MEning Kari Engesvik

I gårsdagens innlegg 17. mai i Spania fikk du lese og se bilder fra hvordan vi tilbragte nasjonaldagen. Jeg skrev også at vi, altså mamma, lillesøster og jeg, skulle ned på stranda på photo shoot. To av stranddamene var fokusert på oppgaven, mens den siste var mest opptatt av å plukke skjell. Jeg måtte love henne en ny tur nedover i dag, sånn at vi fikk fronten hennes med på noen av bildene i går. Jeg må huske å ta med en plukkekopp til skjellene til mamma i dag. 🙂 

Vi skal straks begi oss ned til stranda, men jeg er nødt til å begrense tiden der i dag til halvannen time. Ikke fordi jeg er engstelig for at vi skal bli solbrente, men fordi jeg må ha energi til overs til en liten tur ut i kveld også. Det er nok heller tvilsomt at de to damene orker å streve seg opp bakken fra stranda til leiligheten for egen regning, og derfor blir de nok med oppover med bilen og meg, for deretter å okkupere terrassen resten av dagen. Mens jeg tar en dupp i senga mi. Si fra om vi skal sende deg noen spanske, varmende solstråler din vei, så skal vi få gjort dette sporenstraks! 🤗🌞☀️

Takk til alle som stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Siden vi er i Spania, ble  det ingen stryking av bunadsskjorte og normale 17. mai-forberedelser i år. Min bloggvenninne Linda hadde invitert oss til å ta turen opp til Arroyo for å se toget og delta i 17. mai-arrangementet for den norske skolen der. Damene mine,  altså mora og søstera mi, ville imidlertid en tur ned stranda i stedet. Etter hvert ombestemte de seg, på både det ene og det andre, og det ble en rolig dag på terrassen i stedet. 

Jeg hadde tatt med et lite norsk flagg med teleskopstang hjemmefra. Lillesøster syntes tydeligvis at den var litt puslete og ville skulle pynte skikkelig til 17. mai. Hun hadde pakket full kofferten av 17. mai-ting. Leiligheten var fylt opp med ballonger da jeg stod opp, frokostbordet var ferdig pyntet, Basse var ferdig stylet til nasjonaldagen, og de to damene satt forventningsfulle og ferdig pyntet med 17. mai-kranser på hodet da jeg tittet ut fra soverommet mitt. 😀 

Da jeg åpnet PC-en i dag, oppdaget jeg at den også hadde blitt stylet med 17. mai-flagg!

Siden bikinidamene ikke stilte til foto shoot på terrassen, ble det Basse som fikk æren av å få toppbildet i dette innlegget. Nå skal vi imidlertid ta på oss kjoler og kjøre ned til stranda. Kanskje kommer det noen bilder derfra i neste innlegg. 

Dette flotte 17. maitoget med barnehagebarn gikk gjennom borettslaget der jeg bor sist fredag. Det var koselig å se.

Takk til alle som stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Det er ganske kult at det er fullmåne i Spania samtidig som det er fullmåne hjemme i Norge. Det er dessuten noe ganske fasinerende med det å stå her og se utover Middelhavet, og vite at de der hjemme kikker på den samme fullmånen som oss. Samtidig. 🌕

Du skulle også hit, kjære Eva, og nyte månen, havet og sola fra denne terrassen. Først var det koronaen som satte en stopper for planene, og nå i helga satte hjertet ditt en stopp for muligheten for alltid. Hvil i fred, kjære medblogger. 

Takk til alle som stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde gledet meg til turen vår. Ei uke med sol og trivsel i Spania sammen med mamma og søster skulle bli godt. Flyturen hadde jeg forberedt meg på ved å bl.a. ta med matpakke og headset med støydemping. Veldig greit å slippe ekkel flymat og mye støy fra medpassasjerer. Men jeg glemte visst neseklype. Under hele flyturen ble jeg utsatt for sur, kvalmende, råtten, illeluktende fiselukt, jevnt fordelt over mer enn fire timer.

“Så heldige dere er”, sa jeg til de to unge mennene da jeg møtte blikkene deres. De satt der og så så forventningsfulle ut, lurte nok på hvem som skulle innta det ytterste setet på raden deres. Kommentaren min var ment som en spøk, og en invitasjon til å slå av en prat. Vi skulle tross alt sitte tett sammen i nesten fire og en halv time. De unge mennene, som tydeligvis var et par, spurte om jeg heller ville sitte ved vinduet. Han ene hadde flyskrekk og ønsket seg bort fra utsikten.

Jeg liker godt å sitte og speide utover skyformasjonene, og nye landskap når de åpenbarer seg. På denne flyturen skulle det bli litt mer vindustitting enn planlagt, i det flyskrekken til min medpassasjer gjorde seg utslag i jevnt med illeluktende “smygere”. Hver gang prøvde jeg, på min side, å smyge meg så nært inntil vinduet som mulig, for å unngå den verste stanken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men jeg overlevde. Og plutselig var det landing i Malaga. Den skrekkslagne unge mannen holdt godt fast i setet foran da flyet inntok bakken med et lite dump, som selv mora, lenger fremme i flyet, skvatt av. Den siste fisen til passasjeren ble sluppet, og vi kunne alle “puste” lettet ut.

Vel fremme i leiligheten var min søsters Basse den første til å få tilfredsstilt sitt behov for  leskende drikke. Vi var alle for slitne til å dra ut på handletur, så jeg fant sofaen mens de to andre innrettet seg med stoler og puter ute på terrassen. I dag må vi nok ut og finne oss en søndagsåpen butikk.

I hylla på stua mi har det kommet en ny elefant. Denne har gjemt seg inni ei flaske, og når jeg skrur på lyset i toppa, dukker den opp. Tusen takk for den fine gaven, Tove! 🥰

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Gjetter du hvor disse tre damene skal? Bildene i dette innlegget er fra en tidligere tur mora mi, søstera mi og jeg var på, i november 2017. Nå skal vi tilbake til samme sted. For å kose oss under palmene i selskap med bølgeskvulp og sol som varmer og gir håp om opptining av trønderske kropper.

Jeg skrev forresten dette innlegget i går, for å publisere det i dag. Når du leser det, er vi allerede på vei sørover, i retning Afrika. Underveisdagen i dag tilbringes med så mye hvile og skjerming som mulig, sånn at jeg ikke kommer frem med febervarm panne. Vi risikerer å bli utsatt for det skumle korona-termometeret etter landing, noe jeg frykter. Jeg får ofte feber når jeg blir sliten og utmattet, og om den hvitkleddes redskap viser for høy måling, må jeg sannsynligvis gjennom koronatesting og i verste fall blir jeg returnert til Norge…

På reiser de siste to årene har jeg hatt med meg et brev fra fastlegen min som dokumenterer at jeg ofte får feber pga ME, og at dette ikke er en indikasjon på virus eller bakteriell infeksjon. Brevet blir med i håndbagasjen denne gangen også.

Heldigvis har vi direktebilletter. Det er også ganske kurrant i forhold til å holde troppen samlet. På en evt. mellomlanding kunne mora mi fort ha kommet på at hun skulle stoppe for å se på noe interessant og rotet seg bort. Mens søstera mi og kosebamsen, som begge vil være temmelig neddopet pga flyskrekk, lett kunne blitt lurt inn på et fly vestover i stedet.

Om du har vært innom bloggen her med jevne eller ujevne mellomrom, gjetter du kanskje hvor vi skal? Hvis ikke kan du titte innom i morgen igjen, for da skal du få fasiten. 😀

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Siden påska gikk så fort, og jeg ikke rakk å pløye gjennom mer enn noen få sider av den utvalgte boka, har jeg en plan om å lese den nå i stedet. “De bortgjemte” handler om det som noen refererer til som vår tids lobotomi…

Det er ikke så ofte jeg leser bøker. Jeg var litt bokorm da jeg var ung, mens det senere ble lesing av skolefag og studier som tok opp tiden. Jeg har imidlertid alltid pløyd gjennom ei bok i påskeferiene, som regel krim, men i år var denne boka om de bortgjemte målet. Påska gikk veldig fort, og derfor har jeg funnet den frem igjen nå. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Forskning viser at ME er en sykdom som er like invalidiserende som MS, aids, og kreft (pasienter etter cellegiftbehandling). Likevel sendes ME-pasienter hjem fra sykehus og avvises av leger nærmest uten å ha blitt undersøkt. Ofte med beskjed om å ta seg sammen. Grunnet utmattelse etter belastninger, hodepine, muskelsmerter og søvnproblemer, sensitivitet for lys og lyd er det mange ME-syke som velger bort helsevesenet. Men like mye fordi de ikke blir trodd, ikke blir forstått. I noen tilfeller trues de til og med med innleggelse på psykiatriske avdelinger. – Dersom de ikke “tar seg sammen”.

ME (myalgisk encefalomyelitt) er en svært omstridt sykdom. Det fins ingen enkel test som beviser diagnosen. I forkningsmiljøer oppdages det nå sammenhenger, og ulikheter mellom friske og ME-syke, men diagnosen stilles fortsatt ut fra symptomer og er dermed ikke “medisinsk forklarbar”. Gjennom historien har alle sykdommer vært medisinsk uforklarbare.

Holdninger har vært horrible og skremmende, og er det fortsatt. Som ME-syk kan man den dag i dag oppleve å bli kalt skrullete, lat, hypokonder, nevrotisk, løgner og det som verre er. Mistro og latterliggjøring er ikke uvanlig. Av medisinsk personale også. Jeg har selv opplevd leger som mistror og nekter for at symtomene mine er somatiske. Hvis det hadde vært mulig å tenke seg frisk, hadde jeg vært den første til å bli frisk. Det hjelper selvsagt å være glad og positiv, på humør og mestringsstrategier. Men man blir ikke frisk av det. Noen får hjelp til å endre på tankemønstre, og det er fint, men man blir ikke helbredet av den grunn.

Behandlingen av ME-syke har altså blitt referert til som vår tids lobotomi. Ola Didrik Saugstad er professor i medisin på Rikshospitalet, og starter ofte sine foredrag om behandlingen av våre dårligste ME-pasienter med akkurat dette. I boka “De bortgjemte” av Jørgen Jelstad blir det gitt mange eksempler på hendelser som beskriver hvor arrogant og uvitende helsepersonell kan være. Flere har blitt overflyttet fra nevrologiske avdelinger til psykiatriske institusjoner fordi leger ikke finner årsaker til pasientenes symptomer på normale laboratoriedata. 

En ung ME-syk kvinne ble innlagt på et sykehus i Oslo. Hun var totalt sengeliggende, svært syk, klarte ikke å spise selv. Foreldrene hennes ønsket at hun skulle få sondenæring. Fordi legene mente at hun var psykisk syk, og kunne klare å spise om hun bare anstrengte seg, nektet de å gi henne sondenæring. Pasienten var svært sensitiv for lys og lyder. En dag kom en nevrolog inn på rommet og dro opp gardinene slik at lyset kunne slippe inn. Deres arrogante holdning og behandling under sykehusoppholdet førte til at det ble belastninger for denne kvinnen som gjorde henne dårligere. Hun fikk tungt for å puste, klarte ikke lenger å snu seg i sengen selv, klarte ikke å svelge sitt eget spytt eller få ut en eneste lyd. Dette er respektløs behandling av en pasient som er svært alvorlig syk.

Det er flere slike skremmende eksempler i boka. En oppfatning om at pasientene må lære seg å skjønne at de ikke er så syke som de tror, har vært fremtredende i mange forskningsmiljøer. Kognitiv terapi brukes på pasienter som er alvorlig syke, og tvangsinnleggelser på psykiatriske sykehus er heller ikke uvanlig. Det har skjedd dødsfall som følge av at pasientene ikke klarer å ta til seg næring. Hvorpå obduksjoner viste betennelsestilstander i sentralnervesystemet.

Nå har jeg bare lest ca 1/3 av boka enda, men jeg begynner å skjønne litt mer om hvorfor ME (ME/CFS) er en slik misforstått og nedprioritert sykdom. Kriteriene for å stille diagnosen har vært for vidtgående, slik at diagnosen har blitt “vannet ut”. Dessuten fikk  psykiatere på et tidspunkt stor påvirkning gjennom rapporter. Faggrupper full av psykiatere med et forutinntatt syn på ME som psykisk lidelse, er årsak til at mange ME-syke har fått posttraumatiske stresslidelser som en konsekvens av opplevelsene under “behandling”. Forskning som antyder at det er noe fysisk galt med pasienter, har blitt sett på som provokasjon i enkelte miljøer.

At ME har blitt stemplet som stressrelatert, psykosomatisk og innbildt har ført til fall i interesse for forskning på sykdommen. Nye rapporter fra biomedisinsk forskning kan derimot øke interessen for forskning på årsaker. Og det er viktig å finne årsakene for å vite hvordan man kan behandle. 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Gjett om jeg ble overrasket og lettere sjokkert da jeg nettopp våknet og sjekket dagens bloggtoppliste! Jeg er faktisk inne på Topp 20 en liten tur! På en god 16. plass! Tusen takk til alle som har vært innom bloggen min og lest! Det er dere som sørger for at jeg har fått så mange treff på bloggen, og får oppleve dette. En spesiell takk til dere som er innom jevnt og trutt og kommenterer! ❤️

Beklager til dere som ligger på de fem øverste plassene for at dere ikke fikk være med på bildet! Her er det pc-skjermen som setter begrensninger, eller muligens min tekniske innsikt, men dere vet nok hvor dere er. Det er alltid en forklaring når man klatrer opp på Topplisten, og når man klatrer nedover igjen. Noen ganger går man i seg selv og spør hva man har gjort “riktig” og “galt”. Jeg har stusset litt over mange nye lesere, og fant etter hvert ut at et gammelt innlegg fra desember 2019 hadde fått en ny renessanse. Det gjelder dette innlegget: ME etter nakkeskade.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Takk for at du stakk innom bloggen i dag, og velkommen tilbake! Nå skal jeg skrive ferdig et innlegg som jeg begynte på for en stund siden. Det handler om vår tids lobotomi.

Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Som jeg skrev i innlegget Millions Missing, er 12. mai ME-dagen. Det foregår markeringer globalt, for å ha fokus på informasjon om ME og i håp om å oppnå forståelse og støtte fra flere. ME handler om mye mer enn å være sliten. Google gjerne symptomlister, om du er interessert.

Jeg markerer ikke ME-dagen på noen annen måte enn å ha en god hviledag i dag. Det kjennes riktig ut for meg akkurat nå. Kroppen har vandret mellom senga og sofaen, og innimellom har jeg lest i ei bok med tittelen “De bortgjemte”. Kanskje skriver jeg litt om den i morgen, om formen tillater det.

Håper du har en super dag, og at verden smiler til deg! På bildet under ser du at sola som smilte til meg i går. I dag holder den seg bak skyene.  

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

I mitt forrige blogginnlegg, skrev jeg at jeg skulle fortelle mer om hva som skjedde da jeg var på Trondheim voksenopplæringssenter. Og at det var et par ting jeg måtte fordøye. Her er det første innlegget om besøket der: En forsinket 50årsgave endte i et klasserom. Og i dag skal du få fortsettelsen!

Jeg hadde gledet meg og sett frem til å møte min venninne som jobber der, og oppleve litt av arbeidsplassen hennes. Men det jeg ikke hadde sett for meg, var at jeg skulle få tilbud om å jobbe som frivillig på skolen. Det hadde nok ikke Gunn Åse sett for seg heller, hihi. Jeg tror idéen dukket opp hos henne ganske plutselig. Hun hadde sikkert lagt merke til at lærergenet mitt blomstret i prat med de fremmedspråklige elevene, så hun inviterte meg til å komme tilbake på en mer eller mindre fast basis en dag i uka i butikkens åpningstid. For å sitte og småprate med dem. Elevene trenger å praktisere norsk så mye som mulig, og der kan jeg bidra.

Jeg likte straks idéen. Jeg vil kunne få brukt litt gammel og rusten kunnskap og erfaring med å undervise og drive opplæring i norsk for fremmedspråklige. Det er mulig jeg kan være en ressurs. Har faglig kompetanse i faget norsk for fremmedspråklige fra lærerhøgskolen og har dessuten vært med på å starte mottaksskole for barne- og ungdomsskoleelever, undervist disse, samt vikariert på voksenopplæringen i norsk for fremmedspråklige. 

Jobben som frivillig vil på en måte være uforpliktende, siden jeg ikke får betalt. Jeg kan gjøre avtaler om oppmøte og selv bestemme hvor lenge jeg skal være der. Om formen er dårlig en dag, trenger jeg ikke sykemelding.

På pauserommet fikk jeg servert en god kopp te og noe å spise. Og møte flere av Gunn Åses kollegaer. Fantastisk trivelige alle sammen! Tenk å jobbe i et slikt positivt og spennende miljø med så flotte mennesker! Hm… Kanskje jeg kan drive med språkopplæring i butikkmiljøet halvannen time og deretter slå meg ned på pauserommet og jabbe med hyggelige lærere etterpå? 😀

Men som Gunn Åse påpekte, må jeg passe meg for at det ikke blir for mye. Hun vet hvor begrenset kapasitet jeg har. Som du kanskje skjønner, er dette er noe jeg har skikkelig lyst til. Så spørs det da om jeg klarer å kombinere det med de to andre nye prosjektene jeg har satt meg selv i gang med, tai chi for ME-syke en gang i uka og to økter i uka på ME-foreningens støttetelefon. Tai chi-prosjektet kan du lese om HER, og jobben som likeperson på støttetelefonen HER. Jeg blir litt i tenkeboksen en liten stund, og så skal jeg snakke med Gunn Åse, og deretter evt. administrasjonen på TROVO.

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link

Det var på tide å motta en meget forsinket 50årsgave. 50årsdagen ble i utgangspunktet feiret fire år på overtid, og i tillegg har det nå gått over to år siden jeg mottok gavekortet. Gunn Åse og jeg møttes på videreutdanning i engelsk på lærerhøgskolen, vi har jobbet på språkreiseskolen STS på Jersey sammen, vært venninner siden da, og var også naboer i noen år. 

Gunn Åse hadde invitert meg til å komme på butikken som hun og en kollega på Trondheim voksenopplæringssenter (TROVO) driver sammen med voksne, fremmedspråklige elever som går norskkurs. Jeg skulle få ta meg ut et produkt fra butikken, som hun skulle betale, og dessuten ville hun spandere lunsj på meg. My lucky day! 😀 

Jeg likte godt å få rusle rundt i butikken og se meg rundt, hilse på de hyggelige ansatte og ta inn atmosfæren. Elevene blir ansatt i butikken for et semester om gangen, før en ny tropp får muligheten til å jobbe der. De lærer norsk språk og mye om norsk kultur mens de gjør praktiske oppgaver. Jeg er skikkelig imponert over opplegget og måten lærerene har organisert butikken og opplæringen på.

Etter runden i butikken, satt jeg lenge på bakrommet hvor elever og lærere er innom for å prise varer, stryke klær, osv. Ingen av dem slapp unna snakketøyet mitt, for når jeg kommer i et miljø som dette, dukker læreren i meg opp. Jeg stilte enkle spørsmål, og elevene svarte med de norskkunnskapene de hadde. Skikkelig artig! 🙂 

På det første klesstativet som jeg gikk bort til, hang det kjoler, og der så jeg straks hvilken kjole som skulle bli min. En av damene som jobbet i butikken, en afrikansk dame, lurte på om jeg ville prøve kjolen. Jeg trengte egentlig ikke det, men takket ja likevel, så fikk hun litt ekstra språktrening. Speilet i prøverommet stod på gulvet og rakk meg ikke opp til navlen en gang, så jeg satte meg ned på gulvet for å se hvordan kjolen ble på. Senere fikk jeg vite at det ikke var lov til å lage hull i veggene, så da skjønte jeg årsaken til at speilet så ut til å være tilpasset skokunder. 😀 

Lite visste jeg at gaven fra Gunn Åse skulle gjøre at jeg endte opp i et klasserom… Mer om det i neste blogginnlegg, siden dette allerede er ganske langt. Dessuten er det et par ting jeg må fordøye! 🙂 

Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner blogginnleggene mine på Facebook: Link
På Instagram finner du innleggene på “story”: Link