Som ei dukke

I mitt forrige innlegg skrev jeg om da jeg var sju år. I den forbindelsen kom jeg på et annet gammelt bilde av meg selv, som bringer tilbake minner om hvordan jeg var som sjuåring. Jeg ser nesten ut som ei dukke på bildet. Mamma hadde sydd kjole til meg, sidkjole som det skulle være på den tiden. Jeg husker enda hvordan hun omstendig tupperte håret mitt for at jeg skulle bli fin, og hvor fornøyd hun var med resultatet. 

Vi skulle i bryllup til tanta og onkelen min. Jeg husker ingenting av selve bryllupet, men jeg har erindringer om at jeg fikk mye oppmerksomhet fra de andre gjestene. Jeg opplevde det som veldig flaut og ubehagelig, siden jeg var så sjenert, nesten folkesky. 

Linken til forrige innlegg finner du HER. 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂

Da jeg var sju

Første skoledag. Mamma (25) og jeg (7)

 

Da jeg var sju år, stolte jeg på alle, alle som jeg kjente.
Fremmede som ville snakke med meg,var jeg svært skeptisk til.
Spesielt menn, sånn som fotografen på skolebildet.
Da trykket jeg meg nærmere mamma, eller gjemte meg bak puter.
Jeg var sjenert og forsiktig, men hadde tillit til at mine nærmeste ville meg vel.
Jeg visste ikke så mye om hva som foregikk i verden.
Ble skånet for mye. Beskyttet.
Det var mye jeg ikke skjønte.
Trygghet og forutsigbarhet var viktig.
Stort sett hadde jeg nok med mitt lille univers.
Rommet var mitt trygge sted. Der tilbragte jeg mye tid.
Der kunne jeg bestemme selv, gjøre som jeg ville, få være i fred.

 

Husker du hvordan du var og hvordan du opplevde verden da du var sju år?

Mor – datter – “date”

Stine og jeg

Hun kom rett fra et møte med “ingeniører uten grenser”. Stine er ei travel ung dame med mange jern i ilden, så jeg følte meg heldig da hun fikk skviset meg inn i sine planer på kort varsel. Men selv studenter må ha mat, og over et godt måltid kan man være sammen og skravle og jabbe ganske lenge.

For dere som er innom bloggen og ikke kjenner meg, er Stine min eldste datter. Som lita var hun snill og blid som ei sol. Det er hun fortsatt. Og gjør ikke en flue fortred. Men la deg ikke lure, for hun har vilje av stål og får til det meste som hun bestemmer seg for.

Bordet vårt for kvelden på Olivia

Det var Stine som bestemte restaurant og booket bord til oss. Jeg har vært lite ute på byen i Trondheim de siste årene og har null oversikt over hvilke restauranter som fins. Olivia på Solsiden skulle vise seg å være et godt valg, med god mat og en trivelig atmosfære. Praktisk for Stine også, siden hun bor like ved. Etter litt studering av menyen og mange spørsmål til kelneren, fant jeg noe jeg kunne spise uten å risikere å få vondt i magen. Med litt tilpasninger. Kveiteretten smakte faktisk kjempegodt. Stine er vegetarianer og valgte en deilig pastarett basert på sopp. Jeg hadde håpet at hun ville ha dessert også, sånn at vi kunne sitte enda lenger, men hun var alt for mett. 😀

Jeg kom til Solsiden litt før Stine og benyttet anledningen til å ta noen bilder. 

Solsiden, med utsikt mot Brattørbrua
Solsiden, med utsikt mot Blomsterbrua og Olivia
Solsiden i Trondheim, og Bispehaugen skole.

På høyden øverst til høyre ser du en stor rød bygning. Dette er Bispehaugen skole, plassert på byens beste tomt, hvor jeg jobbet i mange år. Her startet jeg som vikar, og fikk deretter fast stilling, som timelærer i engelsk, gym, m.m. Jeg var også med og startet mottaksskole for flyktninger fra Bosnia, Kosovo og Zaire der midt på 90-tallet. Det er noe av det mest spennende og utfordrende jeg har vært med på i min lærerkarriere. Utrolig lærerikt! 

Blomsterbrua/Verftsbrua på Solsiden

Verftsbrua er ei bru som går over Nidelva, og den binder sammen Brattøra med Nedre Elvehavn og Solsiden. Brua er også kjent som Blomsterbrua. I sommerhalvåret dekoreres kantene av brua med blomster, til stor nytelse for gående og syklende.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 

The bright side of life

Gul og kul type forut.

Det forrige blogginnlegget mitt (Handikaptur) ble ganske “annerledes” enn først tenkt. Jeg håper ikke jeg fremstilte det som veldig negativt å være handikappet, men om det gjorde det, skal du vite at det var ikke ment slik. Meningen min var å gi deg et inntrykk av hvordan jeg opplever å være handikappet. Jeg synes det er vanskelig å identifisere meg med det å være “handikappet”. Det handler vel om å godta facts. Men nå til “the bright side of life” og de hyggelige inntrykkene jeg sitter igjen med etter turen. For ting kunne vært mye verre. Selv om noe i livet er ille, klarer jeg alltids å se fordeler og det positive i situasjonen. 🙂

Denne turen hadde jeg ikke klart å gjennomføre som gående uten å ha blitt sengeliggende i etterkant. Som kjørende kunne jeg i stedet bruke energien på den fine utedagen, naturen som våkner til liv etter vinterdvalen, og koselig selskap i samboeren min. OG fortsatt ha energi igjen til resten av dagen (nesten). Juhu! 😀 

Har kan man sitte og tenke
Ranheim Bro

Gammel gangbro på Ranheim. Ser du den?

Det er så fint med broer. Det er konstruksjoner som er laget for å hjelpe oss over et vanskelig farbart område, som ei elv eller et juv. Samtidig tenker jeg på broer som noe abstrakt, noe som kan hjelpe oss over mentale hindringer. Har du hørt uttrykket “å brenne alle broer”? Og tenkt over hva det betyr?

Mesteparten av snøen har smeltet her på Ranheim. Noen hestehov smilte til oss i veikanten. Det kommer til å bli enda flottere når det begynner å grønnes rundt omkring. Det eneste negative med det, er at vi mister det lille vi har av sjøutsikt fra leiligheten. Nå som trærne er nakne, skimter vi faktisk det blå, bølgende vannet fra stuevinduet og verandaen. Kan skryte av av vi har fjordgløtt. 

Ender og betongskulptur kalt “Handlevogna” i Vikelva

Vi hadde følge med bekker, elv og sjø nesten hele veien. Og møtte mange ender. Neste gang må vi huske å ta med mat til dem. Solsikkefrø og havregryn, kanskje? 

Her finner du innlegget fra i går: Handikaptur Tusen takk for alle hyggelige kommentarer til dette innlegget! 🙂 

Takk for at du svingte innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 

Handikaptur

Bjørn er kreativ fotograf

Været var så fint, og jeg ville så gjerne ut på søndagstur med samboeren min. Tre dager med hodepine hadde endelig forlatt meg, og formen føltes litt bedre. Av erfaring vet jeg at jeg vil bli veldig utmattet av en rusletur, og for å spare på kreftene, valgte jeg å ta med el-scooteren. Dvs. det var den som tok med meg. Det føles litt bedre å si det sånn, tøyse litt, siden jeg synes det er flaut å dra på handikaptur.

Jeg har gitt el-scooteren navn, Elvira. Det skrev jeg om HER. Elvira blir alltid glad for å få turer, og denne søndagen var hun spesielt hoppende glad. Hun har stått under ei trapp i hele vinter, og har ikke sett sola på flere måneder. 

Til tross for at jeg synes det er flaut å være så handikappet at jeg må bruke et hjelpemiddel, har jeg innsett at el-scooteren er bra for meg. Jeg kommer meg ut mer, kan dra på turer i nærmiljøet, og får frisk luft. Om jeg skal ned til sjøen, har jeg gjerne tatt bilen, selv om det bare er fem minutter å gå ned. Oppoverbakken på hjemturen kan medføre at jeg blir liggende flatt ut pga utmattelser og vondt i hofter og bekken i lang tid etterpå. 

Handikap kan være så mye. Det er ikke alltid man ser så handikappet ut heller. Du kan ikke se at jeg er utmattet, med mindre du kjenner meg godt og ser det på kroppsspråket mitt eller i øynene mine. Du kan heller ikke se det når jeg har smerter eller betennelser i hoftene, med mindre det er så ille at jeg må bruke krykker.

Synes du jeg ser handikappet ut på bildet under? Hva med neste bilde, der jeg har tunga hengende ut? Har bakgrunnen noe å si? Holdning, kjørepose, fokus generelt? Dette tror jeg kunne blitt en fin refleksjonsoppgave for en ungdomsskoleklasse…

 

Handikappet?
Mer handikappet?

Da vi kom hjem, sa jeg til Bjørn at det var veldig deilig å kjenne på at jeg ikke var totalt utmattet etter turen. Vi hadde vært ute i over en time. For en gangs skyld, trengte jeg ikke flate ut på sofaen umiddelbart. Jeg kunne sitte og nyte en kopp te. Etter et par timer kom likevel utmattelsen og ME-feberen, samt hodepine sigende. Det er prisen jeg må betale. Jeg er i ettertid overrasket over meg selv, for at jeg hadde trodd at jeg skulle slippe ustraffet fra aktiviteten. Tja, men jeg glemmer lett…

Like før leggetid, etter noen timer på sofaen, kjørte jeg ned til sjøen igjen, med bil denne gangen. Det var nemlig kommet nordlysvarsel, og jeg ville ned og se. Kanskje få et fint nordlysbilde. Bjørn syntes ikke det var lurt med denne turen, siden han så at fomen ikke var helt god. Men jeg ville absolutt, og fikk selvsagt viljen min. Vi så glimt at nordlyset et par ganger, men bare kort, nokså svakt pga skyer, og rakk ikke å få tatt bildebevis. Vel hjemme igjen ble jeg liggende lenge, før jeg klarte å samle nok krefter til å pusse tenner og gå og legge meg.  

Den kuleste typen i mils omkrets

Det kommer flere bilder fra turen i neste blogginnlegg. Og der blir fokus ikke på handikap, men det vi så og opplevde. 🙂 

Takk for at du svingte innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 

Bjørns lasagne

Denne gangen holdt Bjørn på å glemme å åpne en kokkepils. Det kunne gått riktig ille. Lasagnen kunne blitt totalt mislykket. Heldigvis husket han såvidt å åpne kokkepilsen før han rakk å svinge kniven!

Denne oppskriften på lasagne er tilpasset min skjøre mage, som hverken tåler melk, mel/pasta, hvitløk eller løk, i tillegg til en del andre ingredienser som naturlig hører til i lasagne. Men jeg kan love deg at denne oppskrifta er supergod! Du trenger slett ikke ha matintoleranser for å la dette bli en favoritt!

 

Ingredienser til 3-4 porsjoner:
Kokosfett
I stor squash
2 paprika (rød og gul), kappes i biter
1 gulrot, skrelles og kappes i små biter
1 stav stangselleri, finhakkes
1/2 chili, finhakkes
2 cm frisk ingeær, finhakkes
400 gram kjøttdeig
1-2 ss tomatpuré
1 ts sukkererstatning
1 1/2 hermetikkbokser finhakkede tomater
1 klunk rødvin
1/2 – 1 lime
Krydder: Salt, pepper, oregano, basilikum (helst friske urter).
2-300 g ost

 

Fremgangsmåte:

  1. Start med å skive opp squashen i lange “plater” med en ostehøvel. Legg dem på et fat og ha på godt med salt. Saltet trekker ut fukt. Hakk opp resten av squashen i biter.
  2. Del opp, og hakk opp paprika, gulrot, stangselleri, chili og ingefær
  3. Lag sausen: Ha kokosfett i varm gryte. Start med å frese ingefær, chili, gulrot og stangselleri i noen minutter. Tilsett deretter kjøttdeig, og brun denne med de finhakkede grønnsakene. Tilsett tomatpuréen, rør inn denne. Tilsett hermetiske tomater og gjerne en skvett rødvin. Rør rundt, og gi sausen et oppkok. Smak til med litt sukkererstatning, lime og krydder. Tilsett finhakket paprika og squash. La sausen småputre i ca 15 minutter. Ta deg en dans.
  4. Smør ildfast form (24 x 30 cm) med kokosfett
  5. Tørk squashskivene godt med tørkepapir
  6. Fyll den ildfaste formen lagvis med kjøttsaus, ost og squashplater. Avslutt med et deilig lag med ost på toppen.
  7. Stekes på 200 grader i ca 30 minutter.
  8. La lasagnen hvile i noen minutter før du serverer.
  9. Server gjerne med en grønnsalat, focacciabrød og en god italiensk rødvin til!

 

I det følgende kommer en del bilder. Jeg ble litt ivrig og da jeg skulle dokumentere kokkeprosessen, men det er kanskje greit for de som ønsker å lage retten og vil se fremgangsmåten i bilder. 🙂 

Focacciabrød er godt som tilbehør. Bjørn lager selvsagt verdens beste. Han droppet imidlertid å lage det denne gangen, siden han ikke orket å lage bare til seg selv. Jeg tåler det dessverre ikke. Når vi har gjester, er det absolutt et “must”. Jeg skal ta bilder og poste sammen med oppskrift på focaccia neste gang han lager.

Kokkens beste tips: Ikke klø deg i øyne osv etter å ha kuttet opp chili!

Lykke til og bon apetitt! 🙂

Kommentarfeltet er åpent i 30 dager for de som har spørsmål eller kommentarer. 🙂

Om du ikke fikk med deg Bjørns forrige oppskrift, finner du den her: Bjørns kylling i curry. 

Klatring i bloggen

Klatretrær

Jeg klatrer litt i bloggen hver dag, noen ganger opp og noen ganger ned. Ikke den type klatring som vi foretar oss her i Trøndelag, nei, for det betyr å bruke for mye eller sløse bort penger. Det kan jeg også finne på å gjøre, men denne typen klatring som jeg skriver om her, handler om å få høyere eller lavere plasseringer på topplisten til blogg.no. I går havnet jeg på 27. plass, dagen før lå jeg på 30. plass, og i dag ligger jeg på 29. plass med 358 treff.

Hver gang noen er innom og leser bloggen, teller dette med som et “treff”, og jo flere som leser, desto høyere opp kan jeg komme på blogglisten. Alle som blogger, kjenner til hvordan dette fungerer. Noen jobber hardt for å holde koken oppe i “teten”. Jeg har lært meg noen “triks”, men det handler mest om å skrive innlegg som det er god kvalitet på og som er interessante for flest mulig, legge inn gode bilder, og ellers å markedsføre seg selv. Jeg er fornøyd med å være på topp 100 i det hele tatt. Har ikke så store ambisjoner egentlig, men synes det er artig og er storfornøyd om jeg er innom topp 40 av og til. 

Min plassering på topplisten i morgen avhenger da av hvor mange som stikker innom bloggen min i dag. Kanskje stikker du innom bloggen i kveld også? Da skal du få ei super oppskrift på kokken Bjørns lasagne. Den bør du ikke gå glipp av! 😀

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂  

Dagens plasseringer

Like barn leker best

Like barn leker best

Uttrykket “like barn leker best” stemmer ofte. Ikke alltid, men det er noe med det… Om man har noen likheter kan dette være med på at man “finner hverandre” eller tiltrekkes hverandre, både i parforhold og som venner. Bl.a. kan man lettere kommunisere, ha empati for hverandre, og trives bedre sammen. Felles humor kan også være en fordel slik at man kan ha det hyggelig og morsomt sammen. Gjensidig respekt og noenlunde like grunnleggende verdier kan også være en fordel.

Lik personlighet og like interesser kan være et godt grunnlag for vennskap. Vi knytter lettere sosiale bånd til fremmede individer dersom vi har noe felles med dem. Noen forskere mener til og med at de har funnet likheter i genene hos mennesker som “finner hverandre”.

Da jeg var i Drammen tidligere denne uka, møtte jeg mange trivelige folk, som jeg fant tonen med. Blant annet Line! Tilfeldigheter førte til at vi møttes for å drikke te. Line leste et av mine tidligere blogginnlegg på ei ME-gruppe, hvor jeg hadde lagt ut bilder fra nabolaget hennes. Den gangen var jeg også i Drammen for å besøke dattera mi som bor der. Line skrev at jeg måtte stikke innom på kaffe om jeg var i området igjen.

Slike invitasjoner synes jeg er forfriskende og spennende. Jeg tenkte “kanskje er hun litt som meg”, og det måtte jeg selvsagt finne ut av! Dermed tok jeg kontakt da jeg skulle til Drammen, og jeg ble invitert hjem til henne. Praten gikk lett, og jeg fikk rett i at vi hadde mye til felles. At vi begge har ME, førte til at vi lettere kunne skjønne hvordan den andre har det i hverdagen, opplever ting, og må prioritere og legge til rette for mye i livet. Det snakket vi en del om. Men også om mye annet. Vi er begge lærere, har trent karate, digger hip hop-dans, er med i isbadingsgrupper, liker å bli kjent med nye mennesker, m.m. Om du tar en titt på bildene, ser du at vi begge tilfeldigvis hadde klær på som gikk i oransje og svart. Det var ikke avtalt, hihi. 🙂 

Noe annet spennende som skjedde under besøket hos henne, var at jeg ble merkbart bedre i den vonde hofta mi. Siden Line bor bare tre gater unna studentboligen til dattera mi, hvor jeg campet, tok jeg beina fatt. Jeg haltet på vei dit, var redd betennelsen i bekkenet skulle forverres. Men det motsatte skjedde! Da jeg skulle gå tilbake, var hofta (nesten) helt fin! Enten hadde Line en helbredende god sofa, eller så hadde hun puttet noe lurt oppi teen min da jeg var oppe på do. Muligens kan den gode samtalen og den eteriske oljen i duftsprederen ha gjort meg godt også. 😀

Litt tull og tøys er lov

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 

Én måned tidligere vår

På den siden av Trondheim hvor vi bor nå, er det faktisk vår én måned tidligere i forhold til der vi bodde før, altså på sørsida av Trondheim. Her på Ranheim er det meste av snøen borte, mens det på Heimdal fortsatt er høye brøytekanter. Nå merker vi virkelig forskjell på våren her og der, selv om det bare er litt over ei mil mellom de to bydelene. Det var akkurat dette som gjorde at jeg så gjerne ville til denne siden av byen, og vi flyttet til Ranheim for vel et år siden. 

Det ble en liten snuteluftinig i går ettermiddag etter at Bjørn kom hjem fra jobb. Jeg på elscooteren, Bjørn travet ved siden av, ned til sjøen for å kjenne på vårlufta og se etter vårtegn. Vi ble ikke skuffet. Bildene taler for seg. 🙂

Takk for at du stakk  innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂 

Det lønner seg å fremsnakke

Balkongen

Det lønner seg å fremsnakke hverandre, også i bloggverden. I går skrev jeg om et møte med en herlig type som kaller seg selv Bunny. Han er en personlighet som verden ville blitt fattig uten, og som fortjener alt godt. Senere på dagen oppdaget jeg at han hadde skrevet et blogginnlegg om meg også.

Her er blogginnlegget som medblogger Bunny skrev om meg: Et koselig blogginnlegg om et koselig møte. Les og bli overrasket, forfjetret og overveldet! Jeg ble svært rørt, fortumlet og glad. Makan til fremsnakking! 

Dagens topp 40

Men topplisten hos blogg.no viser at det lønner seg å fremsnakke andre. Jeg fikk mange flere treff enn jeg normalt har, og Bunnys fremsnakking og linking til bloggen min bragte meg opp på en fin-fin 30. plass. Det må ha vært lønnsomt for Bunny å fremsnakke meg også, og etter gårsdagens fire innlegg (han er en råtass til å skrive!) finner vi han på en 3. plass på topplisten i dag! Grattis, Bunny! 

Dagens topp 3

Siden jeg er invitert på en klem og en kopp te på balkongen hos Bunny når jeg kommer tilbake til Drammen neste gang, kan jeg nok ikke vente for lenge før jeg snur nesa sørover igjen. I dag tidlig fikk jeg dessuten en melding fra ei dame som jeg tenker på som bonussøskenbarn. På en titt innom bloggen oppdaget hun at jeg hadde vært i Drammen, og skrev at jeg måtte ta kontakt neste gang jeg var der. Det skal bli koselig å møte henne igjen! Tror ikke vi har møttes på… 25 år, kanskje?

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂