Som regel får man ingen glorie utdelt når man har slitt og strevd, gitt alt og stått på, den dagen man slutter i jobben sin etter lang og tro tjeneste. Man kan tro det underveis, men det er sjelden det fungerer slik. Spesielt om man av ulike grunner er nødt til å slutte å jobbe “før tiden”.
I dette tilfellet kunne jeg kanskje fått en bitteliten glorie underveis, men det er ikke nok til at jeg tar jobben med å hjelpe ME-foreningen med å jobbe for at ME-syke skal få et bedre undervisningstilbud. For det er dette arbeidet handler om. Jeg vurderte det lenge, for jeg har veldig lyst, og jeg er kvalifisert. Imidlertid ender jeg opp med å stikke fingeren i jorda og innse at det blir for krevende.
Jeg tenkte en del på denne muligheten mens jeg var fem uker i Spania i sommer. Det gikk ikke en eneste dag hvor det ikke “feilte” meg noe. ME er på en måte grunnsykdommen min, det som setter meg mest ut av spill. Men jeg har andre utfordringer og diagnoser også, som kommer på toppen. Svimmelhet i perioder, kroniske mageproblemer pga. ulcerøs kolitt, bekkenløsning, betennelser og gangvansker, migrene, hodepine, mm. Utmattelser er det som styrer hverdagen min aller mest. Det er som å gå med en influensa light hele tiden. Enkelte dager er jeg totalt sengeliggende.
Jeg har tenkt på hva jeg får i utfordringen jeg skrev om i innlegget Et ulønnet jobbtilbud og hva det kommer til å koste meg personlig. Jeg vet ikke hvor mye arbeid det ville bli i denne jobben/vervet, men det vil uansett bli vanskelig pga. uberegnelige dager mht. helsa. Det er vanskelig å gjøre avtaler om å reise hit og dit i møter, som jo skoler og institusjoner er avhengige av å timeplanfeste. Jeg kan lade i forveien, og håpe at helsa holder, men i tillegg vet jeg av erfaring at jeg vil gjøre så godt jeg kan, og deretter kommer til å bli dårligere som en følge av at jeg har for lite energi tilgjengelig i utgangspunktet.
Jeg har allerede to frivillige jobber, som jeg ønsker å fortsette med. En tredje vil bli for mye, og jeg måtte i så fall gi opp én av disse to for å kunne klare denne nye utfordringen. Kanskje blir det aktuelt senere, i alle fall om jeg blir friskere med tiden, men per nå fortsetter jeg som før.
Hovedgrunnen er at jeg gjerne vil bruke av den tiden jeg er noenlunde i form med mine nærmeste. Bjørn er den som alltid står parat til å hjelpe meg og avlaste meg, lager mat og gjør husarbeid for at jeg skal slippe å bruke energi på det. Da er det ikke rettferdig overfor han at jeg skal bruke opp energien min på oppgaver ute for deretter å ligge halvdød på sofaen i stedet for å være sosial med han. I tillegg har jeg begge døtrene mine hjemme i Trondheim i år, for første gang på tre år, og jeg vil ha muligheten til å bruke tid sammen med dem også. Den glorien er viktigere for meg.
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake!🙂
Nei, vi savner ikke voldsomme nedbørsmengder, oversvømmelser og flom. Heller ikke at det begynner å dryppe ved pipa i stua når vi sitter og ser på nyheter om hva uværet Hans har forårsaket. Vi savner dette du ser på bildet under. Tørre dager fylt med sol og varme. Piper som tar til takke med en vask i form av et regnskyll av og til, for deretter å bli stående tørre og nyte utsikten mot havet.
I Spania er det imidlertid vannmangel. Noen byer har begynt med rasjonering av vann, også til husstandene. Jeg tenkte på det da jeg var der i sommer, at det kunne bli vannrasjonering etter hvert. Allerede i vår var det tørke og mangel på vann i vannmagasinene. På de fem ukene jeg var på Costa del Sol falt det ikke en eneste dråpe vann fra himmelen.
Det har dukket opp noen branner i “vårt område” i Spania den siste tiden. Jeg får varsler på mobilen. Men ut fra det jeg ser, har de blitt slukket ganske raskt, heldigvis. I Spania frykter vi mer brann enn oversvømmelser og flom, i tillegg til calima. HER finner du mer om de skumle brannene i naboområdet vårt.
Når det fine sandstøvet fra Sahara kommer flyvende fra Afrika er det først og fremst Gran Canaria som er utsatt. Men innimellom dekkes deler av Spania også med med dette røde sandstøvet som kalles calima. Vi kan se det god tid i forveien fra verandaen vår idet det komme flyvende som et massivt sandteppe. Da er det best å få inn klesvasken.
Sandstøvet fører til et voldsomt oppryddingsarbeid for spanjolene når det er en “stor” calima. Bygninger dekkes av rødt finkornet sand, og høytrykkspylere og malekoster må frem i ettertid. Det er heller ikke bra å oppholde seg utendørs når slike calima kommer. Noen får problemer med luftveiene og andre merker det som et slags sandpapir på øynene. Jeg lukker dører og vinduer for å begrense skadene. Er ikke unormalt glad i å tørke støv og vaske gulv, og ikke er jeg av den typen som imøteser all ekstra trim, så da er det best å holde det røde støvet ute.
Pipene har utsikt mot MiddelhavetPå en klar dag kan vi skimte de afrikanske fjellene
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Hva tror du dette er? Jeg kan røpe så mye som at bildet er tatt på Otta. Og handler om noe som er på alles munn for tida. Vel, kanskje ikke så mye nordpå…
Her er beviset på at det er mulig å dyrke rips på balkongen! Dette er sesongens rips. Ikke så mye kanskje, men så er det bare to år siden vi plantet de to ripsbuskene også, og de er ikke så store enda.
Bærene er heller ikke så store, og som du ser, er det omtrent like mye stilker som bær. Det ble likevel nok til å ha i to smoothieporsjoner. Forhåpentligvis blir avlingen større neste sommer.
Når man ikke har plen og hage, er det faktisk et alternativ å plante bærbusker på terrassen eller balkongen. I fjor plantet vi om buskene, slik at de fikk større potter. Men vi er litt bekymret for at de mangler noe, siden bladene er litt gule, som om det skulle vært tidlig høst. Mulig de skulle hatt næring, eller har fått for mye trønderregn. Kanskje sturer de fordi de ikke har mark og biller i jorda, som sine slektninger. Noen som har tips?
Årets avling, plukket 2. august
Jeg kunne sitte ute på sofaen på balkongen da jeg plukket inn ripsene. Det var ganske behagelig og energibesparende. Da jeg bodde i hus med egen ripshage, kunne jeg bli stående ute i flere runder, krokrygget eller på kne. Det slo meg at dette må jo være en ganske ME-vennlig innhøsting. 🤗
Ripsbuskene 8. juni i år
Takk for at du er innom og besøker bloggen min, og velkommen tilbake! 🙂
Elva er større enn normalt (bildet er tatt i fart).
I dag hadde vi ikke kommet oss hjem. De to hovedfartsårene gjennom Norge er stengt både gjennom Østerdalen (R3) og Gudbrandsdalen (E6). Vi kom oss av gårde fra Otta i grevens tid da vi kjørte derfra litt etter ett i går med Trondheim som mål. Som jeg skrev i bloggen i går, var det voldsomme vannmasser langs veiene og elvene var i ferd med å gå over sine bredder.
Full stopp i Drivdalen
Bildet over er fra Drivdalen. Der ble det full stopp siden en diger steinblokk hadde kommet rullende ned fra fjellet over. NRK var på stedet for å lage reportasje. Det var nettopp denne veistrekningen Bjørn og jeg fryktet mest da vi kjørte, siden den er rasutsatt.
Før vi dro fra Otta, var jeg innom kjøpesenteret i sentrum for å kjøpe meg en paraply. Der traff jeg ei av dem som Bjørn er onkel til. Hun fortalte at bekken som renner forbi huset deres, hadde blitt faretruende stor. Vi bodde hos dem i noen dager mens vi var på Otta. Nå har bekken blitt til ei elv og flommet over. Flere husstander er evakuert.
Jeg krysser fingre og tær for at regnet avtar og vi snart får positive nyheter om at regnmengdene ikke lager flere ødeleggelser rundt om! Men det viktigste er at ikke liv går tapt, tross alt.
Det var en risikabel hjemtur vi la ut på. Med full tank på bilen, i tilfelle uforutsatte stopp og problemer underveis, forlot vi Otta i et skyll av regn. Himmelen hadde åpnet seg og spydd ut alt den hadde å by på i flere runder. Dagen i dag var intet unntak. Bilen fikk grundig vask underveis.
Det bøttet ned regnvann store deler av turen, men innimellom var det nesten oppholds, slik at vi hadde bedre sikt. Da kunne vi også se hva vannmengdene som har kommet det siste døgnet, hadde ført til. I det vi kjørte over elva på Otta, så vi hvordan voldsomme vannmasser nå tordnet nedover i stor fart for å møte Gudbrandsdalslågen. Den normalt så grønne og rolige elva var forvandlet til brune stryk. Sikten var ikke så hyggelig som den pleier å være.
Vi forlater OttaVi kjører over Otta-elva mens regnet angriper fra alle kanter
Da vi bega oss på vei nordover, var jeg skeptisk til om det var trygt å kjøre. Der var oversvømmelser, nye “elver” langs veien og fosser nedover fjellene som vi aldri hadde sett der før, elver som hadde “spist opp” trær som normalt står tørrskodd, små jordras langs veiene…. Alt dette gjorde at tankene vandret innom alt som kunne skje med oss. Men som sannsynligvis ikke kom til å skje.
Voldsomme dypbrune vannmasser med hvite skumtopper kom buldrende nedover elvene overalt. Vi så en gjeng parkert med raftingbåter på biltakene ved en avkjørsel langs veien. Forhåpentligvis hadde de ikke planer om å kaste seg utfor i strykene. I så fall ville det bli en temmelig utfordrende og farlig ferd!
Varsler om uværet Hans sin fremferd for Trøndelag var bedre enn for Otta og resten av Innlandet, og vi skimtet faktisk noe blått der oppe da vi rullet ned fra Dovrefjell. Nedbørsvarslinger for vår vei mot Trondheim, hørtes ikke så ille ut siste halvdel av turen. Vi slappet også mer av siste del av turen, og ved avkjørselen til Budal ble jeg endelig innvilget et fotostopp. Det fosset brunt vann nedover elva der også, men ikke så buldrende, og derfor litt mindre voldsomt. Tror jeg.
Elva ble foreviget med mobilkamera, og vi tok fatt på siste etappe hjem til Trondheim. Som et siste pek ovenfra åpnet himmelen seg på nytt idet vi seilte inn på motorveien. Om vi hadde vært ute på daværende tidspunkt, ville vi nok ha fått både hodebunnsmassasje og gratis klesvask.
Nå som vi er hjemme igjen, virker ikke uværet Hans så skummelt lenger. Det er godt å slappe av i sofaen. Vaskemaskin er satt på, og den snille samboeren min er i ferd med å lage verdens beste lasagne til oss. 😍
Jeg fant denne teksten av Mark Jacobs, som jeg synes er litt til ettertanke. Ofte gjør vi ikke det vi selv vil og ønsker, men det vi tror andre forventer av oss. Altså ikke nødvendigvis det som er forventet, men det vi TROR er forventet. Jeg gjør ofte det. Gjør du?
I løpet av denne sommeren på solkysten av Spania kjørte jeg gjennom rundkjøringen med elefantene flere ganger. Denne siste turen kom jeg på at jeg ville stoppe og ta bilder. De står der så trofast døgnet rundt, og satte nok pris på litt oppmerksomhet. Kanskje var det akkurat det de trengte, der de stod i den brennende solsteiken.
Det er nok ikke mange av de som kjører forbi som stopper for å klatre opp på platået deres for å klappe dem. Jeg har gjort det ved et par anledninger tidligere. Du ble vel ikke overrasket over det? Siden jeg har blitt litt tung i rumpa, var jeg spent på om det holdt å ta sats og så jumpe opp. Joda, det gikk. Kanskje fordi jeg faktisk trodde på at jeg skulle klare det. Og fordi den største elefanten velvillig tok tak i meg med snabelen og trakk meg i armen for å hjelpe.
Jeg kom meg oppDen største elefantenDenne er bare litt høyere enn megHa det bra, elefanter! Jeg kommer og hilser på senere igjen! 😊
Etter at jeg fant igjen bilen på den andre siden av gata, måtte jeg ta en pustepause både for å roe ned pulsen og kjøle ned kroppsmaskineriet før jeg var klar til å kjøre videre. Det skulle vært forbudt å ofre seg for å hilse på elefanter, selv på små trimturer, når temperaturen nærmer seg 35 varmegrader! I alle fall for folk som er i så dårlig forfatning som meg (og stadig glemmer det)!
Hvis du har fulgt med her i bloggen de siste dagene, har du fått med deg bilder av både blomster, fine og kule kaktuser i Parque de la Paloma, altså dueparken. Men jeg har enda ikke fått vist deg bilder av noen av duene i dueparken. I denne parken er det lagt til rette for et naturlig dyreliv, og fuglene der er i parken av egen fri vilje. Man kan noen ganger finne spankulerende haner langs bilveien utenfor parken, og papegøyer som trives vel så godt i palmene utenfor som innenfor parken.
Når jeg skriver “der” er det fordi jeg nå befinner meg ca 400 mil unna. Jeg er hjemme i Norge igjen, og har allerede rukket å beveget meg sørover til Otta, byen der Bjørn samboer vokste opp. Han har familiære anliggender å ta seg av, og da er jeg selvsagt med på turen.
Men tilbake til duene i dueparken. Jeg trodde at jeg ville bli møtt av ender ved innsjøen, men jeg burde visst bedre. Der tronet selvsagt duene ved bredden. Og jeg fant dem overalt ellers hvor jeg vandret også.
Fru due har funnet et skyggefullt stedHerr due på spradeturDue på vaktDue på klatreturLa Paloma (Frøken Due) forbeholder seg retten til å gå over veien før meg.
Til dere som forventet noen ord i bloggen i går, må jeg bare beklage. Jeg har nok fått et akutt angrep av sovesyken, så det var simpelthen ikke tilstrekkelig våkne timer i døgnet til at det lot seg gjøre. Jeg pleier jo trofast å skrive noen ord hver dag, men når jeg har fått ladet mer, kommer jeg nok sterkere tilbake.
