MEning Kari Engesvik

English further down

Hvis du kjenner meg eller har fulgt med i bloggen min en stund, har du sikkert oppdaget at jeg prøver mye forskjellig for å oppnå bedre helse, både av behandlinger og kosttilskudd. Det siste tilskuddet jeg har lagt til i kostholdet mitt er det jeg kaller “sølevannet mitt”, mest fordi det ser ut som sølevann. Men navnet jeg har gitt dette tilskuddet er ikke helt tilfeldig. Det består nemlig av humiske stoffer og inneholder dessuten mineraler fra 60 millioner år gammel jord.

Sølevannet, som selvsagt også har et formelt navn, har gjort underverker for magen og tarmen min. Jeg har tatt et fantastisk omega 3-produkt i mange år, som har dempet betennelser i kroppen min generelt, også i tarmen. Nå har i tillegg sølevannet blitt en favoritt i kroppen min. Jeg har drukket sølevannet i snart to måneder, og det har hjulpet ytterligere på min kroniske tarmbetennelse og magesmertene. Mesteparten av immunforsvaret vårt ligger i tarmen. Derfor er det viktig å ta vare på tarmen fra innsiden, og å styrke mikrobiobalansen. Det er lurt å legge til rette for gode arbeidsforhold for de gode bakteriene i tarmen, slik at vi kan få gode dager.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Med én teskje av disse edle dråpene to eller tre ganger per dag får jeg styrket både tarmen og hjernen min. Sølevannsdråpene lover nemlig også mental klarhet, og det kan jo i mange tilfeller være en fordel. Vi er mange som sliter med tåkehjerner og har kognitive utfordringer. Noen trylledråper som kanskje er bra for kommunikasjonen i cellene, er ikke meg imot!

Jeg la også merke til at det for dette kosttilskuddet ble nevnt respiratorisk velvære. Jeg ante ikke hva det kunne innebære, men kanskje lettere å puste? Jeg har i flere år hatt tette bihuler og noen ganger blitt spurt av velmenende venner om jeg er forkjølet, fordi det høres slik ut. Etter sølevannets inntog i kjøleskapet mitt, er bihulene blitt mye bedre, og jeg har ikke hatt behov for medisiner. Jeg er heller ikke avhengig av å spøyte inn oppløsende dusjdoser gjennom nesa til bihulene for å bli kvitt tetthet og trykkhodepine. Kanskje jeg burde døpe om sølevannet til tryllevann?

Har du også noen slike tryllepiller eller tryllevann som du føler gjør en forskjell for dine helseutfordringer? Som hjelper kroppen i produksjonen av energirike celler eller opptak av viktige næringsstoffer? Kanskje noe som gir immunforsvaret godt påfyll?

Du kan også følge bloggen på facebook HER.

English:

If you know me or have been following my blog for a while you will have discovered that I try a lot of different things to gain better health, both in terms of treatments and supplements. The last supplement I have added to my diet is what I like to refer to as “my muddy water”, mainly because it looks like mud water. However, its name is not entirely coincidental. Actually, it consists of humic substances. Besides, it contains minerals from soil that is 60 million years old.

The muddy water, that also has an formal name, has done wonders for my stomach and gut health. Actually, I have been taking a fantastic omega 3 product for several years that has alleviated inflammation in general in my body and also in my intestines. In addition, the mud water has now become a favourite inside my body. I’ve been drinking the muddy water for almost two months and it has helped my chronic intestinal inflammation and stomach pains further. Most of our immune system is in the gut. Therefore it is imperative to take care of the intestine from the inside, and to strengthen the microbiology balance. Thus I think it’s wise to facilitate good working conditions for the good bacteria in the gut, so that we ourselves can have good days.

With a small spoonful of these noble drops two or three times a day I get to strengthen both my guts and brain. In fact, the drops of muddy water promise mental clarity as well, and in many cases that can come in handy. There are quite a few of us who struggle with brain fog and have cognitive challenges. It wouldn’t hurt with some magic drops that may be good for communication in the cells!

I noticed that it was mentioned respiratory wellness for this supplement. I had no idea what that involved, maybe easier to breathe? The past few yeas I’ve had sinus problems and have often been asked by well meaning friends if I have a cold, because it sounds like it. However, after the muddy water entered my fridge my sinus problem is almost gone and I have not needed medication for it. Furthermore, I am not dependent on injecting dissolving shower doses through my nose into the sinuses to get rid of the density and pressure headaches. Maybe I should rename the mud water to magic water?

Do you also have some kind of magic pills or magic water that you feel make a difference to your health challenges? Something that helps the body in producing energy-rich cells or being better equipped to absorb important nutrients? Perhaps something that can boost the immune system?

Please follow my blog at Facebook HERE.

English further down

Da jeg flyttet fra huset vi bodde i frem til februar i år, tenkte jeg at det kom til å bli godt å slippe å tenke på alt hagearbeidet. Når man bor i blokk, trenger man ikke bekymre seg for alt som venter på å bli gjort utendørs. Samtidig tenkte jeg at jeg kom til å savne bærbuskene mine, og jeg har vært spesielt glad i de flotte ripsbærbuskene som har gitt oss mange deilige desserter og nydelig syltetøy. Men i stedet ville jeg få solnedganger på vårt nye hjemsted, noe vi ikke hadde, og det er mye mer verdt!

Nå har jeg imidlertid fått begge deler, både ripsbusker og solnedganger. Hage har vi ikke, men drømmen om å ha ripsbusker utenfor er nå blitt til virkelighet. Samboeren min og jeg dro til Plantasjen, og sannelig stod det to fine, små ripsbusker der og ventet på oss. Bjørn plasserte dem i handlekurven, sammen med en sekk plantejord, og så styrte vi mot kassa. Der var det kø! Og siden det stod et kafébord med to stoler utstilt ved kassakøen, satte jeg meg like godt der mens Bjørn tok seg av køståing. Det vanket mange spørrende blikk mens jeg satt der. Kanskje lurte de på om jeg var en del av inventaret, kanskje lurte de på om jeg ikke følte meg bra. Om de hadde spurt, skulle de fått svar.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vel hjemme igjen, ble Bjørns rolle gjort om fra sjåfør og shopping-boy til gartner. Mens jeg tok meg av sofasittejobben, gikk han i boden for å hente de to greske krukkene. Etterpå ga jeg detaljerte og gode råd om hvordan buskene kunne plantes, noe han slett ikke var så glad for. Hva tenkte jeg på? Han er da mann, og vet best selv!

Jeg vet at to turer ut i løpet av én dag er i overkant, siden jeg har ME. Men om den første var kort og effektiv, var den andre fin og romantisk. Fra stuevinduet i leiligheten så vi at sola kom til å gi oss et fargerikt skue i det den gikk ned, og vi skyndte oss ned til sjøen for å overvære skuespillet. Jeg på Elvis (el-sparkesykkelen min) og Bjørn på vond fot. Men gevinsten var stor. Jeg slutter aldri å bli overrasket og overveldet over hvor flott naturens eget fargeskrin er. Og jeg elsker å ta bilder av det!

Etter leggetid kom jeg plutselig på at ripsbuskene ute på verandaen ikke hadde fått vann. Jeg slo straks på lyset, kastet på meg morgenkåpa og fant frem vannkanna. Kunne jo ikke ta sjansen på at de ble tørste og visnet i løpet av natta! Det blir spennede å se om det kommer noen søte, røde bær allerede i år.

Om ikke buskene blåser bort i vinden her på Ranheim, tror jeg det kan bli nok til minst én dessert i slutten av juli. Jeg spurte Bjørn om ripsbuskene kan få komme inn om det blir for værhardt, men han mente at det ikke var noen god idé, siden de da kan bli bortskjemte og kanskje vil kreve å få komme inn hver dag. 🙂

English:

When I moved from the house that we used to live in until February this year I thought that it would feel good not having to bother about all the gardening. When you live in a residential area with flats you don’t have to worry about any work waiting to be done outside. Simultaneously, I also thought that I would probably miss my berry bushes, and in particular I have been very fond of the redcurrant bushes which have given us many delicious desserts and really nice jam. Anyway, instead we would get lovely sunsets in our new home, which we did not experience where we used to live, and that’s worth a great deal more to me!

Now, however, I have got both, redcurrant bushes as well as sunsets. We don’t have a garden but the dream to have redcurrant bushes outside has come true. My partner Bjørn and I went to a garden centre close by and indeed there were two nice, small redcurrant bushes waiting for us there. Bjørn put them in the trolley, along with a sack of plant soil and then we headed for the checkout counter. There was a huge queue! As there happened to be a café table with two chairs on display by the till queue I thought I might as well sit down there while waiting for Bjørn to take care of standing in a line. There were many questioning glances while I sat there. Maybe they were wondering if I was a part of the inventory, or if I wasn’t feeling well. If anyone had asked I would have given them an answer.

Back home again Bjørn’s role was changed from driver and shopping boy to gardener. While I saw to that the couch had company he went off to the storage room to get the two Greek flowerpots out. Afterwards I gave him some good and detailed pieces of advice on how to plant the bushes, which he wasn’t that happy about at all. What was I thinking! He is a man, for heaven’s sake, and naturally he knows best himself!

I know that two trips during one day is a bit too much, due to the fact that I have ME. Nevertheless, the first one was short and efficient, the second one nice and romantic. From the living room window in our apartment we could see that the sun was going to give us a colourful and lovely sight as it set and we hurried down to the seaside to watch the spectacular act. Me on Elvis (my electric scooter) and Bjørn with a bad foot and a limp. But no pain, no gain! I never cease to be surprised and overwhelmed by how magnificent nature’s own paintbox is. And I just love taking pictures of it!

After bedtime I suddenly realized that the redcurrant bushes out on the terrace had not been watered. Immediately, I switched on the light, put on my dressing gown and got out the watering can. I simply couldn’t take the chance on the bushes getting thirsty and withering during the night. It will be really exciting to see if there are any red, sweet berries already this summer.

If the bushes don’t blow away due to the windy weather here at Ranheim I think there may be enough berries for at least one dessert at the end of July. I asked Bjørn if the bushes were allowed inside when the weather is too harsh. He said it is not such a good idea, though, as they may get spoiled and may then demand to come inside every day. 🙂

English further down

Det ble en hyggelig og opplevelsesrik strandtur i Spania. Jeg tok en drosje, siden jeg da ikke ville trenge å tenke på parkering langs den travle stranda. Det var ikke mye jeg trengte å ha med meg i strandveska, siden det meste ble utdelt på stedet, både strandhåndkle og annet. En hyggelig mann som het Lars, tok i mot meg og ba meg kle av meg i et avlukke. Munnbindet ble byttet ut med ei slags badehette. Ellers fikk jeg beholde noen klesplagg, siden jeg hadde vært så flink, som Lars uttrykte det, og ikke hadde på bh eller andre klesplagg med metaller. Så viste han meg bort til min tildelte plass på stranda.

Lars, strandvakten min, plasserte meg med halsen godt strukket mot sola på en hvit strandhåndduk og ei hvit skinnpute. Deretter la han ei mykere, fargerik pute under knærne mine, for at jeg ikke skulle få bekkensmerter under seansen. Forøvrig utstyrte han meg med diverse stæsj som hodetelefoner, bøyler og annet tilbehør som skulle være både over og rundt hodet og på sidene av kroppen. Det foregikk i en forrykende fart, før jeg i det hele tatt rakk å tenke på å protestere. Jeg fikk beskjed om å ligge helt stille i de 35 minuttene solinga foregikk. Jeg ba strandvakten min ønske meg god tur, og lukket øynene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var mange båter ute på Middelhavet denne dagen, og mye tuting. Jeg så dem ikke, siden det var så skarp sol fra solsenga mi, men jeg hørte dem veldig godt. En skulle nesten tro jeg hadde forsterkere på ørene, ikke lyddempende øretelefoner. Ganske snart kom en ungdomsgjeng med en diger boomblaster på slep. De slo seg ned rett bak meg, og spilte knallhøy musikk med rytmer som en herdet hiphopper ville misunt. Jeg vugget med i rytmene, som dirret i kroppen. Herlig! Jeg hadde slett ikke noe imot båttrafikk ute på havet og dirrende rytmer mens jeg lå og stekte kroppen i sola. Faktisk ble jeg litt solbrent, selv etter så kort tid, siden jeg hadde glemt å ha på solkrem.

Plutselig forsvant alle lydene. Da hadde kroppen min allerede begynt å våkne fra strandturen, siden min innebygde klokke påsto at tiden var ute og det var på tide å komme seg hjem. Lars var byttet ut med en mye yngre utgave av strandvakt. Høy, mørk, med oppoversveis og selvsagt et intenst strandblikk. Han henviste meg til omkledningsrommet og var nok klar for neste strandgjest.

Ja, slik kan det gå når man må på MR-undersøkelse og fantasien er produktiv nok til å gjøre det om til en tur på stranda i Spania. Jeg merket ikke en gang at jeg ble kald på tærne, siden jeg var så opptatt av å fantasere og gjøre om de dunkende, romfartslignende lydene til kjente lyder fra stranda. Jeg var ør og varm i hodet etter turen inn i trommelen, akkurat som når jeg faktisk har vært på stranda.

Jeg fortalte radiografen at jeg hadde benyttet anledningen til å ta meg en tur på stranda i Spania. Han så først litt nølende på meg, men ble så med på idéen om strandtur og spurte om jeg hadde fått drinker mens jeg var på stranda. Jeg svarte bekreftende på det, men så kom jeg på at det faktisk ikke var noen som hadde servert meg noe som helst mens jeg lå der. Radiografen var nok forresten typen som sikkert bare hadde erfaring fra all-inclusive-hoteller, og lite peiling på hvor primitivt det er å være på ei sandstrand uten barer og man må ha med seg egen drikke i en kjølebag.

Siden dette var MR som ledd i utredning av MS, tok de MR av hodet og hele spinalkanalen/medulla ned til øverst i bekkenet. Jeg vil få svar på undersøkelsen når jeg skal til legen neste gang. Siden det er mange likhetstrekk mellom ME (Myalgisk Encefalomyelopati) og MS (Multippel Sklerose), og jeg har mange av symptomene som regnes som MS-symptomer, er det mulig jeg blir sendt til nevrolog for videre utredning av MS.

Hvis det skulle vise seg at jeg har MS også, får jeg bare tenke som så at den sykdommen har jeg ikke hatt før, så da må jeg prøve det også. Helsa er som den er uansett. Helst vil nok de hvitkledde utelukke MS, men om det motsatte skulle bli resultatet, fins det i alle fall noe behandling for MS. Det gjør det ikke for ME.

HER kan du følge bloggen via Facebook.

English:

It turned out to be a nice and exciting beach excursion in Spain. I took a taxi since I would not have to worry about parking along the busy beach then. I didn’t need to bring a lot of stuff in my beach bag as most of the things I needed were handed out on the site, the beach towel and a few other items. A friendly man named Lars welcomed me and asked me to undress in a cubicle. The face mask was replaced with a kind of bathing cap. Apart from that I got to keep a few pieces of clothing, because I had been so clever, as Lars put it, not to wear any bras or other clothes with any metal in them. Thereafter he took me to my assigned spot at the beach.

Lars, my beach guard, placed me with my neck properly stretched towards the sun on a white beach towel on a white leather pillow. Then he put a softer and colourful pillow below knees, so that I would not get pelvic pains during the session. Moreover, he equipped me with various kinds of stuff like a headset, hoops and other accessories to put above and around my head and on the sides of my upper body. It all took place at breakneck speed and long before I even had time to think about protesting. I was told to lie completely still during the 35 minutes of sunbathing. I asked my beach guard to wish me a nice trip and then I closed my eyes.

There were many boats out on the Mediterranean this day, and a lot of honking. I didn’t see them, as the sunlight seemed very bright from my sunbed, but I did hear them very well. It felt as though I had amplifiers covering my ears, not a soundproofing headset. Pretty soon a crowd of youths carrying a huge boomblaster arrived. They made themselves comfortable right behind me and played loud music that a hardened hip hopper would envy. I rocked along with the rhythms that vibrated in my body. Lovely! I didn’t mind neither the noisy boat traffic out on the sea nor the vibrating rhythms in my body at all while I was roasting my body in the sun. Actually, I got a sunburn, even after such a short time, due to the fact that I had forgotten to put on sun tan lotion.

Suddenly, all the sounds disappeared. Because of the fact that my built-in watch told me that time was up and that it was time to be heading home my body had already started to wake up from the beach excursion by then. Lars was replaced with a much younger version of beach guard. Tall, dark, with a modern haircut and naturally, an intense beach look. He referred me to the cubicle and with that he was already ready for the next beach guest.

Well, this is what happens when you are going to have an MRI scan done and your imagination is so productive that you can turn it into an excursion on the beach in Spain. I was so busy fantasizing and turning the knocking, thumping space-like sounds into familiar sounds from the beach that I didn’t even pay attention to my toes getting cold. At the end of the time inside the tube I felt dizzy and warm in my head, just like when I’ve actually been to the beach.

I told the radiographer that I had taken the opportunity to go to the beach in Spain. At first he looked puzzled at me, but then he came around and he asked me whether I had drinks served while at the beach in Spain as well. I answered affirmatively, but then realized that nobody had in fact served me anything at all while I was lying there. By the way, the young radiographer is probably the kind of person who has only been to all-inclusive hotels and hardly has any idea of how primitive it must be to go to a sandy beach without bars and thus having to bring your own drinks in a cool box.

Due to the fact that this was an MRI scan as a part of an examination of MS, they took an MRI of my head and the entire spinal cord/medulla spinalis down to the top of my pelvis. I will know the results of the scan when I see my doctor again. As there are many similarities between ME (Myalgic Encephalomyelitis) and MS (Multiple Sclerosis), and I do have many symptoms that are considered to be MS symptoms, too, it is possible that I will be sent to a neurologist for further tests of MS.

If it turns out that I have MS as well I will just have to consider this disease to be something I have not had before so why not accept it and see what it’s like. My health is what it’s like anyway. I recon the people dressed in white probably will rule out MS. Still, if the opposite should be the result at least there is some treatment for MS. That does not apply for ME.

You can follow my blog on Facebook HERE.

English further down

Jeg har en minikorona som spres rundt i celler, årer, baner og systemer inni kroppen. Som med et lite stikk trengte gjennom hud, vev og muskulatur med væske som består av mRNA, hydroxybutyl, azanediyl, hexyldecanoate, og noen andre vanskelige ord, og i tillegg litt salt og sukker. De viruslignende partiklene har tatt bolig i meg og sirkulerer nå rundt omkring i kroppen min. Har gjort det i fem dager nå.

Jeg var påpasselig med å hvile mest mulig i tiden før turen til vaksinasjonsstasjonen, og hadde også lagt inn restitusjon på sofaen resten av dagen etter sprøytestikket. Med dette ville jeg vite om dårlig form kom av vaksinasjonen eller fordi jeg hadde gjort noe som skulle tilsi at jeg følte meg syk senere denne dagen. Jeg visste at jeg sannsynligvis ikke kunne regne med å være i storslag de følgende dagene heller, og jeg så for meg lange dager på sofaen. I tillegg til forebyggende hvile, puttet jeg i meg mengder med vitaminer, mineraler, omega 3, probiotika og bipollen, i håp om at det ville bidra til mindre bivirkninger.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Heldigvis ble det ikke like ille som jeg hadde fryktet. Vond arm, tretthet, slapphet, svimmelhet og febervarme i noen dager er bagateller sammenlignet med hvordan det kunne vært. Det må kunne kalles “reaksjoner” på vaksinasjonen heller enn “bivirkninger”. Forhåpentligvis er jeg ferdig med min minikorona nå. Er bare mer trøtt enn vanlig. Jeg føler meg svært heldig, siden det er mange ME-syke som har blitt langtidsdårligere etter vaksinasjon. Noen, som har vært i moderat grad tidligere, har fått alvorlig grad av ME og blitt sengebunden store deler av tiden grunnet vaksinen. Det er trist å høre om.

Stikkedamen var en dyktig, hyggelig og forståelsesfull sykepleier. Jeg fikk svar på alle mine spørsmål, og hun poserte villig med sprøyten hun gjorde klar for meg, før hun forsiktig stakk og dyttet inn de dyrebare dråpene. Hun lurte på om jeg ville ha stikket i høyre skulder, siden jeg hadde betennelse i venstre skulder. Men det ville ikke vært så lurt, for da hadde det blitt vondt i begge armene og vanskelig å gjøre noe som helst. Så det ble i venstre. Randi syntes ikke det var problematisk at skiltet hennes ble med på bilde i en blogg, men jeg har likevel valgt å sladde navnet.

Sykepleieren forklarte at jeg etter to uker er 80-90 beskyttet mot å bli syk. Men kan likevel få smitte og smitte andre. Jeg vil være så mye beskyttet som mulig to uker etter andre dose. Så spørs det hvor lenge beskyttelsen fra vaksinen varer, da. Noen måneder, ett år, inntil to år?

Alle som skulle vaksineres, ble plassert i hvert sitt lille avlukke, med en gate mellom hvor stikkedamene trillet frem og tilbake mellom høyre og venstre flanke. Sannsynligvis så det mer ut som om jeg hadde ADHD enn ME mens jeg satt på stolen i vaksinasjonsavlukket mitt. Fiklet med kamera og mobil, hilste på og snakket med flere av de som satt i de andre avlukkene (i alle fall de jeg så). Rumpa var slettes ikke på stolen hele tiden, verken før eller etter stikket, og jeg påkalte stadig stikkedama mi for å spørre om ting jeg lurte på. En av vaktene kom innom avlukket mitt for å sjekke hvor jeg hadde gjort av meg, og rett etterpå kom legen som var ansvarlig for hele vaksinasjonsopplegget bort til meg også.

I det jeg gikk inn i lokalet, hadde jeg spurt en av vaktene om å få ta et oversiktsbilde av vaksinasjonslokalet med alle de hvitkledde, for å bruke i et blogginnlegg. Selvsagt uten at ansikter kunne sees. Dermed satte vakten i gang mye styr for å gjøre meg til lags. Han måtte hente ansvarlig lege for å spørre om tillatelse, sa han. Legen, en blid og hyggelig dame, ville se bildene mine og høre hva jeg skulle bruke dem til. Hun sa jeg kunne sladde ansiktene, men for å gjøre ting enklere, sa jeg bare at jeg ville droppe å ta med bilder av helsepersonell. De som satt på stolene i de andre avlukkene rundt meg, så litt nysgjerrig på hele opptrinnet, og jeg følte meg litt flau. Skulle jo bare ha et bilde av miljøet i det store, velorganiserte lokalet, men ville slettes ikke bry dem med mitt unødvendige ærend. Dessuten burde jeg begrense meg til å bruke energi på det jeg var kommet dit for å gjøre.

Jeg er satt opp for å ta dose to av Pfizer-vaksinen 10. juni, men jeg har enda ikke helt klart å overbevise meg selv om at jeg skal ta den eller ikke. Grunnen er at flere sier de får større bivirkninger etter den andre dosen enn etter den første. Er jeg like heldig neste gang? Har du tatt vaksinen og hatt reaksjoner og bivirkninger?

HER finner du forrige blogginnlegg om min skepsis rundt covid-19-vaksinen.
HER kan du følge bloggen via Facebook.

English:

I have a minicorona that is spreading in cells, veins, pathways and systems inside my body. That from a small injection penetrated the skin, tissues and muscles with a fluid consisting of mRNA, hydroxybutyl, azanediyl, hexyldecanoate, a few other difficult words, and in addition a bit of salt and sugar. The virus-like particles have taken residence in me and are now circulating around in my body. Have done so for the past five days.

I was careful about getting as much rest as possible in the time before the trip to the vaccination centre, and had also prepared for recovery on the couch the rest of the day after the injection. Then I would know if it was due to the vaccine or because I had been overdoing things and thus felt sick if I was getting more ME symptoms later that day. I knew very well that I could not expect to feel like a million dollars the following days either and I pictured long days resting on the couch. In addition to preventive resting I took loads of vitamins, minerals, omega 3, probiotics and bee pollen, hoping that this would contribute to less side effects.

Fortunately, it didn’t turn out as bad as I had feared. A sore arm, tiredness, fatigue, dizziness and febrile for a few days are nothing compared to what it could have been like. I would call it “reactions” to the vaccine rather than “side effects”. Hopefully, I am done with my minicorona now. I’m still more tired than I usually am, but that’s all. I feel very lucky as many ME-sick people have become long term worse after the vaccine. Some of those who have had low or moderate ME/CFS have developed a severe ME/CFS and become bedridden most of the time due to the vaccine. Makes me sad.

The nurse with the syringe was a skilled, understanding and pleasant lady. She answered all my questions and she even posed willingly with the syringe that she made ready for me, before she carefully gave me the jab with the precious drops of liquid. She asked me if I wanted the injection in my right shoulder as I have an inflammation in my left shoulder and arm. But it would not have been so smart, as that would give me two sore arms and in that case I’d have difficulties doing anything at all. So I got the jab in my left arm. Randi didn’t mind that her name badge would showed in the picture in a blog, but I chose to censor her name anyway.

The vaccinator explained that I would be 80 – 90 per cent protected against getting sick from covid-19 after two weeks. However, I can still pick up the virus and bring it on to others. I will be as much protected as possible two weeks after my second dose. It will be interesting to see for how long the protection from the vaccine lasts. A few months, one year, up to two years?

Everyone who was there to receive the vaccine were put in their own booth, with a row between them where the nurses could roll their trolleys back and forth between the left and right flanks. It probably looked more like I had ADHD than ME while I was seated in my vaccine booth. I was constantly fiddling with my camera or phone, and greeting and talking to the people who were put in the other booths (at least the ones I saw). My butt not on the chair all the time, neither before nor after the jab, and I kept bothering the nurse with new questions. One of the guards came over to my booth to check where I was hiding, and right afterwards the doctor in charge for the entire vaccination program came over to me as well.

As I entered the vaccination centre I had asked one of the guards if it would be okay to take a picture inside to give a general view and maybe use it in a blog post. Without any visible faces, naturally. Consequently, the guard started to make a lot of fuss to please me. He said he would have to get hold of the doctor in charge to ask for a permission and then get back to me. The doctor was a smiling and pleasant woman who wanted to see my pictures and ask about what I would be using them for. She said I could censor their faces, but to make things simple I just said that I would drop it, not take pictures of health professionals. The people who were seated in the other booths around me looked curiously at the whole scene and I felt a bit embarrassed. I was merely going to take a picture to show the atmosphere of the well-organized centre in my blog and not at all bother the busy people there with my unnecessary errand. Besides, I really should limit myself to using energy on what I went there to do.

I am due to take my second dose of the Pfizer vaccine June 10. Yet, I haven’t really been able to convince myself to take the jab. The reason is that several people who have ME/CFS (like m) say they have had greater side effects from the second dose than from the first. Will I be just as fortunate next time? Have you been vaccinated and did you have any reactions and side effects?

You can read the previous blog post about my skepticism around the vaccine HERE.
You can follow my blog on Facebook HERE.

Jeg føler at jeg blir tvunget til å ta covid-19-vaksinen. Jeg har i årenes løp hørt om mange som har hatt alvorlige bivirkninger som følge av vaksiner. Ikke minst er det flere som kan fortelle at de fikk ME kort tid etter at de fikk svineinfluensavaksinen. Jeg nektet å ta svineinfluensavaksinen, selv om jeg ble truet med oppsigelse på jobben hvis jeg ikke gjorde det. Jeg var i begynnelsen på min ME-karriere, var livredd for å bli sykere, og klarte å lure meg unna.

For to dager siden fikk jeg invitasjon til å ta koronavaksinen. Jeg hadde ikke ventet å få melding om at det var min tur enda. Men pga. mine såkalte underliggende sykdommer, med høy risiko for alvorlig forløp, var jeg flyttet frem i køen.

Jeg betviler at jeg er beskyttet mot å få korona ved å ta denne vaksinen. Jeg tror heller ikke på at andre er beskyttet mot å evt. bli smittet av meg ved at jeg tar vaksinen. Ingen kan garantere dette, heller ikke helsemyndighetene. Jeg lever ganske isolert pga helsesituasjonene min, følger smittevernreglene, og det er bare noen promilles mulighet for at jeg kommer i nærheten av noen som har korona.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

En del folk, og spesielt de som er mest redde for korona, roper høyt om hvor egoistiske de som ikke vil ta vaksinen, er. Men det kan være ulike grunner til at noen velger bort vaksinen, og noen ganger handler det å være egoistisk om å ta vare på seg selv. Om man tar vare på seg selv, har man også størst sjanse for å være frisk nok til å være et godt nok menneske for andre. Så da handler det i bunn og grunn om hvordan man tenker at man kan ta vare på egen og andres helse på best mulig måte.

For min egen del tror jeg det er mye større sjanse for at jeg blir syk av vaksinen, enn at jeg skal bli syk av korona. Jeg har en indre ro og tro på at jeg ikke vil bli koronasyk, en følelse jeg velger å tro på. Jeg har over lengre tid fulgt med i grupper av andre ME-syke, i flere land, som har tatt vaksinen. For å være bedre rustet til å ta eget valg ang. vaksinen. Det er mange som blir sykere etter å ha tatt vaksinen. For kortere eller lengre tid, og noen ender opp med å få en alvorligere grad av ME.

I det siste har noen få rapportert om at de føler seg friskere av ME etter vaksinen også, og det er overraskende nyheter. Enn om dette er den magiske knappen (stikket) som skal til for at floken i kroppen min også begynner å løsne? Det ville vært fantabulastisk. Kanskje jeg flyter lett forbi hindringene, slik som padleren på bildet under. Kanskje jeg har god klaring og muligens skinner sola på den andre siden også?

Tidligere har jeg sagt at det vil være bare én ting som kan gjøre at jeg tar vaksinen, og det er hvis jeg ikke får mulighet for å reise til Spania uten. Hvis de gjennomfører dette med koronapass, har jeg ikke noe valg. Jeg har et sted i Spania som trenger meg, og som jeg trenger.

Tror du jeg kommer til å møte opp til stikketimen min klokka tolv i morgen? Hvordan forholder du deg til vaksinasjon mot korona?

HER kan også lese blogginnleggene mine via Facebook.

English:

I feel I’m forced to take the covid-19 vaccine. Over the years I’ve heard about many people who have had serous side effects as a result of vaccines. Particularly there are quite a few who have reported that they developed ME/CFS shortly after taking the swine flu A(H1N1) vaccine. I refused to take the swine flu vaccine, despite the fact that I was threatened with dismissal at work if I didn’t take the jab. I was in the beginning of my ME/CFS career and I was terrified it would make me sicker, so I managed to get out of it.

Two days ago I got a text from the authorities saying that I was due to take the corona vaccination. I had not expected to be notified that it was my turn yet. Anyway, because of my so-called underlying diseases, with a higher risk of a serious corona progression, I was moved up in the queue.

I doubt that I’m protected against the corona by taking the vaccine. Moreover, I don’t believe that others are protected from the virus being passed on to them from me if I take the jab. Nobody can guarantee it, not even the health authorities. Due to my health situation I’m living pretty isolated and I follow the recommendations and measures concerning the corona pandemic. Besides, there’s just a few per mille chance that I get close to someone who has got corona.

Quite a few people, especially those who are the most afraid of the corona, make a lot of fuss about how selfish the ones that do not want to take the vaccine are. But there may be various reasons why someone chooses not to take the jab, and sometimes being selfish is all about taking care of yourself. Taking care of yourself you have a greater chance of being healthy and thus being someone important for other people. Thus it’s basically about how you think you best can take care of your own and other people’s health or well-being.

I think the chance of me getting sick from the vaccine is much bigger than from the actual corona virus. I feel at ease and have inner peace that I will not get corona sick, a feeling I choose to believe in. Over a period of time I have been reading comments in Facebook groups with people sick with ME/CFS, from various countries, who have taken the vaccine. To be better prepared to do my own choice regarding the vaccine. Many of those write about their experiences have become sicker after having taken the vaccine. For shorter or longer periods of time, and some end up with a more severe degree of ME/CFS.

Lately, a few people have reported that they (to some extent) have recovered from ME/CFS after taking the jab, and that’s really surprising news. What if this is actually the magic button (injection) it takes for the tangle in my body to start loosening. That would be really fantastic. Perhaps I will just float easily past the obstacles like the paddler in the picture below. Maybe there will be plenty of clearance and the sun will possibly be shining on the other side, too.

Earlier I have said that there’s only one thing that can convince me into taking this vaccine and that’s if this is the only way I will be allowed to travel to Spain again. If they go through with their plans to introduce a corona passport in Europe I will have no choice. I have a place of my own that needs me in Spain, a place that I need, too.

Do you think I will show up for the jab tomorrow at noon? How do you relate to the corona vaccination?

You can also read updates on my blog HERE.

English at the end

De siste årene har bremsene mine stått på nesten hele tiden. Det er i alle fall slik det føles. Jeg kjenner det best i hoftene/bekkenet og i lårene. Når jeg står eller begynner å gå er det som om en bremse aktiveres. Den hemmer meg i å bevege meg fritt fremover. Løping er utelukket. Det blir som å prøve å gå eller løpe mens noen holder meg igjen med et belte eller tau rundt magen, og jeg nesten ikke kommer meg av stedet. Man blir temmelig sliten og utmattet av å alltid ha en brems på når man skal gjøre noe. Nesten å prøve å svømme med tre lag klær på.

Jeg skulle ønske at ME-bremsene i hoftene og beina mine ville slutte å bremse meg hele tiden. Det hadde vært fint om jeg bare kunne deaktivere dem, og så sette dem på igjen dersom jeg absolutt trengte det. Jeg har ikke ønsket meg disse bremsene. Har ikke valgt å få dem. De ble bare plutselig installert i meg en dag for ca 11 år siden. Si gjerne fra om du kjenner en oppskrift som kan operere dem ut!

Når jeg er ute med Elvis, elsparkesykkelen min, har jeg ingen bremser på. Det hender at jeg trykker inn håndbremsen, om det går for fort i nedoverbakker, men stort sett synes jeg det er bare herlig å suse avgårde uten bremser. Bremsene i beina virker heller ikke da, og det føles befriende og godt. Jeg kjenner imidlertid grensen for når resten av kroppen min begynner å bremse pga “overanstrengelse”, og fornuften bringer da meg hjem lenge før lysten egentlig vil. Når jeg legger meg for å hvile etter en liten tur, merker jeg godt at ME-bremsene har blitt satt på. Og når de først er aktivert, tar det lang tid før de slipper taket.

Det tar bare tre minutter å komme seg fra utgangsdøra og ned til fjæra på Elvis. Elvis og jeg er et godt team, og vi samarbeider godt. Maks tempo er 10 km/t, men i nedoverbakker kan vi trille fortere. Siden jeg liker å få vind i håret og ikke alltid bruker hjelm, må jeg bremse Elvis litt da. Dessuten har jeg erfart at gamle damer som spaserer på samme vei som oss, kan bli ganske skremt når vi snerter forbi, så jeg prøver å roe ned tempoet om jeg ser en av slaget.

Forrige uke gjennomførte Elvis og jeg to slike raske treminuttsturer ned til Hansbakkfjæra. Det gjorde godt for kropp og sjel. Fotoapparatet var også med, og jeg fant mange fine fotomotiv. Ei venninne hang med på sin Elvira (elsykkel) på den ene turen. Samboeren min løp etter på den andre turen, noe som endte med skadet fot og sykemelding. For en gang skyld var det ikke jeg av oss to som trengte krykker…

Har du bremseproblemer?

HER er forrige blogginnlegg om Elvis.

English:

In recent years, my brakes have been on almost all the time. At least that’s what if feels like. Most of all I can feel it in my hips/pelvis and the thighs. Whenever I’m standing or walking it’s as if a brake is activated. It restrains me from moving freely forwards. Running is out of the question. It’s like trying to run or walk while someone is holding me back with a belt or a rope around my stomach and hardly managing to move from the spot. You become pretty exhausted and fatigued from always having the brakes on when doing something. Almost like trying to swim with three layers of clothing on.

I wish the ME/CFS brakes in my hips and legs would stop braking and slowing me down all the time. It would have been great if I could just disable them and then put them back on if I absolutely needed to. I never asked for these brakes. I didn’t choose to get them. One day some 11 years ago they were suddenly simply installed inside me. Do let me know if you happen to know of a recipe that can help me get rid of them!

When I’m outside with Elvis, my electric scooter, I do not have any brakes on. Once in a while I use the handbrake, especially if Elvis is speeding downhill, but usually I just love going at full speed without any brakes. Then the brakes in my legs do not work either, and it feels liberating and nice. However, I know the limit for when the rest of my body starts to slow down due to “overexertion” and common sense then brings me back home long before I really desire to return. When I lie down to rest after a short trip I notice very well that the ME/CFS brakes have been applied. And when they have been activated it takes a long while for them to let go.

It only takes me three minutes from the time I leave our apartment at Elvis until I arrive at the seaside. Elvis and I are a good team, and we work well together. Maximum speed is 10 km/h, but downhill it may go much faster. Because I like feeling the wind in my hair and I hardly ever wear a helmet I then need to slow down Elvis a bit. Besides, I have experienced that old ladies who walk on the same road or path as us can get quite frightened when we pass by, so I aim to reduce the speed a little when I see one.

Last week Elvis and I made two quick three-minute trips down to Hansbakkfjæra. It felt good. I brought my camera as well and found many nice subjects for pictures. A girlfriend joined me at her Elvira (electric bike) on one trip. My partner joined me on the other one, partly running after me. That ended with an injured foot and a sick leave. For once I was not the one (out of the two of us) who needed to walk on crutches…

Do you have brake issues?

HERE is my previous blog post about Elvis.

Norsk/English

De siste dagene har vi hatt knallfint vårvær i Trondheim. Jeg har lenge tenkt at det snart var på tide å slippe Elvis ut av boden. Det er både mørkt og trangt der inne, og det er flere måneder siden han fikk seg en luftetur. Plutselig en dag stod han i gangen. Samboeren min hadde hentet han ut fra boden, etter at jeg ymtet om at vi kunne ta han med på tur.
The past few days we have had brilliant spring weather in Trondheim. For a while I have been thinking that it’s time to let Elvis out from the storage room. It’s dark and pretty cramped in there, and it’s been several months since he was last out to get a breath of fresh air. All of a sudden Elvis was standing in the hallway. My partner had collected him from the storage room, after I had suggested we should take him on a trip.

Elvis er elsparkesykkelen min. Det ble noen turer med den i fjor høst også, men nå har den fått navn, og er dermed oppgradert til “han”. Elvis hadde fortsatt energi etter den korte sesongen i fjor, og batteriet viste at han var klar for tur med en gang.
Elvis is my electric scooter. I had a few trips with it last autumn as well. Now the scooter has been named and therefore I upgraded Elvis from “it” to “him”. Elvis still had ample energy after last year’s short season, and the battery showed me that he was ready for a trip right away.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Vi har kjørt forbi dette koselige stedet med bekken og brua mange ganger uten å ha sett det. Da vi var til fots, på fortauet, dukket det opp. Kanskje har det blitt grønt på trærne neste gang vi stopper her.
We have passed this nice place with the stream and the bridge many times by car without seeing it. When on foot on the pavement it appeared. I wonder if the trees will turn green by the time we make a stop there next.

Bekken (bildet over bildet over) munner ut i ei elv, som munner ut i Trondheimsfjorden.
The stream (picture above the picture above) runs out into a river, which flows into the fjord in Trondheim.

Bjørn hadde allerede vært noen små våryre turer i nærområdet vårt, rekognosert med tanke på at jeg skulle finne turformen, og var derfor ganske kjent på Ladestien. Han viste Elvis og meg vei og var en god motivator. Det flotte været fikk smilene frem på oss alle tre, som du ser på bildene. 😀
Bjørn had already been doing some walks in our immediate area, inspecting and having in mind that I might feel up to come along on a later occasion, and he already knew the area quite well. Bjørn showed Elvis and me the way and he was a good motivator. The great weather brought a smile on our faces, as you can see in the pictures. 😀

Etter at vi hadde kommet hjem, var vi litt nysgjerrige på hva stolpene i sjøen kan ha vært brukt til. Bjørn tenkte at de kanskje kunne ha blitt satt opp i forbindelse med den gamle papirfabrikken, og slo opp for å finne ut av det. Om du er like nysgjerrig som oss, kan du lese i denne linken: Kaia på Ranheim.
After returning home we were curious to find out what the poles in the sea might have been used for. Bjørn thought maybe they could have been set up in connection with the old paper mill and looked it up on the internet to find out. If you are just as curious as we were, you can read about it here: The quay at Ranheim (only in Norwegian).

Dette var vårens første tur med Elvis. Jeg gleder meg til flere turer og danserunder med Elvis i vårt nye nærområde. Det er dette jeg har gledet meg mest til med å bo på Ranheim, altså muligheten til å dra ned til sjøen og fjæra. 🙂
This was my first trip with Elvis this spring. I am really excited to do more trips and dance steps with Elvis in our new local area. Since we moved to Ranheim this is what I have been looking forward to most of all, i.e. the opportunity to get down to the the seaside. 🙂

Elvis og jeg fikk forresten bli med på Frodiths vårdansutstilling. Du finner den HER.
Elvis and I got to take part in Frodith’s spring dance exhibition. You will find it HERE.

(English further down)

Hvem er en venn?

En venn er noen jeg har respekt for og som har respekt for meg.
En venn er en person som jeg føler fellesskap med og som føler fellesskap med meg.
En venn er noen jeg vil være hyggelig og snill med og som er hyggelig snill med meg.
En venn er en person som man kan dele både gleder og sorger med.
En venn er en person man føler trygghet sammen med og kommuniserer godt med.
Er du min venn?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Når man blir langtidssyk, kan man falle utenfor fellesskapet. Man mister kontakt med venner, kollegaer og familie. Fordi man ikke har de samme mulighetene til å være til stede eller delta. Dette kan være sårt. Mange føler seg ensomme. Det er ille nok at man mister mye av det som det gamle livet bød på av aktiviteter, erfaringer og opplevelser. Når man i tillegg må gi avkall på sitt sosiale nettverk, sitter man igjen som ganske naken, frarøvet alt som før var moro og meningsfullt. Venner gir en følelse av å bety noe for noen, og at noen betyr noe for oss. Jeg tror det kan gi mye glede å få gjøre noe for noen og på den måten bety noe for noen.

Jeg har i utgangspunktet et stort nettverk og kontakt med folk i ulike aldre fra mange land, med ujevne mellomrom. Mange er “bare” bekjente, andre er venner, og noen er gode venner. Jeg trekker ingen klare skillelinjer mellom disse tre. En bekjent kan plutselig bli en venn. En person som er en god venn i en periode i livet, kan forsvinne fordi han/hun har andre prosjekter i livet. Noen forsvinner helt, fordi de bare skulle være med meg på en del av reisen min. Nye venner dukker opp, fordi vi av ulike grunner “finner” hverandre. Alt til sin tid.

Hva og hvem er en venn for deg?

Bildet øverst i innlegget er fra min hittil siste tur til Spania. Du kan lese dette innlegget HER.

English:

Who is a friend?

A friend is someone I respect and who respects me.
A friend is a person with whom I have a feeling of togetherness and connection, and who has a feeling of togetherness and connection with me.
A friend is someone I want to be nice and kind to and who is nice and kind to me.
A friend is a person with whom I can share my joys and sorrows.
A friend is a person you feel safe with, rely on and communicate well with.
Are you my friend?

When you become long-term ill you very often fall outside the community. You lose contact with friends, colleagues and family. Simply because you don’t have the same opportunity to be present and participate like you used to. This can be painful. Many feel lonely. It is bad enough that you lose much of what your old life offered in terms of activities, experiences and happenings. When you also have to let go of your social network you are left with very little, robbed of everything that used to be fun and meaningful. Friends give a sense of being something to someone, and that someone means something to us. I think it can give much pleasure being able to do something for someone and thus mean something for someone.

I have a large network and I am in touch with people of various ages from different countries, at more or less irregular intervals. Many are “just” acquaintances, others are friends, and some are good friends. I don’t draw clear lines between these three. An acquaintance may suddenly become a friend. A person who is a good friend in a certain period of my life may disappear because he or she has other projects in life. Some vanish completely because they were just meant to join me on a part of my journey in life. New friends appear, because we “find” each other for various reasons. There is a time and a place for everything.

What and who is a friend to you?

The picture at the top of this blog post is from my last trip to Spain. You can read it HERE.

English further down

Det ble totalkrasj etter Drammensturen. Men det var en kalkulert krasj. Jeg visste at den ville komme. Noen ganger må det bare bli sånn. Jeg kan ikke bare ligge på sofaen mens livet utenfor passerer uten meg. Da vil jeg heller være med på det som skjer, få med meg litt av det som er verdt å leve for, og så ta straffen etterpå.

Den nye bilen koste seg på veien ned til Drammen sammen med meg og min yngste datter. På turen nedover ble vi overrasket av tett snø og feilmelding om sensorfeil. Siden jeg er vant med gamle biler, var dette noe nymotens muffins som jeg ikke skjønte å få rettet opp. Bruksanvisningen var heller ikke mye til hjelp, før jeg oppdaget at sensorene var to små rundinger foran på bilen. De var tettpakket med snø. Etter at jeg fikk fisket til syne disse knappene fra snølaget, virket cruisekontroll mm. igjen og vi suste sørover på vinterføret. Desto nærmere Drammen vi kom, jo mindre snø ble det både på og langs veiene, og til slutt var det bare vår så langt øyet kunne se.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Man kan undre seg over at man har bosatt seg i snøland, når det er så mye bedre klima bare noen timer lenger sør… Men jeg kan vel ikke klage, siden jeg har valgt det selv.

Hensikten med turen var å hjelpe dattera mi med flytting fra en hybelleilighet til en annen. Hun hadde allerede flyttet over mesteparten, og det var bare noen småting, en kommode og en liten fryser igjen. Dessuten måtte den gamle leiligheten vaskes. Jeg hadde ikke i mine villeste fantasier innbildt meg at det kunne være så mye jobb med å vaske 18 m². Men når man må skrubbe bak komfyr og kjøleskap etter studenter fra tidenes morgen, sier det seg selv at dette krevde ganske mye såpe og krefter!

Det var etter hjemturen fra Drammen til Trondheim at jeg forventet meg en krasj, og den kom. Ikke en bilkrasj, men en ME-krasj. Også kalt PEM, som er typisk for denne sykdommen. Det kan oversettes med anstrengelsesutløst symptomforverring. Man gjør for mye, mer enn man tåler, krasjer, og kan få flere dager, uker og måneder med flere og sterkere symptomer. Det verste synes jeg er utmattelsen, og fortvilelse over å bli vissen og kraftløs i kroppen. Men ME handler om mye mer en slitenhet og utmattelse. De siste dagene har jeg også vært mye svimmel, hatt feber, migrene, hodepine og vondt i kroppen. Jeg har vært susete og uorganisert i hodet, klarer ikke å tenke klart, og stokker om på ordene når jeg skal snakke.

Du synes kanskje at noe av dette høres ut som korona? Og tenker til og med at det er ganske sannsynlig siden jeg har vært i “korona-land”. Drammen ligger jo i Viken, hvor smittetallene er høye. Faktum er at mange av de som har ME, innimellom lurer på om de har fått korona. Mange av symptomene ligner nemlig, men så er det vanligvis bare de “vanlige” ME-symptomene. Sår hals er heller ikke uvanlig for ME-syke, så man kan imidlertid lett bli i tvil.

Det er fem dager siden jeg kom hjem, og den verste hjernetåka begynner nå å gi seg, i takt med at den trønderske snøen begynner å forsvinne. Det er godt når migrene og svimmelhet slipper taket. Utmattelsen sitter i lengst. Men nå kjenner jeg lykkeligvis på en gryende følelse av mer energi igjen, slik at jeg orker å skrive og blogge bl.a. Liggende stilling i sofaen er byttet ut med sittende. Om ikke lenge, om jeg tror det nok selv, klarer jeg kanskje å hoppe i fallskjerm og bestige høye fjell, slik jeg gjorde i gamledager! Inntil videre blir nok dette bare når jeg er i drømmeland. 😀

English:

I had a crash after the trip to Drammen. But it was a calculated crash. I had it coming. Sometimes I just have to let it happen. I cannot lie on the couch all day long while life passes outside without me. Then I’d rather be part of what’s going on, happening, get some of that part that is so worth living for, and take the punishment afterwards.

The new car was enjoying the road trip down to Drammen together with me and my youngest daughter. However, it was snowing heavily and there was a wind blowing on the first part, and the car showed an error message. I’m used to old cars and didn’t know how to correct this new-fashioned weird thing. The manual wasn’t very helpful either. But then I realized that the sensors were two small round curves in the front of the car and they were packed with snow. Once I removed the snow from these buttons the cruise control etc worked fine again. So we went on south on the wintery roads. The closer we came to Drammen the less snow along the road and in the end there was nothing but spring in sight.

One may wonder what made us choose to settle in a part of the world with so much snow when the climate is much better just a few hours further south… Still, I guess I can not complain as it is my own choice.

The purpose of the trip was to help my daughter move from one student apartment to another one. She had already moved quite a lot of her stuff so there were only a few boxes, a dresser and a small freezer left. In addition, we needed to clean the apartment she moved from. Not in my wildest fantasies had I imagined it was going to be so much work cleaning 18 m². Nevertheless, when you have to scrub behind a fridge and a stove which the previous students renting it never cleaned it goes without saying that this job demanded quite a lot of soap and energy!

I anticipated the crash after the trip home from Drammen to Trondheim, and it did come. Not a car crash but an ME crash. Also called PEM, exertion-triggered symptom worsening, which is typical of this disease. A person with ME who does too much, more than the body can tolerate can cause a crash which can last for days, weeks and months with more and stronger symptoms. I find that the fatigue and despair due to a withered and powerless body is the worst. Anyway, ME/CFS is much more than just exhaustion and fatigue. The past days I have been dizzy, had a fever, migraine, headache and pains in my body. I have been scatterbrained, can not think clearly and tend to rearrange the words in a sentence when talking so that it comes out wrongly and very strange.

Perhaps you think some of this sounds a bit like corona? And may even think that it’s quite likely as I have been in “corona-land”. Drammen is located in Viken, where the reported cases of coronavirus have been high. In fact, many of those with ME/CFS sometimes wonder if they might have caught corona. Many of the symptoms resemble those of ME, but usually it’s just the “ordinary” ME symptoms and not corona. Moreover, it’s quite common to have a sore throat with ME, so there’s no wonder one is uncertain.

It’s been five days since I returned to Trondheim. The bad brain fog is slowly getting better at the same time as the snow is disappearing and making room for the spring. It’s really nice when the migraine and dizziness let go. The fatigue gets better but never seems to leave me completely. Still, I’m happily starting to feel a little more energetic, so that I can write and blog again, among other things. A lying position on the couch has been replaced with a sitting position. Soon, maybe if I believe strongly in it, I may be able to go parachuting and climbing high mountains like I used to do before. But for now that’s only going to happen in dreamland. 😀

Norsk/English

Vi hadde i grunnen bare én plan for påska i år, og det var å sitte ute på den nye verandaen vår og nyte sol. Denne planen feilet. Tre grader, vind og regn innbyr ikke til påsketrivsel utendørs.
Basically, we only had one plan for Easter this year. That was to sit outside on our new balcony and enjoy the warming sun. This plan failed. Three centigrades, windy weather and rain pouring down was neither tempting, inviting nor encouraging us to stay outside.

Da vi flyttet inn i leiligeten i januar, tenkte jeg at vi skulle bruke god tid på å komme i orden. At vi kanskje var i mål til påske, og at vi skulle avslutte innflyttingsprossessen med å kjøpe utemøbler til verandaen og nyte påskedager der ute.
When we moved into our new apartment back in January my intention was to take my time and don’t rush anything. I thought maybe we would be settled by Easter and our intention was to end the moving process by buying outdoor furniture for the balcony and then enjoy sunny Easter days outside.

Slik så det ut i enden av gangen i et par måneder før vi fikk satt opp et skap og stablet alt inni.
This is what it looked like in the hall for a couple of months before we got a big closet to put everything into.

Siden energien min ikke varer spesielt lenge, var alle enige om at jeg kunne ta jobben med å observere mens sterke, flittige karer tok seg av montering av garderobeskap i speilgangen.
Due to the fact that my energy does not last for very long we all agreed that it would be best if I took the job as an observer while strong handymen took care of fitting the closet in the hall of mirrors.

Her er skapet på plass og rotet borte. Speilgangen vår er ferdig, og dermed er vi omsider ferdig innflyttet. Speilet over kommoden har jeg fått av bror Charles og svigerinne Siri. Speilet over det runde bordet har min onkel Charles laget. Jeg fikk det siden han ville at jeg “skulle ha noe etter han”. Det var også siste gang jeg møtte han. I speilene på skyvedørsgarderoben ser du fornøyde og lykkelige meg. 🙂
As you can see above the closet is in place and all the mess is gone. Our hall of mirrors is finished and thus we are finished with the moving process. I got the mirror above the chest of drawers from my brother Charles and his wife Siri. The mirror above the round table was made by my uncle Charles, and he gave it to me saying that he wanted me to “have something from him”. That was actually the last time I saw him. In the mirrors of the closet of sliding doors you can see me, content and happy. 🙂

Etter at skapet var på plass, var det bare én ting som manglet, nemlig utemøbler. Jeg ønsket meg en sofa som tåler vind og vær, og som jeg kan både sitte og ligge i. Jeg burde vært mer ute i frisk luft, men formen tillater ikke alltid det. Derfor ønsket om å kunne ligge og slappe av ute på verandaen.
When the closet was in place only one thing was missing, namely outdoor furniture. I wanted a sofa that can withstand rain, cold temperatures and windy weather, and that I can sit in as well as lie in. I should have been more outside getting fresh air but my health does not always allow it. Thus the desire to be able to lie down and relax out on the veranda.

Min alltid hjelpsomme og snille samboer dro avgårde for å kjøpe møbler til verandaen første fridag i påska, og dagen etter var han ferdig med skruing og montering. Sofa og bord flyttet ut på verandaen. Nå kunne sola bare komme!
My always so helpful and kind partner went off to buy furniture for the veranda on his first day off work this Easter holiday, and the following day he was done assembling everything. He then moved the sofa and table outside and we were ready for the sun to appear!

Men påskedagene gikk, og sola kom aldri. Derfor står sofaen fortsatt ute og fryser fordi den savner putene sine. Dette var ikke påskeværet vi hadde håpet på, men rett og slett en gedigen påskesvikt! Sannsynligheten for at vi får muligheten til å innvie sofaen en vakker dag, er jo til stede. Kanskje i sovepose, om ikke sola og varmen dukker opp snart. 🙂
However, the days of Easter passed and the sun never showed up. Therefore the sofa is still outside on its own and probably freezing cold because it’s missing its pillows. This was not the Easter weather that we were hoping for, but simply a solid Easter failure! The probability of us getting the opportunity to inaugurate the sofa one day soon is still present though. Maybe in a sleeping bag, unless the warming sun shows up soon! 🙂