Jeg er vettskremt, redd og engstelig. Blir det 3. verdenskrig? Slik Nostradamus forutså allerede for mange hundre år siden. Jeg leste om denne spådommen tidlig på 90-tallet, og siden har jeg vært redd for at spådommen skal gå i oppfyllelse, bli til virkelighet. Fordi jeg tror at sannsynligheten absolutt er til stede.
Ord som angrep, krig, styrker, eksplosjoner, missiler, våpen, kamper, styrker, grenser, militær aktivitet, bomber, skudd, unntakstilstand, sanksjoner, diplomati, støtte, bistand, advarsler, forsvar, barbarisk, flukt, redsel, hjelp… svirrer i hodet.
Nostradamus har forutsett mange historiske hendelser, som har skjedd fra 1500-tallet og frem til i dag. Jeg husker godt spådommen som ble tolket som at det rundt årtusenskiftet skulle starte en 3. verdenskrig. To store makter ved polene, som har blitt tolket som Russland og Kina, skulle gå sammen mot en tredje makt i vest, USA.
Jeg bråvåknet halv ett i natt. Med en plutselig tanke om at “nå skjer det”, og “nå angriper de”. Da jeg våknet igjen i nitida, hadde det skjedd. Russland har startet angrep på Ukraina. Og vi vet jo at når russerne har begynt å gå, stopper de ikke… Hvordan vil dette utvikle seg? Får vi atomkrig?
Nostradamus
Jeg har i flere timer sittet klistret til nyhetssendingene, innomellom turer på do for å slippe ut litt nervøsitet. Er du redd?
Vil denne mannen føre oss inn i 3. verdenkrig?
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Jeg beviste at det går an å skrive mye om ingenting i en blogg. I går skrev jeg om å gå ut med søppel og dagen før om å fylle opp en dosett med piller. Det var nok ikke spesielt interessant lesning. Kanskje litt bortkastet tid for mange. Men sånn er det å lese blogger. Noen ganger kommer du over intetsigende og meningsløse innlegg, mens andre ganger kan det være både interessant og morsomt å lese blogginnlegg.
Her er innlegget Søppel-ekskursjon, og her er innlegget Bekkensmerter av dosett. Nå kunne jeg selvsagt ha skrevet om at jeg skar meg i fingeren da jeg skulle tørke støv i dag, men den historien skal du bli spart for.
Takk for at du holder ut med meg og fortsetter å stikke innom og hilse på meg i bloggen ❤
Bilde av meg på søppel-ekskursjon. Bjørn fotograferer fra stuevinduet.
Søppeltømming kan fort bli til en ekskursjon. Derav overskrifta søppel-ekskursjon. En slik ekskursjon kan være energikrevende og tidkrevende, og kanskje må man sette av hele dagen til prosjektet. Det var i alle fall det som skjedde meg her om dagen. Nå skal det innrømmes at det ikke er så ofte jeg går ut med søppel, siden jeg har en samboer som er ivrig etter å få frisk luft.
En ekskursjon er per definisjon en mindre utflukt eller reise med en faglig målsetting. Nå var ikke dette akkurat noe som skulle foretas i undervisningsøyemed eller som en del av et vitenskapelig arbeid, men jobben krevde forarbeid og etterarbeid i tillegg til selve utflukten, altså turen ut. Ikke ut av et klasserom, men ut av huset. Turen hadde unektelig en betydelig faglig målsetning, siden nødvendigheten for å sortere søppel i papir-, plast- og restavfall har blitt påfallende nødvendig. Jeg bestemte meg videre for å ta en titt på glassavfallsdunken, slik at jeg er kjent med hvor åpningen til denne er ved en eventuell senere søppel-ekskursjon.
Som kjent består en ekskursjon som regel av flere personer sammen. Siden mine lange (not!) armer hadde plass til alle poser og beholdere som skulle ut, valgte jeg å stasjonere samboeren i sofaen. For nå var det virkelig min tur til å bære ut søppel. Imidlertid fikk han være med på deler at eksursjonen fra stuevinduet, for om ikke hadde jeg ikke kunne kalt dette en ekskursjon.
Da jeg hadde fått plassert både plastavfall og papiravfall i de respektive beholderene, var det restavfallsposenes tur. Vantro oppdaget jeg at nøkkelen min ikke fungerte på de grønne lokkene på denne nedre delen av ekskursjonsområdet. Restavfallet måtte derfor bli med tilbake opp til øvre del av ekskursjonsområdet, utenfor blokka vår. Det ser kanskje ut som jeg trener for å bli flink i “melkespann” på bildet over, men det er faktisk bare litt oppgitt gestikulering, som følge av at jeg måtte bære posene oppover igjen.
Da jeg kom inn igjen etter den vellykkede ekskursjonen, oppdaget jeg at jeg hadde glemt å bære ut de visne rosene, samt søppel fra badet. Jeg er ikke tilhenger av utsatt behovstilfredsstillelse, så i stedet for å vente med dette avfallet til en eventuell senere ekskursjon, labbet jeg ut med posen og fikk låst opp et grønt lokk utenfor og puttet den inn i dette hullet.
Alt i alt har jeg nå skaffet meg førstehånds erfaring innenfor håndtering av avfall her i nærområdet. Dette hadde jeg ikke klart uten å ha invitert meg selv ut på denne ekskursjonen. Vi har bodd her i ett år nå, så det var kanskje på tide. Jeg er fullt klar over mine begrensninger, men nå har jeg også fått belyst mulighetene innenfor begrensningene. En ekskursjon består, som tidligere nevnt, av et forarbeid, selve utflukten og et etterarbeid. I etterarbeidet mitt inngikk plassering av nye poser i avfallsdunker inne, tedrikking, og refleksjoner i hvilestilling på sofaen.
Nedenfor finner du er par bilder av selve ekskursjonsområdet.
Nedre del av ekskursjonsområdetØvre del av ekskursjonsområdet
Kjedelige bilder, sier du? Intetsigende? Er fullstendig enig i det, men så var dette også en kjedelig ekskursjon. Hvis du i tillegg synes at dette var kjedelig å lese, vil jeg få utfordre deg til å foreta din egen søppelekskursjon og skrive noe morsommere om denne. Jeg skal med glede publisere teksten din som et gjesteinnlegg! 😀
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
Ikke alle klarer å få bekkensmerter av en dosett. Jeg klarte det. Nå var dette selvsagt ikke noe jeg prøvde på for deretter å lykkes med. Jeg skulle bare innrede den nye dosetten med de ekstra kosttilskuddene, som jeg begynte med for et par måneder siden. Hadde sett frem til å få plassert alle pillene for ei hel uke i disse små, praktiske rommene, slik at jeg slapp å ha sju syltetøyglass med ca 30 piller i hvert stablet opp ved siden av hverandre bortover kjøkkenbenken.
Men maxi-dosetten var ikke så stor som jeg hadde trodd. Bare litt større enn den jeg hadde fra før. Og det ble trangt. Nå er jeg ei ganske viljesterk dame, er ikke kjent for å gi meg, og jeg gjorde mitt ytterste for å få stablet pillene ned i de beskjedne rommene. Som i virkeligheten ikke var store nok for pillearsenalet. Ut fra bildet på nett av maxi-dosetten trodde jeg faktisk at det skulle bli plass til alle fra den gamle, lille dosetten i tillegg, men det gikk selvsagt ikke.
Når dette ikke gikk, forbannet jeg meg på at jeg i alle fall skulle klare å få plass til pille-cocktailene i de to dosettene til sammen. Og det gikk… nesten. Flere kapsler prøvde seg på å unnslippe, ville ikke bli fanget i de trange rommene, og kilte seg fast i det jeg skulle dra over lokket. Jeg syntes de var lite samarbeidsvillige, men lokket og lirket så tålmodig og forsiktig som jeg kunne. Helt til det ble bom stopp, før mandag hadde fått lokk på. Da ga jeg opp. Det var jo bare snakk om at disse mandagspillene skulle ligge ute i friluft over natta.
Imidlertid var det noe helt annet enn lokket som fikk meg til å gi opp prosjektet. Jeg hadde stått ved kjøkkenbenken så lenge og stresset at bekkenet ga tydelige signaler om at jeg måtte avslutte og finne sofaen. Ilende smerter bak i den ene hofta fikk meg til å innse at jeg måtte gi opp kampen. Disse bekkensmertene kan gå over i betennelser som varer i flere dager. Ofte blir det så ille at jeg må finne frem krykkene for å bevege meg den minste lille cm.
Jeg våknet med de samme smertene i dag, så jeg har pålagt meg selv minst mulig gange og mest mulig hvile resten av dagen. Siden jeg likevel hadde en formening om at jeg trengte å lade i dag, etter turen ut for et par dager siden, hadde jeg ingen spesielle planer for denne mandagen. Derfor er ingenting avlyst, og jeg drikker min te og tar det helt med ro. Må bare tenke litt på hvordan jeg sitter, ligger og forflytter meg, sånn at bekkenløsninga og betennelsen ikke forverres. Det er heller ikke plass til Prednisolon (betennelsesdempende steroider) i dosetten, og dessuten vil jeg helst klare meg uten.
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake senere! 🙂
Her ser du grunnen til at jeg har ligget mer eller mindre urørlig på sofaen i dag. I går kveld ble det nemlig en plutselig tur innom Svartlamon, eller Svart-Lademoen, som noen sier. Og litt for mange skritt. Vi hadde vært på studentrevy på Verkstedhallen, som ligger tett ved, og det var naturlig å ta en omvei gjennom Svartlamon opp mot hovedveien, busser og drosjer.
Undergang på Svartlamon (foto: Kari)Tagging i undergangen på Svartlamon (foto: Kari)
Det ble en koselig kveldstur på Svartlamon før retur til Ranheim. ♥
Svartlamon er en bydel øst for sentrum i Trondheim, og navnet er opprinnelig en nedsettende betegnelse på den delen av Lademoen som lå nord for jernbanelinja. Det ligger mye historie i disse bygningene som fra 1870 ble en arbeiderbydel. De tyske okkupasjonsmaktene rev flere hus for å gjøre plass til ubåtbunkeren Dora. Mange av de resterende husene ble revet på 1970-tallet, men fra 1990-tallet har beboerene kjempet for å bevare husene. UFFA-miljøet har vært synlige i kampen, og andre sterke krefter på kulturfeltet har støttet kampen for bevaring. Svartlamon er i dag en alternativ bydel. Du kan lese mer om Svartlamon på Wikipedia.
Mer tagging, og jegSvartlamon-rampBjørn trives i bygårdmiljø
HER finner du innlegget om revyen i Verkstedhallen. Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake snart!
Vi var hjemme før halv sju, etter en herlig og flott ettermiddag på studentrevy. Både samboeren min og jeg var begeistret over skuespilleri, kreativitet og stemning, men aller mest over det fantabulastiske revybandet. Jeg hadde egentlig kunne tenkt meg å vært der lenger, tatt et par drinker i baren eller dratt videre på byen. Men jeg var fornuftig, og vi dro hjem i drosje ganske rett etter forestillingen. Kreftene holdt akkurat til vi kom hjem og ca ti mintter til før jeg krasjet på sofaen.
De superdyktige musikerne fremstod som skikkelig proffe, selv om de var satt sammen kun med tanke på fem forestillinger med denne studentrevyen. Det kuleste var å se hvordan de koste seg sammen, smilte og hadde det artig mens de spilte. Min datter Stine spiller trompet i bandet. Jeg trodde hun skulle spille kornett, men hun spilte altså trompet. Jeg er ingen musiker, men har skjønt at trompeten er større og lager litt annen lyd.
Jeg legger inn noen flere bilder fra revyforestillingen nederst i dette blogginnlegget. Bildene er ikke av beste kvalitet, siden jeg bare hadde med mobilkameraet, men jeg håper de gir kanskje deg en følelse av stemningen? Kanskje du ser Stine?
Her er innlegget Revy med eller uten adrenalinrush som jeg skrev om revyen tidligere i dag. Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake senere!
Perfekt utsikt til scenen og bandet
De tre vise menn blir til… og opprinnelsen til historien om Jesus’ fødselStøttegruppe for menn med dårlige pappavitser. Mrsmt!
Vi skal på revy i dag, studentrevy. Dattera mi mente at det kanskje ikke var så interessant for oss voksne, siden revyen er laget av og for studenter. Jeg tenker motsatt og tror at det tvert imot kan bli kjempekult å få et glimt inn i studentmiljøet. Etter at døtrene mine flyttet hjemmefra, savner jeg å ha dem mer i livet mitt. På en måte kan jeg ta litt mer del i livet til Stine når jeg kjøper billett til studentrevyen. Se litt mer av det hun holder på med, det hverdagene hennes består av nå.
EMIL- og Smørekoppenrevyen er revyen til studentene ved Energi og miljø og Produktutvikling og produksjon på NTNU. Dattera mi skal spille kornett i revyen, ikke skuespille. Hun er en habil kornettspiller og jeg skjønner godt at de headhuntet henne inn til revygruppa. Stine har vært med på revy tidligere også, og jeg husker fortsatt hvor stolt jeg var av henne da hun var primus motor for russerevyen. Smiler enda når jeg tenker på hvor morsom hun var i sketsjen om jenta som var født i feil kropp. Jenta som på date med en gutt måtte innrømme at hun egentlig var katt. Men i dag er det altså kornettspilleren jeg drar for å se og høre.
Samboeren min spurte om dette blir en revy med eller uten adrenalinrush for min del. Det har jeg ikke bestemt meg for enda, og det er for så vidt ikke noe jeg bestemmer meg for. Men noen ganger vet jeg at det kan skje, og da er det greit å være proaktiv. Siden det er viktig for meg å dra på denne revyen, velger jeg å slappe av hjemme på formiddagen, dropper å bli med på butikken og overlater gjøre-ting til samboeren. Han på sin side tar seg av handling og huslige ting, sånn at jeg kommer meg avgårde og vi kan ha det hyggelig sammen. Dessuten tar vi drosje, slik at jeg slipper å gå langt fra parkeringsplassen, og kan disponere og dra fordel av dagens tilmålte energilager til å kose meg på revyforestillingen. Gledings! 🙂
Dersom du er en av de som ikke fikk meg deg gårsdagens blogginnlegg om adrenalinrush, kan du lese det her: Adrenalinrush og ME. Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
Jeg er ikke alene om å ha trodd at jeg var frisk av ME, og så viser det seg at jeg bare har hatt et adrenalinrush. Takket være min selektive hukommelse, har jeg mange ganger opplevd bedring og trodd at “nå har jeg blitt friskere” eller “nå er jeg frisk”. Da kan jeg være mer i aktivitet og “smi mens jernet er varmt” en stund. Men så går jeg på veggen igjen.
Det skjedde for eksempel for et par år siden da jeg bestemte meg for å feire en nokså forsinket 50årsdag. Jeg fylte opp huset med hyggelige venner. Tror vi var rundt 20 til sammen. Samboeren min laget mat til alle, vi dekket bord og gledet oss til en flott fest. Da gjestene begynte å melde sin ankomst, ble jeg sannsynligvis to cm høyere av glede og i alle fall ble smilet forlenget, smilerynkene utvidet, og aktivitetsnivået akselererte med flere hundre prosent. Da vi satte oss til bords, reiste jeg meg og tok en presentasjonsrunde der jeg sa litt om alle. Formen min var helt super, og formkurven steg i takt med hvor glad jeg var for å se alle, snakke med alle og ha det trivelig.
Slik fortsatte resten av kvelden, og jeg ble skikkelig overrasket over at gjestene begynte å dra hjem ved midnatt. Glemt var idéen om å begrense tiden for hvor lenge festen skulle vare. Jeg var realistisk da jeg planla festen, satte av fire timer. Alle visste at jeg har begrenset med energi og må begrense meg mht. aktivitet. Alle husket det da festen gikk mot slutt, unntatt jeg!
Når jeg går på høygir, slik jeg gjorde da jeg feiret denne bursdagen, vet jeg at jeg egentlig har et adrenalinrush. Jeg kan føle meg skikkelig energisk. Jeg blir “høy” på livet, og fordi jeg har det så artig, kan jeg holde det gående i flere timer før jeg stuper. Noen ganger kan den tilsynelatende nye energien vare i noen dager. Dette kan skje om jeg er på ferietur, for eksempel besøker en storby hvor det er mye spennende å se og gjøre.
Hormonet adrenalin dannes i binyremargen og aktiviseres i potensielt farlige situasjoner eller når kroppen er i fysiske vanskeligheter. Noe personer med ME ofte er i. Adrenalinrush gjør at hjertet pumper raskere, blodtrykket øker, blod blir pumpet rundt i kroppen med større styrke, musklene får mer oksygen og kan yte mer. I et adrenalinrush kan man dessuten få redusert opplevelse av smerte.
Mange klarer på denne måten å mobilisere krefter over en viss tid, enten noen timer eller noen dager. Vi som har ME, kan noen ganger ta oss sammen og klare mye mer. Hvis det er noe spesielt som skal skje eller det er noe vi har veldig lyst til å få med oss, mobiliserer vi (eller kroppen år) og kan tilsynelatende fungere mye bedre enn til vanlig. Kroppen blir da satt i alarmberedskap. Takket være adrenalinrushet klarer man mye mer over en viss tid. Ulempen er at man kan komme til å leve et berg- og dalbaneliv, dersom man fortsetter på denne måten. Fordi man tror man har blitt bedre, og får påfølgende nedturer og krasj.
Det er dessverre ikke slik at man kan “hente ut” denne energien om og om igjen uten å bli straffet etterpå. Man kan få en alvorlig forverring av sykdommen i etterkant. Når man gjør ting man egentlig ikke er i form til, får man en gjeld man må betale med skyhøye renter. Derfor kan det for en ME-syk være livsviktig å holde seg innenfor grensene sine for aktivitet for å unngå forverring eller tilbakefall. Om ikke kan man kollapse helt, og det kan gå lenge før man klarer å hente seg inn igjen. Noen kan oppleve en forverret sykdomstilstand på kort sikt, noen på lang sikt.
Hvis du opplever at en person med ME plutselig gjør mye mer enn han/hun klarer, er hyper eller prater energisk og ustoppelig, kan dette være et slikt adrenalinrush. Når jeg kommer i denne tilstanden opplever jeg dessuten at det er vanskelig å roe ned, både fysisk og mentalt. Det kan ta litt tid før adrenalinrushet går ut av kroppen. Blant annet er det vanskelig å få sove. Andre symptomer man kan få i etterkant er svetting, skjelvinger i kroppen, kraftig hodepine, trykk i hodet, migrene, influensasymptomer, følelse av at hodet koker, smerter ellers i kroppen, og i verste fall lammelser og tap av evnen til å snakke eller forstå hva som blir sagt.
Noen av symptomene som kommer som følge av overanstrengelse, kommer ganske umiddelbart. Andre vil man ikke merke før det har gått 24 – 72 timer. Siden reaksjonen eller smellen kan komme så lenge etterpå, kan det være vanskelig å skjønne at det er dette som skjer. Jeg synes det er vanskelig å tolke signalene i egen kropp, og da forventer jeg i alle fall ikke at de jeg bor sammen med skal skjønne dette “spillet”.
Men jeg skal ærlig innrømme at det kan være praktisk med et adrenalinrush innimellom, når det er mye jeg gjerne vil ha gjort. Det er deilig når det står på, selv om jeg vet at det er falsk energi.
Tusen takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
Dette burde flere lese. Det er bare en anbefaling, men jeg tror du kan komme til å bli overrasket over at du ikke er verdens navle og muligens skuffet over at du faktisk ikke er tankeleser. Bloggeren Gryende har ofte innlegg til ettertanke. Klikk deg inn på denne linken og sett av et par minutter til å la deg underholde, begeistre eller bli skuffet: Har du tankevirus??
Hva bringer frem smaken av lykke hos deg? Hvis du skulle bestemme selv hva det er som bringer frem lykkefølelse, hva skulle det være? Kanskje noe som er lett tilgjengelig, lett oppnåelig, mulig å få ofte? Det trenger ikke være noe stort og flott, heller ikke noe som er “sjelden vare”. Kanskje noe du drikker eller spiser?
Jeg merker med meg selv at jeg får en følelse av lykke når jeg kan sette meg ned med en god kopp te. Gjerne for meg selv i sofakroken. Da kjenner jeg hvor heldig jeg er som har det fredelig, varmt og godt, kan tenke på dagen som ligger foran meg uten å være redd eller engste meg for noe. Jeg prøver å glede meg over de små tingene, sette pris på det jeg er og har, ikke fokusere på det jeg kunne vært eller hatt. Det gir meg smak av lykke.
Dagens første tekopp var spesielt god i dag. Dette er en type te som jeg ikke har fått tak i på flere år. Av den enkle grunnen at jeg kun har kjøpt den når jeg har vært i Irland, og det skjer jo ikke hvert år at jeg kommer meg dit. Noen ganger har min gode venninne Mary sendt meg te-pakker fra Irland. Men ellers oppdaget jeg også at de selger min ultimate te-favoritt her i Trondheim, nemlig PG tips, som jeg tidligere har hamstret med meg når jeg har vært i England eller Spania. Da jeg oppdaget muligheten for å bestille den irske teen Barry’s Tea via nettshopping, gikk jeg nesten av hengslene. For en mulighet, for en lykke! 😀
Etter at jeg ble god på nettshopping, har en helt ny verden åpnet seg for meg. Det var da jeg satt og tastet inn min forrige bestilling av kosttilskudd fra USA, jeg oppdaget at de selger Barry’s Tea på nettbutikken også. Denne er supergod! Om du kommer forbi, skal du gjerne få stikke innom på en kopp te. Jeg har andre tetyper også, bl.a. disse jeg skrev om i innlegget Pakken fra Japan. Det er fint å kjenne smaken av lykke når man har det hyggelig sammen med andre også. 🙂
En annen grunn til at jeg har smaken av lykke langt fremme på tunga i dag, er at jeg kom meg på tai chi-trening i går kveld. Etter å ha vært sofavokter i horisontal stilling mesteparten av de tre forrige dagene, var det godt å nyte godt av oppladet energi igjen. Både for å få rørt litt på de ubrukte kroppsdelene, og for å være sosial med trivelige folk. Dobbel lykke!
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake! 🙂
