å bruke penger på, og da var det koselig å sette seg ned på en rolig kafé etterpå, mens Bjørn gikk for å finne en gave. Og så kjørte vi hjem, og det var da jeg krasjet. Ikke på veien, men på sofaen. Resten av dagen. Likevel var jeg glad og lykkelig for min nye, gule kjole og påfyll i truseskuffen. Krasjen satt fremdeles i kroppen neste dag. Men det var vel som fortjent når jeg ikke følger egen plan…

HER finner du bilder av den gule kjolen.

I don’t go shopping for clothes that often, but it’s compulsory with a visit to my favourite shop Desigual when I’m in Spain. Although I’m running a strict regime with a lot of rest and little activity I managed to trick myself into a visit at Desigual in Marbella to see if they had any nice tops or dresses. It was a fantastic trip, and I didn’t crash during my visit there, but afterwards.

According to my rehabilitation plan I only had two hours available, from twelve to two o’clock. As it is 40 minutes to drive each way, there would be 40 minutes to spent at Desigual. More than enough in one store, you say? Sure, it would be ample time to look for a red dress for me and a nice t-shirt for Bjørn. But things do not always go as planned. The dress turned out to be yellow, and Bjørn chose a long-sleeved shirt. So far so good.

Anyway, Desigual is located in a large shopping centre, in which there are also many other stores. I needed new underwear and a pair of slippers. Therefore I thought I’d stop by three lingerie stores and a shoe store as well. Bjørn was skeptical, as he really wanted us to be finished with the shopping after the visit at Desigual, but I was less sensible. In the end, I got two more shopping bags, for Bjørn to carry. Yet,, it must be said that I am quite efficient when I eventually enter a store. I act fast and I’m quickly done. I do not spend a lot of time looking in shelves for items I will not buy anyway. Thus I think I use my energy wisely.

Still, I became tired from wandering around looking for things to spend my money on and then it was nice to sit down at a quiet café afterwards, while Bjørn went off to buy a gift. Eventually, we drove home, and that was when I crashed. Not on the road, but on the couch. For the rest of the day. And yet I was happy and delighted because of my new, yellow dress and a refill in the panty drawer. The following day I still felt the fatigue in my body from the crash. But maybe I deserved it anyway. I had it coming and I did not follow my own plan…

HERE you can find pictures of the yellow dress.

Norsk / English

Etter tre uker i Spania og tre uker i kokketjeneste for meg, fikk Bjørn endelig en frikveld. Vi hadde en dobbeldate med våre nye spanske venner Carmen og Salva. Carmen og jeg hadde møttes på kafé i Fuengirola tidligere, og vi syntes begge det ville være hyggelig å ta med våre livsledsagere neste gang vi skulle møtes. Og slik ble det til at vi fikk sommerens morsomste og triveligste kveld i Spania.
After three weeks in Spain and three weeks of cooking for me, Bjørn finally got an evening off. We had a double date with our new Spanish friends Carmen and Salva. Carmen and I had met at a cafe in Fuengirola before, and we both thought it would be nice to bring our life companions for our next meeting. And so it turned out that Bjørn and I happened to have the funniest and most enjoyable evening of the summer in Spain.

Det er utrolig spennende å bli kjent med ekte spanjoler. Nordmenn er også trivelige folk, men vi drar vel ikke til Spania for å bli kjent med nordmenn? Vel, noen unntak gjør vi jo selvsagt. Men det er interessant å høre om hvordan kulturen i Spania er fra spanjolene. Det er morsomt å lære noen lokale uttrykk og tradisjoner. Dessuten er det faktisk ganske nyttig om det er noe om livet her nede ved Middelhavet vi har behov for å kjenne til, eller å få tips til steder å besøke.
It is incredibly exciting to get to know real Spaniards. Norwegians are also nice people, but we do not go to Spain to get to know Norwegians, do we? Well, we do make some exceptions, of course. Anyway, it is interesting to know from the Spaniards what the culture in Spain is like. It’s fun to learn some local expressions and traditions. Besides, it’s actually quite useful if there’s anything about life down here by the Mediterranean sea we need to know, or to get good ideas on places to visit.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Carmen og Salva hadde funnet en koselig restaurant med god mat til oss, Restaurante La Farola i Fuengirola. For anledningen tok Bjørn og jeg drosje. Bilen lot jeg stå hjemme i garasjen. Den ble faktisk ganske overrasket over å ikke få bli med på turen, siden den har blitt svært bortskjemt med å få bli med alle andre steder jeg drar. Spanjolene kom selvsagt susende på en scooter.
Carmen and Salva had suggested a cozy restaurant with nice food for us, Restaurante La Farola in Fuengirola. On the occasion of going there Bjørn and I took a taxi. I left the car at home in the garage. It was actually quite surprised not to be allowed to join in on the trip. I suspect it has got quite spoiled as it has been allowed to join me everywhere else that I go. Naturally, the Spaniards came riding on a scooter.

Jentene bestilte vin, guttene øl. Her var det visst vanlig å bestille forretter på deling. Veldig ok, siden vi fikk smakt på litt forskjellig, og kunne la være å spise det som ikke var godt. Heldigvis tok jeg bare en mikrobit av delikatesse-patéen, siden den smakte som god norsk leverpostei, noe som står på æsj-lista mi. Synsinntrykket veide heldigvis opp for forskrekkelsen. Den andre forretten smakte fantabulastisk! Jeg visste ikke at stekt Camembert-ost kunne være så godt! Sågar smakt til med bringebærsyltetøy. Jeg tok sjansen på at magen min tålte bittelitt melk, for jeg måtte ha en ekstra bit!
The girls ordered wine, the boys beer. It was common to order starters to share. I found that quite alright as we then got to taste a little from various dishes and could skip what we did not like. Luckily, I only tasted a micro bite of the delicacy pate, due to the fact that it tasted like ordinary Norwegian liver pate, which is on my yuck-list. Fortunately, the visual impression compensated for the alarming experience. The second starter tasted fantastic! I did not know that deep fried Camembert cheese could be that nice! Even flavored with raspberry jam. I took the chance on my stomach tolerating a little milk, because I just had to have an extra bite!

Vi var alle fire strålende fornøyd med valg av hovedrett. Selv om ingen av oss spiste opp. Bjørn hadde fått et megastort kjøttstykke, Carmen sitt var en anelse for stort, Salva hadde fått for mye grønnsaker, og spiser generelt ikke “kaninmat”. Fisken min var for lite stekt. Siden servitøren hadde drysset hvitløk over den første utgaven, noe hun gjorde fordi hun trodde kokken hadde glemt det, måtte de lage en ny porsjon til meg. Hvitløk gir meg kolikksmerter, så mens hun trodde hun gjorde meg en tjeneste, var hun egentlig ganske slem. Min fine nese luktet hvitløken før den ble satt på bordet foran meg. Den nye rosada-fisken min ble sikkert litt hastverksstekt.
All four of us were really pleased with the choice of main course. Still, neither of us finished our food. Bjørn had been given a huge piece of steak, Carmen’s was a little too big, Salva had been given too many vegetables, and generally does not eat “rabbit food”. My fish was undercooked. Due to the fact that the waitress had sprinkled garlic over the first portion, which she did because she thought the chef had forgotten to do so, they had to make a new serving for me. Garlic gives me colic pains, so while she thought she was doing me a favour, she was actually pretty mean. My fine nose, however, smelled the garlic before it was put on the table in front of me. My new rosada fish was probably a little hastily fried.

Godtemonsene Salva og jeg hadde selvsagt plass til dessert. Det var heldig, siden brownien min var utrolig god! Kroppen fikk sikkert sukkersjokk, siden jeg har vært avholdende fra sukker i flere måneder. Fristelsen ble for stor, og jeg skylder på at Salva fristet meg med sin bestilling. Siden jeg har lovt Salva og Carmen å bake ostekake til dem om de kommer til Norge, og Salva elsker å kjøre lange turer, kan det hende vi får se dem i Trondheim en vakker dag. 🙂
Of course, the sweet tooths Salva and I had room for dessert. My brownie was incredibly tasty and I was very pleased! My body probably got a sugar shock, though, as I have been avoiding sugar for several months. The temptation became too great, and I blame it on Salva to have tempted me because he ordered a huge ice cream. Now that I have promised Salva and Carmen to bake a cheesecake for them if they come to Norway, and Salva loves to drive long distances, we may see them in Trondheim one day in the future. 🙂

Forøvrig tenkte jeg ikke så mye på det utsøkte måltidet underveis, siden fokuset mitt var på det hyggelige selskapet. Og på samtalen, med morsom replikkveksling og engasjerende meningsutveksling. Vi hygget oss og ble godt kjent med disse to festlige og livfulle spanjolene.
By the way, I did not give much thought to the delicious meal during the night, because my focus was more on the nice company. And on the conversation, with amusing comments and an engaging exchange of opinions. We really enjoyed ourselves and had fun getting to know these two cheerful and spirited Spaniards.

Pga. vinen merket jeg ikke så godt at jeg ble sliten eller utmattet utover kvelden. Alkohol har den virkningen på meg. Det blir noenlunde som å ha adrenalinrush. Kroppen fylles med positiv energi, og jeg klarer mer. Jeg hadde lagt inn ekstra mye hvile i forkant av restaurantbesøket. Hadde bl.a. byttet ut to timer gjøre-tid fra rehabiliteringsplanen med to timer hviletid, i tillegg til helingshvile tidligere samme dag. Tre timer sofatid ble byttet inn i tre timer på restaurant.
Because of the wine I did not notice so well that I became tired or exhausted throughout the night. Alcohol has that effect on me. It’s kind of like having an adrenaline rush. The body is filled with positive energy, and I can do more. I had made sure to get a lot of rest in advance of the restaurant visit. Among other things I had replaced two hours of activity time from the rehabilitation plan with two hours of rest, in addition to healing rest earlier in the day. Three hours of time on the couch was replaced with three hours at the restaurant.

Men jeg får gjerne svi i etterkant. Ikke uventet var jeg i temmelig dårlig forfatning dagen etter dobbeldaten, litt som å være i skikkelig bakrus. Jeg vet imidlertid at årsaken ikke var de to vinglassene jeg drakk, men det faktum at jeg har ME. Men allerede neste dag var jeg mye bedre, så da har all hviletiden kanskje hjulpet likevel.
Nevertheless, I usually have to pay afterwards. Not unexpectedly, I was in pretty bad shape the day after the double date, a bit like having a proper hangover. However, I know that the reason is not the two glasses of wine I had, but the fact that I have ME. Yet, the following day I already felt much better, so maybe all the time of rest did help after all.

De to bildene ovenfor er litt artige. Det første er Carmen som på restauranten gjør seg til, med to fingre opp på hver hånd. Det andre er meg i samme positur, som er klar for tur til restauranten og gjør meg til. 😀 Vi har oppdaget at vi har mye annet til felles også, og jeg ser frem til nye treff og nye minner!
The two pictures above are a bit funny. The first one is of Carmen putting on airs at the restaurant, with two fingers up on each hand. The other one is of me ready to leave for the restaurant, in the same pose, putting on airs. 😀 We have discovered that we have a lot of other things in common, too, and I’m looking forward to new meetings and making new memories!

Norsk:
English further down

Turen opp til Benalmádena Pueblo gikk i en gul kjole, i en oransje bil. Min mormor ville ha sagt at bilen også var gul, siden hun ikke hadde oransje i sitt vokabular. Hun sa alltid gul om oransje. Mormor døde for mer enn 40 år siden, men dette er en av tingene jeg husker best om henne. Mobilkameraet mitt fant mange flotte oransje blomster i landsbyen denne sommerdagen, eller gule, som min mormor ville sagt.

Vi dro ut klokka seks, og var hjemme igjen til åtte, som var i den tida jeg har satt av til “aktivitet” på rehabiliteringsplanen min. Litt skjematisk brukte vi tida slik: 30 minutter til kjøring og parkering, 30 minutter til spasering i Benalmádena Pueblo, 60 minutter til te og øl på en koselig restaurant. Det høres sikkert merkelig ut når jeg putter denne koselig turen inn i en tidsplan, men det handler om bevisstgjøring for min egen del. For å vite hvor mye tid og energi jeg bruker på de enkelte anstrengelsene/handlingene/aktivitetene, og for deretter å kjenne etter hvor sliten og utmattet jeg blir i etterkant.

Forøvrig passet det fint å dra sent på ettermiddagen, når temperaturene begynte å snike seg under 40 varmegrader, og før det ble for fullt av spanjoler og andre turister i gatene. Mens vi satt på den koselige restauranten for å hydrere oss, sjekket vi hva plassen heter. Vi kunne knapt tro det da vi oppdaget at plassen heter Plaza de España. Akkurat det samme som plassen vi var på i Arroyo for ei uke siden! Noen må ha hatt dårlig fantasi, eller så vil alle spanjoler gjøre hevd på sitt eget stykke Spania! 🙂

Siden Bjørn har fast kokke- og ryddetjeneste på kjøkkenet under under Spania-oppholdet sitt, slipper jeg å bruke energi på matlaging. Det er ren luksus, og i tillegg kan jeg, og vi, gjøre mer av andre ting. Noe som gagner oss begge, og som muliggjør slike koselige små turer som den til puebloen for et par dager siden.

Dette resulterte i at jeg ble beordret ned på sofaen da vi kom hjem fra Benalmádena Pueblo, og en time senere kunne jeg glad og lykkelig sette meg til middagsbordet. Vi gjør forresten som spanjolene, spiser middag sent, og legger inn en siesta utpå dagen.

Rehabiliteringsplanen min finner du forøvrig HER.
Link til forrige blogginnlegg om Plaza de España: Plaza de España

The trip up to Benalmádena Pueblo was in a yellow dress, in an orange car. My grandmother would have said that the car was also yellow, since she did not have orange in her vocabulary. She always said yellow about orange. Grandma died more than 40 years ago, and this is one of the things I remember best about her. My mobile camera found many beautiful orange flowers in the village on this summer day, or yellow, as my grandmother would have said.

We left at six o’clock, and were back home again at eight, which was within the time limit I had set aside for “activity” on my rehabilitation plan. In a schematic outline we spent the time like this: 30 minutes for driving and parking, 30 minutes for walking in Benalmádena Pueblo, 60 minutes for a cup of tea and a lager in a cozy restaurant. It probably sounds strange when I kind of put this cozy trip into a schedule, but for my own part it’s about raising awareness. To know how much time and energy I spend on the individual efforts/actions/activities, and then to pay attention to how tired and exhausted I become afterwards.

By the way, it was a good idea to leave late in the afternoon, when the temperatures were beginning to fall below 40 degrees, and before the streets became too crowded with Spaniards and other tourists. While we sat at the cozy restaurant to hydrate ourselves, we thought we’d check what the place is called. We could hardly believe it when we discovered that the place is called Plaza de España. Exactly the same as the place in Arroyo we were at a week ago! Someone must have had a very bad imagination, or perhaps all Spaniards claim to have their own piece of Spain! 🙂

Due to the fact that Bjørn has a regular cooking and cleaning service in my kitchen during his stay in Spain, I do not have to spend energy on cooking. It’s pure luxury. In addition I myself, and the two of us, can do more of other things. Something that benefits both of us, and that enables us to do such cozy little trips as the one to the pueblo a few days ago.

This resulted in me being ordered to lie down on the couch when we got home from Benalmádena Pueblo. And an hour later I felt fortunate and happy to sit down at the dinner table. By the way, we do like the Spaniards, eat late dinners, and allow ourselves a siesta in the middle of the day.

You can find my rehabilitation plan HERE.
Link to the previous blog post about Plaza de España: Plaza de España

Norsk:
(English further down)

En tur er en tur, og denne gangen ble det en tur til Plaza de España sammen med Bjørn. Arroyo de la Miel ligger en kort kjøretur fra der vi bor, og jeg liker å kjøre denne veien. Føler meg litt spansk og kjenner meg hjemme i dette området når jeg suser avgårde i min spanskregistrerte bil. Uten bilen hadde jeg vært ganske husbunden, og ikke kommet meg noen steder. Er supertakknemlig for min lille “sunset orange”!

Etter å ha plassert bilen i en parkeringsgarasje i Arroyo de la Miel, spaserte vi opp i hovedgata. Her var det mange med munnbind, flere med hakebind, skjeggbind og albuebind, hvorav de siste utgavene kanskje hadde misforstått bruken av munnbindet. Koronasmitte her i Spania er høyere enn hjemme i Norge, og vi unngår store folkeansamlinger. Vi følte oss straks mer avslappet og trygge på Plaza de España. Denne koselige bakgården ligger litt bortgjemt fra hovedgata og kan by på gammel andalusisk historie og en avslappende atmosfære. Bar Plaza España ble en naturlig destinasjon for kveldens utflukt.

Det ble en kopp “té negro” på meg, mens Bjørn rakk både sangria og øl i løpet av tekoppen min. Det var nok lurt med påfyll av drikke, siden utetemperaturen var lik kroppstemperaturen vår denne kvelden. Imponerende nok taklet Bjørn fint å ha på langermet skjorte. Kjolen min måtte til tørk da vi kom tilbake.

Som jeg skrev i forrige blogginnlegg, er min nye “hobby” å ta turer i miniatyrformat i nærmiljøet, og vi var hjemme igjen godt innenfor et tidsvindu på en til to timer. Og uten store fysiske utskeielser. Min forrige miniatyrtur kan du lese om HER.

English:

A trip is a trip, and this time I went to Plaza de España together with Bjørn. Arroyo de la Miel is situated a short drive from where we live, and I quite like driving along this road. I feel kind of Spanish and at home in this area when I rush off in my Spanish-registered car. Without the car I would have been pretty housebound, and not able to get anywhere. I am really grateful for my little “sunset orange”!

After having parked in a parking garage in Arroyo de la Miel we strolled up to the main street. A lot of people were wearing face masks, even more had chin masks, beard masks and elbow masks, of which the last-mentioned ones may have misunderstood the use of face masks. The rate of people with corona here in Spain is much higher than in Norway and we avoid large crowds of people. We instantly felt more relaxed and safe at Plaza de España, which is a delightful small square tucked away off the main pedestrianized area. Plaza de España has retained a sleepy Andalusian atmosphere, and it became a natural destination for the excursion this night.

I had a “té negro”, and while I was enjoying my tea Bjørn managed to drink both a sangria and a lager. A few drinks was a good idea as the outdoor temperature was equal to our body temperature. Impressively, Bjørn handled wearing a long-sleeved shirt very well that night. I had to put my dress up on the line to dry when we got back.

As I wrote in my previous blog post my new “hobby” is to take miniature trips in the local community, and we were back home well before a limit of one – two hours. And without requiring major physical energy. You can read about my previous miniature trip HERE.

Norsk/English

En morgen våknet jeg med litt ekstra energi, og kjente at jeg ville ut en tur før alt annet. Jeg smatt en sommerkjole over hodet og satte makrolinsa på kameraet. Heisen tok meg ned, porten viste veien ut, og straks var jeg utenfor på fotojakt. Man trenger bare å løfte blikket for å finne vakre blomster i alle floraens farger. I gata vår bugner det av rosa og hvitt, og inne på området fant jeg alle de andre fargene.
Waking up one morning with some extra energy I felt like taking a walk outside before doing anything else. So I slipped a summer dress over my head and put the macro lens on my camera. The lift took me downstairs, the gate showed me the way out and all of a sudden I was outside looking for flower motifs. You only need to raise your eyes to find beautiful flowers in all the colours of the flora. Our street bursts of pink and white flowers and inside the area I found all the other colours.

Makrolinsa syntes det var hyggelig å få være med på en liten morgenvandring i boligområdet. Kanskje burde den få flere turer ut i friluft. Miniatyrturer kan være innholdsrike, selv om de er kortvarige og på begrenset areal. Det gjelder å tenke muligheter. Miniutflukter på én time kan bli en ny hobby. Jeg (og vi) har faktisk flere idéer til hyggelige ting å gjøre fremover. Små turer kan gi store gleder. 🙂
The macro lens quite enjoyed our morning walk in our residential area. Maybe I should bring it along again on later occasions. Miniature trips can be eventful, even though they may be short and within a limited area. It’s all about seeing the possibilities. Mini excursions lasting one hour only can become a new hobby. I (and the two of us) actually have a few ideas of nice things to do. Small trips can bring great joy! 🙂

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hender det at du også planlegger miniatyrturer?
Har du en favorittblomst? Jeg liker roser.
Do you ever make miniature trips?
Do you have a favourite flower? I like roses.

Norsk/English

Kokken har kommet. Jeg hentet han på flyplassen for noen dager siden, og innlosjerte han her hos meg. Måtte jo yte litt service siden han kom 4008 kilometer for å ta over matlaging og ha kjøkkentjeneste hos meg noen uker fremover. Så en liten svipptur til Malaga flyplass var det minste jeg kunne tilby. Det betyr at jeg ikke lenger trenger å lage maten min selv. I stedet kan jeg ligge på sofaen og se på at kokken kutter og forbereder, krydrer og steker. For en luksus!
The chef has arrived. I picked him up at the airport a few days ago and accommodated him here with me. As he had traveled 4008 kilometres and was going to do the cooking and provide kitchen service for me for a few weeks ahead I had to provide some service as well. A trip to Malaga airport to pick him up was the least I could offer in return. This means that I no longer need to cook my own food. Instead I can rest on the couch while I watch the chef as he cuts and prepares, seasons and fries. What a luxury!

Kokken min tar på seg mange ulike oppgaver. Men han har en idé om at husarbeid helst bør gjøres tidlig om morgenen, før det blir for varmt ute. I dag var han ferdig med vindusvask og rengjøring av terrassen lenge før frokost. Fint for meg, siden jeg da hadde hyggelig underholdning mens jeg lå på sofaen og lot kroppen våkne. Da han etterpå inntok kjøkkenet for å lage brunsj til oss, ble det en anelse anstrengende for meg også, siden jeg måtte snu meg i sofaen, slik at jeg fortsatt hadde utsikt mot kokken.
My chef takes on many different tasks. However, he has this crazy idea that housework should be performed early in the morning, before it gets too hot outside. Today he was done with the window cleaning and had cleaned the terrace long before breakfast. Nice for me, as I do enjoy pleasant entertainment while resting on the couch allowing my body to wake up. Afterwards, as he returned to the kitchen to make brunch for us it became a little exhausting for me, too, as I had to turn around on the couch to still be able to maintain the view of the chef.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Etter brunsj, som ga energi til en sultne kropper, måtte jeg skjenne litt på kokken. “Det må da gå an å rydde litt stillere”, sa jeg. Han laget ganske mye bråk da han skulle rydde og sette inn i oppvaskmaskina. Stekepanna fikk en ektra dult i kjøkkenbenken. Det kunne virke som kokken hadde lite forståelse for at jeg hadde vondt i hodet. Forståelig nok fikk jeg en unnskyldning da han oppdaget fadesen.
After brunch, which gave energy to hungry bodies, I found myself scolding the chef. “Could you possibly do the cleaning a bit more quiet, please”, I said. He was making a lot of noise as he was tidying and emptying the dishwasher. The frying pan made an extra tap on the kitchen top. It seemed as though the chef had very little understanding for my headache. It is certainly understandable that he apologized profoundly when he discovered the blunder.

Jeg tenkte at det var praktisk om kokken min også kunne ta seg av handleturene, siden han selv vet best hvilke ingredienser han trenger for å kokke, så da måtte han få opplæring i spansk kjøring og parkering. Trillebagen er praktisk når man skal handle med mye drikke i tillegg.
I thought it would be convenient if my chef could take care of the grocery shopping as well, as he himself knows best what ingredients he needs for the cooking anyway. So I had to give him training in Spanish driving and parking. The shopping trolley bag is very handy if you are going to shop heavy stuff like drinks.

Som du sikkert skjønner, har jeg fylt opp planen min med enda mer lading, og mindre aktivitet fremover. Om du ikke har lest om rehabiliteringsplanen min, finner du den HER.
As you can well understand I have filled up my plan with even more charging and less activities onward. If you still haven’t read about my rehabilitation plan you can find it HERE.

Synes du jeg er bortskjemt?
Do you think I’m spoiled?

English further down

Etter at jeg presenterte min egen rehabiliteringsplan i forrige blogginnlegg, fikk jeg mange interessante tilbakemeldinger. Noen kommentarer kom i blogginnlegget, og dette blogginnlegget med kommentarer finner du HER. Det var også utrolig nyttig for meg å lese kommentarer som ble skrevet i et par ME-grupper på Facebook som jeg er medlem av. Jeg synes det var oppløftende å høre om andre som merker mindre symptomtrykk eller er mer stabile i formen etter at de innførte helingshvile. En mann skrev også at han har mindre PEM (anstrengelsesutløst symptomforverring) etter at han startet med avspenningsøvelser daglig. Det gir håp.

Men formøkning er “ferskvare”. Jeg har bare såvidt kommet i gang med gjennomføring av planen min, og forventer ikke positiv bedring med en gang. Faktisk har jeg heller hatt behov for mer hvile enn det jeg satte opp i planen, spesielt de siste to dagene. Klesvask den ene dagen og en tur på supermarkedet den andre dagen var nok til å gjøre meg temmelig utmattet, og jeg overskred nok “grensen” på 18 timer hvile per dag. Muligens virket heten inn også. Hittil har jeg ikke brukt aircondition i leiligheten, men nå tror jeg det er på tide å trykke på fjernkontrollen og sette i gang anlegget. Vi nordboere er ikke skapt for temperaturer over 30 grader, og det i seg selv kan tappe for energi, for alle og enhver.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Av erfaring vet jeg at jeg kan være i bedre form når jeg er i Spania. Muligens gjelder ikke dette i like stor grad i hetebølger, som vi er lovt i flere uker fremover her nå. Men forhåpentligvis vil jeg likevel ta lading ved å legge inn helingshvile, slik jeg skrev om i planen. Imidlertid vet jeg at når formøkning kommer, kan jeg ikke forvente å leve som før. Jeg må prøve å struktere økningen i aktivitet, og være bevisst på hvordan kroppen responderer. Noe som kan variere fra person til person. Jeg tenker at jeg med å holde meg til planen lettere kan holde overblikket, og kanskje lettere skjønne hvorfor jeg får flere symptomer, om jeg gjør det. Og om jeg finner bedre balanse mellom aktivitet og hvile, som jo er det jeg ønsker.

Det som er helt sikkert er at aktivitetsøkning i seg selv ikke gir bedring for noen som har ME. Derfor tenker jeg, for min egen del, og fordi jeg fort kan bli for ivrig, at det er best å ha planlagt det dersom jeg skal øke aktivitet. Jeg prøver å bevisstgjøre meg selv på hva som er realistisk. Det er lett å bli for ivrig og ta seg vann over hodet. F. eks. vil det å legge avgårde på en fjelltur eller dagstur på et shoppingsenter være fristende om formen føles bedre. Slike hårete mål ser jeg uansett ikke for meg på uoverskuelig fremtid, så det tenker jeg ikke på.

I en av kommentarene var det ei som skrev at det for henne fungerte bedre å dele opp helingshvile på dagen i to økter, altså i to timer i to runder, i stedet for fire timer sammenhengende slik jeg har planlagt min helingshvile. Kanskje prøver jeg dette når jeg er tilbake i Norge igjen. Her i Spania er det praktisk å sette av fire timer sammenhengende, siden jeg da kan variere mellom å hvile ute under sola eller under en markise, og i senga på soverommet. Hittil har jeg bare hatt økning i brunfarge.

Men hvor ofte skal jeg øke aktivitet og trappe ned på hviletid? Annenhver uke, eller hver sjette uke? Og hvor mye? Det fins selvsagt ikke fasitsvar. Jeg vil ikke sette meg selv i den posisjonen at den ladingen og de forsakelsene jeg har gjort er forgjeves, at jeg senere må skjære ned for å få bedring igjen. Det ville være frustrerende å måtte redusere aktivitetene etter å ha økt, så kanskje er det lurt å øke langsomt nok, skynde seg langsomt og med skilpaddeskritt! Det advares mot tilbakefall om man øker for raskt. Jeg tenker at dette er vanskelig å styre, så det må være lov å vurdere underveis. Kanskje sier kroppen fra? Men kommer jeg til å merke det, og høre etter?

Noe av det som gjør det vanskelig å aktivitetsavpasse i hverdagen, er at det er unaturlig å være så lite aktiv. Og når formen svinger, smir man mens jernet er varmt. Det som ikke gikk bra i forrige uke, går kanskje bra denne uka. Slik det har vært til nå, står jeg gjerne på mens jeg klarer ting, og tar straffa med sengeleie etterpå. Med min rehabiliteringsplan (og viljestyrke) har jeg forhåpentligvis mulighet for bedring. Men det kan ta flere måneder, i følge de som har prøvd denne taktikken tidligere. Det blir kanskje en livsstil?

Jeg blir veldig glad for kommentarer i bloggen om noen har erfaring eller meninger om hva jeg kan forvente meg, og om hva som best gir bedring.

English:

After presenting my own rehabilitation plan in my previous blog post I received a lot of interesting feedback. Some of the comments were written in the blog post. You can find the blog post including the comments HERE. Moreover, it was incredibly helpful for me to read comments written in a couple of ME groups on Facebook of which I am a member. I find it inspiring to hear about others who notice that their symptoms are less and that they are more stable in their health after introducing healing rest. A man wrote that he has less PEM (exertion-induced symptom worsening) due to the fact that he performs relaxing exercises every day. It gives hope.

Increase in shape is like fresh food, has limited time of durability. I have just started implementing my plan and don’t expect a positive improvement right away. Actually, I have needed to rest more than I set up in the plan, especially the last two days. Doing the laundry one day and a trip to the supermarket the other day was enough to make me pretty fatigued, and I probably exceeded my 18 hour limit of rest per day. However, it is possible that the heat affected me as well. So far I have not used the air conditioning in the apartment, but I think this is the time to press the button on the remote control to start the system. Nordic people are not made for temperatures above 30, and that in itself can drain energy, for anyone.

From experience I know that my health is usually better when I am in Spain. This may not apply to the same extent when there’s a heat wave, which we are facing weeks ahead according to the weather forecast. But hopefully, I will still be charging my batteries by adding healing rest to my daily routine, like I wrote about in my plan. However, I know that I can not expect to start living like I used to even though I should start feeling better. I need to structure the increase in activity and be conscious of how my body responds. This can vary from person to person. I think that by sticking to the plan I can more easily have a general idea of how I am doing and perhaps better understand why I get symptoms, if I do. And if I find balance between activity and rest, which is what I want.

It is absolutely certain that increasing activity in itself does not lead to improvement for someone who has ME. Therefore I think, also because I can easily get too eager, that it’s better for me to make plans for it if I am to increase the level of activity. I’m trying to make myself aware of what is realistic. Otherwise I can’t help myself from biting off more than I can chew. I could for instance be tempted to set out on a mountain hike or a day at a shopping center if I feel better. Anyway, I don’t have these kinds of big hairy goals in the foreseeable future, so I am not giving it much thought.

In one of the comments someone wrote that it worked better for her to divide the healing rest into two sessions, ie. two hours in two rounds, instead of four consecutive hours like I have planned my healing rest. Maybe I’ll try this when I am back in Norway again. Here in Spain it’s convenient to set aside four consecutive hours. Then I can vary between resting outside under the sun or an awning and inside in my bed. So far I’ve only had an increase in tan.

How often should I increase activity and step down at resting time? Every other week, or maybe every six weeks? And how much? Of course, there is no definitive answer. I do not want to put myself in a position where the charging and renunciations I have done are all in vain, and that I at a later point need to cut down again to achieve improvement. It would be frustrating having to reduce the activity level after increasing it, so maybe it’s a good idea to increase very slowly, hurry slowly and with turtle steps. They warn against relapse if you increase activity too fast. I think this is difficult to control, so I will permit myself to evaluate along the way. Maybe my body will let me know? Anyway, will I notice and listen to it?

One of the things that makes it difficult to adjust activities in everyday life is that it is unnatural to be so inactive. So when it varies a great deal how I feel it might be better to strike while the iron is hot. What didn’t work out last week may work out this week. This is how my life with ME has been like. I continue to do things as long as I can and then I take the punishment being confined to bed afterwards. Nevertheless, with my rehabilitation plan (and will power) I hope I have chances of getting better. But it may take several months, according to those who have tried this tactic before. Maybe it turns into a lifestyle?

I would be very happy for comments in my blog if anyone has experiences and opinions on what I can expect, and about what best provides improvement.