Denne høsten har jeg vært til utredning for MS (multippel sklerose). Det er mange sammenfallende symptomer mellom ME og MS. Siden det har dukket opp flere og nye symptomer i kroppen min den siste tiden, ble det i samråd med fastlegen bestemt at jeg skulle til utredning for MS. Den ene diagnosen utelukker ikke den andre, faktisk. Først fikk jeg time til MR, noe senere time hos nevrolog på St. Olavs hospital for videre utredning og vurdering.
Nevrologen kunne ikke se noe på MR-bildene som tydet på MS, og bestemte derfor at det ikke var nødvendig med spinalpunksjon. Jeg var veldig glad for at jeg slapp spinalpunksjon, hvor man tar prøver fra ryggmargen til analyse. De fleste får visstnok uutholdelige hodesmerter i etterkant. Det ble konkludert med at jeg ikke har MS. Og takk og pris for det! Nevrologen nevnte at det kunne være aktuelt med videre undersøkelser hos nevropsykolog, men det orker jeg simpelthen ikke. Det vil ikke endre på noe.
Legespesialisten påpekte at han kunne se “hvitsubstansforandringer” i hjernen min, altså på MR-bildene. Jeg hadde også såkalte degenerative forandringer i nakken. Han viste meg et skadepunkt bak i nakken. Jeg ble nysgjerring, for har mange ganger lurt på om det er sammenhenger mellom ME og nakkeskader, men dette kunne han ikke si noe om. Det måtte evt. en radiolog se på. Og siden radiologer ikke er tilgjengelige for pasienter etter MR-undersøkelser, la jeg den ballen død for nå.
En annen ting er at jeg opplevde det som veldig spesielt å være på Nevro Øst igjen. Det var egentlig vanskelig å ha fokus på undersøkelsen og utredningen hos nevrologen fullt ut, siden jeg forbinder dette bygget med noe helt annet. Jeg var med på innflyttingen da det var helt nytt, og jobbet i flere år som spesialpedagog på en avdeling som heter Klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering. Her jobbet jeg i team med leger, sykepleiere, ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionom og miljøarbeidere. Jeg trivdes veldig godt i jobben og i dette arbeidsmiljøet, og det er fortsatt en stor sorg at jeg ikke er frisk nok til jobbe.
Etter at jeg flyttet over bloggen min til blogg.no dukker det opp annonser innimellom mine bilder og skriverier i bloggen. Noen lesere har kommentert dette, og synes det er forstyrrende. Hva tenker du om dette? Ser du annonsene? Legger du merke til dem?
Siden annonser er en inntektskilde for plattformen, kan jeg ikke velge bort reklame. Jeg kan heller ikke fjerne eller flytte på reklamene som blogg.no har plassert inn i innleggene. Det er videre klare regler for reklamer som jeg selv evt. velger å plassere i bloggen i tillegg.
For min egen del er fordelene med å flytte bloggen til blogg.no større enn ulempene. Siden jeg har fått komme inn i varmen her, er jeg ikke så ensom som jeg var som solo-blogger, altså på eget domene (kariengesvik.no).
Dette mest til informasjon til mine venner og bekjente, siden bloggvenner er godt vant med dette.
I dag er det to uker siden jeg kontaktet blogg.no for å få gjenåpnet bloggen min. I morgen er det to uker siden jeg postet det første blogginnlegg på plattformen. Denne dagen kikket jeg dessuten på topplista over de 100 mest leste bloggene, og tenkte at det ville vært stas å havnet på topp 40 innen et par år. Jeg ville ha det som et langtidsmål.
I mitt stille sinn tenkte jeg at det er vel ikke et for hårete mål, og sannsynligvis gjennomførbart. Men gjett hva som møtte meg i dag da jeg åpnet topplista? Jeg ligger på 36. plass! Hårreisende overraskende! Inne på topp 40 etter bare to uker, ikke to år! Altså i mål 102 uker før tida. Dette hadde jeg aldri trodd!
Imidlertid har jeg ingen planer om å fortsette å ligge så høyt oppe på topplista til blogg.no. Siden det krever jevnt med skriving og at tilstrekkelig mange klikker på og leser blogginnleggene mine. Men det er morsomt å se at det er mulig i alle fall.
Skriveformen avhenger av om kroppen spiller på lag med meg, og den er ikke alltid (heller sjelden) like bra. Like fullt “produseres” det mye oppi hodet når jeg ligger og hviler, og inspirasjon og fantasi lever sitt eget liv. I tillegg går fingrene raskt på tastaturet om idéer dukker opp. 😊
Siden samboeren min er på jobb, var det min tur til å lage frokost til korona-kid i dag. Bonussønnen passet på å stå langt unna meg da han i går kveld fortalte hva han ville ha. “To knekkebrød med kaviar” var bestillingen, til klokka to. Jeg noterte i hodet og spurte om han ikke ønsket seg noe mer. Neida, ikke noe mer. Etterpå spurte jeg samboeren om han trodde det var mest aktuelt å servere juice eller melk til. Jeg var litt flau for å spørre, for gutten har sine vaner, som jeg da tydeligvis ikke har lagt merke til.
Jeg prøvde å tenke ut om det var noe annet jeg kunne utstyre serveringsbrettet med. Men uten å overdrive, for det er ikke hans stil. Jeg konkluderte med at ei kule med is var “innenfor”. Dessuten skal jo is være bra for “syke barn”, spesielt om de har vondt i halsen og fortjener en oppmuntring. Litt ekstra sjokolade på er heller ikke feil, og etterpå kan det være godt med litt salt potetgull.
Siden jeg nå har gjort dagens arbeidsoppgave, og korona-kid er mett og fornøyd, kan jeg finne tilbake til hvilestilling på sofaen. Er på min tredje dag med vondt i hodet nå, og da trenger jeg ekstra mye hvile. Imidlertid er jeg fortsatt symptomfri mht korona, om noen skulle spekulere på det.
Den siste tiden har koronasmitten på nytt spredt seg her i Trondheim. Jeg har hatt en følelse av at vi kom til å bli rammet denne gangen, og så skjedde det. Vi har fått korona i hus. Det utløste selvsagt ingen jubel og gledesrus, men vi går heller ikke inn i noen depresjon.
Det er én av oss tre i husstanden som har testet positivt på Covid-19. Nå gjenstår det å se om vi to andre også får korona eller om vi “går fri”. Han som er syk, er ikke alvorlig syk. Har bare lette symptomer, og korona-kid er ikke verre enn at han vil ha lørdagsgodteri. Forhåpentligvis er han raskt oppe av sengen igjen, men uansett må han være isolert i noen dager fremover.
Siden jeg har såkalte underliggende sykdommer, er jeg mer utsatt om jeg blir koronasyk. Jeg har hele tiden sagt at jeg ikke kommer til å få korona, men nå føler jeg meg ikke lenger fullt så trygg. Vi tar våre forholdsregler, men sjansen for at vi allerede har blitt smittet er jo absolutt tilstede. Bør jeg være bekymret?
Vi to voksne er fullvaksinerte. Imidlertid tviler jeg sterkt på at akkurat det er noen garanti for å unngå å bli koronasyk. En stor andel av pasienter innlagt på sykehus med korona er/har vært fullvaksinerte. Vår korona-kid fikk sin første dose for noen uker siden.
Det skal bli interessant å se om immunforsvaret mitt er godt nok i denne runden.
Vi flyttet inn i denne leiligheten i januar i år, og enda har vi ikke funnet ut hva vi skal ha på veggene på stua. Legger derfor ut et bilde av stua vår og håper at noen av dere som leser kan komme med tips til oss!
Jeg ser for meg et stort bilde, gjerne fargerikt, på den hvite veggen. Kanskje et “livets tre” eller noe annet kult. Forslag? Det er en gipsvegg med lengde på ca 2,40 meter. Mulig veggen kunne fått et strøk maling også, men i utgangspunktet orker vi ikke å male, for det innebærer at vi kanskje må male flere vegger.
Den gråsvarte veggen er ganske spesiell. Liker du den? Tapeten ser ut som alfalt, og er ru å ta på. Siden veggen er i mur, er det ikke hva som helst som kan henges opp. En interiørkonsulent hadde sikkert fått utløp for sin kreativitet her. Denne veggen er ca 4,80 meter lang.
Så nå er jeg spent på om du som leser, har noen tips og gode råd til oss. Jeg tilbringer ganske mye tid i sofaen på stua, og det ville vært hyggelig med noe koselig og fint på veggene. Slik det er nå, er det litt nakent og mangler liv og glede, rett og slett.
Når man har ME er det en del man ikke kan gjøre, være med på eller klare lenger, ting som ofte var selvfølgeligheter tidligere. Store ting og små ting. I dag oppdaget jeg en ting til jeg ikke klarte pga ME. Nemlig å holde meg på topp 100-lista til blogg.no. Det siste døgnet hadde jeg rett og slett ikke nok treff på bloggen til at jeg holdt meg inne på lista over de mest leste bloggene. Det er selvsagt ingen krise, og jeg går absolutt ikke i kjelleren av den grunn, men det er litt stas å få navnet sitt på topp 100!
Et blogginnlegg bør være av en viss kvalitet. Når man skriver, er det fordi man har et budskap, noe man vil formidle. Selv om jeg liker å skrive for min egen del, ønsker jeg jo at det skal være interessant nok til at andre vil lese også. Jeg liker å dele, først og fremst fordi jeg er en sosial person som liker å ha det artig og trives i kommunikasjon med andre. Men også fordi jeg ønsker å formidle litt om hvordan livet med ME kan være. Litt om tankegangen og tilpasninger, helst uten lite sjarmerende sutring.
Kreativiteten hadde ikke forlatt meg i går, men formen var såpass dårlig utover ettermiddagen og kvelden at jeg ikke klarte å produsere noe. ME-treffet på formiddagen hadde nok tappet meg for all energi. Jeg ble i stedet bare liggende på sofaen, under det nye, deilige pleddet mitt. Jeg fikk servert potetgull (trøst) og te, og senere middag, av en samboer som egentlig var ganske sliten etter en lang, travel og utfordrende arbeidsdag. Til gjengjeld terger jeg han litt, men slik at han skjønner at jeg egentlig er veldig takknemlig.
Gjetter du hva dette er? Jeg tok bildet av pakken utenfor Posten da jeg hentet den. Klarer du å se hvor pakken kommer fra? Hvilken nettbutikk jeg har handlet i? Jeg kan røpe at det er noe mykt, godt og varmende inni pakken. Hvis du ikke vil gjette, men bare ha svaret, finner du det HER. Hvis du vil opprettholde nysgjerrigheten litt lenger, kan du lese videre.
For et par år siden bestilte jeg flere produkter fra denne nettbutikken. Jeg var spesielt på utkikk etter ei oval ramme som skulle passe til det vi kaller “gammeldagsbildet” av oss, altså et bilde av samboeren min og meg i gammeldags innpakning. Ramma fant vi i denne nettbutikken. Bildet ble tatt hos fotograf i Spania. Og med denne ramma ble det utrolig stilig, synes jeg.
Bjørn og jeg i forrige århundre
Trenger du flere hint? Innholdet i pakken passer godt i en sofa eller en stol, liker seg godt sammen med puter, og både mennesker og dyr koser seg med dette. Om du ikke har skjønt det nå, kan du se på bildet nedenfor. 😉
I løpet av turen rundt på stua for å prøve ut hvor det nye pleddet passet best, kom jeg på at jeg burde hatt to pledd til. En leken pusekatt har klort opp armlenene på de to lave skinnstolene våre, og et pledd i hver av dem ville skjult skadene, pyntet opp, og dessuten vært gode å sitte på. Det ligger derfor an til at jeg må innom nettbutikken til BGA igjen. Praktisk og energibesparende er det også med netthandel.
Mitt nye favorittpledd og jeg
Sannsynligvis vil jeg beholde pleddet i sofaen. Det er der jeg oppholder meg mest både på dagtid og kveldstid, og det kjennes ut som dette pleddet kanskje blir favorittpleddet mitt! Vil du også ha? Her er en lenke til bilder av flere flotte pledd: Tekstiler/Pledd
Lenke til BGAs nettbutikk finner du HER. BGA har fokus på tekstiler i en periode fremover, men også mye annet fint og praktisk. Jeg kan anbefale en titt innom nettstedet til BGA.
Veska mi på venterommet. Forhåpentligvis på en Covid-19-fri stol.
Jeg fikk feber etter legebesøk i dag. Ikke pga smitte av noe slag, men rett og slett pga utmattelse. Jeg var i fin form da jeg gikk inn på legekontoret, sånn passe i alle fall, og da jeg gikk ut 20 minutter etterpå, kjente jeg at jeg var varm i panna. Fintfølende? Jepp, men er jo vant til at kroppen krangler for den minste lille ting.
Før legetimen hadde jeg gjort klar ei liste med punkter jeg ville ta opp med legen. Jeg hadde flere spørsmål i tillegg til behov for fornying av resepter og hjelp til en søknad. Alt punktvis nedskrevet sånn at jeg ikke skulle glemme noe. På et grønt ark, for at jeg lett skulle finne det i veska. Legen min snakker fort og får alt unna i en fei, så det er ikke rom for å tenke seg om så lenge når man er der. Jeg må kaste meg frempå for å frembringe mine ærender.
Bl.a. ville jeg spørre om noen kosttilskudd som jeg har tenkt å begynne å ta. Flere med ME har tatt i bruk disse tilskuddene, og noen har fortalt at de har fått merkbar forbedring av ME etter å ha tatt dem ei stund. Noen sier de har fått “et nytt liv”, mens noen ikke merker noen endring, eller har fått bivirkninger. Jeg fikk, som antatt, beskjed om at jeg tar dem på eget ansvar. Og det er greit.
Legen ville at jeg skulle utsette oppstart av disse kosttilskuddene, og i tillegg kutte alle kosttilskudd som jeg tar per i dag, bare fortsette med medisiner. Inntil de har fått tatt en del blodprøver av meg. Blodprøvene er også i forhold til andre nye symptomer som har tatt bolig i kroppen min, så det blir spennende å se resultatene. Imidlertid kunne jeg ikke ta blodprøver i dag, siden man nå må ha time til laboratoriet. Nye koronavennlige prosedyrer, visstnok. Jeg fikk stikketime om ei uke.
Men hvorfor fikk jeg feber? Jeg kan egentlig ikke forklare det, men det skjer ofte i forbindelse med at jeg prater intenst med noen. Bruker sikkert sansene og mye energi på kort tid, konsentrerer meg iherdig og anstrenger meg kanskje mer enn nødvendig.
Elvis hadde ikke fått så mye frisk luft de siste ukene. Siden jeg ikke hadde tatt han med på turer, hadde han bare stått i gangen og kjedet seg. Han klager aldri, men ble fryktelig glad da jeg leide han ut i høstlufta i går. I full fart bar det nedover med Elvis og meg. Vi måtte stoppe noen ganger og vente på Bjørn, for han har ikke sin egen elsparkesykkel og må bruke beina. Hvis jeg synes samboeren min trenger litt ekstra trim, trykker jeg bare fartsknappen til Elvis lenger ned, og sånn drar vi opp farten.
Hovedgrunnen til at Elvis har stått ubrukt så lenge, er dårligere form. Altså min allmenntilstand. Jeg er bittelitt bedre nå. Merket at jeg ikke trengte like lang restitusjonstid etter denne søndagsturen som etter turen for halvannen uke siden. Den turen kan du lese om her: Det du ikke ser
Kunst ved Ranheim stasjon (Foto: Kari Engesvik)
Vi svingte innom Ranheim stasjon for å se hva de styrer på med der. Har sett fra stuevinduet at gravemaskiner jobber med et eller annet. Fant ut at det er forberedelser til asfaltering. Deretter gikk turen over kirkegården, hvor veldig mange av gravstøttene hadde fått tent lys i anledning allehelgensdag. Og til sist ned til sjøen.
Jeg elsker å være nede ved sjøen. Det er godt, fredfullt, fint, og jeg finner mange fine fotomotiv i Hansbakkfjæra. Elvis poserte villig og nøt muligheten til å spinne og skli litt i gresset, som var hvitt og glinsende av frosten. Det var moro for oss begge. Men kan hende ble dette siste tur for Elvis i år. Ingen av oss liker snøen så godt. Gjør du?
Elvis poserer (Foto: Kari Engesvik)Elvis poserer igjen (Foto: Kari Engesvik)
