
Det ble mange flotte solnedganger fra terrassen vår i Spania, og den aller siste kvelden fikk vi den flotteste solnedgangen på turen. De fine fargene kommer gjerne frem like etter at sola har gått ned. Bildene lyver ikke. Utsikten var magisk, og både Bjørn og jeg tenkte “skal vi virkelig reise fra dette”? Tanken var helt absurd, der og da.
Men flyturen hjem var forutbestemt, bestilt og betalt for lenge siden. Bjørn kunne ikke ta fri fra jobb lenger, med mindre han hadde planer om å havne “på fattigkassa”. Plikter kaller, elever venter, og vi har det jo veldig godt hjemme på Ranheim også.



Alle bildene er tatt fra terrassen. Jeg blir aldri lei av å ta bilder av pipene. Jeg tenker på dem som “mine piper”, selv om de egentlig står på taket til naboleiligheter. Men de er uansett utsikten min. Det nest siste bildet viser utsikten til byen Fuengirola. På det nederste bildet ser du Atlasfjellene plassert mellom havet og himmelen, fjellkjeden som går langs nesten hele Nord-Afrika. Disse fjellene dukker opp i horisonten på en klar dag, og oftere på vinteren enn ellers i året.

Du leste/så kanskje innlegget min siste soloppgang i går? Betyr soloppganger og solnedganger noe spesielt for deg? Liker du soloppganger eller solnedganger best?


















































