De med ME vet best hvor skoen trykker. Både med tanke på hvordan det kjennes ut i egen kropp, og hva som fungerer og ikke fungerer for dem. Den som ikke har på skoen, kan umulig kjenne hvor den trykker. Den som ikke er inni en ME-syk kropp kan ikke kjenne hvor smertene sitter, har aldri kjent på følelsen av hvor utmattet og energitom man kan bli av enkle gjøremål som å løfte en kopp eller ta seg en dusj.
Noen ganger kan det være utrolig befriende å snakke med noen andre som også kjenner hvor skoen trykker. Noen som har de samme erfaringene, som har kjent på egen kropp hvor store utfordringene kan være. Som skjønner hvordan det oppleves når kroppen slutter å fungere normalt og hjernetåka tar over for fornuftige tanker.
Før jeg kom ut av skapet med min ME, dvs. før jeg begynte å skrive blogg og ble åpen om at jeg er ME-syk, ønsket jeg ikke å søke kunnskap om sykdommen eller ha kontakt med andre som har ME. Nå opplever jeg imidlertid at det kan være veldig hyggelig å ha venner som har ME. Det er ikke slik at jeg er på utkikk etter venner som har ME, men de er også hjertelig velkommen inn i livet mitt. Dette er jo bare helt normale og vanlige folk, som deg og meg. Med håp, drømmer, verdier, ferdigheter og mål i livet. Personligheten ligger i bunnen, og det er den som er viktigst for meg med tanke på hva slags kontakt jeg ønsker å ha med andre mennesker.
Slik var det også da jeg traff Isa. Vi møttes tilfeldigvis på et ME-treff, og jeg merket straks at dette var ei supertrivelig dame. Da jeg ble invitert hjem til henne på en bli-kjent-brunsj, var jeg ikke sen om å takke ja. Og formiddagen ble minst like trivelig som jeg hadde forestilt meg at den ville bli!
Isa vinket i kjøkkenvinduet da jeg kom kjørende, og på trappa ble jeg møtt av en flott, rød mons. Da ytterdøra ble åpnet, fikk jeg hilse på enda en kattepus, en superkosete rød kattunge. Og Isa, selvsagt, som hadde satt av to timer til besøket. Dette gjør jeg ofte selv, setter av en viss tid, for jeg kjenner tålegrensen min, vet omtrent hvor lenge jeg kan være sosial før utmattelsen innhenter meg.
Innimellom bespisning i et påskepyntet hus og underholdning fra kattene, ble det også tid til skravling om løst og fast, det som dukket opp av tanker der og da. Også opplevelser og tanker i forbindelse med ME. Det er veldig godt å oppleve at det man har av erfaringer og tanker om ME er gjenkjennbart. Det kan gjøre at symptomer, begrensninger og nedturer blir lettere å takle, og man føler seg ikke så alene. Om ikke annet kan man få seg en god latter når man deler historier om hva man har sagt og gjort når hjernen feilkobler. Som da jeg påstod at nøklene lå i heisen, mens jeg mente var at de lå i gangen.
Det var utrolig hyggelig å bli bedre kjent med Isa. Jeg tror ikke jeg skremte henne heller, for hun kunne godt tenke seg å møtes igjen. Hurra! 😀
Takk for at du stakk innom bloggen, og velkommen tilbake!
Du finner også blogginnleggene mine på Facebook: Link
Følg om du vil!
