Min yngste lillebror Kim er en kreativ mann, og på mange måter er han lik faren vår, som døde for noen dager siden. Han kom på den flotte idéen å kjøre bussen etter faren opp til nærbutikken, slik at folk fikk en litt spesiell mulighet for å ta avskjed med og minnes faren.
Faren vår har jobbet innen transport siden tidenes morgen, kjørt både buss og lastebil. Han har drevet firma og kjørt skolebuss, festbussturer, fotballbussturer til Lerkendal i forbindelse med Champions League, pensjonistturer, turer med lag og foreninger. Sikkert fraktet mange millioner passasjerer til sammen.
Han kjøpte denne bussen ny i 1994. Nå står den altså utenfor nærbutikken på Austafjord. Her vil den bli stående til etter begravelsen, slik at de som ønsker det, kan ta turen inn. Alle har lov til å gå inn, og man kan legge igjen noe til minne om han i setene, for å hedre hans minne. Det kan være en tegning, en gjenstand, en historie eller noe annet, til minne om vår store stamfar. Jeg tror at mange som sørger og savner han, vil synes at dette er godt.
Lillesøster Anita og jeg var på Austafjord for å besøke bussen i dag, og for å besøke huset han bodde i mesteparten av livet sitt. Mine tre søsken er vokst opp der, mens jeg stort sett er vokst opp i Trondheim.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 😊
Artikkel i Namdalsavisa om lokalbefolkningen som tok en spesiell avskjed med bussjåfør Oddbjørn: Bussjåfør Oddbjørn en bauta
Jeg fikk jobben som dreng. Den nåværende drengen utnyttet meg da jeg var i fjøset hans. Fikk meg til å vaske spener, sette på melkemaskina på kua, og ga meg grundig opplæring i moderne gårdsdrift.
Vasking av jur
I det søstera mi Anita og jeg kom inn via en sluse inn til fjøset, skiftet vi på oss fjøsdresser. Dette er praktiske engangsdresser som var innkjøpt for anledningen, på butikken hvor Anita jobber. Jeg fikk utdelt støvler som var ca ti nummer for store av drengen Andreas. Vernestøvler, siden han ikke ønsket at kyrne skulle tråkke på meg blånegler. I det jeg tittet rundt hjørnet, så jeg bonden sitte ved datapaneler. Neida, han spilte ikke dataspill, hvis det var det du trodde. Via datamaskinene har de oversikt over det meste som skjer i fjøset. Skal komme tilbake til det.
Ble juret rent?
Fra datarommet gikk vi videre inn i fjøsets mysterier. Aller først fikk jeg se roboten og rommet med den store melkemaskina. Andreas pekte og forklarte, og jeg fikk en innføring i alt fra melkeprøver som skal sendes inn, til informasjon om hvordan melkemaskina kobles til jurene på kua og hvordan melka føres videre i systemet. Alt skjer vanligvis automatisk, men jeg fikk prøve å gjøre det manuelt. Med vasking av jur, klemming på spenene for å sjekke at det kom ut melk, og til slutt koblet jeg spenekoppene på hver av de fire spenene. Jeg skal innrømme at Andreas hadde mye mer skills enn meg når det gjaldt å håndmelke, men jeg fikk ut nok til melk i kaffen.
Datamaskiner overvåker melkingen av kyrne. De vet hvilke kyr som har vært innom for å lette sine jur for det hvite gullet i løpet av dagen og hvor mye som har kommet ut av hver spene. Roboten registrerer hvilken ku som er inne, og melkekoppene blir koblet til spenene ut fra hvor den har lært at de befinner seg på den enkelte kua. Det blir litt som puppene på oss damer, de befinner seg ikke på samme sted på brystet.
Det som kanskje var enda mer fasinerende, er at kyrne går frivillig inn i denne roboten for å bli melket. Fra den store bingen i fjøset, hvor de sammen rusler rundt og nyter dagene i ro og fordragelighet, går de automatisk inn i sluser og blir ført til roboten for å påkobles melkemaskina. Når juret er tømt, sluses kua videre og ut i bingen igjen. Og da gis det plass til at ei ny ku kan lure seg inn i slusesystemet for å få tømt seg. Om noen av dem skulker unna melkinga, vil datamaskinene gi beskjed om dette og drengen (avløseren) eller bonden gir dem et vennlig dytt inn.
Kalvene likte å spise på fjøsdressen til Anita
På samme måte fungerer det når kyrne vil ha kraftfór. Kyrne lusker avgårde gjennom sluser til kraftfórautomaten. Det er plass til at bare ei ku kan forsyne seg av gangen. Når hun er inne i denne kraftforbingen, lukkes ei slags dør bak henne, slik at ingen av de andre kyrne kan forstyrre henne i å forsyne seg. De andre kyrne må vente i kø til det blir deres tur. Datasystemet registrerer når hun har fått dagens rasjon, tilførselen stoppes opp, og kua går ut og gir plass til neste ku. Om hun prøver å stille seg i kø på nytt, vil hun ikke få noe ut av automaten, siden systemet vet hvem hun er. Her nytter det ikke å lure til seg noe ekstra godteri.
Kubørsten var ganske kul. Andreas og jeg banet oss vei mellom kyrne bort til den og fikk børstet ryggene våre. Normalt er det kyrne som får tilbud om spa under kubørsten, og da blir de rene og glatte i skinnet. Børsten settes automatisk i gang når kua kommer nært nok. En slik klømaskin er det sikkert flere som kunne tenke seg å ha, litt som en blanding av en vanlig dusj og en bilvask. Anyone?
Avløserene
Jeg husker ikke navnet på den lille traktoren, men den var ganske morsom, syntes byfrøkna meg. Jeg satte meg godt til rette i setet og Andreas startet den. Uoppfordret demonstrerte han også de ulike funksjonene. Jeg hvinte av begeistring. Så spennende var det! Denne hadde jeg kanskje turt å kjøre, men ikke den største av gårdens traktorer, som stod ute i en diger garasje. Den var det skummelt nok å klatre opp til førersetet på, og der inne var det paneler og knapper og tekniske duppeditter i overflod.
Jeg hadde selvsagt ikke lært alt dette om jeg ikke hadde stilt Andreas hundrevis av spørsmål. Det er mye som er selvsagt for han, som slettes ikke er selvsagt for meg. Han kalte meg “grønn”, og det er helt greit, for det fins bondetamper og byfis 😀
Jeg er ingen cowboy og ingen bonde, men i dag fikk jeg prøve meg som cow whisperer. Jeg ble invitert med samboeren til tantebarnet mitt i et kufjøs, hvor han jobber, og det var skikkelig koselig og interessant.
Da jeg var lita, bodde jeg på gård. Jeg husker ikke så mye av det, men mamma har fortalt at jeg alltid labbet etter morfaren min i fjøset. Jeg har noen minner om at jeg gjemte meg i skjørtene til mormora mi fordi kyrne var så store og skumle. Kyrne og kalvene som jeg møtte i dag, var store, men ikke så store som de vi hadde i fjøset da jeg var lita. Mest fordi jeg har vokst meg ganske mye større nå. Men ikke større enn at jeg får plass inn i et traktorhjul. 😀
Det var skikkelig god stemning da vi var i fjøset. Og både melkekyr, kviger og kalver var nysgjerrige på de nye fjøskjerringene, nemlig lillesøster Anita og meg. Jeg prøvde å gi litt oppmerksomhet til alle, i alle fall de som ville ha kontakt, kos og klapp. Kalvene suttet på fingrene mine. Kanskje så de ut som spener? Jeg måtte passe på så ikke gullringene forsvant i dragsuget. Kyrne var minst like nysgjerrige, ville ha nærkontakt og nappet og rusket i den flotte fjøsdressen min, som var kjøpt inn for anledningen. Kanskje syntes de det ble ekstra trange kår da jeg hoppet inn i bingen til dem.
Selvsagt snakket jeg med alle kyrne og kalvene, både brune og svarte. Jeg er nok ingen cow whisperer (kuhvisker) på ekte, men jeg liker å snakke med dyr. Jeg tror de merker at jeg er ganske ufarlig og innbiller meg at de på en måte kan forstå hva jeg vil ut fra tonefall og energi.
Andreas er en god drengJeg stuper inn til kalvene
Jeg hadde tenkt å skrive om opplæringen jeg fikk i fjøsdrift av Andreas under besøket, men det må jeg vente med til i morgen, kjenner jeg. Hvis du stikker innom bloggen igjen da, får du også se flere bilder. Nå har kroppen gitt meg hviskende signaler om at jeg må legge meg i horisontal stilling, til jeg får ladet opp de indre batteriene litt igjen.
Noen vil ha min oppmerksomhet
Det siste jeg gjorde var å ønske denne kua i kalvingsbingen lykke til med fødselen.
Det nærmer seg begravelse til faren vår og jeg må ta standpunkt til om jeg skal være med å bære kista eller ikke. Det skal være seks bærere til sammen. De tre søsknene mine skal være med å bære kista. Jeg tenker at det er naturlig for meg å bære også, vil jo gjerne gjøre en siste ære på min store stamfar.
Jeg er sterk og er ikke redd for at det blir for tungt. Imidlertid kan det få noen konsekvenser for meg etterpå. Jeg har tenkt litt på det, og konkluderte i dag med at jeg gjerne vil, selv om jeg har ME. Straffen med utmattelse og andre symptomer som vil komme etterpå skal jeg takle. Alle ville nok ha hatt forståelse for om jeg ikke var med på kistebæringen pga av mine helseutfordringer, men dette handler mer om hva jeg føler er riktig.
Etter dusjen i dag, fikk jeg imidlertid et annet tegn fra kroppen min. Noe jeg ikke har tenkt på da jeg tenkte gjennom følelser og konsekvenser av deltakelse i kistebæringen. Stikking og smerter i den ene hofta. Det er ikke så ille at jeg halter eller har problemer med å gå. Likevel fikk det meg til å endre mening. Sist jeg var på Vikna, fikk jeg en skikkelig ille betennelse i hoftene, og klarte ikke å gå. Dette skjer ofte i forbindelse med løfting eller bæring.
Det ble en værhard tur pga. uværet Gyda. Svogeren min satt værfast på Ona ute i havgapet på Møre. Ferger var innstilt og han kom seg ikke avgårde. Dermed var jeg forsåvidt også værfast, siden han skulle svippe innom Trondheim på veien nordover og plukke opp meg. Men når vær og føre bestemmer, er det bare å innrette seg. Vi kom oss til Vikna vel et døgn etter skjema, og jeg var glad for at jeg slapp å kjøre milene selv.
Nå er jeg altså på Vikna. Nærmere bestemt på Rørvik, en 35 mil kjørerur hjemmefra. Det ble en plutselig tur, en tur for å planlegge og delta i begravelsen til faren vår. Jeg kommer opprinnelig herfra, her har jeg røttene mine. Både mora mi, biologisk far og stefar kommer herfra, fra ytterst ute i havgapet. Noen ganger tenker jeg på hvordan det hadde vært om jeg hadde vokst opp her. Livet hadde definitivt vært veldig annerledes, siden forutsetningene ville vært helt forskjellige og valgene ulike.
Jeg bodde de første fire årene av livet mitt i Engesvik på Ytre Vikna. Derfor, og fordi jeg har min opprinnelige tilhørighet her, ble det riktig å ta tilbake mammas pikenavn Engesvik for en del år siden. Det er godt å føle at det ble riktig, at jeg er i mål med hvem jeg er.
Faren vår døde i det stomen Gyda startet opp sine vindkast og herjinger. Det blåste hardt et par dager før jeg kom meg til Vikna. Det kan blåse hardt her ute, men akkurat nå er det helt vindstille. Det føles som om stormen har stilnet i takt med at jeg har kommet i mål med hvor jeg skal være, akkurat nå.
Bildene er fra kjøreturen fra Trondheim til Rørvik i går kveld.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake. 💛
Takk for alt, store stamfar. Takk for 18-årsgaven du ga til min mor, for at nettopp jeg fikk livets rett. Takk for at du bidro med dine gener, for arven du har gitt meg. Takk for stahet og viljestyrke, som har tatt meg dit jeg er i dag.
Takk for vennlighet, tilhørighet, muligheter, og buskete øyenbryn.
Takk for at du gikk videre i livet, at dette førte til flere barn, som ble mine søsken. Jeg er takknemlig for min gode lillestøster, takknemlig for to brødre som jeg kan kjenne meg igjen i.
Jeg var 30 da jeg fikk møte deg, lære deg å kjenne. Når har døden banket på, brått er du ikke mer. Men minnet om deg, arven, egenskapene, minnene tar jeg med meg videre i livet. Takk for alt, store stamfar.
Gaven fra prinsessene mine var noe helt utenom det vanlige. Den lille pakken lå på kjøkkenbordet i flere dager før jeg fikk lov til å åpne den. Jeg måtte nemlig vente til spanjolenes “julaften”. Du leste kanskje innlegget De hellige tre kongers dag er spanjolenes julaften? Thea tok med gaven til Spania da hun besøkte oss der, og 6. januar fikk jeg altså åpne gaven fra prinsesse Stine og prinsesse Thea.
Smykket fra prinsessene mine
Jeg åpnet gaven med forsiktighet og ærbødighet. I ei lita eske åpenbarte det seg et vakkert smykke i gullbelagt sølv. Jeg ble så glad! Bruker sjelden smykker, men dette smykket var helt spesielt. Smykkeanhenget er av ei mor og to døtre, som holder hender, og henspeiler på båndet melllom dem. Det er akkurat som om det skulle vært laget spesielt til meg.
På bildene av nissene og meg i innlegget Kan noen fjerne nissene fra i går, ser du at jeg har på meg smykket. Jeg kunne ikke fått en finere gave fra de to viktigste menneskene i livet mitt. Jeg føler meg veldig heldig og er veldig takknemlig for å få være mora deres. ❤
Prinsessene mine og jeg
Jeg må legge til at det er besynderlig lite prinsessenykker på disse to vakre og flotte jentene. De er begge jordnære, snille, empatiske, kreative, hardtjobbende, smarte, dyktige, effektive, uavhengige, ansvarsfulle, viljesterke, engasjerte, positive, optimistiske, trygge, sosiale, genialt perfekte, og mye, mye mer! Innrømmer glatt at jeg er stolt av dem. 🤗
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
Kan noen fjerne nissene? Vi har leiligheten full av nisser, og de skulle for lengst ha flyttet tilbake til kassene sine og blitt båret ut i boden. Det er ikke kult å ha nisser overalt når vi snart er midt i januar! Normalt ville nissene ha trukket seg tilbake til julekassene i det vi gikk inn i et nytt år, men i år ble flyttingen utsatt.
De som har vært innom og tatt inn post og vannet planter mens vi var bortreist på juleferie, har sikkert følt at de har kommet inn i et julehus på overtid. Det var forresten ganske merkelig å komme hjem fra sol og sommertemperaturer til juleleilighet. Til røde duker og nisser overalt.
Hjemreisen var energikrevende, og jeg har hatt veldig lavt energinivå de siste to dagene. Er oppe av sofaen og gjør litt småtteri innimellom, og så må jeg legge meg igjen. Nissene har nå samlet seg på spisebordet. Det er et yrende liv der for øyeblikket, siden de tydeligvis har et slags oppsummeringsmøte etter jula. Det neste prosjektet blir å få lagt dem i kasser og flyttet disse ut til boden.
Jeg er veldig glad i nisser. Men bare i jula. Nå skal det bli godt å få en pause fra dem. Disse husnissene gjør ikke like mye ugagn som rampenissene, men alt til sin tid!
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
Det ble mange flotte solnedganger fra terrassen vår i Spania, og den aller siste kvelden fikk vi den flotteste solnedgangen på turen. De fine fargene kommer gjerne frem like etter at sola har gått ned. Bildene lyver ikke. Utsikten var magisk, og både Bjørn og jeg tenkte “skal vi virkelig reise fra dette”? Tanken var helt absurd, der og da.
Men flyturen hjem var forutbestemt, bestilt og betalt for lenge siden. Bjørn kunne ikke ta fri fra jobb lenger, med mindre han hadde planer om å havne “på fattigkassa”. Plikter kaller, elever venter, og vi har det jo veldig godt hjemme på Ranheim også.
Pipene mineTak, piper og kveldshimmelUtsikt mot vest, der sola nettopp har dukket ned bak fjellene
Alle bildene er tatt fra terrassen. Jeg blir aldri lei av å ta bilder av pipene. Jeg tenker på dem som “mine piper”, selv om de egentlig står på taket til naboleiligheter. Men de er uansett utsikten min. Det nest siste bildet viser utsikten til byen Fuengirola. På det nederste bildet ser du Atlasfjellene plassert mellom havet og himmelen, fjellkjeden som går langs nesten hele Nord-Afrika. Disse fjellene dukker opp i horisonten på en klar dag, og oftere på vinteren enn ellers i året.
Du leste/så kanskje innlegget min siste soloppgang i går? Betyr soloppganger og solnedganger noe spesielt for deg? Liker du soloppganger eller solnedganger best?
